«Jeg tror på Gud!»

Postet: 7. januar 2018  Emner: , , ,      kommentarer

Mye kan nok sies om den danske tv-serien «Herrens veier» som nå sendes på NRK1. Jeg ble uansett oppmuntret av følgende to debattinnlegg hovedpersonen i serien, soknepresten Johannes Krogh (Lars Mikkelsen), holdt i forbindelse med sitt kandidatur til biskop i København.

Lars Mikkelsen spiller soknepresten Johannes Krogh. Foto: Mogens Engelund (Wikimedia Commons)

Spørsmål fra publikum: «Ateistisk Selskab taler mot Folkekirkens (tilsvarer Den norske kirke, min anm.) berettigelse. De oppfordrer folk til å melde seg ut av Folkekirken. Jeg kan godt tenke meg å høre litt om hva tro er for dere.»

Debattleder: Ja, hva tror dere på?

Motkandidat: Det er et stort spørsmål. Har vi tid til det?

Johannes Krogh:

Vi sitter her, fire potensielle biskoper og har ikke tid til å svare på hva vi tror på. Det er ikke fordi vi ikke tør, det er fordi vi ikke har tid (ironisk, min anm.). Folkekirken er under press. Det er kun 57 prosent av Københavns befolkning som er medlem av den.

La oss komme inn i kampen i stedet for å bøye nakken!

Mine damer og herrer! Jeg tror på Folkekirken, men spørsmålet er om Folkekirken tror på seg selv. Du (henvendt til en tredje kandidat) sa for en tid siden at «ateistene mobber Folkekirken». La oss komme inn i kampen i stedet for å bøye nakken! Hvis Ateistisk Selskab oppfordrer folk til å melde seg ut av Folkekirken, så la oss oppfordre ateistene til å melde seg inn! Melde seg inn i diskusjonen om de store spørsmål her i livet!

La oss høre hva de (ateistene, min anm.) vil si til et menneske som ikke kan finne en større mening med tilværelsen. Hva vil de si? «Det er ingen mening»? Eller hva vil de si til et menneske som er redd for å dø? «Ta det rolig, det knaser bare første gang meitemarkene biter»? Eller hva med et menneske som er redd for å leve? «Ta en lykkepille»?

Det knaser bare første gang meitemarkene biter

Vi er simpelthen nødt til å rette ryggen – nå! Jeg tror på Gud! Det er nesten mer kontroversielt å si det enn hvis jeg sto her og fortalte dere alt om hvor, når og hvordan jeg sist hadde sex! Det får dere ikke vite. Men «jeg tror på Gud». Det kommer akkurat litt for tett på intimsfæren, ikke sant?

Og det på tross av at jeg vet at det moderne mennesket, la oss kalle det det, har bruk for å tro, har bruk for å rette en tanke eller følelse i retning av alt det som ikke kan veies eller måles. Tilfellets musikk, øyeblikkets poesi. Lengselen mot en man elsker, kjærligheten til et barn, eller den hjelp du plutselig får når du mister fotfestet. Livets store mystikk. Alt det inngår i Guds navn, i Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Og alt i det tror jeg på – og lever mitt liv etter. (Kraftig applaus)

Jeg vet at det moderne mennesket har bruk for å tro

Ny debatt:

Spørsmål fra salen: Islam har spilt en stor rolle de siste årene, religiøst og kulturelt og politisk. Jeg kan godt tenke meg å høre kandidatenes mening om hvor kirken skal stå når det gjelder islam.

Kroghs motkandidat: Islam er en verdensreligion. Dialog og forståelse er den eneste farbare vei. Det må være plass til oss alle sammen.

Krogh: Ja, dialog og masse av det, ellers overlater vi samtalen til ekstremistene, og det må vi ikke gjøre, de får oppmerksomhet nok fra før. 

Motkandidat: Jeg vil gjerne supplere det siste spørsmålet. Du (henvendt til Krogh) hadde nylig et innlegg i Kristeligt Dagblad hvor du skrev om islam i litt mer markante vendinger. Skal ditt svar i kveld forstås slik at du har endret holdning?

Krogh: I det innlegget gjorde jeg bare oppmerksom på at det i Folkekirkens 500 år gamle bekjennelsesskrifter (Augustana, art. 1, min anm.) står at vi fordømmer muhammedanerne. Det er det det står. Islam er en vantro religion hvis man er kristen. 

Islam er en vantro religion hvis man er kristen

Motkandidat: Du mener altså at muslimer er vantro?

Krogh: Ja, det mener vel du også?

Motkandidat: Det har jeg aldri sagt, eller skrevet, i motsetning til deg. 

Krogh: Både kristendom og islam er monoteistiske religioner. De fordømmer også oss for treenigheten, men derfor kan vi vel likevel snakke sammen? 

Spørsmål fra salen: Hvilken betydning får det hvis du blir biskop?

Krogh: Det får ikke noen annen betydning enn at jeg selvfølgelig anerkjenner folkekirkens bekjennelsesskrifter og ikke vil underlegge meg en eller annen kujonaktig politisk korrekthet hvor man ikke kan tale om islam uten å bli kalt rasist. 

Det er mer, og Krogh går uprofesjonelt på motkandidatens limpinne og taper bispevalget, men dette er etter mitt syn to svært relevante innlegg som taler for seg selv. Kom gjerne med ditt syn! 

Les også: Bare Gud er Gud (leder på sambåndet.no)

Bibelen avslører det kritikkverdige

Postet: 30. november 2017  Emner: , , , ,      kommentarer

I Apostlenes gjerninger avslører Lukas blant annet bedrageri (5,1ff) og korrupsjonsforsøk (8,13ff) i menighetens første historie. Bibelen tier ikke om ubehagelige ting blant de kristne.

Lukas i arbeid. Meister der Fuldaer Schule (I) – The Yorck Project. Kilde: Wikimedia Commons

Det har brutt ut en debatt i Dagen som kan forstås som om handle om hvorvidt kristne medier skal drive med undersøkende journalistikk. Kommentator Trine Overå Hansen i Norge Idag skyver Galaterbrevet foran seg i et forsøk på å stille kritisk journalistikk i vanry. Det fører ikke fram.

Det er på leserbrevplass i Dagen 24. november at Hansen «hilser Dagens redaktør med Gal 6:1-3». Her kommer Paulus med følgende formaning (1988/07-overs.): «Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med ydmyk ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet. Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov. For dersom noen synes at han er noe, men ingenting er, da bedrar han seg selv.»

De færreste av oss kan si seg fri for å ha trukket et tekstavsnitt ut av sin sammenheng og få det til å se ut som om det tjener ens hensikt. Men la oss nå se litt på om det er riktig å bruke avsnittet slik Hansen synes å gjøre det.

