Derfor må vi bygge ein tydeleg og sunn ImF-identitet mellom våre tilsette og frivillige over å vere ein del av ImF sitt misjonsarbeid, og synleggjere kvifor det er viktig å støtte opp om indremisjonens arbeid på ulike plan. Vi trur at eit sterkt indremisjonsarbeid, der forkynninga får lyde til frelse, utrustning og sending, er nøkkelen til å vinne folket vårt for Gud, og grunnlaget for verdsmisjonen. Framover må vi derfor arbeide med visjon, profil og logo slik at det skaper engasjement og eigarskap til ImF.

Samstundes må vi la Jesu bøn i Johannes 17:22-23 vere ei bøn som pregar alt vårt arbeid: «Og den herlegdomen du har gjeve meg, har eg gjeve dei, så dei skal vera eitt, likesom vi er eitt, eg i dei og du i meg, så dei skal vere fullkommeleg eitt, så verda kan kjenne at du har sendt meg og elska dei, liksom du har elska meg». Vi skal vere kjend som ein organisasjon med ei samarbeidsvillig haldning til andre organisasjonar og kyrkjesamfunn, på ein måte som gjer at Jesu bøn om einskap vert levd ut og Guds rike kan vekse.

Vi vil oppmode til ytremisjonsengasjement gjennom andre misjonsorganisasjonar på Bedehuset. Vi vil styrke samarbeidet med Opne Dører – fordi vi treng røysta frå dei forfølgde, og dei treng vår støtte. Vi vil vere aktive i Evangelisk Luthersk Nettverk, fordi vi vil stå saman med andre for klassisk kristen lære i Norge og globalt, og vere ei støtte og oppmuntring til prestar i Den Norske Kyrkja som vil stå og arbeide på same grunnvoll som oss. Vi vil oppmuntre til å bygge kristne fellesskap saman med andre lutherske organisasjonar, fordi å bygge fellesskap er enno viktigare enn å bygge organisasjon. Vi vil ha ei positiv innstilling til lokale medarbeidarar i Den Norske Kyrkja som ønskjer å samarbeide med Bedehuset, m.a. for å styrke barne- og ungdomsarbeidet der. Og vi vil vere aktive i deltaking i ulike fora saman med andre evangeliske kristne som vil vise truskap mot Guds ord.

Vi vil vere ImF – og vi vil tenkje større enn ImF. Blir du med på det?

Ifølge ein av guidane som vi nyttar i Si-REISER på rundtur i Israel, må rekruttar til det israelske forsvaret gjennom fleire veker med omvising og informasjon om landet. Grunnen er at dei skal lære å bli stolte av landet sitt, folket sitt, historia si, arven, osv. Kanskje eit tips som det norske forsvaret bør vurdere? Då eg og kameratane mine skulle på sesjon for snart 30 år sidan, var det heller personleg utvikling som var i fokus, ikkje «kjemp for alt kva du har kjært, dø om så det gjelder». Skal du ha ein motivasjon for å kjempe for folk og fedreland, er det betre å fokusere på alt som er vakkert og godt og ærefullt, enn å lese sure oppgulp frå anonyme nettbrukarar som ikkje ser verdien av å sjå ut stovevindauget.

Som kristen må eg stille meg nokre nærgåande spørsmål: Likar eg nordmenn? Har eg eit hjerte som bankar for dette folket som eg er sett til å tene? Eller har dei ulike negative vegval som regjering og folkefleirtalet har gjort, også gjort noko med hjertet mitt?

«Eg står i gjeld til grekarar og barbarar, lærde og ulærde», skriv Paulus. Han isolerte seg ikkje med skråsikre meiningar om alt som var galt i samfunnet, men han drog omkring og søkte kontakt med fortapte menneske som er elska av Gud. Kven av oss kan seie at vi står i gjeld til den sure og irriterande naboen, den nidkjære parkeringsvakta som skriv ut bota di, den frekke tenåringen som viser deg fingeren, eller politikaren som står for det motsette av alt du står for? Paulus gjorde det.

