Blogg: Trykke eller ikke trykke? Det er spørsmålet

Postet: 30. januar 2013  Emner: , , , , ,     Kommentar: 1   kommentarer

Dagen-forside

Slik var hovedoppslaget til avisen Dagen onsdag 30. januar. Illustrasjonen er en faksimile fra den britiske avisen Sunday Times av en karikaturtegning laget av tegneren Gerald Scarfe. Sunday Times publiserte karikaturen 27. januar, som en kommentar til forrige ukes valg i Israel. Tegningen forestiller den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu som bygger en mur over palestinske menn, kvinner og barn med blod som sement.

27. januar er den internasjonale minnedagen for holocaust, og karikaturen ble møtt med krafitige protester. Israelske myndigheter mente den var antisemittisk. Redaktør Martin Ivens beklaget at tegningen virket støtende, mens aviseier Rupert Murdoch gikk enda lenger: På mikrobloggtjenesten Twitter presiserte han først at tegner Gerald Scarfe aldri har gjenspeilet Sunday Times’ holdninger (det er det jo lederartiklene som gjør, min anmerkning), men la til: – Vi skylder likevel alle en stor beklagelse på grunn av denne groteske, fornærmende karikaturtegningen.

Dagen og Vårt Land

Hvorfor skriver jeg om dette? Fordi oppslaget i Dagen er særlig interessant når man sammenligner med aviskollega Vårt Lands måte å presentere saken på, også det i onsdagens utgave. De om lag 4000 av oss som følger sjefredaktør Vebjørn Selbekk i Dagen og samfunnsredaktør Erling Rimehaug i Vårt Land på mikrobloggtjenesten Twitter, ble vitne til en diskusjon dem imellom som startet mandag kveld 28. januar. Begge bemerket da Sunday Times’ forsøk på å be om unnskyldning. På direkte spørsmål fra Rimehaug om Selbekk syntes trykkingen av karikaturen var «i orden», svarte Selbekk at han fant tegningen «smakløs», men at han ikke støttet kravene om beklagelse. Rimehaug erklærte på sin side at han ville ha beklaget dersom han satt med ansvar for å ha trykket karikaturen.  På nytt direkte spørsmål fra Rimehaug bekreftet Selbekk at han ville ha trykket karikaturen i form av en faksimile (kopi) i den hensikt å dokumentere hva saken dreier seg om. (Selbekk brukte samme argument i stormen han sto i som redaktør for avisa Magazinet (senere DagenMagazinet) i forbindelse med trykkingen av de danske Muhammed-karikaturene i 2006 – noe avisa for øvrig ikke var alene om i Norge).

Etter dette var jeg spent på hvordan de to avisene kom til å behandle saken. Tirsdag 29. januar publiserte Dagen faksimile av tegningen på sin nettside som illustrasjon til en artikkel om Rupert Murdochs beklagelse. Det er ikke uvanlig å anrette en sak ulikt på papir og nett, blant annet basert på en vurdering av hvor sterk effekten er på ulike plattformer, men neste dag var altså faksimilen også å finne i papiravisen. På forsiden med tittelen «Er dette jødehat?» – ledsaget av en halvannen sides egenprodusert artikkel på innsidene. Vårt Land nøyde seg med å gjengi en NTB-melding over én spalte, illustrert med et fotografi av Netanyahu.

Begrunnelsen for å trykke/ikke trykke

Det ble ny diskusjon på Twitter, blant annet forårsaket av at undertegnede tok bilde av forsiden og lenket til den på det sosiale mediet. Jeg syntes det var interessant at Selbekk og Dagen hadde konkludert med at de ønsket å vise karikaturen. Kort tid etter svarte Selbekk meg at dette, i likhet med Muhammed-karikaturene, ble gjort for å dokumentere, ikke for å provosere. Så la han selv ut bilde av forsiden sin på Twitter. Erling Rimehaug meldte seg på diskusjonen ved å si at han hadde problemer med å se at hensikten med trykkingen er avgjørende for om man skal publisere eller ikke. Han innså, skrev han, at det noen ganger er nødvendig å vise hva saken dreier seg om – og påpekte at Vårt Land har trykket iranske antijødiske karikaturer. Da var det snakk om å «kildelegge påstanden om iransk anti-semittisme», begrunnet han. Men i saken om Netanyahu-karikaturen mente han det var mulig å «referere uten å vise». Vebjørn Selbekk konstaterte at leserne av Vårt Land måtte gå til Dagen for å se hva saken dreier seg om.