Aller først kan vi altså merke oss hvor åpen og ærlig Bibelen er om kritikkverdige forhold. Les Apostlenes gjerninger og se hvordan Lukas, nærmest på journalistisk vis, setter søkelyset på en rekke forhold i menighetens første 30 år som mange av datidens aktører nok helst hadde sett ble værende i det stille eller i det minste internt. For det andre finner vi en sterk oppfordring til «undersøkende journalistikk» allerede i 5. Mos 13,12ff.

Paulus bruker sterke ord i brevet til sine medkristne

Når det gjelder Gal 6, har jeg blant annet brukt kommentarserien Bibelverket som kilde. I Galaterbrevet angriper Paulus læren til predikanter – ofte kalt juduaister – som han mente begrenset de kristnes frihet ved å kreve at galaterne lot seg omskjære og holdt seg til den jødiske festkalenderen. Og Paulus bruker sterke ord i brevet til sine medkristne: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere?» (3,1). Om judaistene sier han (5,12): «Måtte de bare skjære seg fordervet, de som oppvigler dere!» Paulus er ikke redd for å avsløre og å sette på plass når han står overfor urett.

Fra kap. 5,25 til 6,10 – altså inkludert Hansens avsnitt – snakker Paulus om livet i ånden og etiske problemer i forsamlingene. Æresyke (5,26) er uforenlig med vandringen i ånden (jf. 6,3). Skal galaterne kunne vandre i ånden, må de ha sjelesørgerisk ansvar overfor hverandre, ikke minst når noen faller i synd. Kristne mennesker skal hjelpes til rette når de faller i fristelse eller begår et feiltrinn. Og denne oppgaven bør overlates til de mest ydmyke kristne.   En overmodig kristen vil stå i fare for å rammes av samme synd.

I stedet for den lovoppfyllelsen judaistene snakket om, setter Paulus inn «Kristi lov» (f.eks. Joh 13,34) om å elske hverandre og bære hverandres byrder. Det vil være Åndens frukt, og ære til mennesker er da utelukket. Andres svakhet gir ikke grunn til hovmod eller noe fortrinn hos Gud. Man skal ikke sammenligne seg med andre, men prøve seg selv på Kristi lov. Da vil man se at man ikke er noe i seg selv og vil være i stand til å hjelpe andre.

ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss for Guds åsyn til alle menneskers samvittighet

Legger vi denne fortolkningen til grunn, skriver altså Paulus her om hvordan man vandrer i ånden som en kristen, ikke om forholdet til lover og regler i det sivile samfunnet. Bibelens holdning til aktverdig åpenhet kommer etter mitt syn blant annet fram i det som er blitt et slags motto for Sambåndets redaksjon: «(…) ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss for Guds åsyn til alle menneskers samvittighet» (2. Kor 4,2).

Innlegget ble først publisert i Dagen 29.11.17. (Se også kommentarfeltet.)

Svar til Vårt Land om Franklin Graham

Postet: 17. november 2017  Emner: , ,      kommentarer

Debattredaktøren i Vårt Land har lite til overs for Indremisjonsforbundets støtte til kampanjen i Oslo med evangelisten Franklin Graham.

EVANGELIST: Franklin Graham på talerstolen i Oslo Spektrum. FOTO: PETTER OLSEN

kommentarplass i papiravisa 13. november røper Alf Gjøsund at han var til stede i Oslo Spektrum kvelden før. Veldig spent var han imidlertid ikke, for han hadde på forhånd vurdert Graham til en «helt ordinær evangelikal forkynner». Han hadde også lest referater fra møtet på lørdagen, blant annet «på nettstedet til Indremisjonsforbundet». Her tillater jeg meg en prinsipielt viktig presisering: Kommentaren var publisert på sambåndet.no, som er nettavisen til bladet Sambåndet. Bladet utgis av Indremisjonsforbundet (ImF), men – i tråd med norsk lov – bærer redaktøren ansvaret for innholdet. 

Så går Gjøsund inn på at ledere for noen lutherske organisasjoner trakk seg fra gruppen av kristenledere som sto bak å invitere Franklin Graham til Norge. Bakgrunnen var særlig Grahams støtte til president Donald Trumps innreiseforbud for muslimer. Erik Furnes og ImFs ledergruppe kom annerledes ut i totalvurderingen. ImF definerer seg selv som en vekkelsesbevegelse som retter seg mot innbyggere i Norge, og Furnes hadde i tillegg gode erfaringer fra for- og etterarbeidet i forbindelse med kampanjer med Franklin Graham andre steder i verden (les mer på bloggen til Erik Furnes på organisasjonsnettstedet imf.no).  

Gjøsund mener Furnes og ImF «vegret seg» mot å trekke seg – som om det altså var noe man åpenbart burde ha gjort. Grunnen til denne «vegringen» kan ifølge debattredaktøren ha vært at ImF-ledelsen fryktet for å svekke båndene til sitt eget misjonsfolk. Antydningen her om at ImFs ledelse ikke tør å ta beslutninger på selvstendig grunnlag og stå for dem, får stå for Gjøsunds regning. Negative reaksjoner på støtten til kampanjen er for øvrig heller ikke registrert.     

Så mener Gjøsund at det å skille mellom Grahams politiske uttalelser og hans oppdrag som forkynner er det samme som å fravike tanken om at en prest eller pastors lære bør samsvare med hans liv. Er det partibok Gjøsund her vil innføre? Han påstår jo også at sosialister ikke er velkomne på bedehusets talerstol!

Uten at det har avgjørende betydning er det interessant å merke seg at Graham – ifølge Religion News Service – ved årsskiftet 2016/17 meldte seg ut av Det republikanske partiet og erklærte seg politisk uavhengig. Hadde Graham vært tiltalt eller dømt for en straffbar handling eller på annen måte levde i åpenbar strid med Guds ord, ville Gjøsunds kobling ha vært relevant. Men også forkynnere befinner seg i verden og må kunne delta på normal måte i samfunnslivet uten at de av den grunn skal bli nektet adgang til å komme med et evangelisk budskap.

Avslutningen på Gjøsunds kommentar er bare trist. Hans egen avis melder på nyhetsplass at til sammen 274 mennesker registrerte seg under forbønnshandlingen etter Grahams to taler. De gikk fram foran øynene på tusener av andre mennesker og søkte et møte med Jesus til frelse og fornyelse. «Den store vekkelsen uteblir», er Alf Gjøsunds vurdering – og han legger til: «det hadde nok ingen regnet med, uansett.» Kanskje han skulle reflektere litt over en annen av Jesu lignelser enn den Franklin Graham berørte, den om hyrden som forlot de 99 sauene for å lete etter den ene, nummer 100, som var kommet bort. En tale over den teksten ville forresten også ha blitt evangelikal, men noe sier meg at det ikke ville ha løftet Alf Gjøsunds vurdering av taleren over det «helt ordinære». 