Dersom eg ikkje har eit hjerte for det norske folk, har eg i utgangspunktet tapt i striden for å vinne det for Gud. Det er veldig viktig å motarbeide vranglære, og sloss for kristne verdiar og lover som landet vårt er tufta på. Samstundes må vi involvere oss i samfunnet og verdsette det som er godt og prisverdig. «Du skal elske din neste som deg sjølv», sa Jesus. Og Guds ord seier: «Alt som er sant, og alt som er ære verdt, alt som er rett, og alt som er reint, alt som er verdt å elska, og alt som er verdt å akta, ja, alt som er til glede og alt som fortener ros, legg vinn på det!» Det er massevis av slikt i vårt kjære Norge.

Same veke la samlivsutvalet i Den Norske Kyrkja fram si innstilling etter over tre års arbeid. Eit knapt fleirtal på fem meiner at kyrkja ikkje skal opne for at sambuarar skal kunne tilsettast i kyrkjelege, vigsla stillingar. Det er grunn til ei viss glede over eit slikt signal, sjølv om synspunktet berre har ei stemmes overvekt. Når det gjeld spørsmål om menneske som lever i homoseksuelle forhold kan ha vigsla stillingar, eller om kyrkja skal legge til rette for forbønsliturgi for likekjønna ekteskap, fell dessverre innstillinga ned på feil side. Det siste står ikkje utvalet samla om, men skriftlege uttaler frå nokre i mindretalet ber heller ikkje bod om forplikting overfor dei aktuelle bibeltekstane. Utvalet siterer mange bibelord, men i staden for at skriftord skal tolke skriftord, vert bibelorda tømt for innhald og gjort uforpliktande for oss som lever i dag. Dette er svært alvorleg, for vi snakkar ikkje om adiafora (mellomting), men om forhold som Bibelen utvetydig omtalar som synd og brot med Guds vilje. Derfor er rettleiing i strid med Bibelen ei ukjærleg handling og eit svik mot menneska, for ein velsignar det Gud aldri har velsigna.

Vi finn ingen grunn til å bruke dette utvalet si innstilling som rettleiing i samlivsetikk, og heldigvis er det alternativ. Vi vil heller anbefale boka «Samlivsetikk og kristen tro», som er ei felleskristen utgreiing som kom ut i 2011, og som mellom anna ImF var oppdragsgjevar for. Her har fleire lutherske organisasjonar og frikyrkjer gått saman for å utarbeide eit grunnlagsdokument med aktuell og bibelsk basert rettleiing i ulike samlivsetiske spørsmål. Boka er ikkje lenger i sal, men kan no lastast gratis ned frå mellom anna våre nettsider.

Det er all grunn til å ha tillit til Bibelen, og då meiner vi heile Bibelen, ikkje berre den delen som talar om Guds kjærleik og nåde. Selektiv bruk av Skrifta er ei tapslinje.

Problemet med Fjeld si bok er at debatten han prøver å reise vert lagt død i befolkninga generelt, på grunn av den innfallsvinkelen han vel. Eg vil tru at AUF si lefling med organisasjonar som er involvert i terror er eit kontinuerleg engasjement, ikkje berre knytta til ein sommarleir nokre dagar i året. Det same kan sikkert seiast om Raud Ungdom (som er nemnt i boka) og Sosialistisk Ungdom sin aktivitet. Likevel handlar så og seie heile boka om aktiviteten på Utøya, og når ein attpåtil vel «Den rødgrønne terrorøya» som boktittel, bør ein ikkje undrast over at mange oppfattar at det her vert ei kopling mellom tragedien 22/07/11 og denne aktiviteten. Alle Fjeld sine gode intensjonar druknar i dårleg vinkling, dessverre.

