Røtter

Postet: 22. mai 2017     kommentarer

Vi kommer fra noen røtter, men vi vet ikke bestandig hvilke.

Jeg har blitt mer og mer glad i trær. Uten dem kunne ikke vi klart oss. Gjennom fotosyntesen danner de oksygen som er helt nødvendig for at vi skal kunne leve og puste. De gir oss også brensel og byggemateriale. Trær og mennesker hører sammen. Selv om vi er veldig forskjellige, så ha vi noe felles. Røtter, for eksempel. Det gir grunn til undring å møte et høyt tre med en svær rot som går dypt ned i jorden og som er mye eldre enn det vi er. Noen trær kan bli over 100 meter høye og tidvis bli over 1 000 år gamle. Det gir noen perspektiver. Våre røtter går også dypt og langt tilbake i tiden, om vi tar oss bryet med å bli kjent med dem. Vårt forhold til våre røtter kan være ambivalent. Vi kan se på dem som noe som hemmer oss når vi skal finne veien videre, og vi ønsker å fjerne oss fra dem. Eller vi kan lengte tilbake til slik vi tror det var den gangen i begynnelsen der nede ved roten. Uansett hvilket forhold vi har til våre røtter, så tror jeg det er viktig å bli kjent med dem, for å bli kjent med oss selv. Årets Luther-jubileum er et eksempel på en anledning til å bli kjent med det som har preget og er en del av røttene til vårt norske samfunn, på godt og vondt. Hvis vi ikke kjenner oss selv, vet vi ikke hvem vi er. Det er vondt å være rotløs. Kjenner vi våre røtter, så tror jeg også at det blir lettere å finne hvor vi skal videre hen. Så neste gang du støter på noen svære røtter, kan du jo prøve å se for deg dine egne røtter. Oppfordringen er hermed gitt!

Hva har skjedd med sannheten?

Postet: 11. april 2017     kommentarer

Sannheten er under press for tiden. Det har den kanskje alltid vært. Men i krig, konflikt og tider med økt polarisering, er sannheten et av de første ofrene.

Et gammelt eksempel på sannhet under press og som kan passe siden det nærmer seg påske, finner vi på den første langfredag. Det var da Pontius Pilatus spurte Jesus: «Hva er sannhet?» Da hadde Jesus hevdet at han var kommet for å vitne om sannheten og at hver den som er av sannhet hører hans røst. Pontius Pilatus ønsket ikke å gå nærmere inn på sannhetsgehalten i Jesu påstander om seg selv. Hvordan formidlet datidens nyhetsmedier det som skjedde i påsken? Vi vet ikke så mye om det, men der var ulike aktører som Jesu disipler, fariseerne, de skriftlærde, de jødiske politiske lederne og romerne, og vi kan i evangeliene ane at der er en kamp om å definere sannheten om hvem Jesus virkelig var og hva som virkelig skjedde.

Så til situasjonen i dag. Mediene har en viktig oppgave i å produsere informasjon og nyheter. I et demokrati som det norske med presse- og ytringsfrihet går man vanligvis utfra at det som kommer fra profesjonelle medier, er sant i den forstand at faktaopplysningene som fremkommer er riktige. Og gjennom at så mange kilder som mulig får komme til ordet, får media forhåpentligvis belyst en sak fra flere sider og får frem kompleksiteten i saken og sjekket fakta. I tillegg vil en rik flora av media sikre at bredden i det som skjer i samfunnet, blir gjenspeilet.

Fjoråret var et dårlig år for media og sannheten. I et større perspektiv var det kanskje ikke bedre eller verre tidligere, men vi fikk nyord som falske nyheter, alternative fakta, post-sannhet, det postfaktuelle samfunnet. Det disse ordene beskriver er ikke noe nytt. Som førsteamanuensis Bente Kalsnes peker på i en kronikk på nrk.no/ytring, så har misledende informasjon, propaganda, konspirasjonsteorier og rykter vært en del av menneskenes historie. Det som kanskje er nytt, er at mediene i demokratiske land, også i Norge, nå opplever økende tillitskrise. Journalister har dalende tillit. Stadig flere spør om det som publiseres i media, er sant, særlig når det gjelder kontroversielle saker som innvandring og flyktningpolitikk. Som en følge av denne skepsisen har vi også fått nyordet ekkokammer, som henviser til at man bare søker media og informasjon som bekrefter ens eget syn og virkelighetsforståelse og egne sympatier og antipatier. Dermed blir man ikke utfordret.

Det kan være bra for journalister å bli utfordret på å bli enda bedre på kildekritikk og fakta-sjekk og enda mer bevisst hvordan de presenterer fakta og vinkler saker og sine kilder og det de står for. Samtidig hjelper det ikke hvor etterrettelige, troverdige, sannhetssøkende og dyktige journalistene er, hvis en del av problemet er at folk ikke er så opptatt av hva som er sant og kaller vinklinger og fakta som ikke støtter eget syn, for falske nyheter. Det skal gjerne noe mer og annet enn fakta til, for at folk endrer virkelighetsoppfatning. Derfor fremholdt kulturminister Linda Hofstad at politikere må være forsiktige med å bruke merkelappen «falske nyheter» på nyhetssaker de ikke liker, da hun talte til Journalistens jubileumskonferanse i mars. – Man skal være veldig forsiktig med å definere en falsk nyhet ut fra at man ikke liker premisset eller vinklingen på en sak, sa hun.