Første gang publisert i Vårt Lands papirutgave 16.11.17.

Les dialog mellom undertegnende og debattredaktør Alf Gjøsund (twitter.com)     

Slagside i KrF-havari

Postet: 9. november 2017  Emner: , , ,      kommentarer

Å si at KrF i høstens valg tapte like mange velgere til begge sider i norsk politikk, er nesten å tilsløre faktum.

Vårt Lands forside 09.11.17

Både Vårt Land og Dagen omtaler i dag en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) om såkalt velgervandring, altså om velgernes stemmegivning endret seg fra 2013 til 2017. Begge avisene legger hovedvekten på resultatene for KrF, som gjorde partiets dårligste valg i moderne tid. På forsiden skriver Vårt Land om «KrF-havariet» at partiet «lakk i begge ender» og at «like mange velgere gikk til de rød-grønne som til de blå-blå». Et av spenningsmomentene ved valget i 2017 var da også hvorvidt en oppfatning av at KrF var uklare om de støttet Høyres eller Aps statsministerkandidat, ville bli straffet av velgerne.

De foreløpige resultatene fra SSB viser nå at KrF tapte netto 0,6 prosentpoeng til hver av sidene eller blokkene fra 2013- altså Ap, SV og Sp (rød-grønn) på den ene siden og Høyre og Frp (blå-blå) på den andre. Vårt Lands nyhetsartikkel er imidlertid taus om at nesten hele tapet til den rød-grønne siden utgjøres av velgere som gikk fra KrF til Sp. Mens KrF ikke tapte noe til SV og bare 0,1 prosentpoeng til Ap, er velgertapet til Sp på hele 0,5 prosentpoeng (ca. 17.500 velgere). Dette gjøres det et poeng av i rapporten fra SSB, mens det i Vårt Lands artikkel bare kommer fram i overskriften på nyhetsartikkelen og ikke blir utdypet i selve artikkelen.

Dette poenget kommer noe tydeligere fram i Dagens dekning, hvor det framgår av nyhetsartikkelen at «få velgere gikk til Venstre og Arbeiderpartiet». Valgforskerne som avisene bruker for å kommentere resultatene, konkluderer imidlertid nokså likt: 1. Det har vært en lik lekkasje til begge de politiske blokkene. 2. Det vanskelig for KrF å konkludere om hvilke sider av det politiske landskapet partiet skal lene seg mot.

Artikkel i Dagen 09.11.17

Jeg mener altså at dette er å tilsløre eller forenkle sannheten. Resultatene viser at KrF tapte 0,3 prosentpoeng (ca. 10.500 velgere) til Frp og 0,2 (ca. 7000 velgere) til Høyre, mot altså bare 0,1 prosentpoeng til Arbeiderpartiet og 0 til SV. Så og si hele tapet til rød-grønn side er altså til Sp.

I den grad velgerne har straffet KrF for å være uklart om regjeringsalternativ, er det velgere som ønsket seg en borgerlig regjering som har forlatt KrF

Sp ble lenge regnet som et borgerlig parti – og regnes nok av mange i det minste fortsatt som et pragmatisk parti. Sp satt i to regjeringen med Høyre og KrF på 1980-tallet. Vi vet også at Sp denne gang vokste seg store på sentraliseringsdiskusjonen, som også mange velgere som ellers trolig ville stemt KrF, var opptatt av. Når vi i tillegg legger inn i regnestykket at KrF mistet like mange velgere til Høyre og Frp som det mistet til Sp, mens partiet nesten ikke avga velgere til Ap, synes jeg ikke det er så vanskelig å konkludere annerledes enn valgforskerne:

KrFs velgertap er langt større til tradisjonelt borgerlig side enn til tradisjonelt sosialistisk. I den grad velgerne har straffet KrF for å være uklart om regjeringsalternativ, er det velgere som ønsket seg en borgerlig regjering som har forlatt KrF. Det bør KrFs landsstyre merke seg når det i morgen skal evaluere valgresultatet.  

Se også analyse fra TV2s Kjetil Løset.

Innlegget er også publisert på dagen.no

Se replikkutveksling mellom Vårt Lands politiske redaktør og undertegnede.

Reformasjonen er ikke over

Postet: 1. oktober 2017  Emner: , , ,      kommentarer

Norge er det eneste landet i Vest-Europa der et flertall av de spurte fremdeles mener at frelsen skjer ved tro alene. Samtidig er det klart at Den katolske kirke har økt – ikke redusert – den teologiske avstanden til et evangelisk ståsted.

TROEN ALENE: Over halvparten av protestantene i to nye PEW-undersøkelser mener at både tro og gode gjerninger er nødvendig for å komme til himmelen. Martin Luther var klar på prinsippet om «troen alene» da han fremla sine teser for 500 år siden. Maleri av Ferdinand Pauwels

Oktober 2017 er måneden der reformasjonen runder 500 år. I septemberutgaven av Sambåndet er Martin Luther og reformasjonen derfor tema for 14 av sidene. Under vignetten Til tro bringer vi i tillegg andre og siste del av en tale holdt på European leadership forum (ELF) i mai i år. 

Spørsmålsvarianten av overskriften på denne artikkelen – «Er formasjonen over?» – er tittelen på en «uttalelse om evangelisk-kristen overbevisning» fra oktober i fjor, undertegnet av mer enn 200 evangeliske (evangelikale) ledere og akademikere fra hele verden. Uttalelsen ble avgitt av the Reformanda Initiative, som ble etablert i 2015 for blant annet å sette evangelikale ledere i stand til å forstå romersk-katolsk teologi og praksis. (Reformanda er latin for å bli transformert eller reformert.) Leder er pastor Leonardo De Chirico, som også holdt talen på ELF.  

Talen som er gjengitt i de to siste numrene av Sambåndet, tar utgangspunkt i denne uttalelsen. Den innleder med en observasjon av at «den økumeniske velviljen i den senere tid (fremmedordet betyr arbeid for økt forståelse og samarbeid) har skapt forutsetninger for både evangeliske og katolske ledere til å hevde at (…) den teologiske uenigheten som ledet til brytningen innenfor kristenheten i Vesten på 1500-tallet, er løst.»