Åndelege konsekvensar

Boka tek ikkje opp åndelege konsekvensar, og det er bra at Ivar Fjeld ved lanseringa tek tydeleg avstand frå ideen om at angrepet på Utøya var straff frå Gud. Likevel vart eg bedt av Dagen sin journalist om å kommentere Fjeld sitt utsegn om at «vi mister den beskyttelsen vi ville hatt dersom vi følger Jesus» og at Gud trekker seg tilbake som ei følgje av avkristninga i Norge. Eg kan jo ikkje vite om Fjeld er sitert rett her, men sikkert er det i alle fall at fleire som har teke kontakt med meg støttar ei slik tenking. Gjengangaren er løftet til Abram i 1.Mos 12:3 («… den som forbannar deg, vil eg forbanna»), og fleire har støtt seg på det eg kallar «gamaltestamentleg tenking».  Dette handlar sjølvsagt ikkje om å gje GT ein lågare autoritet enn NT, for heile Bibelen er Guds inspirerte ord, men det handlar om faren for å blande paktene. Temaet er omfattande, men her er ein kortversjon:

Pakta med Israel

Då Gud valte ut Israel, var det som eit jordisk folk med jordiske velsigningar og forbanningar. I 5.Mosebok 28:1-2 kan vi lese: «Dersom du no høyrer på røysta åt Herren din Gud så du aktar vel på å halda alle boda hans, som eg gjev deg i dag, då skal Herren din Gud setja deg høgt over alle folka på jorda. Og alle desse velsigningane skal koma over deg og nå deg, så sant du høyrer på røysta åt Herren din Gud:» Og så kan vi lese at Gud lover velståande byar og landområde, alle menn, kvinner og husdyr skulle vere fruktbare, det skulle vere sikker avling på åkrane, godt ver, garantert siger i krig, immunitet mot sjukdom, osv. Men om dei var ulydige, skulle det verte stikk motsett. Slik kan vi lese at Israels historie vart også. Når dei var trufaste mot Herren, var det velstand og dei vann dei krigar og land. Då dei var trulause, var konsekvensen fattigdom og fangenskap.

Den nye pakt

I Lukas 4:16ff kan vi lese at Jesus sat i synagogen i Nasaret og las frå Jesaja-boka: «Herrens Ande er over meg, for han har salva meg til å forkynna evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynna for fangar at dei skal få fridom og for blinde at dei skal få syn, for å setja undertrykte fri,  og ropa ut eit nådeår frå Herren.» Jesus sette punktum der, midt i ei setning, og tok ikkje med «og ein dag med hemn frå vår Gud». Betyr det at Jesus avlyser Guds straff over synd? Nei, resten av profetien i Jesaja 61 skal oppfyllast, men Jesus og apostlane underviser oss om at dommen over vår synd skjedde på Golgata, og dommen over dei som forkastar Guds frelse skal skje framfor den store kvite trone (Op.20:11). Personleg trur eg også at heidningefolka skal stå til ansvar for korleis dei har vore mot det jødiske folk (Joel 3:6ff og Matt 25:31ff) og profetien i 1.Mos.27:29 skal oppfyllast.

Den nye pakt, «nådens år», er ei åndeleg pakt, der Guds forsamling er velsigna med all åndeleg velsigning i Himmelen i Kristus Jesus. Herren «har gjeve oss alt som tener til liv og gudsfrykt» (2.Pet 1:3), men han aldri sagt at han vil gje oss materiell framgang eller gjere oss rike og friske. Aldri. Dei som lover slikt, blandar inn dei jordiske løfta til Israel. Etter mitt syn står vi i fare å gjere den same blandinga om vi dyrkar tanken om at Gud no sender straffedommar over enkeltmenneske, folkeslag eller nasjonar som lever ugudeleg eller er imot Israel.