Margaret Sullivan i Washington Post er kritisk til hele begrepet falske nyheter, og i artikkelen It’s time to retire the tainted term ‘fake news’ skriver hun: “Instead, call a lie a lie. Call a hoax a hoax. Call a conspiracy theory by its rightful name. After all, “fake news” is an imprecise expression to begin with.” Med andre ord; kall en spade for en spade.

Og vi må holde fast på at fakta er fakta. Alternative fakta finnes ikke, men fakta kan bli tolket på alternative måter. Det kommer blant annet an på hvordan man setter dem sammen med andre fakta. Så får hver enkelt av oss spørre seg selv om vi ønsker å søke og å lytte til sannheten.

 

Politisk korrekt eller ukorrekt?

Postet: 10. februar 2017     kommentarer

I kommentarfeltene og ellers i den politiske debatten, er ordet politisk korrekt en gjenganger.

Politisk korrekt er ikke ment som noe kompliment, men heller et skjellsord. Hvis noen sier til deg at du er politisk korrekt, så får du kanskje ikke så lyst til å fortsette diskusjonen, for du vet at det ikke er positivt ment. Og den som sier det, gjør det kanskje fordi han eller hun oppfatter at du tror at du har bedre holdninger, meninger eller oppførsel enn han eller hun. I det hele tatt kan politisk korrekt være en måte å kneble en debatt på og en måte å unngå å gå saklig inn i den saken man diskuterer.

På Wikipedia blir politisk korrekthet (ofte forkortet PK) definert som et begrep “som betegner utsagn, ideer og oppførsel som brukes slik at man søker å unngå å støte andre i sosiale og institusjonelle sammenhenger, for eksempel når det gjelder kjønn, rase, kultur, seksuell orientering, religion, trosretning, funksjonshemming eller aldersforskjeller, og gjerne når dette gjøres i utstrakt grad. Politisk korrekthet kan også betegne utsagn, ideer og oppførsel som søker å unngå å bryte med normene og idealene i det sosiale miljøet man er en del av. Politisk korrekthet kan være en form for selvsensur i offentlig debatt.”

Ifølge definisjonen skal altså en som er politisk korrekt, være en som unngår å støte andre og en som driver med selvsensur på grunn av det. Hvem har lyst til å være konform og drive med selvsensur?

Hører man nærmere etter hva alle de som så gjerne vil være politisk ukorrekt, egentlig sier, så er det at det er dumt at det skal være så nøye hva man sier om kvinner, innvandrere, asylsøkere, flyktninger, homofile og funksjonshemmede. De må da kunne tåle litt drittslenging. Og kan det egentlig være nødvendig at alle har de samme menneskerettighetene?

I den amerikanske valgkampen var det mye drittslenging, særlig fra den nyinnsatte president Donald Trump. Og i Norge har forskjellige representanter fra regjeringspartiet FrP med innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug i spissen, kommet med uttalelser om flyktninger, asylsøkere og innvandrere, som kan oppfattes som stigmatiserende og søtende av mennesker som er flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Donald Trump er nå president og FrP sitter i regjeringen. De sitter altså med makten nå, og de er blitt demokratisk valgt. Leser man kommentarfeltene, kan man få inntrykk av at det er ganske mange som tar avstand fra såkalt politisk korrekte meninger og som støtter de såkalt politisk ukorrekte meningene til Trump og FrP. Siden disse politisk ukorrekte meningene er meningene til de som sitter med makten og kanskje er meningene til flertallet, kan det kanskje være på tide å se nærmere på begrepet politisk korrekt. Når det blir mer vanlig at enkelte politikere og andre i maktposisjoner kommer med drittslenging om andre, kan man spørre om hva som er politisk korrekt, har snudd. Er det kanskje blitt politisk korrekt å støte andre og ikke drive med selvsensur når det gjelder hva man sier om andre? Ser man på kommentarfeltene, kan det i hvert fall virke slik. Kan det være at det er blitt politisk korrekt å hevde at det er den hvite mann som egentlig er standarden, det normale mennesket, og som har rett til alle rettighetene som er nedfelt i menneskerettighetserklæringen? Alle de andre er minoriteter, og når de peker på at de ikke har de samme rettighetene som hvite menn og derfor mener at de blir diskriminert, så maser de bare.

Dette er selvfølgelig satt på spissen, men siden PK nesten er blitt et skjellsord i den politiske debatten, er det ikke bestandig like lett for de som mener at alle mennesker er like mye verdt og derfor bør ha de samme rettighetene, å stå for et slikt syn. Er det det som holder på å bli politisk ukorrekt? Poenget er at menneskerettighetene er under press. De rettighetene tidligere generasjoner har kjempet frem, er ikke noe som vi kan ta som en selvfølge og regne med at vi vil ha for alltid. De må tas vare på og kjempes for, for de kan bli tatt fra oss. Det har skjedd før.

Hvis det er slik at det er blitt politisk korrekt å støte og hetse andre på grunnlag av gruppetilhørighet og dehumanisere «de andre» og gjøre dem til en kategori og ikke en person, da er det kanskje på tide å spørre: Vil vi virkelig at slik hetsing og dehumanisering av mennesker skal prege den offentlige debatten? Og kan neste skritt bli at «de andre» blir fratatt rettigheter de nå har?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gospelrapperen

Postet: 6. oktober 2016     kommentarer

Percy Ohene Kwabena Yeboah (21) bruker rap for å formidle evangeliet.

