Sambåndet 05/14 Vårens vakreste eventyr

Postet: 14. mai 2014  Emner:      kommentarer

Maiutgaven av Sambåndet skal være i postkassen før helgen, og i temaseksjonen denne gang skriver vi om konfirmasjon på bedehuset. Foruten reportasjer fra Frikstad bedehus ved Kristiansand, får du et overblitt over utviklingen i konfirmantarbeidet fra starten for 10 år siden og fram til i dag. Hvem var først ute? Hvilket bedehus er størst når det gjelder dette arbeidet? Hvor mange konfirmanter snakker vi om? Hvorfor driver bedehus med konfirmasjon? Disse og andre spørsmål får du svar på, og du får innblikk i de unges egne erfaringer. Og det er naturlig nok ikke tilfeldig at vi skriver om dette nå i mai.

NYHETER

Saken som skiller seg litt ut på nyhetssidene, er nok den om Samemisjonen, der den nyvalgte styrelederen har kommet til den erkjennelse at organisasjonen ikke kan gå videre alene. Hva det kan ha av betyning for Indremisjonsforbundet, er hva artikkelen i hovedsak handler om.  Dette er en sak redaksjonen håper kan sette tankene i sving. I tillegg har vi mer godt nytt om ImFs eget arbeid i Finnmark.

SPALTER

«Det var enkelt og stillferdig. Møtet tok slutt, og vi samlet oss for å dra. Jeg så at noe var annerledes med ham, han var stille, så på meg. Jeg spurte hva som er skjedd. Han svarte ‘Gud møtte meg i kveld, i det som ble forkynt’.» Et utdrag fra denne utgaves Synspunkt – en varm beretning fra en fritidsforkynner om at forkynnelsens tid ikke er forbi.

I spalten «til Tro» spoler vi igjen tilbake til ELN-konferansen i slutten av oktober i fjor, og vi gjengir, etter avtale, første del av presten Ola Ohms innlegg om å være «fredsbærer i stridstider». Nyhetsartikkelen vi skrev om dette foredraget, publisert på sambåndet.no og i fjorårets novemberutgave av bladet, var en av de mest leste i fjor. Nå får du hele teksten.

TETT PÅ

De to sidene som er vignettert Postkassen, er satt av til stoff som dere som leser og bruker oss sender inn. Denne gang kan vi bringe en jubileumsomtale om det aller første leirstedet i ImF som ble reist helt fra bunnen av. Hele teksten, og flere bilder, får du på sambåndet.no – på internett er plassen som kjent ubegrenset. På de to siste sidene kommer vi en tettere på en av KrFs stortingsrepresentanter, som nylig besøkte årsmøtet til ImF Rogaland.

Er det noe du har lyst til å formidle til redaksjonen etter at du har lest, så nøl ikke med å ta kontakt. God lesing – og feiring av grunnlovsdagen!

 

Med vennlig hilsen

Petter Olsen

redaktør

Biskopene og Indremisjonsforbundet

Postet: 12. mai 2014  Emner: , ,      kommentarer

Dette innlegget ble først publisert i papirutgaven av Vårt Land 12. mai. Finnes også på verdidebatt.no

Prost Nils Åge Aune og prostiprest Sabine Kjølsvik har i Vårt Land 5. mai (ikke på nett) et svar til mitt innlegg av 28. april, som igjen var et svar til deres opprinnelige innlegg av 14. april (ikke på nett). Essensen i mitt innlegg var at menneskers oppfatninger ikke automatisk avtvinger respekt på grunn av deres tittel, i dette tilfellet en biskop. Jeg viste til Matt 23,8-10, hvor Jesus sier at det er han som er vår lærer.