Velsigning og forbanning i dag

Både bibelsk og sjelesørgerisk vert  tematikken vanskeleg, for dei fleste som opplever liding vil spørje etter ei årsak. Andre land opplever terror, vald og naturkatastrofer i eit mykje større omfang enn Norge. Skal det tolkast som uttrykk for Guds straff generelt, eller motarbeiding av Israel spesielt? Svolt rammar millionar i Afrika, og mange av dei som vert ramma er kristne. Det vert meningslaust å påstå at disse vert straffa av Gud for feilaktige avgjersler som styresmaktene tek. I Lukas 13:1ff avviser Jesus samanhengen mellom ulukke og synd, men rettar samstundes fokus til domen i framtida. Det er også vår oppgåve.

Betyr dette at Gud ikkje kan straffe i vår tid? Sjølvsagt kan Han det, for Gud er suveren. Tempelet og Jerusalem vart øydelagt (jfr Luk 21) og Ananias, og Saffira fall døde om (Apg.5), men dette var profetert eller hende i ein kontekst der det ikkje var tvil om at Gud handla. Eg trur at dersom Gud sendte ein straffedom over folk, ville Han gjort det med ei tydeleg adresse, ikkje la oss henfalle til spekulasjonar om det var Gud som stod bak eller ikkje. Gud bur i dei truande ved sin Ande, og Han trekk seg ikkje tilbake før den siste av Guds folk trekk seg tilbake.

Jeg synes her er masse interessant å lese, og analysen av konservativ kristendomsforståelse sin posisjon sammenlignet med liberale og ateistiske/agnostiske røster, er treffende. Likevel er det store spørsmålet for meg dette: Hva er grunnen til at en så tenkende person, som tydeligvis har vokst opp i et varmt kristent hjem og i en over middels aktiv menighet, ender opp som ateist?

Når jeg kommenterer denne delen av artikkelen, står jeg i fare for indirekte å diskreditere Stærks familie eller menighet, noe jeg overhode ikke har grunnlag for å gjøre. Absolutt ikke, jeg kjenner ikke til disse forhold, og utfra det jeg leser har han vokst opp under de beste rammer. Slik jeg leser dette, sier likevel denne historien noe viktig om et barn og en ungdom som lever sin tro gjennom foreldres og familiens tro, uten selv å komme til en bevisst tro på Gud og Jesus Kristus. En opplever å være nær Gud når en tar del i de voksnes tilbedelse, men tilbedelsen er ikke skapt i ens eget hjerte.  «Jeg var for ung til å sette pris på ideene i paulusbrevene og poesien i salmene. Men krig og episk drama, det forstod jeg.» skriver Stærk. Å lære barn og unge bibelhistorien er viktig, men det sentrale i vårt arbeid må alltid være Ordet om Korset, for det er det som er Guds kraft til frelse. Bibelens budskap er ikke ideer og historie, men Jesus sier at hans ord er ånd og liv. Er det målet og fokuset for vårt arbeid?

Når Stærk omtaler sitt møte med ateisten som forventet at han kunne begrunne troen sin, ser vi hvor viktig nettopp trosforsvar er i vår tid. Mange barn og unge vokser opp i sammenhenger der det ikke er rom for de vanskelige spørsmålene. En møter bibelfornektende synspunkt i skole, på nett og i samtaler, men har lite eller ingenting av motargumenter å stille opp med. Å ha kristne standpunkt er viktig nok, men dersom disse standpunktene ikke kan underbygges, faller de lett i møte med personer som argumenterer dyktig for sin gudsfornektelse. Avfeier vi de vanskelige spørsmålene med «bare stol på Jesus du, og ikke tenk på alle de vanskelige spørsmålene»?