Den katolske kirke de siste hundreårene innført tre nye dogmer eller trossetninger som ikke har noen støtte i Bibelen

De som har formulert uttalelsen, påpeker at Skriften alene – det å gjeninnsette Bibelen som høyeste autoritet – og på nytt innse at frelsen skjer ved tro alene, er de to hovedmomentene i reformasjonen. Fra et katolsk perspektiv, framholder uttalelsen, er Bibelen imidlertid bare én av flere kilder til autoritet, og den er heller ikke den høyeste. Tradisjonen er eldre enn Bibelen, står høyere enn Bibelen og blir ikke åpenbart bare gjennom Bibelen, men gjennom kirkens undervisning og agenda til enhver tid. Som en konsekvens av dette har Den katolske kirke de siste hundreårene innført tre nye dogmer eller trossetninger som ikke har noen støtte i Bibelen: At Maria forble jomfru etter å ha født Jesus (1854), pavelig ufeilbarlighet (1870) og at Maria ble tatt legemlig opp til himmelen (1950).

Fra konsilet i Trent. Kilde: Wikipedia

Under konsilet (kirkemøtet) i Trent fra 1545 til 1563 erklærte Den katolske kirke at de som trodde på rettferdiggjørelse av tro alene, var anathema – fordømt. Kirken fastholdt også læren om at frelse er en prosess der mennesket samvirker med tilført nåde, heller enn en hendelse grunnlagt på nåde alene ved tro alene.

I 1999 signerte representanter fra Den romersk katolske kirke og fra Det lutherske verdensforbund en felles erklæring som er sagt å ha fylt gapet mellom luthersk og katolsk forståelse av læren om rettferdiggjørelsen. Men the Reformanda Initiative framholder at også i denne felleserklæringen framstilles rettferdiggjørelsen som en prosess som settes i gang av det kirkelige dåpssakramentet og altså ikke mottas gjennom tro alene. Rettferdiggjørelsen er i katolsk forståelse er fortsatt en vandring  som krever medvirkning fra de troende og en fortløpende deltakelse i kirkens sakramentale system. Det finnes ingen tanke om at Guds rettferdighet tilregnes den troende i Kristus, og dermed finnes det heller ingen frelsesvisshet. Den katolske kirke har også fortsatt med avlat (eng.: indulgence – ettergivelse av straff), som nettopp var reformasjonens utløsende faktor. Her viser uttalelsen fra the Reformanda Initiative til pave Francis’ barmhjertighetens jubelår (2015-16). 

-Dette viser at det Den romersk katolske kirkes grunnleggende syn på frelsen er uforandret – selv etter felleserklæringen. Og i dette synet er frelsen avhengig av Den katolske kirke som mellommann mellom Gud og menneske, formidlingen av nåde gjennom sakramentene, helgeners forbønn og skjærsilden, oppsummeres det i uttalelsen. 

Samarbeid mellom evangelikale og katolikker oppmuntres på områder der man har felles anliggende, som vern av liv og religionsfrihet. «Men når det handler om å oppfylle misjonsbefalingen om å forkynne og leve ut evangeliet om Jesus Kristus for hele verden, må evangeliske kristne være nøye med å bevare evangeliets innhold i bygging av felles plattformer og koalisjoner, understreker forfatterne av uttalelsen.

Det  står dårlig til med protestantenes bevissthet

500 år etter reformasjonen er det 560 millioner protestanter verden over, og de utgjør en tredel av kristenheten. Men to studier utgitt i august av det amerikanske forskningssenteret Pew viser etter mitt syn at det  står dårlig til med bevisstheten. Kristelig Pressekontor har laget en norsk nyhetssak om disse studiene. Tallene for Vest-Europa baserer seg på telefonintervjuer fra april til august i år med 24.599 mennesker i 15 land, med minimum 1500 respondenter fra hvert av dem. (Katolikker er spurt i 11 land, ingen av dem nordiske.) 

  • På spørsmål til henholdsvis europeiske protestanter og katolikker om de betrakter protestantisme og katolisisme som mer like enn ulike, svarer 58 prosent (mediantall som viser sentral tendens) like og bare 26 prosent ulike. I Norge svarer hele 60 prosent av de spurte protestantene mer like enn ulike, mens bare 21 prosent holder på mer ulike. Av de representerte nordiske landene er det protestantene i Danmark som er mest bevisste (53 prosent like, 29 prosent ulike). Blant europeiske katolikker svarer 50 prosent (median) like og 34 prosent ulike.
  • 47 prosent (median) av de europeiske protestantene  mener at både tro og gode gjerninger er nødvendig for å komme til himmelen. Bare 29 prosent (median) sier at tro alene er nok. Tilsvarende tall for europeiske katolikker er henholdsvis 59 og 26 prosent. I USA svarer 52 prosent av protestantene at både gode gjerninger og tro er nødvendig, mens 46 prosent svarer at tro alene er nok. Tilsvarende tall for amerikanske katolikker er 81 og 17 prosent.
  • I USA er det også stilt spørsmål om Skriften alene (sola scriptura). 52 prosent av protestantene mener at kristne trenger veiledning fra kirkens undervisning og tradisjoner i tillegg til Bibelen, mens bare 46 prosent mener at Bibelen gir all nødvendig veiledning. Tilsvarende tall for amerikanske katolikker er 75 og 21 prosent. Bare 30 prosent av protestantene i USA tror på både troen alene og Skriften alene. Hvite evangelikale skiller seg her positivt ut.

I Vest-Europa er, som nevnt, Norge det eneste landet hvor et knapt flertall (51 prosent) av protestantene sier at frelse kommer gjennom troen alene. 30 prosent av norske protestanter svarer at både gode gjerninger og tro er nødvendig for å komme til himmelen.  Bare 8 prosent av europeiske protestanter og 14 prosent av katolikkene oppgir at de går til gudstjeneste minimum ukentlig. En liten trøst kan det ligge i at europeere som sier at religion er viktig for livene deres, er mer tilbøyelig enn andre til å holde fast på sin respektive kirkes syn på frelsen. I Norge sier 55 prosent av protestantene som regner religion som svært eller noe viktig for livet deres, at de tror på frelse ved tro alene (høyest av de åtte protestantiske landene).

Reformasjonen er langt fra over. Det handler om menneskers frelse og frihet i Kristus

I sin omtale av Pew-studien 14. september overforenkler Vårt Lands kommentator Olav Egil Aune. Han mener frelse ved tro alene eller ved tro pluss gjerninger er «snirklete saker for folk flest». For Aune synes det altså som om reformasjonens hovedsak var et bomskudd. Etter mitt syn er Pew-undersøkelsen derimot et tindrende klart bevis på at reformasjonen langt fra er over. Det handler om menneskers frelse og frihet i Kristus.    

