Reisen til Tripoli

Postet: 28. oktober 2014     kommentarer

Kwadwo skal egentlig til Paris, men ender opp i Tripoli. En reise går ikke bestandig som planlagt.

I 1998 har ghaneseren Kwadwo spart opp penger til billett til Paris. Ting er vanskelige i Ghana, og nå har han en mulighet til å komme seg til Europa. Han tar buss til Malis hovedstad Bamako og derfra fly til Paris. Oppholdet der blir veldig kortvarig. Han kommer ikke lenger enn til flyplassen, fordi han mangler de US$ 500 franske mydigheter krever for at man skal være i stand til å klare seg økonomisk. Det kjedelig er at Kwadwo egentlig har de US$ 500, men han har lånt dem til feil person som ikke betaler tilbake. Franske myndigheter vil returnere Kwadwo til Bamako. Han får ordnet det slik at han heller blir returnert til Niger. Derfra vil han ta seg til Libya.

I Niger er US$ 350 alt Kwadwo av penger. For 150 Cfa får han plass på lasteplanet på en lastebil fra Agadez i Niger og til Libya. De er 251 personer om bord. Bare menn, bortsett fra en kvinne.

– Det var egentlig ikke plass til mer enn 100. Ikke mulig å sitte. Vi måtte stå og holde i hverandre, forteller Kwadwo.

De kjører i tre dager. Så skifter de lastebil. Om natten sover de ute. Kwadwo mangler penger og må få tak i noen, før han kan fortsette reisen. I Libya går de over til busser til de kommer til Tripoli. Reisen til Tripoli tar cirka to uker. De ankommer Libyas hovedstad langfredag. De er seks ghanesere som tar en taxi sammen og de sier Ghana, Ghana til sjåføren for å få ham til å forstå at de er på jakt etter et sted hvor det bor noen fra Ghana. Utrolig nok kommer det en svart mann mot dem og som er fra Ghana. Han tar dem med hjem til seg og hjelper dem videre til andre ghanesere i Tripoli som gir dem husly den første tiden.

Til sammen er Kwadwo nesten fire år i Tripoli. Mens han venter på å komme seg ombord et skip til Italia, jobber han illegalt i bygg- og anleggsbransjen.

Livet i Tripoli er ikke helt enkelt. Kwadwo opplever på kroppen flere eksempler på det han vil kalle rasisme. Mens han er på vei til Tripoli i en pickup hvor det sitter bare svarte afrikanere, begynner unger å kaste stein på dem. En stein treffer Kwadwo i ryggen. En gang i Tripoli kommer en ung mann gående i motsatt retning. Plutselig, uten forvarsel, slår mannen Kwadwo i ansiktet. En annen gang venter han på bussen. Når bussen kommer, åpner en mann bussvindet og spytter på ham.

– I Libya har de ingen respekt for den svarte mann, er hans konklusjon.

En gang er han i alvorlig fare.

– Jeg går ombord på en bussen og setter meg bak. Noen typer i nærheten trekker en kniv og vil ha penger av meg. Bussjåføren ser i speilet hva som foregår. Han går bak og fører meg foran i bussen og redder meg.

I Tripoli blir han også med i en kirke for afrikanere, en kirke som er illegal. De møtes i hemmelighet hver fredag morgen. Siden det er ulovlige samlinger, hender det rett som det er at lederne blir arrestert og fengslet for en kort periode, til ambassaden klarer å ordne med løslatelse. Libya er et muslimsk land og av kristne kirker er bare den romersk katolske som er lovlig. Det er ikke lett å være kristen i Tripoli.

To ganger betaler Kwadwo penger for å på plass på en båt. Ingen av gangene går det helt som han har tenkt.

– Første gangen betalte jeg US$ 1000. Jeg trodde vi skulle dra til havnen og ombord et skip der. Istedet tok de oss om natten til et annet sted. De ga oss lommelykter for å signalisere slik at båten skulle komme. Det var en liten fiskebåt. Den hadde ikke plassm til mer enn kanskje 40 stykker, mens vi var 80-100 som skulle ombord. Båten hadde problemer med å komme inn til stranden på grunn av høye bølger. Likevel var det mange som dro ut dit for å komme seg ombord.

Kwadwo drar ikke ut og blir ikke med om bord.

– Jeg var redd for den kraftige sjøen og at den lille båten ikke skulle klare det, forklarer han.

Det er kanskje også en styrelse, for båten blir arrestert i Malta og returnert til Libya og passasjerene blir fengslet og må gjøre rede for hvilken valuta de har betalt med for å få plass på fiskebåten. Amerikanske dollar er ulovlig i Libya, så de må forklare hvordan de har fått tak i det.