– Rap er ikke fra djevelen, sier Percy. Siden han understreker det, er det visst noen som hevder at rap er fra djevelen. Percy er med i menigheten Elim City i Sunyani i Ghana, og på en gudstjeneste hører jeg ham framføre en av sine sanger, eller gospelrap som han kaller det, sammen med en venn.

Lidenskap
– Jeg ble kristen og tok imot Kristus som min frelser i 2011. Lidenskap for musikk hadde jeg fra før, og da særlig rap. I 2013 møtte jeg en venn som er som en bror for meg. Han introduserte meg til gospelrap, forteller Percy.

Denne vennen eller broren har artistnavnet OBJ. Selv har Percy artistnavnet AD.

– Han så lidenskapen i meg og førte meg inn i raptjeneste. Jeg begynte med innspillinger. Hvis du har et talent, så tror jeg at Gud har gitt deg det med en hensikt. Det handler om å elske Gud, din neste og deg selv. Du elsker gjennom å bruke talentene dine til å nå ut med evangeliet.

Så langt har Percy spilt inn 14 sanger. Når han ikke holder på med rap, studerer han folkehelse.

 

percy

 

Fremmer evangeliet
– Hvorfor rap?

– Gud forandrer seg ikke, men det gjør kulturen. I kirkene i Afrika var det først sang, så keyboard og så trommer. Afrikas historie og kultur har endret seg. Teknologien og instrumentene og musikkstilen forandrer seg. Det samme gjør menneskers ideer. Vi ønsker å ta rappen og bruke den til å forkynne evangeliet. Hver musikkstil har sine egne tilhørere. Jeg ønsker å nå ut til unge og fremme evangeliet, svarer Percy.

Han kan nevne konkrete eksempler på at han når fram. Ved et tilfelle kontaktet en ung kvinne ham og sa at hun var blitt kristen etter at hun hadde lyttet på en av hans sanger.

Ønsker å bety noe
– Hva betyr musikk for deg?

– Det er et budskap. Musikk betyr å formidle et budskap. Hvis Gud gir meg budskapet, da er avgjort. Hvis det ikke er noe klart budskap, så vet likevel fra Bibelen at Gud har gitt meg denne tjenesten. AD forkynner fremdeles på takten, forkynner Guds ord.

På spørsmålet om han har planer om å kunne leve av musikken, svarer Precy:

– Jeg gjør ikke dette for penger. Jeg gjør det for å påvirke og bety noe i folks liv. Ønsket er

å bli en pastor og gjenforene folk, særlig unge, med Gud.

– Hva legger du vekt på når du forkynner gjennom rap?

– De gode nyhetene om Kristus, Guds herlighet, kongelighet og kjærlighet og hvem du er i Kristus og hva du kan gjøre i Kristus, sier Percy.

Abrofo i Elim City

Postet: 28. september 2016     kommentarer

I menigheten Elim City i Sunyani i Ghana er det ikke bare svarte ghanesere som er med. Der er også noen hvite mennesker, eller abrofo som det heter på akan.

Jeg er nysgjerrig på disse unge abrofo i Elim City, og jeg får to av ungdommene, Katie Johnston (22) og Katie Horst (21) til å fortelle hvorfor de er der.

katie-horst-og-katie-johnston

Katie Horst (til v.) og Katie Johnston utenfor Elim City

The World Race
– Vi er fra USA, og er på en 11 måneders misjonsreise. På reisen skal vi innom 11 land og være en måned i hvert land. Vi reise rundt for å spre evangeliet. Og denne måneden er vi i Ghana, forklarer Katie Johnston.

De er på med på The World Race, en misjonsreise i regi av de amerikanske organisasjonen Adventures in Missions. Ungdommene reiser i team og samarbeider med lokale menigheter og kristne. Mens de er i Ghana hjelper de altså til i Elim City.

Evangelisering
– Vi evangeliserer, hjelper til på gudstjenestene, har konserter og skolebesøk, forteller Katie Horst.
– Vi har en annen tilnærming til evangelisering. Vi treffer folk på gaten og spør om vi kan snakke med dem og be for dem. Det har vært lett i Ghana. Andre steder i verden er det ikke like lett å komme i snakk med fremmede på gaten, fortsetter Katie Johnston.
Det er deres andre måned på The World Race. Reisen begynte i Elfenbenskysten. Når de er ferdig i Ghana, reiser de videre til Nepal. Katie Johnston har vært i Ghana en gang før

Gjensidig avtale
– Teamet fra Adventures in Missions er en gjensidig avtale. De viser kjærlighet og velsigner oss, samtidig lærer de fra oss og vi får ideer fra dem. Vi vil få et nytt team her neste år, sier pastor Odame Kentoe, eller Pastor Gospel, som han kaller seg, i Elim City.
Ungdomspastor Prince Amfo i Elim City er sjefen til teamet fra Adventures in Missions. Han er fornøyd med teamet.
– Det har vært godt å ha dem her, og det har vært spennende. De har inspirert oss og utfordret unge til å engasjere seg i misjonsarbeid, sier han.

katie-horst-og-katie-johnston-og-prince-amf

Katie Horst og Katie Johnston sammen med ungdomspastor Prince Amfo.

