Når Bibelen leses «slavisk»

Postet: 19. februar 2014  Emner: , ,      kommentarer

Mitt innlegg i Vårt Land (papiravisen) 19. februar. Avisen startet 6. februar en debatt om Bibelens og kirkens forhold til slaveri

I Vårt Land 6. februar settes det opp som en forutsetning at Bibelen sier ja til slaveri, og bakteppet er den afrikanske slavehandelen på 1700- og 1800-tallet. Er dette riktig?

MYTE

Basert på måten artikkelen er utformet på, aksepterer biskop Tor B. Jørgensen premisset som ligger i følgende spørsmål: «Du vil altså fastslå at en praksis som Bibelen sier ja til, er i strid med Bibelen?»

Ved å akseptere formuleringen, bidrar biskopen til å bekrefte den populære myten om at Bibelen gir legitimitet til det vi er vant til å tenke på når det snakkes om slavehandel, altså den brutale handelen med afrikanere for noen få århundrer siden.

KAN BETY «TJENER»

I Efeserbrevet 6,5 skriver Paulus det slik (2011-oversettelsen): «Dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv, med respekt og ærefrykt og av et oppriktig hjerte». Her er altså det greske ordet doulos oversatt med «slave». Også 1978-oversettelsen bruker dette ordet, mens utgavene fra 1930 (Bibelselskapet) og 1988/2007 (Norsk Bibel) oversetter med «tjener», som også kan brukes. Og som Espen Ottosen også påpeker i et innlegg 10. februar, kan det hebraiske ordet «ebed» i Det gamle testamentet (for eksempel i 3.Mos.25,44) oversettes med både tjener, slave, arbeider og trell. Oversetternes ordvalg har altså betydning for hvilke tanker vi gjør oss.

DET SLAVERIET PAULUS OMTALER

Dette er imidlertid ikke hovedsaken her. Det viktige er å spørre hvilken form for slaveri det er Paulus omtaler. I boken «Gud? Kristen tro møter moderne skepsis» (2013) framholder Timothy Keller at det i Romerriket i det første århundret ikke var noen stor forskjell på slaver og frie. Med referanse til bøker av Murray J. Harris (1999) og Andrew Lincoln (1990) påpeker Keller at slavene ikke var holdt utenfor det øvrige samfunnet. De hadde samme lønn som øvrige borgere, pleide derfor ikke å være fattige og kunne spare opp penger til å kjøpe seg fri. Få var slaver på livstid, de fleste kunne bli fri innen 10-15 år og senest i slutten av 30-årene. Både i det romerske og greske samfunnet fantes det et bredt spekter av statuser mellom det å være slave og det å være fri. Slaver av greske eiere kunne ha eiendom, og også egne slaver, og de kunne ta på seg annet arbeid ved siden av slavepliktene. Ofte var det i eierens egen interesse å sette dem fri, for arbeidskraften deres kunne kjøpes billigere når de var frie. Selv om det skjedde mye som var urettferdig, fantes det ifølge Lincoln ingen generell opprørstemning blant slavene, og det var ikke gitt at alle ønsket å bli frie.

Antikkens slaveri, som Paulus uttaler seg om, var bygd på kontrakter, lojalitetsbånd og rollen som en slags tjener. Den tids herrer eide ikke slavens kropp, men bare hans eller hennes tid, evner og arbeidskraft.

BIBELEN FORDØMMER MENNESKERØVERE

Kontrasten er dermed stor til det slaveholdet vi tenker på, fra 1700- og 1800-tallet, som var utgangspunktet for den debatten som Vårt Land har startet. Her var slaven sin herres eiendom og kunne mishandles og drepes. Slaveholdet bygde på rasetenkning og var livsvarig.

Hva sier så Bibelen om den type slaveri, bygd på bortføring og handel? I 1.Tim. 1,10 fastslår den samme Paulus at blant andre «menneskerøvere» «strider mot den sunne lære». Og i 5. Mos 24,7 fastsettes det intet mindre enn dødsstraff «dersom en mann blir grepet i å røve en av sine brødre blant Israels barn og mishandle eller selge ham». Dette viser tilbake på 2. Mos 21,16, hvor det står at «den som stjeler et menneske og selger ham eller holder ham fanget, skal dø».