En litt kortere versjon av denne artikkelen kan leses på verdidebatt.no.

Meningen i spørsmålet

Postet: 17. september 2017  Emner: , , ,      kommentarer

Når vi journalister gjengir i artikkelen de spørsmålene vi har stilt intervjuobjektet, er det ofte for å vise at vi er pågående og kritiske. Når vårt eget syn tilsynelatende gjenspeiles i spørsmålsstillingen, er det imidlertid grunn til å slå alarm.

Vårt Land-familie fra 1959. Foto: Atelier Rude/Wikimedia Commons

Et avsnitt i en meningsytring fra Vårt Lands kommentator Olav Egil Aune 14. september illustrerer denne problemstillingen. «Her i avisen, som i andre aviser, dukker formuleringen ‘kristne, jøder og katolikker’ stadig opp. Ofte når det er noe man er sammen om. Veldig sammen om. Artig. Men antakelig også en ‘freudiansk glipp’, som betyr at man ikke sier det man hadde tenkt å si, men i stedet noe som røper hva man egentlig mente eller hadde i underbevisstheten.» (Jeg er for øvrig uenig i mye av det Aune skriver i denne kommentaren, men det lar jeg ligge nå.)

Ekteskapet

Jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg leste dette avsnittet. To dager tidligere hadde jeg reagert ganske kraftig på det jeg mistenker at nettopp var en slik «freudiansk glipp», eller forsnakkelse, i et intervju Vårt Land brakte til torgs med avtroppende biskop i Oslo bispedømme, Ole Christian Kvarme. Jeg leser Vårt Land med stor interesse hver dag, og som kjent er det slik at den man er glad i, «tukter» man.

I artikkelen 12. september kommer journalisten (som jeg for øvrig har hilst på og snakket med) naturlig nok inn på striden i Den norske kirke om ekteskapet, der Kvarmes syn er i mindretall.

Journalisten skriver: «Høsten 2015 forsto han (Kvarme, min anm.) at Kirkemøtet kom til å vedta likekjønnet vigsel. Strategien hans ble å kjempe for at et tradisjonelt syn på ekteskapet – for mann og kvinne – fremdeles skulle ha sin plass i kirken. Ennå kan han ikke si om Kirkemøtets vedtak om to vigselsliturgier har styrket ekteskapet som institusjon.»

Siste setning fungerer som et indirekte spørsmål fra journalisten om hvorvidt ekteskapet faktisk er blitt styrket av striden rundt hvordan det skal defineres.

Kvarmes respons gjengis slik: «Fremdeles er dette så nytt at jeg ikke vet om ekteskapet som institusjon er styrket. Ingen annen sak som har vært oppe i Kirkemøtet, har smertet meg like mye. Kristen enhet koster.»

Journalisten går over i indirekte sitat av Kvarme: «Den (kristen enhet, min anm.) kan beholdes om man står sammen om det vesentligste, evangeliet om Jesus, mener han. Men da kan ikke enkelte snakke nedsettende om arven fra bedehuset.» (Det kunne ellers vært interessant å fått vite mer om hva Kvarme sa om det siste, men denne setningen er alt journalisten tar med om det. Det kunne også ha vært sagt mye om hva som ligger i begrepet «kristen enhet», men også det får ligge nå.)

Forsnakkelse

Så er det at den «freudianske glippen» etter mitt syn kommer, og det i form av det jeg innledet med, et gjengitt spørsmål fra journalistens side:

«Hvorfor stiller du ikke krav til konservatives retorikk om liberale og homofile?»

Slik jeg oppfatter det som leser, oser det avstandtagen, ovenfra og ned-holdning og noe i nærheten av forakt av dette spørsmålet

Slik jeg oppfatter det som leser, oser det avstandtagen, ovenfra og ned-holdning og noe i nærheten av forakt av dette spørsmålet.

– For det første settes det en merkelapp på en gruppe mennesker – formodentlig jeg og andre som baserer vårt syn på ekteskapet på det vi leser i Bibelen.

– For det andre karakteriseres måten denne gruppen argumenterer på. Vi driver med «retorikk», et fremmedord for talekunst, som etter mitt syn her klart gis en negativ klang.

– For det tredje er det nødvendig å gjøre noe med denne gruppens argumentasjonsform – det må stilles krav til den.

For å bruke Olav Egil Aunes ord: I stedet for å stille spørsmålet slik han hadde tenkt, velger journalisten ord som «røper hva han egentlig mente eller hadde i underbevisstheten». Selv om jeg skulle være den eneste leseren som aner en underliggende meningsytring i spørsmålet, står Vårt Land overfor et journalistfaglig problem. I en nyhetsartikkel skal journalisten holde seg selv utenfor. 

Journalistisk ansvar

Så langt det framgår av artikkelen, aksepterer Kvarme premissene i spørsmålet. «Jeg gjør det», sier han (altså stiller krav «til konservatives retorikk»). Tilsynelatende er altså biskopen og journalisten sammen om å ta avstand fra «de konservatives retorikk», noe som gjør inntrykket enda sterkere. Dersom Kvarme hadde hatt med seg en kommunikasjonsrådgiver, forutsetter jeg at vedkommende ville ha arrestert journalisten på ordbruken.

Både jeg og andre som regnes som konservative, gjør klokt i å vurdere de ord vi velger å bruke om sårbare problemstillinger, og feil har blitt begått. Det fritar imidlertid ikke Vårt Land for avisens journalistfaglige ansvar

Både jeg og andre som regnes som konservative, gjør klokt i å vurdere de ord vi velger å bruke om sårbare problemstillinger, og feil har blitt begått. Det fritar imidlertid ikke Vårt Land for avisens journalistfaglige ansvar.

Vårt Land har pålagt seg selv ikke å ha en mening på lederplass i det avisen oppfatter som kontroversielle teologiske spørsmål. Ekteskapet er ett av disse spørsmålene. Da må man passe ekstra godt på at meningene ikke framkommer i det som gir seg ut for å være ordinære nyhetsartikler der kontrakten med leseren forutsetter at man forsøker å være objektiv. I motsatt fall blir det Breitbart på norsk. 

Først publisert på verdidebatt.no 16.09.17.

Åpent brev til kringkastingssjefen

Postet: 2. september 2017  Emner: , , , , ,     Kommentar: 1   kommentarer

Hei, Thor Gjermund Eriksen! 

Her skal du få en respons som går på det du har savnet, nemlig en refleksjon rundt programkonseptet bak serien «Faten tar valget» (ja, jeg fikk med meg første program torsdag 31. august).