Forsøker å nå ut
Elim City startet i 2014, og Kentoe flyttet hjem etter flere år i London, for å bli pastor der.
– Jeg er opptatt av hvordan ghanesere i praksis kan leve et kristent liv. Vi er et veldig religiøst folk, men kan lett bli ledet inn i korrupsjon, og leve på en måte som ikke går sammen med det å være kristen. Utfordringen er å leve et kristent liv i praksis. Nøkkelen til forandringer i en nasjon, ligger hos de kristne. Vi forsøker å nå ut til menneskene i byen, og vi forsøker å sette folk i stand til å gjøre noe selv med sin situasjon, sier Kentoe.

Utfordring
Det er utfordrringer med å ha besøk av et slikt kortttidsteam.
– Vi hadde helst sett at de ikke reiste, sier Amfo.

På spørsmålet om hva som er mest utfordrende med å være i Ghana, er de to amerikanerne inne på noe av det samme.
– Det er tøft å skulle reise her ifra, synes Katie Horst.
– Det er også tøft å være vekke hjemmefra et helt år, legger Katie Johnston til.

Nye relasjoner
– Hva er det beste dere har opplevd her i Ghana?
– Det er å bli kjent med alle menneskene og kulturen og få nye relasjoner, svarer Katie Johnston.
Hun er nylig ferdig med studier i religionsvitenskap, mens Katie Horst er utdannet fotograf.
– Men jeg ønsker å bli journalist, sier hun.

For seks år siden ble Katie Johnston kristen og hun har tidligere vært på misjonsreise til Nicaragua. Katie Horst er vokst opp i et kristent hjem og med kirken, men det var da hun gikk på videregående skole at hun fikk en personlig relasjon til Jesus. I 2013 var hun på en misjonsreise til Uganda, hvor hun arbeidet med malariaforebygging, samtidig som hun også var med å dele evangeliet.

God organisasjon
– Jeg valgte å reise med Adventures in Missions, fordi det er en veldig god organisasjon. Det handler om evangeliet og ikke kirkesamfunn, sier hun.

– Vil dere bosette dere i et annet land for å jobbe som misjonærer?
– Jeg er ikke sikker, svarer Katie Horst.
– Jeg er åpen for hva Gud vil jeg skal gjøre, og håper det er noe spennende, svarer Katie Johnston.

odame-kentoe

Odame Kentoe, Pastor Gospel.

Forgjeves venting på presidenten

Postet: 22. september 2016     kommentarer

Det er lørdag 17. september og en stor dag i Sunyani i Ghana. Landets president John Dramani Mahama er ventet på besøk. Det er valg den 7.desember, og politikerne jakter på velgerne. Jeg har ingen stemmerett ved valget 7. desember, men vil gjerne høre hva Ghanas president har å si.

I følge min sjåfør her skal presidendenten ankomme Sunyani sammen med andre politiske ledere cirka kl 09.00 og tale på stadion i sentrum. Så vi står ganske tidlig opp for å rekke møtet. Vi kommer oss likevel litt sent av gårde, og når vi nærmer oss stadion kommer det et voldsomt regn som også forsinker oss. Mye politi i gatene og omdirigering av trafikken, bidrar også til forsinkelse. Jeg lurer på om presidenten er begynt å tale. Men jeg blir raskt klar over at jeg har glemt at jeg er i Ghana og ikke i Norge. Her er det ikke så lett å planlegge i detalj og så klare å følge planen. Det er av forskjellige årsaker heller ikke like lett å være så presis som vi er i Norge. Det er ikke uten grunn at man snakker om African time.

Når jeg kommer fram til stadion, er den i ferd med å fylles opp av folk, men presidenten er ikke her. Han som sitter ved siden av meg, sier at stadion har plass til 5000 mennesker. Etter hvert som folk strømmer inn, må det være mer enn 5000 her. Velgerne har mobilisert. Mange har funnet fram sine t-shirts, hatter, skjerf og annet materiell som forteller at de støtter regeringspartiet National Democratic Congress (NDC). Noen synger og danser og vifter med flagg. Ganske mange har fløyter som de blåser i, blant annet to karer som sitter foran meg. Lydnivået er med andre ord høyt og og langt over behagelig decibel. En  gjeng NDC tilhengere har laget en kiste med bilder av opposisjonens presidentkandidater utenpå. Disse kandidatene vil helt sikkert tape, og derfor kan de etter disse NDC sympatisørers mening, like godt begraves. Et slikt stunt i norsk valgkamp ville antagelig skapt debatt. Her tar man det tilsynelatende som humor. Det virker i alle fall ikke som det legger en demper på stemningen. Noe av forklaringen på det, er nok at det er få av opposisjonens støttespillere tilstede, eller de er ikke kledd i t-shirts som viser hvor de står politisk. Hvis de hadde gjort det, hadde det vært spennende å se hva som da ville skjedd. En student jeg snakker med senere, tror det hadde blitt krig, og sjåføren nevner at det har vært slåsskamper mellom regjeringstilhengere og opposisjonstilhengere, særlig på landsbygda, og han vet om syv personer som er blitt drept i slike kamper. Det er kanskje en god grunn til at det rundt om i Sunyani står skilt med «We need peaceful elections. We have only one Ghana». Midt i alt livet og lyden venter vi fortsatt på president Mahama. Hvor blir han av? Sjåføren forteller at han først besøker landsbyene i nærheten før han kommer til Sunyani. I tillegg har regnet noe av skylden for forsinkelsen i programmet. Klokken er blitt halv elleve.

