Lars Gule har ett poeng

Postet: 21. november 2014  Emner: , , , , , , ,      kommentarer

Filosof Lars Gule har rett i én ting: Islam er den mest kontroversielle religion i Norge i dag, og unge muslimer i Norge trenger bedre undervisning om den for å unngå ekstremisering.

Først publisert i avisen Dagens papirutgave 21. november 2014

I en kronikk i avisen Klassekampen 13. november (lenken er til verdidebatt.no), omtalt i Dagen neste dag, vedgår altså den tidligere lederen i Human-Etisk Forbund at islam er den «mest kontroversielle» religion i kongeriket. Det er jeg enig i. Han mener videre at religions- og livssynsfaget (K)RLE bør «utvikles slik at det for det første kan bidra til å hindre ekstremisering i islamistisk retning blant muslimske elever (enten de har innvandrerbakgrunn eller er konvertitter), og for det andre kan forebygge utvikling av islamfiendtlige og islamofobe holdninger blant ikke-muslimske elever (enten de er etnisk norske eller frafalne muslimer)».

Jeg konstaterer at jeg følger ham et godt stykke på vei i dette resonnementet. Ifølge Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har mer enn 60 personer reist fra Norge for å kjempe for terrorgruppen «Den islamske stat» (IS) i Syria og Irak. 18. november meldte TV2 og NTB at to norske borgere skal være drept i kampene i Syria, og rundt ti skal være drept fra før. På Dagsrevyen kunne vi sist helg høre en syrisk avhopper fra IS si at europeere som slutter seg til terroristene, har en sterkere ideologisk overbevisning enn syrerne, står for flest selvmordsoperasjoner og er de som er mest brutale mot de sivile.

– De blir overbevist om at du må bli martyr, dø for Allah, sier avhopperen i intervjuet på NRK1.

Da henger det sammen at vi bør bruke skoleverket til å undervise om islam, så som for eksempel skillet mellom «den store og lille jihad». I Vårt Land 11. november forklarer Mona Helen Farstad ved NLA Høgskolen at ordet, som ofte oversettes med «hellig krig», betyr «anstrengelse», og at den store jihad er den kontinuerlige kampen mot ens egne syndige tilbøyeligheter, mens den lille blir betegnet som væpnet kamp. – Jihad forstås som en kamp mot det som er ondt, for alt som er rett og godt. Spørsmålet blir hvordan man definerer «det rette» og «det gode», og hvilke saker man velger å kjempe for, påpeker Farstad.

I nettavisen Your Middle East 28. september uttaler en kurdisk avhopper fra IS at utenlandske rekrutter «ikke hadde peiling på» hva vers de fikk sitert fra Koranen, «egentlig betyr». Den israelske avisen Haaretz skrev 20. september at regjeringen i Østerrike vil arbeide for en standardisert tysk oversettelse av Koranen for å hindre det de mente var ekstremisters misbruk av teksten basert på oversettelser som ikke holder mål. Overbevisningen hos syriafarerne kan altså bygge på særdeles sviktende grunnlag.

Daglig leder i Minotenk – minoritetspolitisk tenketank, Linda Alzaghari, skriver i Vårt Land 11. november at søken etter identitet og tilhørighet er sentralt for å forstå hvorfor noen slutter seg til ekstreme grupper. Hun mener mange unge, norskfødte muslimer føler det vanskelig å bli akseptert som norsk, og at det skyldes «en trang forestilling om hva det vil si å være norsk, både i storsamfunnet og foreldregenerasjonen». Også en slik situasjon er det naturlig at skolen bidrar til å bedre.

Alt dette – og mer til – tilsier at Lars Gule har rett i at unge muslimer trenger mer og bedre undervisning i islam. Jeg følger imidlertid ikke førsteamanuensen ved Høgskolen i Oslo og Akershus i at det kommende KRLE-faget er til hinder for dette, selv om «om lag halvparten» av tiden skal brukes på kristendom. Det følger av dette at det fortsatt er «om lag halvparten» igjen. Og flere utsagn fra RLE-lærere tyder på at kristendom i dag knapt nok får 30 prosent av undervisningstiden. Lars Gules oppfordring til sivil ulydighet blant lærerne til fordel for islam, framstår derfor som overdrevet.