Jeg har egentlig ikke vært så opptatt av at Faten Mahdi Al-Hussaini skulle bære hodeplagget hijab som programleder i serien. Jeg har forståelse for den distinksjonen NRK gjør mellom nyhetssendinger og andre typer program, og jeg forutsetter at Al-Hussaini ikke kunne ha båret hijab dersom hun hadde vært nyhetsanker. Din etikkredaktør, Per Arne Kalbakk, gir overfor Medier24 en grei forklaring på hvordan dere i NRK tenker (alle lenker åpner seg i egen faner).  

Det mine tanker har kretset rundt i påvente av at programserien skulle starte, er derfor det du beskriver (på Verdidebatt 30. august) som formålet med serien – «hennes søken etter et parti å stemme på.»

Er det i tråd med NRK-plakaten å lage en programserie der en medarbeider for åpen skjerm skal fundere seg fram til hvilket parti hun skal stemme på?

I innlegget ditt (lenken i avsnittet ovenfor) gjør du et poeng av at Faten Mahdi Al-Hussaini er en NRK-medarbeider. Det jeg mener det er nødvendig å sette et spørsmålstegn ved, er om det er i tråd med NRK-plakaten å lage en programserie der en medarbeider for åpen skjerm skal fundere seg fram til hvilket parti hun skal stemme på. Ifølge pressemeldingen om serien skal hun «sette seg inn i norsk partipolitikk på vegne av målgruppa» (min kursivering). Men målet med serien går enda lengre – NRK-medarbeideren skal gjøre et valg mellom partiene – formodentlig fortsatt «på vegne av målgruppa». 

Slik jeg oppfatter det, får NRK da et problem med uavhengigheten – ettersom det altså er en NRK-medarbeider som gjør dette (jf. Kalbakks uttalelser til Medier24).  Fra plakaten du er satt til å styre NRK etter, siterer du at redaksjonen skal «(…) medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser». Det tror jeg nok at denne programserien vil gjøre. Men jeg spør meg om dere går for langt når målet er at NRK-medarbeideren også skal kringkaste det partivalget hun kommer fram til på bakgrunn av den informasjonen hun innhenter. I første program tok hun eksempelvis (foreløpige) standpunkt for både Ap og SV. 

Jeg spør meg om dere går for langt når målet er at NRK-medarbeideren skal kringkaste det partivalget hun kommer fram til

Én ting er at en NRK-medarbeider som har funksjon av å være kommentator, kommer med sine vurderinger av ulike politiske aktører og deres standpunkter, noe helt annet er det om medarbeideren skulle gi til kjenne sitt eget partivalg.

På «God morgen, Norge» på TV2 forsøker partilederne for tiden å overbevise TV2-medarbeider Davy Wathne om hvilket parti han bør gi sin stemme til. Disse innslagene har jeg ikke sett, men jeg vil bli overrasket om Wathne tenker å utbasunere partivalget som del av serien.

I en reklamesnutt for en mer løssluppen del av NRKs valgdekning («Valgfri») nekter NRK-medarbeider Atle Bjurstrøm å røpe partivalget sitt – under henvisning til at det er «hemmelig valg». Det synes jeg i grunnen er et prinsipp som burde gjelde for alle NRK-medarbeidere når de opptrer på skjermen. 

Jeg har en klar forventning om at du, som ansvarlig redaktør for NRK, gjør rede for de redaksjonelle vurderingene

Som kristen pressemann er det altså ikke hijabbruken i dette programmet jeg er mest opptatt av (da er det egentlig verre med banningen), men de redaksjonelle vurderingene knyttet til NRKs uavhengighet. Jeg har en klar forventning om at du, som ansvarlig redaktør for NRK, gjør rede for disse. 

En versjon av dette åpne brevet ble først publisert på verdidebatt.no 1. september, som kommentar til kringkastingssjefens innlegg samme sted. Når det gjelder debatten rundt hijabbruken, synes jeg Jarle Haugland i Tro & Medier kommer med viktige momenter i et innlegg på Verdidebatt 24. august.   

Regnbueflagget er ikke nøytralt

Postet: 27. august 2017  Emner: , ,      kommentarer

Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (Fri) kobler det å ikke ville heise regnbueflagget fra offentlige flaggstenger til nazisme og fremmedfrykt. I stedet for å komme med slike antydninger kan de låne øre til lederen for Åpen folkekirke.

Regnbuen, som her viser seg i havet ved West Bay i Sør-England, representerer et løfte fra Gud. Som innlemmet i et flagg (med seks i stedet for sju farger), er den kapret av homobevegelsen.

Fem av seks KrF-ordførere på Agder har avvist ønsket fra Fri om å heise regnbueflagget under Skeive Sørlandsdager (22.-27. august). Den sjette ga, ifølge Dagen, etter for massivt press. Når Dagen spør KrF-leder Knut Arild Hareide om han har noe råd å komme med til sine partifeller, svarer han det eneste rette, nemlig at det er et kommunalt ansvar som han ikke har det minste med å gjøre.

Når Dagen videre foreholder lederen for Fri, Ingvild Endestad, dette, kommer det jeg henviste til innledningsvis (lenken krever innlogging). Først gjengis Endestad indirekte på at «hun mener det har betydning at folkevalgte og andre forbilder går foran og forteller hvordan samfunnet skal være, både i positiv og negativ forstand.» Og så direkte sitat: «I kampen mot nazister og fremmedfrykt er det ikke noe alternativ og sitte i ro. Å være stille har konsekvenser, og hver eneste ting man gjør, legges på vektskåla. Å ikke henge opp flagget er ikke positivt».

Endestad skaper dermed grobunn for en kobling mellom avvisningen av å heise regnbueflagget på den ene siden til eksempelvis den ulovlige demonstrasjonen som høyreekstreme «Den nordiske motstandsbevegelsen» sto bak i Kristiansand 29. juli på den andre. Jeg håper Endestad ser at det at denne flokken bar et banner med «knus homolobbyen» på, ikke gir grunnlag for å antyde at ordførere på Agder (eller andre steder) er enig.

Foreningen Fri har benyttet enhver anledning til å hevde at regnbueflagget representerer allmenne verdier som mangfold og likeverd og altså ikke er et signal om at man støtter alle kampsakene til de homofiles organisasjoner. Historien til flagget forteller imidlertid noe annet. Det ble skapt av den homofile aktivisten Gilbert Baker på anmodning fra den innflytelsesrike homofile politikeren Harvey Milk, og flagget ble første gang brukt under en homoparade i San Fransisco 25. juni 1978. Hensikten med flagget var, ifølge Wikipedia, å komme opp med et stolthetssymbol for homobevegelsen. (Det hører med til historien at Milk ble drept samme år som flagget ble tatt i bruk.)