Mahama (57) har en lang politisk karriere. Han har vært medlem av parlamentet siden 1997, kommunikasjonsminister i en periode under president Rawlings og ble visepresident i 2009 under president John Atta Mills. Da Mills døde i 2012, overtok Mahama som president, og nå stiller han til valg for en ny periode. Som president har Mahama prioritert å forbedre landets infrastruktur. Riksveier har blitt bygd eller forbedret, landets helsetjester blitt utvidet med flere nye sykehus og en nasjonal helseforsikringsordning og løftet om å bygge 200 ny videregående skoler er i ferd med å innfridd. Samtidig har prisene på olje, vann og strøm økt kraftig og der er en økende arbeidsledighet. Så totalt sett spørs det om Ghana går framover og om folk har fått det bedre.

Klokken nærmer seg halv tolv. Det ringer i mobiltelefonen og jeg blir minnet på at jeg har en annen avtale. Jeg kan ikke lenger vente på presidenten. Vel utenfor ser jeg folk fortsatt strømmer til for å komme inn på stadion. En mann stopper, peker på bildet av presidenten på t-shirten og spør meg om jeg liker ham. Jeg er ikke helt sikker, og jeg spør mannen hvorfor han liker presidenten. – For alt mulig! Han har gjort masse bra, svarer mannen. Rett etterpå kommer tre unge menn bak meg og vil at jeg skal ta bilde av dem. De har sett kameraet mitt. De liker også Mahama og vil visst stemme på ham. Men når jeg spør en av dem hvorfor, kan han ikke gi noe godt svar på det. Sjåføren mener de kanskje vil stemme på NDC fordi foreldrene gjør det.

Senere viser det seg at presidenten ankommer i halvtotiden. Jeg får et glimt av VIP bilene. På en radiokanal kan jeg høre overføring fra arrangementet.  Det er mye snakk om hva regjeringen har fått gjennomført og om NDC’s manifest. Den tidligere nevnte studenten opplyser meg om at presidenten ikke følte seg så vel i Sunyani. Han hadde tenkt å overnatte her og dra videre neste dag. Isteden dro han i all hast rett etter arrangementet. – Det hadde å gjøre med penger, sier studenten og forklarer: – Det handler om mikrofinans. For et par år siden var det mange i Sunyani som gikk inn med penger i mikrofinans for å få dem igjen to måneder senere med renter. I stedet tapte folk penger. Lederne ble arrestert. Regjeringen lovet at folk skulle få igjen pengene de hadde investert. Så langt har ikke folk sett noe til pengene, og en del møtte opp på stadion for å få svar på hva som skjer i saken. Den ble ikke nevnt med et ord.

Så er det bare å håpe at resultatet av valget i desember blir som det står på NDC’s t-shirts: «Changing Lives. Transforming Ghana». Helst til det bedre

Kilder:
Wikipedia.org
theguardian.com

En påskehistorie fra en dødscelle

Postet: 21. mars 2016     kommentarer

Denne historien skjedde ikke i påsken, men som påsken, handler det om liv, død og oppstandelse.

For ikke så lenge siden så jeg dokumentaren Life and Death Row. Der møtte jeg to unge menn på dødscelle i Texas, Richard Cobb og Anthony Haynes. Richard Cobb var 18 år da han drepte en mann og en kvinne og voldtok og skjøt en annen kvinne som overlevde. Kvinnen som overlevde strevde med sitt ønske om å tilgi ham. Hun var til stede da Cobb ble henrettet i 2013, 29 år gammel. Cobbs søknad om utsettelse av henrettelsen ble avvist. Noe av det siste han sa, før han fikk den dødelige sprøyten, var «Liv er død, og død er liv. Jeg håper at denne absurditeten dødsstraff som menneskeheten har innført, en dag vil bli opphevet. Livet er for kort. Jeg håper at de som har negativ energi mot meg, en dag vil klare å løse det. Livet er for kort til å fylles med følelser av hat og sinne.» Han viste ikke noen ordentlig anger for det han hadde gjort og han fikk ikke kvinnens tilgivelse. Ifølge vitner var de nevnte ordene en slags form for sarkasme fra Cobbs side. Og likevel var det en sannhet i det han sa. Livet er kort og det gjør ikke noe godt å fylle det med hat og sinne. Det hjalp ikke kvinnen å se at Cobb ble henrettet. Hun fikk det ikke noe bedre. Den andre mannen, Anthony Haynes, drepte en politimann i sivil da han var 19 år. Han ble kristen i fengselet og angret på det han hadde gjort. Hans mor kjempet for å bruke de siste 72 timene før henrettelsesdatoen i oktober 2012, for å stanse henrettelsen. Menigheten hennes ba for Haynes. Henrettelsen ble stanset. «Gud sa til meg at jeg ikke kommer til å dø på dødscelle! Gud er trofast! Han har reddet meg fra dødskammeret! Ære, være Gud!” utbrøt en entusiastisk Haynes da han fikk beskjed om at henrettelsen var stanset. Han lever fremdeles. Det var som sagt i oktober, og ikke i påsken, han skulle henrettes. Men hele historien har noe påske over seg. I påsken, på langfredag, ble Jesus henrettet. I motsetning til Cobb og Haynes, hadde han ikke drept noen eller gjort noe annet galt. På påskemorgen seiret Jesus over døden og gikk over fra døden til livet. Haynes har ennå ikke gått over til døden, men da henrettelsen ble utsatt, var det nok som han fikk livet i gave på ny. Man kan tolke det som et sterkt vitnesbyrd om hva Gud kan gjøre. Samtidig kan vi ikke uten videre tolke det som at det er fordi Haynes er kristen og angrer på det gale han har gjort, at Gud ikke lot han bli henrettet i 2012, eller at det er fordi Cobb ikke angret, at Gud lot han bli henrettet i 2013. Vi skal alle møte døden en dag. Det viktige spørsmålet er hva vi gjør med vår skyld og synd. Og for alle som er ofre, sånn som kvinnen Cobb hadde skutt og voldtatt, så er spørsmålet hva vi gjør med overgrepet, krenkelsen, uretten vi har vært utsatt for. Påskemorgen med Jesu oppstandelse viser oss at det er håp. Gjennom omvendelse, oppgjør, tilgivelse og forsoning kan vi få en ny start av Ham som sier: ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve, om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.” (Joh 11,25-26).