Faren for å krenke

I den senere diskusjonen på Twitter kom det fram at de to redaktørene vektlegger et bestemt hensyn ulikt – faren for å krenke andre: Erling Rimehaug erklærte at Vårt Land «vil i hvert tilfelle vurdere behovet for dokumentasjon opp mot det å krenke andre – noe vi ikke gjør unødig.» Rimehaug mente, på spørsmål fra Selbekk, at Dagens trykking av karikaturen er «grovt mot israelere. Men krenker ikke jøder generelt». Selv bidro jeg til debatten med å si meg enig med Selbekk i at det er forskjell på å dokumentere og å provosere, men la til: «Er det sikkert at de som blir såret, ser forskjellen?» «Nei, men skal de (som blir såret, min anmerkning) ha vetrorett fordi de ikke klarer å se forskjellen,» svarte Dagen-redaktøren.

Dette siste poenget fra Vebjørn Selbekk illustrerer redaktørens dilemma på en god måte. Han eller hun må først vurdere om en sak som kan såre andre, er viktig nok til å sette søkelys på. Faller redaktøren ned på at svaret er ja, må han eller hun deretter ta stilling til hvilke virkemidler, for eksempel illustrasjoner, som skal brukes. Dersom det er selve illustrasjonen som er poenget, slik som i dette tilfellet, er jeg enig med Dagen-redaktøren i at en avgjørelse om å skrive om saken, naturlig følges av å også bruke illustrasjonen ( jeg har jo også valgt å bruke mitt fotografi av avisforsiden som illustrasjon til dette altfor lange blogginnlegget).

Viktig nok?

Likevel kan jeg ikke fri meg for en viss tvil om hvorvidt saken er viktig nok til å bære Dagens førsteside. Jeg sitter med en liten følelse av at Dagens redaksjon har lett etter en vinkling som er aktverdig nok til å bruke karikaturen. Jeg savner også en kommentarartikkel som tar opp de prinsipielle sidene som den viktige diskusjonen på Twitter har dreid seg om.

– Jeg antar at dere veide hensynet til å såre opp mot hvor viktig dere mente saken var, skrev jeg til Vebjørn Selbekk på Twitter. – Alltid lurt å vurdere konsekvenser av oppslag, svarte Dagen-redaktøren.

Og det er det jo få som har mer erfaring enn Vebjørn Selbekk med.

 

 

Blogg: Den vanskelige historien

Postet: 27. januar 2013  Emner: , , ,      kommentarer

Hvordan forholder man seg til en historie om en mann som var villig til å ofre sin sønn?

I livssynsprogrammet «Mellom himmel og jord» på NRK P1 søndag 27. januar var det et intervju med skuespiller Bernhard Ramstad. Han spiller Abraham i det seks timer lange stykket «Bibelen», som har premiere på Det norsk teatret 1. februar. Abraham ble av Gud bedt om å ofre sin sønn, Isak (1. Mosebok 22,1-19). Et hovedpoeng i den delen av intervjuet jeg fikk med meg, var at dette er en av de aller vanskeligste historiene i Bibelen – også for teologer – og at man sjelden hører den omtalt eller lest i landets kirker.

Nå er det da heller ingen tvil om at dette er en hjerteskjærende fortelling, også selv om den ender godt ved at Gud lar en engel stanse Abraham, og at en vær blir ofret i Isaks sted. Bibelen er som kjent delt i Det gamle og Det nye testamente, og dersom man velger å lese disse som atskilte deler, kan jeg forstå at man finner det vanskelig å forholde seg til denne historien om Abraham og Isak.

Dersom man derimot følger Bibelens selvvitnesbyrd (blant annet i Romerne 15,4) og leser den med Det gamle testamente som fremadskuende profeti,  trer et helt annet bilde frem. Jesus sier det slik i Johannes 5,47: «For hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om«. Om samtalen på vei til Emmaus i Lukas 24,27 leser vi at Jesus «begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham«. Som det så ofte er sagt; det må ha vært litt av en bibeltime!