I sin skildring av vegen bort fra Gud, leser jeg ellers noe interessant. Stærk tar et oppgjør med holdningene han møtte mot sataniske åndskrefter i populærmusikken, og han skildrer hvordan han etter hvert omfavnet denne musikken. «Jeg oppdager den kristne rockemusikken, og etterhvert tar jeg forsiktige steg ut i den sekulære. Et par år senere går jeg rundt med AC/DC’s Fly on the Wall på øret. Jeg er besatt – men på en litt annen måte en jeg hadde blitt advart mot.» Og i neste setning skriver han: «Etter hvert forlot jeg kristendommen».

Når artikkelen på mange måter tar kristenkonservative holdninger i forsvar, opplever jeg at en her lettvint avskriver åndsmakter som vi på vår side i aller høyeste grad opplever som reelle. Jeg går absolutt ikke god for alt som er skrevet og sagt om temaet fra kristent hold, men jeg har selv snakket med ungdommer som har våknet i sengen pinnstive og ute av stand til å røre seg, og den grunnen de selv anfører er at de la seg til å sove til den slags musikk som Stærk «friskmelder». Hvorfor skulle ikke dette være en medvirkende årsak til at troen forsvant i hans liv? La gå med at han selv mener bruddet hadde med rasjonell argumentasjon mot Guds eksistens, men vi vil også mene at slike brudd dypest sett har en åndsdimensjon over seg.

Jeg tilhører altså denne minoriteten i Norge, og jeg er ikke anfektet i min tro etter å ha lest artikkelen. Jeg erkjenner at det jeg tror på er intolerant, for det er kun Jesus Kristus som er vegen, sannheten og livet. Og grunnen til at jeg tror det, er ikke bare subjektive trosopplevelser med Gud, men som realist har jeg en dyp overbevisning om at Bibelen er sannheten fordi det er et profetisk ord som har gått i oppfyllelse hundrevis av ganger. Jeg synes det er veldig rart at ikke flere ser det samme, men erkjenner at dette handler om en åndelig kamp der rasjonelle argumenter bare er en del av våpnene.

Men det skjer ingen bevegelse. Etter møtet/gudstjenesten får du du det gode håndtrykket eller klappet på skulderen, og hører gjerne ordene «Takk skal du ha – det var sterkt å høre deg i dag – det skulle vært så mange flere som hadde hørt dette». Vi skal ikke bli så åndelige at ikke håndtrykk, klapp og gode ord ofte er kjærkomne, men av og til kan det forsterke en ensomhetsfølelse: «Skaper ikke dette budskapet konsekvenser for noen?»

I Apg 17:32-34 kan vi lese om reaksjonene på Paulus sin forkynnelse i Athen: «Da de hørte om dødes oppstandelse, spottet noen. Men andre sa: Vi vil høre deg tale om dette igjen! Paulus gikk så fra dem. Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro.» Det er jo på en måte forståelig at Paulus gikk fra de som spottet, men det er oppsiktsvekkende at han også gikk fra de som ville høre ham igjen. Berørt, men ingen bevegelse.

Jeg er utrolig takknemlig over å tilhøre en forkynnerbevegelse. Det å høre Ordet utlagt av en person som har jobbet med det, er noe helt annet enn å lese en bok. Ingenting i denne verden kan erstatte fellesskapet av troende som samles om forkynnelse, dåp og nattverd. Ikke minst viktig er muligheten for å dele vitnesbyrdet i fellesskapet. Men hvor mange ganger har vi ikke kommet hjem fra et møte/gudstjeneste, berørt eller uberørt, men uten å være i bevegelse? Vi går på neste samling, men folket rundt oss går mot fortapelsen.

Jakobs brev minner oss på noe viktig: «Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv. For dersom noen er en Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil – han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut. Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.» Foran neste møte bør vi ikke bare be om hørsel, men også syn til å se inn i frihetens fullkomne lov. Det skaper tydeligvis bevegelse.

Eg trur ikkje Herren vil at vi skal vere i tvil om kva som hender med dei som døyr i trua på Kristus i denne tida, for vi har tydelege skriftord som seier noko om det. 2.Kor 5:6-8 «Difor er vi alltid frimodige, endå vi veit at så lenge vi er heime i lekamen, er vi borte frå Herren. For vi ferdast i tru, ikkje i syn. Såleis er vi frimodige, og vil heller vera borte frå lekamen og heime hos Herren.»