Når identitet dreper

Postet: 8. februar 2016     kommentarer

Jeg har nylig lest Flukten fra Syria og Irak av Kari Fure. Forfatteren forsøker å forklare og forstå det som skjer i Midtøsten og hvorfor konflikten er så brutal og voldelig. Hun kommer blant annet inn på identitet og henviser til forfatteren Amin Maalouf og hans bok fra 1999, Identitet som dreper. Ifølge Maalouf er identitet det samme som tilhørighet og det blir noe som dreper, når det blir redusert til «en eneste tilhørighet, som får mennesker til å innta en partisk, sekterisk, intolerant, herskesyk og iblant suicidal holdning, og som ofte forvandler dem til mordere eller mordernes medløpere.» (Maalouf 1999; s 30). Det er antakelig noe av problemet, at i Syria og Irak er det blitt slik at mennesker ikke er noe annet enn muslim eller kristen, sunnimuslim eller sjiamuslim, araber eller kurder. Derfor kan kristne oppleve at gode muslimske naboer plutselig blir deres fiender som plyndrer og overtar hjemmene deres, mens de selv må flykte.

Men det er ikke noe nytt at mennesker blir redusert til en tilhørighet og identitet. For hundre år siden ble armenerne i Tyrkia redusert til å være bare armenere og de ble offer for et folkemord. I Hitlers Tyskland ble jøder tvunget til å være jøder med stor J. I konflikten i det tidligere Jugoslavia, var man enten serber, kroat, muslim, eller kosovoalbaner, og grove overgrep ble begått av alle parter i konflikten, mot «de andre» som ikke var det samme som en selv. I Rwanda var det før folkemordet i 1994 også et sterkt fokus på identitet, man var enten tutsi eller hutu, og for ekstreme hutuer ble tutsiene noen kakerlakker som måtte utryddes.

Et menneske er så mye mer enn bare en identitet og en tilhørighet, og når folk ikke får lov til å være sammensatte mennesker, er det fare på ferde. Og vi behøver ikke dra helt til Syria og Irak for å finne eksempler i dag på at identitet blir brukt på en farlig måte. I krigen mot terror og nå med flyktningkrisen som delvis er en følge av den krigen, har frontene blitt skjerpet også i Europa og i Norge. Direktør Kenneth Roth i Human Rights Watch skriver i en rapport at han har lagt merke til at i Europa og USA har den polariserende oss-mot-dem retorikken beveget seg fra den politiske utkanten til sentrum av politikken. I denne retorikken er det blitt viktig å markere sin egen identitet i motsetning til de «andres» identitet. Og det går gjerne på en snever definisjon av identitet. Man er nordmann eller europeer, kristen eller muslim. Kristendommen blir gjerne nevnt som en viktig del av den norske identiteten, men en glemmer lett at kristendommen opprinnelig ikke var noe norsk. Den kommer fra Midtøsten, og er altså noe fremmed som vi har importert og gjort til vårt eget. I dagens innvandrings- og flyktningedebatt kan man nesten få inntrykk av at man må enten være for eller mot innvandrere og flyktninger, noe som i grunnen er det samme som å si at man må være for eller mot noen av sine medmennesker. Men en innvandrer eller en flyktning er så mye mer enn bare en innvandrer eller en flyktning.

I Sverige har noen grupperinger på nettet tatt til ordet for at de vil gi mindreårige asylsøkere den straffen de fortjener. Man kan spørre seg hvor lang tid det vil ta før noen går fra ord til handling. Historien viser at identitet har drept før, og det kan gjøre det igjen, også i Skandinavia i dag. For å hindre at det skjer, må vi gi hverandre lov til å være hele, sammensatte mennesker, slik at vi slipper å måtte være for eller mot noen, slipper å måtte hate noen. Og vi må ta vare på vår egen menneskelighet og kanskje pusse støvet av nestekjærlighetsbudet «Du skal elske din neste, som deg selv.» (3. Mos 19,18) og den gylne regel «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum.» (Matt 7,12).