– Den andre gangen betalte jeg US$ 800. De fortalte oss at vi ville dra med et skip som lå ved havnen. Vi stolte på dem. De som var i stand til å betale, samlet seg i et hus om natten. Vi var cirka 160 stykker. En stor buss kom og hentet oss for å ta oss til havnen. Vi visste ikke at de hadde en avtale med politiet.

Han og de andre blir arrestert og ført til forskjellige politistasjoner i Tripoli. Det blir rettsak og de får advokat. Han sitter en uke i varetekt før han undertegner en avtale med myndighetene hvor han lover å ikke gjøre det igjen. Hvis han gjør det, vil han ikke bli spart. De har bildet hans og hans ID. Dette er før Libya får penger fra EU for å returnere afrikanere som forsøker å komme seg til Europa. Så Kwadwo blir ikke returnert til Ghana, selv om libyske myndigheter vet at han er ulovlig i landet.

Etter dette innser Kwadwo at det er vanskelig å ta seg inn i Europa. Han vil ikke risikere livet i en liten båt for å komme dit. I stedet jobber han noen måneder for å tjene penger til hjemreisen. I februar 2002 returnerer han til Ghana. Reisen er over.

– Vil du invitere meg til Norge?

Postet: 27. oktober 2014     kommentarer

Jeg har ikke vært lenge i Ghana og nå får jeg igjen en forespørsel om å invitere noen til Norge. Denne gangen er det en ung kvinne, jeg kaller henne studenten, for hun studerer økonomi på universitetet, som gjerne vil ha en invitasjon til Norge. Hennes mor og halvsøsken bor i Canada. Moren har forsøkt å få henne til Canada, men kanadiske myndigheter tror ikke at hun er sin mors datter. De godkjenner ikke fødselsattesten. Studenten var bare åtte år da moren reiste og har siden bodd hos besteforeldrene. Nå håper hun at det kanskje kan bli lettere å søke til Canada fra Norge. Jeg forteller henne at jeg allerede har møtt to andre som vil at jeg skal invitere dem til Norge.

– Hva skal jeg gjøre, spør jeg lattermildt.

– Velg meg, svarer studenten ivrig og peker på seg selv.

Jeg spiser sammen med henne og to menn, en taxisjåfør og en handyman. Taxisjåføren er en av dem som har ivret for å få en invitasjon til Norge.

Jeg spør handymannen om han også ønsker å forlate Ghana.

– Ja, sier han og nikker og smiler.

Nå ser alle tre på meg. Så må vi le alle sammen, for det er komisk. Det er en god stemning rundt bordet. Samtidig er det også trist, synes jeg. Og tenker på Guds ord gjennom profeten Jeremiah til israelittene som var i eksil i Babylon. I Jer. 29,11 står det at Gud hadde gode planer for Israel og ønsket å gi dem fremtid og håp. Det er det som så mange trenger og som synes å være så langt unna. Fremtid og håp. Jeg kan bare be. Be at Gud må bry seg, se hvordan folk lider og strever og åpne dører for dem.

– Hvorfor vil dere reise fra Ghana? vil jeg vite.

– Forholdene er ikke bra her. Selv om du har en jobb, er ikke lønnen nok til å betale alle regningene. Den holder bare til mat, forteller taxisjåføren.

– Så mange er desperate etter å komme til Europa?

– Ja! Vi er desperate! Det er visst taxisjåføren som svarer, men det er som om de svarer i kor.

Det viser seg at både taxisjåføren og handymanen har gjort forsøk på å komme seg til Europa via Libya.

Studenten burde ha gode muligheter for å få jobb når hun er ferdig utdannet økonom. Hun har i alle fall ambisjonene i orden.

– Jeg har lyst til å jobbe i det offentlige, kanskje i et departement eller bli finansminister, sier hun.

For å kunne ha en mulighet til å bli finansminister, er hun engasjert i opposisjonspartiet. Men selv høyere utdannelse er ingen garanti for en god jobb. Som en annen ung student har fortalte meg, arbeidsledigheten i Ghana er på cirka 70 prosent. Det betyr mange unge som strever med å finne ut hva de skal gjøre med livene sine og ikke mange jobber å søke på.

– Om jeg kommer på intervju, kan jeg gjerne få høre at om jeg er villig til å ha sex, kan jeg få stillingen, forteller studenten.

– Hvis det er en mann som blir innkalt til intervju, får han kanskje høre at jobben er hans hvis han betaler penger. Det er viktig å ha de rette forbindelsene, fortsetter taxisjåføren.