Dette innlegget er også publisert på verdidebatt.no, som en av mange kommentarer til Gules utspill.

Kjendiser i ImF?

Postet: 17. november 2014  Emner: , ,      kommentarer

– Det er ulike kriterier for å bli oppfattet som kjendis, innledet Johan Halsne jubileumsmøtet med sangevangelistene Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes i et mer enn fullsatt Nærbø bedehus.

Først publisert i Sambåndet 11/14

Mens Halsne med innlevelse fortalte historien om – formodentlig fiktive – «Kjelle», som imponerte kameratene sine med å være venn av både statsminister og pave, gikk tankene mine til en diskusjon i redaksjonen. En ung journalistspire hadde beskrevet Marit og Irene som «artister» i utkastet til en artikkel, og jeg – som er eldre enn faren hans – gjorde ham hoderystende oppmerksom på dette. Han lot seg imidlertid ikke overbevise av definisjonen av «artist» (ifølge Wikipedia en person som er med i en profesjonell opptreden, en sirkusforestilling, varietéforestilling eller lignende arrangement i underholdningsbransjen), og jeg måtte bruke mitt redaktorale veto.

Kjendiser er ofte artister, eller omvendt, og mens Kjelle var kommet til Petersplassen, fortsatte tankene mine å spinne. For hva er egentlig kriteriene for å være kjendis? Moralen i Halsnes historie syntes å være at det er en som kjenner mange høytstående personer, men ifølge definisjonen er en kjendis snarere det motsatte, nemlig en som blir gjenkjent av mange. Videre er det en som «ofte viser seg eller blir vist og kommentert offentlig». Kjendiser er også gjenstand for «omfattende omtale i massemedier».

Ytre sett var det mye med jubileumsturneen til Marit og Irene som kunne tyde på at de både er artister og kjendiser: ordet «turné», buss med sjåfør, mye utstyr, egen tekniker, sponsorer, gjennomarbeidet møteopplegg, fullsatte hus, intervjuer i NRK og i riks-/lokal- og regionaviser, nærmest en «manager» i Johan Halsne og «butikkdame» som tok seg av salg av bøker og cd-er. Generalsekretær Erik Furnes gjorde på åpningskonserten i Filadelfia i Oslo, foran 600 tilhørere, et poeng av at de to er mer kjent enn sin arbeidsgiver, det langt over 100 år gamle Indremisjonsforbundet. Og var det ikke seilskutemaler Ivan Storm Juliussen som også hadde navigert amerikaneren sin til Nærbø bedehus?

Skulle jeg latt ungfolen få bruke ordet «artist» likevel?

En redaktør bør ikke endre mening for ofte, og gjestesanger Henning Persson kom meg til unnsetning i Nærbø bedehus: – Det som særpreger Marit og Irene, er det enkle, varme og åpne Kristus-vitnesbyrdet. Marit ga meg trygghet til å gjøre bruk av mitt vitnesbyrd, sa Persson.

Arne Pareli Pedersen istemte: – De er forbilledlige mentorer som er med på å bære oss unge fram, sa 24-åringen (for øvrig nylig uteksaminert fra Griegakademiet med toppkarakter i sang). Jeg gjenfinner lite av dette i Wikipedias definisjoner. Kanskje det er mer slik som salme 48,11 uttrykker det: «Gud, der ditt navn er kjent, blir du lovsunget, helt til jordens ender. Din høyre hånd er full av rettferd».

PS

Etter at Sambåndets novemberutgave gikk i trykken, har Sambåndet-redaksjonen blitt kjent med enda en grunn som kan trekkes inn i fabuleringen om hvorvidt Marit og Irene er kjendiser. Det kommer vi tilbake til på nyhetsnettstedet vårt, sambåndet.no.

 

Sambåndet nr. 11/14 Engasjement ga struktur

Postet: 7. november 2014  Emner: , , , , ,      kommentarer

Jeg tror ikke det har skjedd ofte at Sambåndet har kjørt samme tema to ganger etter hverandre. Mer om det senere.