Godhetstyranni eller ondskapsparadis?

Postet: 13. januar 2016     kommentarer

For et par måneder siden sa landbruksminister Sylvi Listhaug at «godhetstyranniet rir landet som en mare.» Med den uttalelsen introduserte hun et nytt ord som det er verdt å se nærmere på.

Godhet er noe de fleste forbinder med noe positivt og noe de fleste vil foretrekke fremfor det motsatte, som er ondskap. Når man setter sammen godhet med tyranni, skurrer det. Kombinasjonen godhet og tyranni er absurd og en selvmotsigelse, en språklig paradoksal konstruksjon, en meningsløshet, som Halvor Hegtun påpeker i artikkelen «En velferdsprofitør klynget godhetstyrannen opp i monstermasten.» i A-Magasinet. Han foreslår også at det motsatte av godhetstyranni må være ondskapsparadis, som også er en språklig paradoksal konstruksjon.

Tyranni og paradis er ord som kan beskrive styreform. Tyranni kan være et synonym til diktatur, en styreform man ikke har lyst til å leve under. Paradis derimot…hvem vil ikke leve der? Godhetstyranni er altså ikke ment som noe positivt ord fra Listhaugs side. Hun ville med sin språklige konstruksjon få frem at de som vil ha en streng asylpolitikk og innstramming i innvandringspolitikken, også har hjertelag og bryr seg og kan være gode mennesker.

Dette er ikke enda et nytt innlegg i debatten om innstramming i flyktningpolitikken. Det handler heller om ord og språk. Kan godhet bli tyrannisk? Tyrannisk mot hvem? Mot dem som blir vist godhet? Eller mot andre? Blir flyktninger tyrannisert av dem som deler ut mat og klær til dem? De samme spørsmålene kan man stille til godhetstyranniet motsetning, ondskapsparadiset. Kan et rike som er preget av ondskap, være et paradis? Paradis for hvem? Tja…, kanskje for noen…Kanskje for de som sitter med makten? Ord er ikke bare ord. Språk er også makt. Ved å introdusere ordet godhetstyranni, klarte Listhaug å snu stemningen i debatten om flyktninger og asylsøkere. Ord kan altså bli brukt til å endre holdninger og måten vi tenker på.

I Bibelen finner vi også troen på ordets kraft og makt. Allerede på Bibelens første blad, i skapelsesberetningen i Første Mosebok 1,3, står det «Da sa Gud: «Det bli lys! Og det ble lys». Gud skapte ved hjelp av ord. Helt i begynnelsen av Johannesevangeliet står det: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud.» Det er Jesus som her blir kalt Ordet. Bibelen gjør oss også oppmerksom på muligheten til å manipulere ved hjelp av ord. Et slikt eksempel finner vi hos profeten Jesaja. Profeten advarer mot dem som driver med slik manipulering i Jes 5,20: «Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, bittert til søtt og søtt til bittert!» På profetens tid ser det altså ut som at lederne i samfunnet drev med den samme manipulering av språket, som vi kan lese om i George Orwells bok «1984». Regimet i «1984» jobber bevisst med å endre språket til noe de kaller nytale. Det gjør det særlig på to måter. Det ene er å redusere språkets ordforråd, ved å fjerne ord. På den måten får ikke innbyggerne lenger mulighet til å uttrykke seg nyansert om virkeligheten. Ordene mangler. For eksempel kan man bare utrykke følelser ved å si at man er glad eller uglad. Det andre er å redefinere ordenes betydning slik at for eksempel krig betyr fred og godt betyr ondt. Slik skaper regimet gjennom språket forestillingen om at alt det gjør, er godt.

I dag er det også mange som bedriver det man kan kalle språklig manipulering eller nytale. Listhaug ikke den eneste som gjør det, men hennes ord godhetstyranni er et veldig godt eksempel på slik nytale. Med det endrer ordene mening, slik at man kan bli forvirret. Godt blir ondt og ondt blir godt. Og man lurer på hvor man har lyst til å bo, i godhetstyranniet eller ondskapsparadiset?

Når de fattige leser Bibelen

Postet: 5. november 2015     kommentarer

Ved kirkevalget i september fikk man inntrykk av at vigsel av homofile par er det store spørsmålet som avgjør om man er bibeltro eller ikke. Men er det så enkelt?

Stian Kilde Aarebrot, leder i Substans − et nettverk for kristen trospraksis som forsøker å omsette Jesu liv og lære til konkret handling, peker i to blogginnlegg på to områder hvor kristne kanskje burde være like opptatt av å være bibeltro, som på det seksuelle området. Det ene er relasjonell etikk, hvor Aarebrot spør hvor bibeltro man er, når for eksempel enkelte arbeidsplasser i kirken er preget av minst like mange og harde konflikter som resten av samfunnet. Hva med Jesu ord i Matt 5,23 om å forsones med sin bror før man bærer frem sin offergave?

Det andre området Aarebrot tar opp, er økonomi. Der spør han om man er helt bibeltro når man lar privatøkonomien være en privatsak. Hvordan skal vi forholde oss til Jesu ord som: «Selg alt og gi det til de fattige», «Salige er de fattige, ve dere rike» og «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike»? Jeg skal ikke her komme med et klart svar på det, men det er kanskje vel fristende og behagelig å si at Jesus ikke mente det han sa, bokstavelig.