Tone Hellesund, professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen, sa til Aftenposten 13. juni i fjor at regnbueflagget «avløste og utkonkurrerte andre symboler som tidligere var utbredt blant homofile, deriblant den rosa trekanten som først ble brukt av nazistene for å merke homofile under krigen.» (I parentes bemerket er det ingenting som tyder på at det er dette siste Endestad i Fri har ment med antydningen sin.)

Gard Sandaker-Nielsen, som lenge har vært sentral i LHBT-bevgelsen (LHBT står for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner), var i Dagen 2. august i år (lenken krever innlogging) upåklagelig klar om forholdet mellom regnbueflagget og LHBT: «Det er vanskelig, eller kanskje umulig, å komme utenom at regnbuen og -flagget i dag vil assosieres med homokamp og frigjøring», sa lederen for Åpen folkekirke.

Sandaker-Nielsen uttalte dette i en artikkel som handlet om konservative kristnes forhold til regnbuen som symbol. Hvordan utsagnet kan tolkes annerledes enn at han er enig i at regnbueflagget ikke er nøytralt, er det vanskelig for meg å se. Legger man dette til grunn, må spørsmålet stilles om hvorfor de homofiles organisasjoner synes å mene at de har særkrav på offentlig flagging av deres symbol.

Først publisert på dagensdebatt.no 26. august

Også på bloggen denne uka: Redaktørblogg for Sambåndet 08/17.

Sambåndet 8/17 Politisk og menneskenært

Postet: 25. august 2017  Emner: , , , ,     Kommentar: 1   kommentarer

Finnes det en måte å tenke om politikk på ut fra et kristent ståsted? 

TEMA

Forside nr. 08/17

Trump: I forkant av presidentvalget i USA i november i fjor skrev jeg to debattinnlegg i Dagen der jeg var kritisk til Donald Trumps kandidatur (interesserte vil finne lenker nedenfor). Dette førte til ganske kraftige reaksjoner i Dagens kommentarfelt, blant annet fra Norge Idag/Visjon Norge-miljøet. Men det kom også reaksjoner fra mer uventet hold, som fra en av mine forgjengere i redaktørstolen i Sambåndet, Johannes Kleppa. Hovedbudskapet hans var – slik jeg oppfatter det – at abortspørsmålet er den altoverskyggende politiske saken for en kristen, og siden Trump hevdet å være mot abort, burde man støtte ham uavhengig av eksempelvis kandidatens karaktertrekk og framferd.  

Som jeg skrev i en redaktørblogg senhøstes 2016 , satte denne kritikken meg på tanken om en temaseksjon i Sambåndet om politikk. Ettersom det er stortingsvalg i Norge et par uker etter at dette nummeret kommer ut, er tidspunktet for et slikt tema ikke tilfeldig valgt.

Bok: En hovedkilde i arbeidet med temaseksjonen har vært boken «Kristen politisk tenking» av tidligere generalsekretær i Indremisjonsforbundet (ImF), Karl Johan Hallaråker. Jeg hadde ikke fått lest den før nå i sommer, og som jeg håpet, fant jeg den svært relevant. Det er viktig å understreke at Sambåndet er et politisk uavhengig blad. Når vi skriver om politisk tenkning, er altså ikke hensikten å agitere for bestemte politiske partier, men å se på om det er mulig å tenke om politikk og valg mellom partier med utgangspunkt i et kristent livssyn. Det mener jeg at Hallaråkers bok gir noen svar på som både er prinsipielle og praktiske.  

Respons: Temaseksjonen i august er i hovedsak ført i pennen av undertegnede, og jeg legger ikke skjul på at noe av innholdet også (men altså langt fra bare) kan leses som en respons til Johannes Kleppa på hans kritikk av min tenkning rundt det amerikanske presidentvalget. Jeg har likevel lagt vinn på en ikke-polemiserende og ikke-ekskluderende form.

Bibelen: En kristen politisk tenkning vil naturlig forholde seg til Bibelen, ikke minst når det gjelder det etiske grunnlaget. Den allmenne åpenbaringen av Gud gjennom skaperverket og samvittigheten – slik Romerbrevets tre første kapitler er opptatt av – er et moment her. Det samme er Jesu svar til seloten som ville uteske Mesterens politiske standpunkt på om det var rett for jøder å betale skatt til keiseren (Mark 12,13-17; Matt 22,15-22). Toregimentslæren som springer ut fra dette, er en viktig rettesnor for kristne – inkludert kristne politikere. Men læren om det åndelige og det verdslige styresett kan også misbrukes til eksempelvis å hevde at det er greit å innta politiske standpunkt som er i strid med Bibelen, eller å hevde at Bibelen i det hele tatt ikke kan brukes i politiske saker. Dette siste ble berørt i forbindelse med et intervju NRK hadde med Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, med respons fra blant andre KrF-leder Knut Arild Hareide.

Redigert: Temaseksjonen avsluttes med et intervju med forfatter og retreatleder Magnus Malm, som hevder at troen i seg selv er politisk, og at toregimentslæren har bidratt til sekulariseringen. Dette underbygger han greit i intervjuet, men står svakere når han velger å bli konkret på om det finnes politiske partier kristne ikke bør stemme på. Denne type spørsmål mener jeg faktisk at man bør unnlate å svare på, fordi det må være opp til enhver å vurdere. I originalmanuset sammenlignet Malm Fremskrittspartiet i Norge med Sverigedemokratene. Han vedgikk selv at han hadde utilstrekkelige kunnskaper om norske politiske partier, og etter mitt syn har de to partiene en så ulik historie at det blir en lite sakssvarende sammenligning. Vi valgte derfor å ta dette ut av artikkelen. 

«Kristen politisk tenking» er utgitt på Sambåndet forlag i 2009.

MENINGER

Synspunkt-plass er det en glede å kunne fortelle at en av Sør-Vestlandets mest anerkjente kommentatorer, Tom Hetland, for andre gang har skrevet for Sambåndet. Hetland stiller spørsmålet om hvorvidt KrF kan få en ny vår – noe jeg kan røpe at han svarer bekreftende på. Jeg er ikke enig med min tidligere sjef (i Aftenbladet) i at KrF bør gi opp kampen mot den nye ekteskapsloven, men Hetland byr samlet sett på en svært interessant analyse både av partiets velgergrunnlag, utfordringer i valgkampen, spådom om det kommende valgresultatet og, altså, partiets framtid.

lederplass ser vi på forholdet mellom å lytte til Guds ord og å la oss forandre av det, noe som det ikke er noen automatikk i.