Oktober

Først litt om mottakelsen av oktobernummeret, som altså hadde strukturen i Indremisjonsforbundet (ImF) som tema.

Forside 10 14

For mye person? Vi starter med førstesiden. Vi valgte å visualisere de to kretsene som kunne bli slått sammen, med ansiktsbilder av de to aktuelle kretslederne. Ikke veldig originalt, men hvordan illustrerer man en krets? Hadde det vært snakk om ulike logoer, kunne vi ha brukt dem, men slik er det naturlig nok ikke i dette tilfellet. De som reagerte, syntes bildebruken ble for personorientert. Men vår tanke var at det faktisk er del av en kretsleders jobb å være kretsens ansikt utad. Og de som leste stoffet på innsidene, tror jeg vil være enig med oss i at det var saksrettet så det holdt.

Folkekirke og overgrep: Av nyhetssakene i oktober fikk henvisningssaken vår om etablering av Levende folkekirke som ventet en god del oppmerksomhet. Begge de kristne dagsavisene, først Vårt Land og deretter Dagen, laget egne saker på dette med kreditering av Sambåndet. Begge aivsene hadde også flere kommentarartikler om det som nå er to fronter som arbeider inn mot neste års kirkevalg.

Saken med Trude Teige, som ga uttrykk for gledelig overraskelse over brevet hun hadde fått fra blant andre Indremisjonsforbundet, ble fulgt opp av Sunnmørsposten (ikke på nett).

Kommentar: Lederartikkelen vår, som var knyttet opp mot nyhetssaken om kirkevalget, ble sitert i Vårt Land.  Torgeir Hauges Synspunkt, om framtiden for bladet Sambåndet, engasjerte gledelig, både i kommentarfeltet på saken og på Facebook.

Flere ville mene: Temastoffet, om organisasjonsstrukturen, skapte engasjement. Da sakene ble lagt ut på sambåndet.no (se også lenkene) noen dager før det ekstraordinære kretsårsmøtet i Nordmøre og Romsdal indremisjon (NRI), førte det til interessante innlegg både i kommentarfelt og på Facebook, og vi visste at det var flere som ønsket å komme til orde enn det vi hadde fått plass til. Det var derfor en gledelig avgjørelse vi tok da vi bestemte oss for å ha struktur som tema også i november. Grunnleggerne av Sambåndet ønsket blant annet at bladet skulle være et organ der «brødre skal tale til brødre». Jeg tenker at det, i vår tids språkbruk, blant annet betyr å være et forum for å skape debatt og tankeutveksling.

November

Tema: Utspillet fra kretsrådgiver Trond Johansen i Sogn og Fjordane indremisjon i oktoberutgaven, om mer sentralstyre i ImF, fikk en «to-sider» i avisen Dagen. Avisen hadde også intervjuet tidligere kretsleder Torgeir Skrunes i ImF Sør – som ga uttrykk for at han hadde mer tro på sammenslåing mellom ImF og NLM (Norsk luthersk misjonssamband). I novemberutgaven av Sambåndet går Skrunes videre med disse tankene og løftet det opp til en problemstilling for hele bedehusbevegelsen. Vi har innhentet kommentar fra leder for NLM Norge, Øystein Engås. Flere ImF-forkynnere kommenter fusjonsforslaget, samtidig som de sier noe om hva de tenker om organisasjonsstruktur. Forsamlingsleder Glenn Nord-Varhaug i Bergens Indremisjon har skrevet det vi har kalt et Innspill, der han peker på betydningen av det personlige engasjementet. I tillegg følger vi opp NRI etter det ekstraordinære kretsårsmøtet. I lederen tar Erik Furnes opp betydningen av organisasjonsstruktur.

Det vi fremdeles føler vi mangler, er en kommentar fra en «ekspert» utenfor misjonsorganisasjonene. Vi jobber videre med akkurat det. Så håper vi også at debatten vil fortsette, men som jeg skriver i spalten Kort sagt, mener vi det er best at det nå skjer i kommentarfeltet på sambåndet.no når sakene legges ut der. Når det er en måned mellom hver papirutgivelse, er det umulig å ha en løpende diskusjon i bladet.