I sitt innlegg 5. mai forsøker Aune og Kjølsvik å skrive det norske bispeembetet inn i bibelteksten og viser blant annet generelt til pastoralbrevene (1. og 2. Tim og Titus). Formodentlig er Titus 1,7 et vers de kunne ha holdt fram. Her heter det (Norsk Bibel 1988) at «en tilsynsmann må være ulastelig som Guds husholder». Det greske ordet «episkopon» betyr tilsynsmann, og det er samme person som i vers 6 omtales som «eldste» på norsk, «presbyterous» på gresk. Å fastslå at dette er identisk med en norsk biskop, tror jeg er problematisk. Det var ikke statlige godkjente eksamener som lå til grunn for de nytestamentlige eldste, for å si det slik.

Aune og Kjølsvik synes videre overrasket over at jeg , som medieleder i Indremisjonsforbundet, ikke bøyer meg for at «det ordinerte embete har særskilt ansvar for læren». Her skulle det være nok å vise til at Indremisjonsforbundet, i henhold til «Syn og retningslinjer for Det Vestlandske Indremisjonsforbund» (nå Indremisjonsforbundet, ImF), «arbeider i Den norske (stats)kyrkja, men ikkje under denne kyrkja. Med det er Forbundet ein fri og sjølvstendig organisasjon, som ikkje har noko med det kyrkjelege embetet å gjera». ImF er altså ikke underlagt biskopene i Dnk, uansett hvilken rolle Dnk gir innehaverne av disse posisjonene. ImF forholder seg derimot til «innehaveren (min understrekning) av det kirkelige embetet – så langt det er mulig». Evangelisk luthersk nettverk har blant annet uttalt at det «er opptatt av å styrke frimodigheten til alle som vil forkynne og veilede ut fra en klassisk bibelsk tro og tanke. Dette gjelder forkynnere og leder i organisasjonene, pastorer i frikirkene og ikke minst veldig mange prester i Den norske kirke».

Så sier Aune og Kjølsvik at «å lære er en nådegave gitt av Gud», og de viser her til 1.Kor 12 og Efes 4. Ingen steder i disse kapitlene begrenses denne nådegaven til personer som innehar bestemte titler. Aunes og Kjølsviks egen understrekning av at «å lære er en nådegave gitt av Gud» støtter jo heller ikke en slik formalistisk begrensning av denne nådegaven.

Som nevnt i mitt innlegg av 28. april, forholder lekfolket seg til Bibelens tale om det almenne prestedømme (1. Pet 2,5 og 9). Paulus holder i Apgj 17,11 jødene i Tessalonika fram som et forbilde: «De tok imot ordet med all godvilje og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt». Han oppfordrer altså ikke til en passiv mottakelse i respekt for noe embete.

«Om noen taler, han tale som Guds ord», formaner Peter i 1. Pet 4,11. Det er altså et stort ansvar. Og for å knytte tråden tilbake til Aunes og Kjølsviks forståelse av «episkoptatet», står det også slik om tilsynsmannen/den eldste i pastoralbrevet Titus (1,9): «Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot». Jeg kan for min del ikke skrive under på at flertallsbiskopene har gjort dette i saken om kirkelig vigsel av homofile, som var utgangspunktet for denne debatten. Og jeg merker meg at Aune og Kjølsvik ikke kommenterer min henvisning til hva Dnks bekjennelse sier om en situasjon der bispeembetet «lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet».

Teologi på billigsalg

Postet: 2. mai 2014  Emner: , , , ,      kommentarer

Dette innlegget sto på trykk i papirutgaven av Vårt Land og har ikke tidligere vært publisert digitalt

Fra før er det blitt vanlig å hevde at man må skille mellom teologi og politikk. Skal man nå også fjerne teologien fra seg selv?

– Strategi fra biskopene

I sin profilerte mandagskommentar i Vårt Land 17. mars viser teolog og redaktør Magne Lerø til at et flertall av biskopene mener det ikke er noe i veien for at to mennesker av samme kjønn kan inngå ekteskap. «Det er ikke teologisk refleksjon som har fått dem til å mene det stikk motsatte av det de mente for seks år siden. Det har mest med strategi å gjøre. Biskopene er opptatt av å bevare folkekirken fordi de mener det er en fordel både for folket og kirken», resonnerer han.