Jeg forsøker å forklare dem at det ikke er så enkelt å være innvandrer fra Afrika i Norge. En del kan ha høy utdannelse og likevel ha problem med å få en jobb i forhold til kvalifikasjonene. I stedet har de en vaskejobb eller andre dårlig betalte jobber. Når det i tillegg kanskje er mange i hjemlandet som forventer at de skal sende hjem penger, er det ikke lett å spare å legge seg opp penger, selv om man er i Europa. Det virker som akkurat det siste gjør inntrykk på dem. Jeg nevner studentens mor i Canada.

– Hun har jo en god utdannelse. Men jeg tror ikke det er lett for henne i Canada å få en god jobb som det hun er utdannet til og med en like god lønn som det kanadiere får, sier jeg.

Studenten nikker og er med på den. Ellers er jeg usikker på om det går inn hos dem, det jeg forteller dem. Livet i Europa må jo være bedre enn livet i Ghana. De har uansett rett i at livet er tøft her. Da tenker jeg blant annet på alle gateselgerne som går midt i trafikken for å selge sine produkter til bilistene og andre. Eller alle dem som selger på markedene eller fra en bod langs veien. Masse arbeid for å få kunder og lite penger. Her trengs gode entreprenører som kan skape jobber det går an å leve av. Hva hjelper det at jeg inviterer noen til Norge? Og hvem skulle det være?

121020101040

En historie om ondskap

Postet: 21. oktober 2014     kommentarer

Forrige søndag var jeg i Elmina, en gammel kystby i Ghana. Jeg besøkte byens borg. Om veggene der kunne fortelle alt de har vært vitne til, ville de kunne fortelle om lignende grusomheter som det som skjedde i Auschwitz.

Elminas historie går så langt tilbake som til 1300-tallet og skal ha blitt grunnlagt av en kjent jeger, Kwaa Amankwaa. Han skal ha kommet til området en gang han gikk seg bort under jakt. Da var folk hovedsaklig bønder. I dag jobber cirka 75 % av innbyggerne i Elmina i fiskerinæringen.

Borgen ble bygd av portugisere i 1482 som også bygde en katolsk kirke der. De begynte det som er kjent som den Transatlantiske slavehandelen. I 1637 overtok hollenderne borgen i Elmina. Før det, var ikke hollenderne aktive i slavehandelen. Men etter at de tok over, fortsatte de slavehandelen frem til 1814 da de avskaffet slavehandelen.

Under slavehandelen var rommene i den indre gårdsplassen i første etasje i borgen fangehull for  kvinnelige fanger, mens alle rommene i hovedgårdsplassen i første etasje var fangehull for mannlige fanger. På det meste var det 800 mannlige fanger og 400 kvinnelige fanger i Elmina. To celler var ikke fangehull. Den ene cellen var for europeiske soldater som hadde drukket og oppført seg dårlig. De ble holdt der for en tid og så løslatt. Den andre cellen hadde en hodleskalle over døren, og var for alle afrikanske fanger som hadde gjort motstand og kjempet for sin frihet. Lederne ble ført i cellen, og der satt de uten mat og drikke til de døde. De som døde sist, måtte være sammen med lik før de selv døde. Soldatene kastet likene på sjøen. De som var så heldig å unngå å havne i dødscellen, kunne likevel dø av de forferdelig forholdene i fangehullene. De var lenket sammen og de fikk ikke vaske seg, ikke en gang kvinnene når de hadde mensen. Sykdom florerte. Så fangehullene var derfor full av urin, avføring, oppkast og blod. Og fangene måtte ligge rett på gulvet i alt dette. Det var også dårlig ventilasjon i fangehullen og vi må heller ikke glemme heten og den forferdelige stanken som må ha vært der. De fleste fangene var i gjennomsnitt 1-2 måneder i Elmina før de ble ført gjennom «the door of no return» og om bord i skipene som fraktet dem over Atlanteren til Karibien og Nord- og Sør-Amerika for jobbe som slaver på plantasjene der. Forholdene om bord var like ille om ikke verre enn i Elmina. Fangene var lenket sammen og lå tett i tett som i kister. Mange døde under overfarten.

Midt oppi de forferdelige forbrytelsene som foregikk, var det som sagt også en kirke i Elmina og det var en helligdom for misjonærer. Slavehandlerne holdt gudstjeneste og misjonærene forrettet. Hvordan det gikk an å være misjonær, Jesu disippel og sendebud, på et sånt sted og samtidig være en del av et slikt ondt system, er umulig å forstå. Men de hadde vel ikke så mange muligheter til å gjøre noe om de ville. Eneste alternativet var kanskje å søke seg bort fra hele stedet.