Nyheter: På nyhetsplass oppsummerer vi 2014-sesongen på Lyngdal bibelcamp, blant annet med tanke på den ekstra satsingen på musikk. Vi går også inn i saken om det ImF-støttede nettstedet GuttogJente.no. Den konservative kristne veiledningen om blant annet seksualitet har det siste drøye året møtt stor motstand. Vi spør også den anerkjente Aftenposten-redaktøren Harald Stanghelle om det er riktig at forfølgelse av kristne minoritetet blir underkommunisert i norske medier, slik Nordisk indremisjonsråd mente tidligere i høst.

Kommentar: På Synspunkt-plass svarer jeg, som lovet i forrige nummer, på utfordringen fra min forgjenger Torgeir Hauge (se lenke over) om framtiden til Sambåndet. Jeg kan love en spennende nyhet til de som leser denne artikkelen!

Marit og Irene og nettsatsing: De fire redaksjonelle sidene som avslutter bladet, Postkassen og Fra felten, vier vi til 40-årsturneen med Marit og Irene. Blant annet har jeg prøvd meg på en dristig (?) refleksjon rundt kjendis-begrepet. Selve turneen har vi i hovedsak dekket på sambåndet.no med det som trolig er den største nettsatsingen vi har hatt. Før hun reiste på ferie til Ghana, hadde journalist Brit Rønningen laget en sak for hvert av de ni stedene som turneen var innom. I tillegg hadde vi fire forhåndssaker og en KPK-reportasje fra Filadelfia i Oslo. Disse sakene nådde mange, både på sambåndet.no direkte og via Facebook. Den som ble mest delt på Facebook, var forhåndssaken fra Fitjar (124 delinger til nå), fulgt av reportasjen fra konserten i Oslo (88 delinger) og saken med Stine Mari B. Våge om hva Bildøy bibelskole har betydd for henne (62 delinger). Det har gledet oss stort å se at leserne har fattet interesse for denne satsingen.

Da gjenstår det noen få dagers venting før bladet er i postkassen. Har du kommentarer til det jeg har skrevet her, så nøl ikke med å skrive i kommentarfeltet eller på Facebook/Twitter, eller ved å kontakte med på telefon (93214319) eller e-post (p.olsen@imf.no). Oppfordringen gjelder i høy grad også for selve innholdet i bladet når det er lest og fordøyd.

God lesing av Sambåndets novembernummer!

Mvh

Petter Olsen

redaktør

 

 

 

Oppdragelse og livet

Postet: 1. november 2014  Emner: ,      kommentarer

George Barnas undervisning om hvor viktig foreldre og barnas første leveår er for trosutviklingen, er ikke enkel å ta innover seg. Og jeg tenker at jeg ikke bør ta lettere på det selv om Barna hadde en lignende følelse selv.

Først publisert som kommentar i Sambåndets papirutgave i oktober 2013

«Hvem har ansvar for å oppdra våre barn», spurte den amerikansk eksperten på markedsundersøkelser retorisk på Lev livet-konferansen i Sandnes i fjor høst. Gjennom sin organisasjon, Barna Group, har George Barna intervjuet mer enn 500.000 (!) amerikanere om deres tro. De fleste foreldre svarer at oppdragelsen er deres ansvar, men at de delegerer ansvaret for barnas åndelige utvikling til menigheten, blant annet fordi de ikke vet hvordan de skal gjøre det selv. Amerikaneren brukte resten av det første innlegget sitt på hvordan menigheten kan være en støtte for foreldrene, men det er ikke tema for denne kommentaren (se Sambåndet 11/13).

I 2007 utga George Barna boken «Revolutionary Parenting», som kanskje mest konkret kan oversettes med «Revolusjonær oppdragelse», basert på studier av tusenvis av unge voksne. Foreldrene som står for denne oppdragelsen, setter seg som mål å skape trosbasert endring i barnas liv. De to andre former for oppdragelse som Barna definerte («minste motstands vei» og «prøve og feile»), har, grovt sagt, bare barnas overlevelse og aldring som mål.