Dette tror jeg Magne Lerø har rett i. Men er det rett av kirkens fremste å anvende teologien på denne måten?

Per Arne Dahl

Ordet teologi er sammensatt av de greske ordene «theos» (gud) og «logos» (ord, lære). Grunnbetydningen er med andre ord «ord om Gud». 16. november i fjor, tre dager etter at han var nominert som bispekandidat i Tunsberg, skrev stortings- og domkirkeprest Per Arne Dahl en lørdagskommentar i Vårt Land. Dahl kommer inn på det samme som Lerø, og det rammer – slik jeg leser det – flertallsbiskopene som til høsten blir Dahls kolleger:

«Taktisk teologi er en kristelig markedsføringsstrategi som ikke primært søker å holde fram Bibelens lære om Gud, men heller vil selge troen på grunn av dens effekt. Mennesket savner noe, og kirken kan tilby dette noe. (…) Taktisk teologi er kristendom som behovstilfredstillelse og tro som dekning av livets savn. Problemet med dette synet er for det første at det ikke stemmer med Bibelens gudsbilde. Den som leser Guds ord, møter ikke en Gud skapt i menneskelig ønsketenkning, men en som fra evighet av er den han utgir seg for å være. (…) Gud er ingen lykkeautomat som vi kan forme etter vårt ønske. (…) Det er ikke verden som beveger seg rundt menneskene, men verden som orienterer seg ut fra Gud», framholder Per Arne Dahl.

I spørsmålet om vielse av homofile erklærte Dahl seg i Vårt Land ti dager senere å være i et «mellomområde»: Han var enig med mindretallet blant biskopene i at ekteskapet er en ordning mellom mann og kvinne. Samtidig ønsket han å «bidra til en forutsigbar og verdig forbønnshandling for samkjønnede som allerede har inngått borgerlig ekteskap.»

Advarer mot tilpasning

Dahl knyttet ikke sine bemerkninger om «taktisk teologi» opp til noen spesiell sak, men jeg synes likevel at de er treffende i saken om vigsel av homofile. Lerø har etter mitt syn helt rett i at flertallsbiskopenes syn representerer en «tilpasningsstrategi», og det er nettopp en slik strategi Dahl, på generell basis, advarer mot i sitt innlegg 16. november. «En teologi som selger troen på grunn av dens forventede effekt, er ingen god teologi», oppsummerer han i ingressen.

Magne Lerø konstaterer at dersom Kirkemøtet sier nei til «en vigselsliturgi tilpasset det nye, kjønnsnøytrale ekteskap, er det på kollisjonskurs med folket og politikerne».

– Smertefulle oppgjør

Det er nok riktig. Men for igjen å si det med kommende biskop Per Arne Dahls ord fra 16. november: «Gud løser ikke alle problemer. (…) «Noen ganger (…) fører trosforpliktelsen oss inn i smertefulle oppgjør. Lydighet mot troens sannhet fører ikke alltid til raskt tilgjengelige gevinster. Det hender troen fører oss dit vi ikke vil. Taktisk teologi handler derfor om å skape seg en gud i vårt ønskebilde – og det er en uegnet Gud.»

Teologi – «ord om Gud» – kan ikke skilles fra ordene fra Gud, i dette tilfellet om ekteskapet. Det er i alle fall en dårlig strategi.

Respektens logikk

Postet:   Emner: ,      kommentarer

Dette innlegget sto på trykk i papirutgaven av avisen Vårt Land 28. april. Ligger også på verdidebatt.no  

Flertallet på kirkemøtet opptrådte respektløst overfor biskopene, mener prost og prostiprest. De glemmer at respekt er noe dødelige mennesker gjør seg fortjent til, ikke noe man automatisk har.