Fil 1:23-24 «Eg har lyst til å fara herifrå og vera saman med Kristus, for det er så mykje, mykje betre. Men av omsyn til dykk er det meir nødvendig at eg vert verande i kjøtet.»

Den som trur på Jesus Kristus er enten heime i kroppen og fysisk borte frå Herren, eller han er borte frå kroppen og heime hos Herren. Bibelen seier ikkje noko om ein «mellomtilstand» (skjærsilden eller purgatoriet) som nokre held fram. Nei, når den som trur på Kristus døyr, forlet han kroppen for å vere med Kristus, heime hos Herren.

I teksten om den rike mann og Lasarus (Luk 16:19ff) finn vi uttrykket «Abrahams fang», og til røvaren på korset sa Jesus at han i dag skulle vere med han til Paradis. Og Paulus skriv også om at han rykt inn i Paradis og i den tredje Himmel, som om det var same staden. Ingen bør bli forvirra om dei truande sin himmelske stad som Bibelen skildrar har ulike namn. Dei som døyr i Herren er i Abrahams fang, dei er under kvile og beskyttelse i Paradis, dei er heime hos Herren i Himmelen, dei er med Kristus. Ulike namn på same stad.

«Den som trur på Jesus Kristus er enten heime i kroppen og fysisk borte frå Herren, eller han er borte frå kroppen og heime hos Herren.»

Dei som døyr i trua på Jesus er heime hos Jesus. Og kvar er så Jesus i dag? Når vi les slutten av Lukas-evangeliet og Markus-evangeliet og starten av Apostelgjerningane, så ser vi at Jesus for opp til Himmelen då han forlet jorda, og han sette seg ved Faderens høgre hand. Det seier også Jesus til Johannes på Patmos (Op.3:21) og før Stefanus døydde såg han Jesus ved Guds høgra hand.

Jo, Jesus er i Himmelen, og han har ei sterk og inderleg bøn i si øvsteprestlege bøn i Joh 17:24 «Far, eg vil at dei som du har gjeve meg, skal vera hjå meg der eg er, så dei kan sjå herlegdomen min, som du har gjeve meg, av di du elska meg før verda vart grunnlagd.»

Kva lærer Bibelen om Himmelen?

Jesus sa til sine disiplar: «Lat ikkje hjartet dykkar uroast! Tru på Gud og tru på meg! I huset til Far min er det mange rom. Var det ikkje slik, hadde eg då sagt dykk at eg går og vil gjera klar ein stad til dykk? Og når eg har gått og gjort klar ein stad til dykk, kjem eg att og tek dykk til meg, så de skal vera der eg er.» (Joh. 14:1-3)

Eg kan ikkje utelukke at Gud gjev enkeltmenneske et subjektivt glimt av den noverande tilstand for dei som har døydd i Kristus, men ein ting kjenner eg meg sikker på ut frå Bibelen: Det er ingen som enno har sett den fullkomne staden, for Jesus seier jo her at han held på med å lage ein stad for oss (Joh. 14). Og den same Johannes seier: «Mine kjære, no er vi Guds born, og det er enno ikkje openberra kva vi skal bli. Vi veit at når han openberrar seg, skal vi bli like han, for vi skal sjå han som han er» (1.Joh 3:2)

Bibelen talar om Himmelen, men den talar også om himlane, lufthimmelen og stjernehimmelen. Himlane skal forgå seier Jesus, men Himmelen skal aldri forgå, for den er Guds bustad og vårt heimland. Heb 9:24 «For Kristus gjekk ikkje inn i ein heilagdom som var gjord med hender og berre er eit bilete av den sanne heilagdomen. Han gjekk inn i sjølve himmelen, der han no openberrar seg for Guds åsyn for vår skuld.»

