Vi vil tro de fleste kristne fra tid til annen anfektes ved tanken om en evig fortapelse for dem som forkaster Guds frelse i Jesus Kristus. Vi hører og leser stadig oftere: «Kan du forestille deg en total kjærlig og allmektig Gud som lar mennesker gå evig fortapt i Helvete? Ikke det? Det skal du da heller ikke – slik er nemlig ikke Gud!» Det lyder så godt, og det ville være en deilig tanke at jeg skal få være sammen i all evighet med alle dem jeg ser omkring meg. Skal det være en grunn til å gi opp kristen tro, måtte det være at ingen går fortapt, for tanken på fortapelsen er nesten ikke til å holde ut.

Når vi lytter til vårt hjerte, og bruker logisk tenkning, kan vi komme til den konklusjon at en kjærlig Gud ikke kan tillate at mennesker går fortapt. Men vi kjenner jo ikke Gud fra vårt eget hjerte og logiske tenkning. Som alt annet, henter vi læren om Gud og hans vilje fra Bibelen. Det vil forhåpentligvis alltid være slik for oss at det Bibelen sier veier tyngre en våre tanker og følelser.

Når vi lytter til vårt hjerte, og bruker logisk tenkning, kan vi komme til den konklusjon at en kjærlig Gud ikke kan tillate at mennesker går fortapt.

Så fastholder Bibelen virkelig at Gud lar mennesker gå fortapt? Ja, det gjør den med stor tydelighet. Og det er selve inkarnasjonen av kjærlighet, Jesus Kristus selv, som holder dette tydeligst fram av alle: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh 3:36). Uten fortapelsens realitet, blir Jesu lidelse og død redusert fra Guds redningsaksjon til en meningsløs solidaritetshandling.

Som en forlengelse av utviklingen med at det Bibelen kaller synd ikke lenger kalles synd, tror vi dessverre at tanken om at alle vil bli frelst vil vinne sterkere terreng. Denne såkalte universalisme har allerede fått betydelig grobunn i det kristelige arbeide, med den konsekvens at det lyder et ensidig nådebuskap som favner alle – nærmest enten en vil det eller ei. Gjennom hele livsløpet, fra døpefont til gravkant, stiller man ikke mennesket på valg, men trøster alle med budskapet om en raus og inkluderende Gud. Og våger noen å tale klart, blir man stemplet som dømmende.

Uten fortapelsens realitet, blir Jesu lidelse og død redusert fra Guds redningsaksjon til en meningsløs solidaritetshandling.

Nei, skal vi vise våre medmennesker ekte nestekjærlighet, må vi våge å holde fram Bibelens budskap om livets to utganger. Gjennom hele vår Bibel lyder et «Kom!» fra Gud, og Jesus sender oss ut for å forkynne det glade budskap. Men Gud kan ikke frelse dem som ikke vil komme og la seg frelse. Det er den nød og det alvor som er grunnlag for at vi driver misjon.