Det er altså kanskje ikke så lett å være bibeltro, som det først kan virke som. Det handler ikke bare om å ha det riktige synet på vigsel av homofile par. Bibelen handler om mye mer, og den leses og tolkes av mennesker som er begrenset. Vi ser stykkevis og delt, som Paulus skriver, og vi ser og vektlegger gjerne ut fra vårt eget ståsted, og står dermed i fare for å overse enkelte andre ting som også står i Bibelen. Selv om man har Jesus Kristus som tolkningsnøkkel og det sentrale som Bibelen kretser om, og man tror på alt det som Bibelen sier om Jesus Kristus, så kan man kanskje likevel lese Bibelen på forskjellige måter og fortsatt være bibeltro?

I Latin-Amerika, for eksempel, hadde, og har man fortsatt, i mange land en situasjon hvor en liten rik elite undertrykket det store flertallet, som levde i en ekstrem fattigdom. I denne situasjonen sto teologer midt opp i et dilemma: Hva gjør en som teolog og kristen i forhold til kampen mellom de rike og fattige? Hvordan være bibeltro i en slik situasjon? Noen kom frem til at de måtte velge side, og de valgte å gå inn i kampen på de fattiges side. I boken Liberation Theology fra 1987 beskriver Phillip Berryman frigjøringsteologien som

• en tolkning av den kristne tro ut fra de fattiges lidelser, kamp og håp
• en kritikk av samfunnet og ideologiene som opprettholder det
• en kritikk av kirkens og kristnes aktivitet ut fra de fattiges perspektiv

Frigjøringsteologene hadde som utgangspunkt at hvis de fattige fikk lese Bibelen, så ville vi få en annen forståelse av den kristne tro, enn den som er rådende blant de rike og mektige. Det er altså de fattige som er frigjøringsteologenes hovedanliggende. Fattigdom ble tatt opp som teologisk tema. Der er det mye å ta av, for det står mye om det i Bibelen. På Korsvei i 1994 var den amerikanske teologen og aktivisten Jim Wallis hovedtaler. Han formidlet kallet til omvendelse ved å vise frem en gjennomhullete Bibel, hvor alle ord som advarte om pengenes makt og rikdommens forførelser og taler de fattiges sak, var klippet bort. Det var ikke så mye igjen av Bibelen, og Wallis sto igjen med en nylesing av Salme 23 som en protestvise mot konsumismens misnøyelogikk: «Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.» Spørsmålet er om Wallis og de latinamerikanske frigjøringsteologene er like bibeltro som mer konservative kristne som er opptatt av å være bibeltro.

Både såkalte liberale og konservative kristne kan være enige om at man må gjøre noe for de fattige, for å være bibeltro. Men hva gjør man og hvordan gjør man det og hvem er de fattige? Den brasilianske erkebiskopen Dom Helder Camara merket at det var lettere og mindre farlig å drive med veldedighet, enn å jobbe politisk for å endre samfunnsstrukturene som skaper og opprettholder fattigdom. Han skal ha uttalt følgende: «Når jeg ga mat til de fattige, kalte de meg en helgen. Når jeg spurte om hvorfor de var sultne, kalte de meg en kommunist». Det er kanskje derfor mange nøyer seg med å gi mat til de fattige (veldedighet), uten å spørre for mye eller sette kritisk fokus på hvorfor de er sultne. Så kan man lure på hvordan det ville vært for kirken, om det store spørsmålet ved kirkevalget, som avgjorde om man var bibeltro eller ikke, hadde vært hvordan man forholder seg til penger, økonomi og fattigdom.

Dagens bibelord - Sal 86,1-13

1 En bønn av David.
        
          Vend øret til, Herre, svar meg,
          for jeg er hjelpeløs og fattig!
          
   
2 Vokt meg, for jeg er trofast.
          Frels din tjener, du min Gud,
          jeg setter min lit til deg.
          
   
3 Vær meg nådig, Herre,
          jeg roper til deg hele dagen.
          
   
4 Gjør din tjener glad!
          Jeg løfter min sjel til deg, Herre.
          
   
5 For du, Herre, er god, du tilgir,
          du er rik på miskunn mot alle som kaller på deg.
          
   
6 Herre, vend ditt øre til min bønn,
          lytt når jeg ber om nåde!
          
   
7 Den dagen jeg er i nød, roper jeg til deg,
          for du vil svare meg.
          
   
8 Herre, blant guder er ingen som du,
          og ingen gjerninger er som dine.
          
   
9 Alle folk som du har skapt,
          skal komme og bøye seg for deg, Herre,
          og ære ditt navn.
          
   
10 For du er stor, og du gjør under.
          Du alene er Gud.
          
   
11 Herre, lær meg din vei
          så jeg kan vandre i din sannhet!
          Gi meg et helt hjerte, så jeg frykter ditt navn!
          
   
12 Jeg vil prise deg, Herre, min Gud, av hele mitt hjerte
          og evig ære ditt navn.
          
   
13 For din miskunn mot meg er stor,
          du har berget meg fra dødsrikets dyp.
          
   

Sal 86,1-13
 En bønn av David.
        
          Vend øret til, Herre, svar meg,
          for jeg er hjelpeløs og fattig!
          
   
Les mer