«Det er ingen som enno har sett den fullkomne staden, for Jesus seier jo her at han held på med å lage ein stad for oss»

Bibelen talar om Himmelen som staden som ein konkret stad som skal vere evig, den stad som har dei faste grunnvollane, eit rike som ikkje kan rikkast, staden der Jesus er. Jesus sa at han drog bort for å gjere i stand ein stad for oss. Og den staden vert framstilt som ein fullkomen harmonisk og nydeleg stad. Når vi les Op 21 og 22 får vi inntrykk av at Johannes ikkje kan finne ord og jordiske bilde som rett kan forklare kva Gud viste han då han såg den heilage staden, det nye Jerusalem.

Vi får skildra alt det Himmelen ikkje er, nemleg alt det vi plagast med her i denne verda av sjukdom, savn, øydelegging, vondskap. Gud gjer alle ting nye, og alt og alle er gjennomtrengd av Guds kjærleik. Den vondskapen og egoismen som den rike mannen representerte, og synda som øydelegg jorda, er for evig borte.

Vi skal møte igjen og kjenne våre kjære som har gått foran. Vi skal sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i det fullkomne rike. Etter å ha nemnt dei finaste og mest kostbare skattane som vi kjenner i denne verda, så seier Johannes at byen har Guds herlegdom. Tenk det! Det må vere ubeskriveleg vakkert. «Byen treng ikkje lys frå sola eller månen. For Guds herlegdom lyser i byen, og Lammet er lyset i han.» (Op.21:23). Ja, kom Herre Jesus.

Om den enkelte gjenfødte kristne sier Bibelen: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys …» (1.Pet 2:9). Slik er vi i kraft av Guds nåde i Jesus Kristus, og denne høye stilling skulle også prege og forme vår vandring i denne verden. Vår tids store utfordring er derimot at vi som kristne blir mer og mer lik alle andre i forhold til hva vi bruker våre ressurser og fritid til.

«Skal det være unormalt for en kristen å glede og fryde seg over livet, og samtidig leve i glede og forventning til å forlate denne verden?»

Det beste vi kan gjøre for å klippe av noen lenker som binder oss så hardt til denne verden, er å ha mer fokus på det evige. Tankene om det evige liv blir stort sett aktualisert ved sorgfylte omstendigheter, som for eksempel begravelse eller ved alvorlig sykdom, men hvorfor er det slik? Det er greitt nok at brevene i NT ble skrevet til kristne som levde i forfølgelse og trange kår, men er det hele forklaringen på at forventningen til det evige livet er så fremtredende i testamentet vårt? Nei, det å ha fokus på det evige er med på å gi oss retning og se ting i rette perspektiv. Jeg må innrømme at jeg stusser når kristne sier at «jeg lengter ikke til Himmelen for jeg har det så godt her på jorden.» Skal det være unormalt for en kristen å glede og fryde seg over livet, og samtidig leve i glede og forventning til å forlate denne verden? Vi skal jo møte Jesus Kristus og den treenige Gud i all sin herlighet!

Det er ikke tvil om at forkynnelsen av evighetsgleden og evighetsalvoret har stilnet i kirke og bedehus de siste tiårene. Fokuset på de siste tider og Israel finnes nok tydelig i våre sammenhenger, og det er viktig nok, men det skaper ikke nødvendigvis himmellengsel og løse teltplugger for Guds folk. Les Guds ord om det evige. Det vil fylle deg med forventning og misjonsglød.

«… vi må våge å tale sant om at det å flytte saman utan ei offentleg ekteskapsinngåing er å stille seg inn under Guds dom.»