Dette er bakgrunnen for at de tidlige kristne ikke gikk til kamp mot den tids slaveri, og det gjør også biskopen i Sør-Hålogaland vel i å merke seg.

Sambåndet 02/14 Sterk historie og aktuelle meninger

Postet: 17. februar 2014     kommentarer

Februarnummeret av Sambåndet har tilgivelse som tema. Utgangspunktet er et lengre intervju med Kjetil Klungland, som er sønn av politimannen som ble skutt og drept under Nokas-ranet i Stavanger for 10 år siden. Klungland holdt foredrag under Åpen post på ImFs Arbeidermøte i januar, og kollega Vilhelm og jeg fikk en god samtale med ham etterpå. Et hovedtema i selve foredraget til Klungland var hans valg om å tilgi ranerne, inkludert han som tok livet av faren, indremisjonsmannen og politimannen Arne Sigve Klungland. Vi forsøker i intervjuet å få en dypere forståelse av hva som ligger bak dette valget. Det opplevdes både sterkt og verdifullt å skrive denne saken, og vi tror den gir grunnlag for ettertanke.

For øvrig i temaseksjonen gir Mennesket nær-skribent Kjell Aanensen sin forklaring på hva tigivelse er. Det var et poeng både fra vår og Aanensens side at terapeuten og kursholderen ikke skulle lese Klunglands synspunkter – og heller ikke kommentere dennes historie. Det som likevel er slående, er hvor sterkt sammenfall det er i hovedtankene deres.

Vi regner med at vi kommer til å legge intervjuet med Klungland ut på sambåndet.no på et tidspunkt etter at bladet er i postkassen. Dessverre sviktet lydopptaket av selve foredraget på Arbeidermøtet, et opptak som var ment å legges ut som podcast. Men vi arbeider med en skriftlig versjon som vi tenker å publisere sammen med intervjuet fra bladet. Det vil gi en enda mer helhetlig framstilling av Klunglands budskap.

HELVETE, DEBATT OG RESERVASJON

Leder- og kommentarsidene i bladet opplever vi som svært aktuelle denne gangen. Erik Furnes skriver leder om den pågående helvetesdebatten. Den startet med at NRK stilte spørsmål til ledere for fem ulike kirkesamfunn, blant annet ImF, om det finnes et helvete . Dette ble også til en radiodokumentar der blant andre ImF-forkynner Tor Andre Haddeland medvirker. Furnes skriver i lederen om det kortslutningen han mener oppstår når Guds kjærlighet settes opp mot Guds rettferdighet.

Undertegnde kommenterer på Synspunkt innlegget til pinsepastor Jostein Krogedal i Sandnes om kristne medier og kristnes deltakelse i offentlig debatt. Krogedals innlegg ledet til en debatt både på leder- og nyhetsplass i Dagen, og det ble også fanget opp av Vårt Land. I min kommentar er jeg ganske kritisk til det jeg opplever som et forsøk fra Krogedal om å begrense både hvem som som skal ytre seg, hvor man skal ytre seg og hva man skal ytre seg om.

Spalten Kort sagt bruker journalist Vilhelm Viksøy til noen sider av debatten om legers reservasjonsrett som har vært lite framme. Hvem er jeg sint på, og skaper jeg tillit, spør han.

Dette er en god start på et slags nyttårsforsett om at leder- og kommentarsidene i bladet skal ha mest mulig nyskrevet stoff. Artikler som Erik, Vilhelm og jeg får publisert andre steder, som i Dagen og Vårt Land på papir og nett, vil etter hvert kunne finnes på bloggene våre på imf.no.

SVENSK INNSLAG

Spalten Til tro består denne gangen av det som i utgangspunktet er en nyhetsartikkel fra den svenske, kristne avisen Dagen (har samme eier som Vårt Land i Norge). Redaksjonen ble tipset om denne av en ivrig leser, som også oversatte den fra svensk for oss. Artikkelen handler om endring i tenkning om forkynnelse i en forsamling, og det er det som er grunnen til at vi trykker den. Den er ikke et innlegg i debatten om nykalvinisme. Se forklarende kursivtekst i bladet.

MISJONSPROSJEKTER OG ØKONOMI

På nyhetsplass starter vi en miniserie om misjonsprosjekter på skolene som ImF er medeier i. T2-student David Pletten Aasgard har vært på reportasjetur til Framnes kristne vidaregåande skule og snakket med både elever og ansatte om bakgrunnen for og opplevelsen av slike prosjekter. I mars følger han opp med å sette ImF som orgnisasjon inn i dette bildet.