Min sjåfør som var med til Elmina, fortalte meg at i dag blir unge ghanesere lurt til Kuwait til det de tror er en god jobb, men som viser seg å være slavearbeid som hushjelp eller i prostitusjon. Samme dag hadde han hørt noe om det på nyhetene på radio. Og litt surfing på nettet viser at det er et problem. De dårlige mulighetene for ghanesisk ungdom til å få en jobb i sitt hjemland, gjør at mange ønsker å reise ut for å få nettopp jobb og bedre fremtidsutsikter. Mange tror at gresset er grønnere i andre land, der i blant Kuwait og andre Gulfstater. Så sent som i august i år ble 38 år gamle Oscar Kumi arrestert i Takoradi for å ha rekruttert unge ghanesiske kvinner til prostitusjon i Kuwait. Han skal ha tatt penger av kvinnene, tilsynelatende for å hjelpe dem til Kuwait og en jobb der. En av kvinnene skal ha betalt 7.600 cedis til  Kumi.

I følge thecronicle.com.gh dukker det opp stadig flere byråer som lover gode og sikre jobber og som driver med aktiv rekruttering. De bidrar til å gjøre det attraktivt å reise ut. Visepresident Paa Kwesi Bekoe Amiassah Arthur har utfordret ghanesiske myndigheter til å avslører byråer i Ghana som rekrutterer ghanesere til ikkeeksisterende jobber i Gulfstatene. I Kuwait bor det nærmere 1000 ghanesere. Mange har betalt penger til byårer for å få en god jobb, men ender opp som hushjelper under slavelignende forhold eller de blir tvunget inn i prostitusjon. I Kuwait er prostitusjon ulovlig og de risikerer arrestasjon. thecronicle.com.gh nevner at åtte ghanesiske unge kvinner i fjor ble reddet av Anti Human Smuggling and Traffic Unit (AHSTIP) av Ghanian Immigration Service (GIS) etter at de var lurt av en 27 år gammel kvinne, Salamatu Imbeah. Den ene av dem var nødt til å jobbe som hushjelp og måtte jobbe fra 3 om morgenen til kl to om morgenen neste dag. Hun var blitt solgt til slaveri kjent i Kuwait som «Kadama». Kvinnene hadde betalt 2000 cedis for visa og helsesjekk.

I fjor var det også en sak om en ghanesisk prinsesse, Asie Ocansay, som ble arrestert, siktet for å rekruttere unge ghanesiske kvinner og menn til å arbeide i Kuwait, Bahrain, Quatar, Forente Arabiske Emirater og Saudiarabia som hushjelper og slaktere. Prinsessen har brukt et radioprogram som hun er programleder for, som plattform for å rekruttere sin ofre. Hun har også besøkt forskjellige kirker hvor hun har lurt unge til å tro at livet vil endres til det bedre hvis de reiser ut av Ghana. edition.myjoyonline.com forteller om en kvinne som hun rekrutterte. Kvinnen trodde hun skulle jobbe i et supermarked i Kuwait, men opplevde da hun kom frem at hun og seks andre unge kvinner bli hentet av tre menn på flyplassen og kjørt til et hus hvor de ble fratatt bagasje, pass og mobiltelefoner og låst inne på et rom. De fikk hverken mat eller vann og det var dårlig ventilasjon. Etter et par dager ble hun plukket ut av en mann og tvunget til å jobbe som prostituert. En lege hjalp henne med å få kontakt med familien i Ghana. De tvang Ocansay til å sende kvinnen tilbake til Ghana. Kvinnen var sterkt traumatisert av det hun hadde opplevd.

Selv om slavehandelen ble offisielt avskaffet på 1880-tallet, er det altså ikke slutt på slaveriet. Og fra de samme områdene som man rekrutterte slaver fra under den Transatlantiske slavehandelen, blir det også i dag rekruttert slaver. Har vi ennå ikke lært at alle er skapt i Guds bilde og derfor har samme verdi? Og skjønner vi ikke at det vi gjør mot vår neste, gjør vi også mot oss selv?

 

Kilder:

Ato Ashun; Elmina, The Castle & The Slave Trade, Nyakod Printing Works, 2013
blackhistorysociety.ca
theheraldghana.com
thecronicle.com.gh
editoion.myjoyonline.com
viasat1.com.gh

Dagens bibelord - 1 Mos 1,26-31

26 Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» 27 Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. 28 Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» 29 Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. 30 Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. 31 Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.

1 Mos 1,26-31
 Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.»
Les mer