Dersom vi får se Bibelen på denne måten, gjennom Guds brilleglass, vil vi se at historien om Abrahams offer dypest sett handler om Guds offer av sin sønn for vår skyld. Isak, som sannsynligvis var i 30-årene da han ble lagt på alteret,  blir et bilde på Jesus, og væren får fram den stedfortredende karakteren som Jesu offer har. På samme måten som væren måtte dø i Isaks sted, måtte Jesus dø i vårt sted.

Abraham og Isak er altså historiske personer som står for noe mer enn seg selv og derfor har betydning for bibellesere til alle tider. Jeg tror ikke at Gud på noe tidspunkt hadde til hensikt at Abraham skulle fullføre ofringen av Isak (Moseloven forbød menneskeoffer). «Gud satte Abraham på prøve,» står det i 1. Mosebok 22,1, og han hadde sin egen grunn for det (se vers 12).

Hva Abraham selv kan ha tenkt da befalingen kom, gir Hebreerbrevets forfatter oss et innblikk i. I kap. 11, vers 17-19, står det slik: «Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Ja, han som hadde fått løftene, bar fram sin enbårne sønn, enda det var blitt sagt til ham: I Isak skal det nevnes deg en ætt (min bemerkning: løftet om en slekt er ikke berørt i denne bloggposten). Han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde.» Abraham satte sin lit til Gud.

Isak fikk leve, men Gud sparte ikke sin sønn. Derfor har også bibelfortellingen om Abraham og Isaks reise til Moria-landet stor verdi for oss som lever flere tusen år etterpå.

Kommentar: Sterk sak

Postet: 24. januar 2013  Emner: , , ,      kommentarer

Temasidene i årets første utgave av Sambåndet bruker vi i sin helhet til å gjengi essayet til Bjørn Stærk, ny spaltist i Aftenposten, om konservative kristne. Hvorfor det?

Artikkelen ble publisert på Aftenpostens nettsider 1. juledag i fjor. Til tross for en lengde på over 9000 ord – 55.000 tegn, tilsvarende ti vanlige kronikker – klikket 100.000 seg inn på saken bare de to første dagene. Debatten gikk varm på sosiale medier, og i skrivende stund har over 8000 personer delt essayet på Facebook, og drøyt 600 har lenket til det på Twitter.

Bjørn Stærk vokste opp i en kristen familie som tilhører Den evangelisk lutherske frikirke. Han var selv en kristen, men ”etter hvert forlot jeg kristendommen,” skriver han. I dag kaller han seg for ateist. Det gir kanskje enda mer kraft til spørsmålet om hvorfor vi velger å bruke så mye spalteplass.

Grunnen er firedelt: For det første mener jeg at Stærk gir et korrekt – om enn noe lettbeint – bilde av en virkelighetsoppfatning basert på Bibelen: hvordan universet oppstod, hvordan synden kom inn i verden, hvordan Gud, gjennom Jesus, satte i verk sin frelsesplan og hva denne består i.

For det andre vil mange kunne kjenne seg igjen i den prosessen Stærk gjennomgår. Det er vårt håp at prosessen får en annen utgang for de som har eller kommer til å møte de vanskelighetene som Stærk beskriver, men jeg mener det uansett har en verdi å lese seg gjennom dem. Både fordi det har en gjenkjennelseseffekt og fordi det kan virke forberedende, ikke minst for unge kristne.

For det tredje er det ikke så rent lite (fri)kirkehistorie i essayet, og det har en egenverdi.

Den fjerde grunnen er kanskje den som har vakt mest oppmerksomhet: måten Bjørn Stærk etter min mening klarer å gi en balansert og respektfull framstilling av konservative kristne – selv om han omtaler dem som en minoritet – og møtet med det verdiliberale flertallet. Her tjener Bjørn Stærk virkelig som eksempel til etterfølgelse i et debattklima der det har vært så som så med toleransen for synspunkter som fraviker det politisk korrekte.

Vi ser svært gjerne at du legger fram ditt syn på innholdet i essayet, og/eller vårt valg om å trykke det, på vår nettside, sambåndet.no. Vi vil også legge denne kommentarartikkelen ut på vår Facebook-side, og du kan velge å kommentere den der eller direkte til dette blogginnlegget. Vi vil svare når det er naturlig.

Les også blogginnlegget til generalsekretær Erik Furnes om denne saken.

God lesing!

 

Dagens bibelord - Joh 15,1-8

1 Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. 2 Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. 3 Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. 4 Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. 5 Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. 6 Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. 7 Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. 8 For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.
   

Joh 15,1-8
 Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden.
Les mer