Arbeidet med studien tok flere år, og til eget nettsted (barna.org) forteller George Barna at det gjorde et dypt personlig inntrykk på ham: – På et tidspunkt måtte jeg ta en pause, fordi jeg følte meg som en fiasko som forelder. Men jeg fortsatte, fordi jeg innså at disse funnene kunne hjelpe oss med å forberede våre barn til et liv i tjeneste for Gud, forteller han.

Min kone og jeg har tre flotte barn i alderen 10, 12 (snart 13) og 15 år (oppdatert; nå er de 11, snart 14 og 16). Det som mest av alt stoppet meg i det vi fikk høre, var at svært mye av det åndelige kompasset er på plass før barnet har fylt 13 år. Lite av moralsk tenkesett, trosoppfatning, prioriteringer og vaner endres etter inngangen til tenårene, viser Barnas omfattende forskning.

For meg som tenåringsfar var det lett å tenke at dersom det er slik, er det ikke mye igjen av tiden til å drive oppdragelse. George Barnas forskning viser at bare en tredjedel av barn av kristne foreldre i USA selv er kristne når de runder 13 år, og bare 1 prosent av 13-åringene som går i en menighet, har et bibelsk verdensbilde.

Kriterier

George Barna kom fram til noen kriterier for «effektive foreldre». Det handler om at Gud må komme først i vårt eget liv, at vi må se det å være foreldre som en tjeneste for Gud. Se at vi står i en konstant kamp mot det som verden har å tilby unge, påvirkelige sinn. Være forutsigbare og konsekvente og trekke opp noen grenser vi ikke forhandler på. Sette grenser for mediebruk og på en positiv måte påvirke barnas valg av venner. Være tålmodig, forklare våre valg, lytte aktivt og være et forbilde. Og målet er å endre barnas liv i en ønsket, bibelsk retning.

Tankene mine gikk til hvordan kona mi og jeg faktisk har oppdratt barna våre fram til i dag. Den fremste bønnen og det høyeste ønsket vårt har jo vært – og er – at de skal få vokse og modnes i den barnetroen vi erfarer at de har, fram til et bevisst trosforhold til Jesus. Vi har lest barnebibelen og andre kristne barnebøker for dem, bedt aftenbønn med dem og snakket med dem om vår egen tro. Vi innrettet oss også slik at kona mi kunne være hjemme med dem i de altså svært så viktige årene fram til de begynte på skolen. Og vi er glade for at vi ser tegn på at dette har satt sine spor – tegn på at alle tre vil følge Jesus.

Men under George Barnas talerstol i Fredheim Arena ble noen spørsmål alvorlige for meg, og jeg måtte dele dem med kona mi da jeg kom hjem: Har vi likevel delegert for mye – i den betydning at vi har satt for mye lit til det å ta barna med på bedehuset og få dem integrert i arbeidet der tidligst mulig? Har vi forspilt mange muligheter i hjemmet og i familien til å stimulere både vår egen og barnas åndelige vekst? Allerede fra 18 måneders alder er det mulig å påvirke, mener George Barna.

Selv om alle barna våre snart er i tenårene, tenker jeg at det er viktig å grunne på disse spørsmålene.

«Det finnes ingen perfekte foreldre, bare lydige», sier George Barna, som for å sette undervisningen sin i perspektiv. Og han avslutter slik:

«Det er ingen garantier (for at vi vil lykkes med oppdragelsen), men det finnes håp».

Håpet kan grunnlegges på Ordspråkene 22,6: Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den når han blir gammel.

Dagens bibelord - 1 Mos 12,1-4

1 Herren sa til Abram: «Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! 2 Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse.
          
   
3 Jeg vil velsigne dem som velsigner deg,
          men den som forbanner deg, skal jeg forbanne.
          I deg skal alle slekter på jorden velsignes.»
4 Så dro Abram, slik Herren hadde sagt ham, og Lot dro sammen med ham. Abram var 75 år gammel da han brøt opp fra Harran.

1 Mos 12,1-4
 Herren sa til Abram: «Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg!
Les mer