Erik Furnes sin blogg

For halvannet år siden kunne vi lese at noen tok til orde for at kristne burde boikotte Norwegian fordi de ikke tok med passasjerer til Dubai dersom de hadde israelske stempel i passet. For oss som liker å besøke Israel er ikke slikt noe stas, og lysten til å dra til Dubai ble enda mindre enn før, men problemet med å slippe inn i en del arabiske land fordi du har israelsk stempel er jo ikke nytt. Og i alle fall er det ikke noe vi kan klandre operatørene for.

Jeg har ikke fulgt oppfordringen om å klage til Norwegian, og prøver heller å spare misjonen for mest mulig utgifter ved å reise billigst mulig. Så var det ekstra kjekt oppe i lufta her en dag da jeg bladde i  informasjonsbladet som lå i stollommen foran meg, og der stod det forsyne meg at selskapet i slutten av juni åpner direktefly mellom Stockholm og Tel Aviv. Hurra for Norwegian! Rett nok ikke så ideelt avreisetidspunkt for oss vestlendinger (kl 0700 søndag morgen), men her gleder jeg meg over signalet. Dette burde kanskje kommenteres av de som raslet med boikott-sabelen?

Når kristne roper om boikott av det vi misliker, er jeg redd det skaper et inntrykk av en protestbevegelse der vi selv kommer i fokus istedenfor en vekkelsesbevegelse som peker på Jesus.

Noe visdom å hente her? Bibelen formaner oss til å vende oss bort fra dem som volder splittelse og anstøt (Rom 16:17). Googler du på ”boikott furnes” får du eksempler på det. Vi er forpliktet på Bibelen som Guds ord, og må ta avstand (også offentlig) fra de som leder mennesker til fortapelse. Men vi får velge våre kamper med omhu. Når kristne roper om boikott av det vi misliker, er jeg redd det skaper et inntrykk av en protestbevegelse der vi selv kommer i fokus istedenfor en vekkelsesbevegelse som peker på Jesus. På sikt reduserer det også vår troverdighet, fordi det finnes gode grunner til ikke å være konsekvente. Og av det bør vi lære at bruken av ordet boikott bør sitte langt inne.

Mange kjempar ein tung kamp mot liberalisering ogvranglære i landet vårt, og overmakta kan verke stor. Når leiinga i ImF har gjort strategiske tiltak eller uttaler som ein konsekvens av utviklinga i folkekyrkja, har vi alltid uttrykt ei tydeleg støtte til dei enkeltpersonar og grupperingar som står opp mot den vranglære som brer om seg i denne kyrkja. Når vi har gått til det skritt å etablere ImF Trossamfunn, så har vi gjort det for at kristne skal kjenne seg fri i sitt samvit, men samtidig har vi uttrykt at vi alltid vil stå saman med dei i DNK som vil stå på Guds ord og forkynne til vekking og omvending.

…vi (har) alltid uttrykt ei tydeleg støtte til dei (…) som står opp mot den vranglære som brer om seg i denne kyrkja.

Biskopar har den siste tida stadfesta at det ikkje skal vere mogleg å gjere teneste i denne kyrkja og samtidig rekne ei lære som seier ja til homoseksuelt samliv som vranglære og dermed som kyrkjesplittande. Vi vil gjerne uttrykke ei klar støtte til Carissimi-prestane og alle andre som vil stå opp imot ei slik villfaring. Kristne leiarar som lærer i strid med Guds ord har sjølv sett seg ut av rolla som åndelege tilsynsmenn, og ingen skal kjenne seg forplikta på å høyre dei eller følgje dei. Derfor forstår vi den smerte som mange prestar kjenner på i denne tid, og kampen for alternativt tilsyn er så absolutt legitimt. Vi vil likevel peike på at der er alternativ.

Med utviklinga i dei store folkekyrkjene i Europa og Norden har fleire misjonsorganisasjonar markert sitt sjølvstende meir tydeleg enn før, og for Indremisjonsforbundet ligg dette i våre røter. I Syn og retningslinjer frå 1953 er forholdet til Den Norske Kyrkje og prestane blant anna uttrykt slik: «Vi forholder oss ikke til embedet, men til embedetsinnehaver.»

Lekmannsrørsla nyttar seg av den kalls- og forsamlingsrett som vi meiner trua sitt folk har ut frå Bibelen og den evangelisk lutherske vedkjenninga. «Men de er ei utvald ætt, eit kongeleg presteskap, eit heilagt folk, eit folk til eigedom, så de skal forkynna hans stordom, han som kalla dykk frå mørkret til sitt underfulle ljos,» (1.Peters brev 2,9). På denne basis har vi frimod til også å tilby vårt folk alle kyrkjelege handlingar.

Vi forholder oss ikke til embedet, men til embedetsinnehaver.

Ja, vi vil satse på bedehuset i denne tid, og vi vil invitere alle som vil stå på Guds ord inn til å bruke bedehuset som basis for misjonsarbeidet. Det vi ikkje vil ha inn, er eit anna kyrkje- og embetssyn enn det som ligg i våre røter. Vi vil nytte tilsynsmenn som vi har tillit til og som tydeleg står på Guds ord, og det er all den autoritet som trengs.