Et foredrag ved Per Håkonsen i Sarpsborg KrF har vakt sterke reaksjoner i dag. Der omtales Utøya-massakren og Alexander Kielland-ulykken, og det siteres fra foredraget: «Det er tankevekkende at de to største ulykkene i Norge etter krigen, begge kan knyttes til Norges forhold til Israel. Uvilkårlig må vi spørre: Kunne disse ulykkene ha vært unngått dersom vi hadde hatt et mer positivt forhold til Israel?» Med forbehold om at dette er rett sitert og ikke tatt ut av sin sammenheng, vil jeg kommentere det.
Ikke uventet har dette skapt sterke reaksjoner fra flere hold. Jeg har ikke behov for å jatte med det store flertallet som nærmest automatisk reagerer på uttalelser som er pro Israel, men her må jeg også uttrykke min uenighet med foredragsholderen. Resonnementet holder nemlig verken logisk eller teologisk.
Det blir meningsløst å påstå at disse straffes av Gud for feilaktige avgjørelser som styresmaktene tar.
Andre land opplever terror, vold og naturkatastrofer i et mye større omfang enn Norge. Skal det tolkes som uttrykk for Guds straff generelt eller motarbeidelse av Israel spesielt? Sultkatastrofer rammer millioner i Afrika, og mange av de som rammes er kristne. Det blir meningsløst å påstå at disse straffes av Gud for feilaktige avgjørelser som styresmaktene tar.
Dersom Gud sendte en straffedom over folk, ville Han gjort det med en tydelig adresse, ikke la oss henfalle til spekulasjoner om det var Gud som stod bak eller ikke. Vi kan ha våre subjektive tolkninger av hendelser, og det er mange eksempler på at mennesker har møtt Guds kall gjennom lidelse og ulykker som har rammet en selv eller andre. Men så lenge en ulykke ikke eksplisitt er forutsagt, eller på annen måte utvetydig er knyttet til et budskap fra Gud, tjener det ingen hensikt å spekulere i om Gud sendte ulykken. Tvert imot skaper det et bilde av Gud som venter på anledningen til å straffe mennesker, ikke en Gud som «…er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.» (2.Pet.3:9).
En annen sak er at vårt folk vil høste samfunnsmessige konsekvenser av å skvise Gud ut av stadig flere sammenhenger. Guds gode vilje for oss mennesker er til velsignelse for folk og nasjoner. Vi skal høste det vi sår, og det kan vi se mønster av også i Norge. Men det er en stor forskjell mellom slike langsiktige konsekvenser og til å si at Gud sender straffedommer.
En annen sak er at vårt folk vil høste samfunnsmessige konsekvenser av å skvise Gud ut av stadig flere sammenhenger.
Så må jeg også føye til: Noen reagerer på Håkonsens uttalelse med å si at «min Gud er kjærlighet – han straffer ikke oss mennesker». Da må jeg først presisere at den som sier slikt ikke kan kjenne Bibelhistorien, og heller ikke Bibelens skildring av fremtiden. Bibelen inneholder jo sterke beretninger om Guds straffedommer over mennesker. Vi kan lese om syndfloden, om at jorden åpnet seg og «slukte» de som trosset Gud, tilintetgjørelsen av Sodoma og Gomorra, profetiene over Assur, Ninive, osv. I den gamle pakt sendte Gud sine profeter og straffet flere ganger folket der og da. Men nå lever vi altså i en ny pakt. «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen.» står det i starten av Hebreerbrevet i Bibelen.
Jo, Gud er kjærlighet, og elsker mennesket så høyt at han gav sin eneste Sønn til å ta vår straff over synd og opprør mot Gud. Men for dem som forkaster Guds tilbud om frelse i Jesus Kristus, gjenstår det en konsekvens for den forkastelsen. La oss aldri glemme at Jesus ikke bare er nåde, men også sannhet. Gud skal holde sin straffedom, men i dag er det nåde å få. Et avsnitt fra Salme 103 er betimelig i debatten: »Han [Herren] gjør ikke med oss etter våre synder og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss«.