NYHETER

Kalkulator: På nyhetsplass handler den mest allmenne saken om hvilke konsekvenser en ny prisoversikt for folkehøgkoler har fått, og at det nå gjøres endringer i den etter innspill fra misjonseide Borgund folkehøgskole. Og hvordan stiller Fifa (Det internasjonale fotballforbundet) seg til nye Framnes Arena? Forrige papirutgave var et magasin som i sin helhet handlet om 50-årsjubilanten Lyngdal bibelcamp. Småstoffet i dette nummeret gir derfor smakebiter av de viktigste nyhetssakene som har vært publisert på sambåndet.no i tiden mellom juni- og augustutgaven.

FASTE SPALTER

Personlig: I spalten Mennesket nær er kollega Vilhelm Viksøy virkelig det når han skriver om å lytte bak ordene. Bakgrunnen er historien til Bjørnar Fjellhaug, som blant annet har vært ansatt i ImF-Ung, og som i sommer fortalte gjennom egen Facebook-profil og etterfølgende intervju med lokalavisa Vestnytt at han nå anser seg for å være homofil. For ordens skyld ble Fjellhaug orientert om artikkelen vår på forhånd.

Ekko: Jeg har lest innlegget hans på Facebook og er dypt uenig i blant annet resonnementet om at et bibelbasert syn på homofili som synd, har med synet på menneskeverdet å gjøre. Men med bakgrunn i denne historien ser jeg kollega Vilhelms poeng om at ordene våre noen ganger er et ekko av mennesker og miljøet rundt oss, og at Bjørnar Fjellhaug opplevde det slik mens han var ansatt i misjonen. Derfor er det verdifullt å skrive om det. 

Identitet: Fjellhaugs historie viser også at det er viktig at det finnes noen i misjonsorganisasjonene som har kompetanse til å snakke med mennesker som av ulike årsaker strever med identiteten sin. I et samfunn så rotløst som vårt, er det ikke rart at særlig unge kan oppleve identitetskriser. I dagens samfunn synes det som at slike samtaler er av det gode dersom de ender med at folk erklærer seg som homofile, men et overgrep dersom resultatet er at man kommer til rette med seg selv som heterofil. Det er en merkelig og selvmotstridende forestilling. 

I spalten Til tro innleder vi en artikkelserie om reformasjonen basert på taler under European leadership forum. Jeg kan også røpe at vi planlegger en temaseksjon om reformasjonen.

Da gjenstår det å takke for oppmerksomheten og ønske god lesing av Sambåndet for august. Har du respons på noe av det du leser, enten i denne bloggposten eller i bladet, er du velkommen til å ta kontakt!

Med vennlig hilsen

Petter Olsen

ansvarlig redaktør for Sambåndet

p.olsen@imf.no/932 14 319 

 

De nevnte innleggene i Dagen kan leses her:

Donald Trump som avgud (dagen.no 26.10.16) – på bloggen bygd ut til: Derfor kan kristne si nei til Trump.

Den syndfrie kandidaten (dagen.no 14.11.16) – på bloggen inntatt i posten Fra en såkalt kristen.

Om amerikanske kristenlederes støtte til Trump – se synspunkt i Sambåndet nr. 10/16: George Barnas valg.

Ingen grunn til skam

Postet: 27. juli 2017  Emner: , , ,      kommentarer

OXFORD: Kristne briter som tynges av at troen deres degraderes av samfunnet rundt dem, har kanskje glemt at deres kanskje mest prestisjefylte institusjon fortsatt utstråler kristennavnet.

OXFORD: Historien til Jesus College går tilbake til 1571. Foto: Petter Olsen

Undersøkelse: Fire av fem kristne som deltok i undersøkelsen Troens tilstand (State of the faith) i Storbritannia, opplever at kristendommen ikke får den samme respekt i landet deres som andre livssyn og religioner gjør. 26 prosent føler seg ikke komfortabel med å snakke om kristendommen på arbeidsplassen eller i andre situasjoner, melder nettavisen Christian Post.

Artikkelserie: Sambåndet.no har i en artikkelserie sett på religionens vilkår i dagens samfunn, naturlig nok med hovedvekt på kristendommen. En av artiklene handler om resultatene fra den nevnte undersøkelsen. Da jeg redigerte akkurat denne artikkelen, befant jeg meg i Oxfordshire i Midt-England, og et besøk i universitetsbyen Oxford var et av høydepunktene.

Universitetet i Oxford består av hele 38 ulike colleges (dersom du spør de lokale «hvor Universitetet er», vil man se spørrende på deg). Og da vi vandret rundt blant alle disse, var det både interessant og inspirerende å merke seg særlig to av navnene: Corpus Christi (Kristi kropp) College og Jesus College (Også Universitetet i Cambridge har et college med sistnevnte navn). Mottoet til Universitetet som sådan er «Dominus illuminatio mea» – «Herren er mitt lys» – og er hentet fra Bibelens Salme 27 (v.1a). Dette har vært i bruk i alle fall siden andre del av 1500-tallet og er en del av Universitetets våpenskjold. Regent’s Park College har hentet sitt individuelle motto fra 1. Tess 5,21: «prøv alt, hold fast på det gode».

Undervisning har vært en del av Oxfords historie siden 1096, og Universitetet i Oxford er det eldste i den engelskspråklige verden. Ingen har, så vidt jeg vet, tatt til orde for å endre motto eller våpenskjold.  

Guds lys: «Herren er mitt lys» som motto er utlagt som at alle ting henter sitt eksistensgrunnlag fra Guds fortsatte skapergjerning. Ting stråler med grunnlag i deres konstante avhengighet av denne skaperakten. De lyser ved at Gud opplyser sannheten deres.

Blikk: Kanskje britiske kristne kan hente nytt mot ved å tenke på at av deres mest prestisjefylte institusjoner så tydelig markerer kristennavnet. Det kan forresten vi andre også gjøre: «De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam» (Sal 34,6). Det har noe med blikkretningen å gjøre.

Dagens bibelord - Åp 21,1-7

1 Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. 2 Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. 3 Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:
          «Se, Guds bolig er hos menneskene.
           Han skal bo hos dem,
           og de skal være hans folk,
          og Gud selv skal være hos dem.
           Han skal være deres Gud.
          
   
4  Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
          og døden skal ikke være mer,
          heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
          For det som en gang var, er borte.»
5 Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.» 6 Så sa han til meg: «Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av kilden med livets vann som gave. 7 Den som seirer, skal få dette i arv, og jeg vil være hans Gud, og han skal være min sønn.

Åp 21,1-7
 Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer.
Les mer