Den nye ekteskapslova har ført til ei tydeleg endring av mi teneste på eit sentralt punkt: Det har blitt vesentleg for meg å nytte vigselshandlinga til å forkynne så klart som eg kan kva eit bibelsk ekteskap mellom mann og kvinne er for noko. Gode ord på vegen kan ein gje i vigselssamtalen, men i liturgi og forkynning må det bibelske fram. Eit kjerneord er Efeserbrevet 5: «Derfor skal mannen forlata far sin og mor si og halda seg til kona si, og dei to skal vera eitt kjøt. Denne løyndomen er stor – eg talar her om Kristus og kyrkjelyden.» Ekteskapet er med andre ord ikkje berre ei samfunnsordning og den beste ramme for samlivet, men det peikar på det djupaste og meste sentrale i vår kristne tru – forholdet mellom Jesus Kristus og den kristne forsamling på jord. Også av denne grunn er det ubegripeleg og uakseptabelt at kristne leiarar kan arbeide for å legitimere og påkalle Guds velsigning over anna samliv enn ekteskap mellom mann og kvinne!

«… mange kristne som flyttar saman i sambuarskap, gjer det fordi dei aldri har fått høyre fulltonande undervisning om ekteskap.»

 Eg vil oppmode alle som står i ein kristen formidlingssituasjon (forkynnarar, prestar, lærarar, ungdomsleiarar, etc.) til å halde fram kva Bibelen seier om ekteskapet, for trua kjem som kjent ved forkynninga, og forkynninga ved Kristi ord. Lat oss vere klar over at mange kristne som flyttar saman i sambuarskap, gjer det fordi dei aldri har fått høyre fulltonande undervisning om ekteskap, og dei er under press frå samfunn, vener og ofte familie om «å prøve ut om ein passar saman». Ei slik rettleiing må vi formidle samstundes som vi leitar etter ei ekteskapsordning som er betre enn den noverande.

Slike prosessar er krevjande, men nødvendige.

Vi stiller ein del grunnleggande spørsmål til våre lokale leiarar, mellom anna desse:

1. Kva kriser har vi hatt og kva har dei gjort med oss?
2. Kva arbeid har vi lukkast med, og kvifor?
3. Kva er den viktigaste kompetanse vi har? Kva gjev oss rett til å eksistere? Kva gjer oss til oss?
4. Kva har Gud talt til deg som er leiarar i ein eller annan samanheng i indremisjonen? Kva opplever du Han kallar oss til å gjere?
5. Korleis ser du for deg arbeidet i ImF om 10 år?
6. Kva ser du av hindringar, truslar, styrker og muligheiter?

Slike prosessar er krevjande, men nødvendige. Vi opplever store endringar både i samfunnsstrukturane og folks innstilling til kristen tru. Den store omdømmeundersøkinga som vart gjennomført i vår gav oss mykje å tenkje på, og eg oppmodar våre leiarar til å sette seg inn i denne. Hjertedørene til folket vårt er framleis opne, og vi er oppmuntra over å sjå at mange menneske kjem til tru gjennom ulike delar av misjonsverksemda. Men sett i forhold til dei store massane må vi også berre erkjenne at vi maktar i så altfor liten grad å få folket i tale. Det er vår store naud, og vi ber: «Kjære Herre Jesus, vis oss vegen i dette uoversiktlege landskapet. Driv arbeidarar ut til din haust!»

Lytt til Herrens stemme gjennom Ordet og ved Den Heilage Ande, og la di røyst lyde om kva Han kallar oss til dei neste 10 åra!

I ImF sentralt er vi takksame for at krinsane står saman om dette strategiarbeidet, og vi deler ei felles forståing av situasjonen. I ImF kunne vi sikkert på eiga hand ha utforma ein brukbar strategi- og handlingsplan til neste års generalforsamling, men no vil vi i sterkare grad lytte til leiarane på grasrota. Derfor er vår innstendige oppmoding denne: Lytt til Herrens stemme gjennom Ordet og ved Den Heilage Ande, og la di røyst lyde om kva Han kallar oss til dei neste 10 åra!