Vi har også en sak om økonomien i ImF Media i forbindelse med at giroen for frivillig kontingent på Sambåndet i 2014 nå er sendt ut. Det ligger i kortene at dette ikke akkurat er en gladsak, men det positive er at potensialet for bedring er stort.

Sambåndet 02/14 skal normalt være i postkassen torsdag 20. februar. God lesing – og kom gjerne med din respons!

Det ringer, det ringer

Postet: 15. februar 2014  Emner: , ,      kommentarer

Hvor mye kan en statsråd engasjere seg før det blir utlagt som utidig innblanding?

Det har skapt et voldsomt oppstyr at kulturminister Thorhild Widvey (H) tirsdag kveld 11. februar ringte til Rasmus Brodtkorb, styreleder for Museene i Sør-Trøndelag. Hensikten var, ifølge statsråden selv, å få faktaopplysninger om et utspill fra avtroppende direktør Pontus Kyander ved Trondheim Kunstmuseum. I forordet til museets vårprogram beskrev Kyander regjeringspartiet Frp som et farlig nasjonalistparti. Direktøren knyttet sine betraktninger om nasjonalismen til et verk av kunstnerparet Libia Castro og Olafur Olafsson som museet skal vise på fasaden i Bispegata i Trondheim.

Tema i Stortinget

Statsrådens telefonoppringning har av flere blitt utlagt som et forsøk på å påvirke det kunstneriske programmet ved museet. SV varsler nå at Widveys telefonsamtale blir tema i kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget. Snorre Valen (SV) vil i tillegg ta saken opp i Stortingets spørretime – og leverte 13. februar et spørsmål som kulturministeren må svare på i åpen stortingssal.

– Jeg ser i ettertid at denne saken har kommet helt ut av proporsjoner, og at det har blitt oppfattet som om jeg skulle ha blandet meg inn og begrenset menneskers mulighet til å uttrykke seg, det har aldri vært hensikten, sier Widvey til NRK.

Reaksjoner etter valget

Den voldsomme indignasjonen fra blant andre opposisjonspolitikere og kommentatorer minner meg om situasjonen etter valget i fjor høst, da Frp, av utenlandsk presse, ble sammenlignet med høyreekstreme partier. Ikke ulikt kritikken fra Pontus Kyander. Da spilte Utenriksdepartementet en ganske så sentral rolle. Dagbladet kunne 13. september fortelle om en analyse laget av Utenriksdepartementets seksjon for norgesprofilering, basert på innsendte landrapporter. Ifølge analysen hadde pressen i 12 av 19 fokusland koblet Frp til terroristen Anders Behring Breivik.

Begrunnet ut fra at det var uheldig for både Frps og Norges ømdømme, ble det blant annet avholdt et møte mellom UD og Frp der det ble diskutert hvordan UD kunne hjelpe Frp med å komme til orde i utenlandske medier. Utenriksminister Espen Barth Eide gjorde det klart at skriveriene måtte korrigeres. Ambassadene ble stilt til rådighet i dette arbeidet. Jeg kan ikke huske at noen ropte høyt om at denne beviselige innblandingen, for å bruke et slikt uttrykk, fra blant andre statsråden i UD representerte et forsøk på å redusere takhøyden i (den internasjonale) debatten eller begrense ytringsfriheten.

Kritikerne mener altså at Thorhild Widvey gjennom sin telefonsamtale forsøkte seg på «politisk korrektur» (Stanghelle) (, noe altså statsråden selv benekter). Jeg er enig i at det ikke ville være tilrådelig. Samtidig gikk altså norsk UD i fjor høst aktivt ut for å «korrigere» et bilde av Frp som var formidlet av utenlandsk presse. Statsråden kunne ha nøyd seg med å svare på spørsmål.

Er det bare jeg som synes at den prinsipielle forskjellen på disse to sakene ikke er så veldig stor?

Dagens bibelord - Matt 7,1-5

1 Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere.
   
3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? 4 Eller hvordan kan du si til din bror: ‘La meg ta flisen ut av øyet ditt’ når det er en bjelke i ditt eget øye? 5 Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.

Matt 7,1-5
 Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!
Les mer