«Ut av balanse»

Nils Åge Aune og Sabine Kjølsvik framstår rystet i sitt innlegg i Vårt Land 14. april. De viser til at biskopene – i homofilisaken – har ”brukt to år av sine liv til å komme frem til to forslag”, men at kirkemøtet ”stemmer rett og slett ned begge to”. De utlegger dette som at ”vektfordelingen mellom demokrati og embete kom ut av balanse” og avslutter med å ”håpe at årets kirkemøte var et vendepunkt, og at biskopenes læreansvar møtes med større respekt i fremtiden”.

Her kunne man la seg friste til å bruke lite ærbare karakteristikker, men det skal jeg avstå fra. De to innsenderne hevder også at det er biskopene som har ”den faglige kompetansen i saken”, og at de skal ”presisere hva kristen tro er og bør være i vår tid”.

Skremmende synspunkt

Det siste er, slik jeg ser det, et skremmende synspunkt som man vil ha problemer med å finne dekning for i den kilden som faktisk definerer kristen tro, nemlig Bibelen. I Matteus´evangelium kapittel 23, vers 8-10, sier Jesus ”til folket og til sine disipler”: ”Dere skal ikke la dere kalle rabbi; for én er deres mester, men dere er alle brødre. Og dere skal ikke kalle noen på jorden deres far, for én er deres far, han som er i himmelen. Heller ikke skal dere la dere kalle lærere, for én er deres lærer, Kristus”.

Det er altså Jesus som er de troendes lærer, og kunnskapen om hans lære får man fra Bibelen. Derfor må også alle i kristenheten som står fram med et budskap, prøves på Bibelen. Ingen mennesker er unntatt fra dette, aldeles uavhengig av hvilken tittel de har. Det er også verdt å minne om at Bibelen fastsetter et alminnelig prestedømme (1. Peter 2,5 og 9).

Kirkens bekjennelse

Det er videre svært interessant at innsenderne blant annet siterer følgende fra biskopenes ordinasjonsløfte: De ”skal ta vare på den apostoliske lære etter vår kirkes bekjennelse”. I den delen av den norske kristenhenten jeg representerer, er det ganske mange, for å si det forsiktig, som vil mene at flertallsbiskopenes syn i denne saken er i strid med den apostoliske læren, og dermed også med kirkens bekjennelse. Skal man altså da, utfra en misforstått respektfølelse, bøye seg for mennesker som er under samme vilkår som en selv?

Den samme bekjennelsen som innsenderne viser til, har et svar på dette. I artikkel 28 i bekjennelsesskriftet Confessio Augustana står det slik om bispeembetet: «Når de lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menighetene Guds befaling som forbyr dem lydighet.» Bekjennelsesskriftene har ingen bibelsk autoritet, men heller ikke her er det noen som kan sette seg over Bibelen og kreve respekt for det, snarere tvertimot. Jeg hører svært sjelden denne delen av bekjennelsesskriftene sitert.

«Holder fast på ditt ord»

Snarere enn å være bekymret for at flertallet på Kirkemøtet stemte ned flertallsbiskopene, burde Aune og Kjøsvik være opptatt av det som står i strofe 6 i det gamle Litaniet, som bes i Den norske kirke hver søndag i fastetiden: ”Gi kirken tjenere som holder fast på ditt ord. Bevar oss fra vrang lære og død tro”.

Det er Guds ord i Bibelen som er autoriteten i spørsmål som angår kristen tro. Dette valgte ”kjøttvekta”, for å bruke Aunes og Kjølsviks uttrykk, på Kirkemøtet denne gangen å forholde seg til. Det står det respekt av.

 

Dagens bibelord - Matt 7,1-5

1 Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere.
   
3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? 4 Eller hvordan kan du si til din bror: ‘La meg ta flisen ut av øyet ditt’ når det er en bjelke i ditt eget øye? 5 Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.

Matt 7,1-5
 Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!
Les mer