Var Jesus ein krigshissar?

Postet: 28. februar 2015     kommentarer

Kulturredaktør Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land samanliknar sverdversa i Koranen med ei utsegn av Jesus som inneheld ordet «sverd». Det heng ikkje heilt saman.

Først publisert på Vårt Lands Verdidebatt 27. februar 2015

«Er det naivt å meine som fleirtalet av muslimane sjølve, at terror og drap ikkje samsvarer med ei rotfesta muslimsk tru? Betyr sverdversa i Koranen at muslimar flest godtek krig og vald og står med ein fot planta i Fredens hus og ein i Krigens hus? Også Jesus sa ein gong at han ikkje var komen med fred, men med sverd. Det tyder ikkje at kristendommen er ein sverdreligion, sjølv om korsfararane i mellomalderen mistolka han på den måten og Noreg ein gong vart kristna ved hjelp av sverd», skriv Walgermo i kommentaren «Ringar av mistru» 27. februar.

Eg har lese (men ikkje sjekka) at det skal finnast 109 vers i Koranen som legitimerer vald og drap mot ikkje-muslimar (til dømes Sure 9,5 og 47,3-4). Eg korkje kan eller skal setja meg til dommar over kva som ligg i «ei rotfesta muslimsk tru», men konstaterer at dersom «terror og drap» er framand for ei slik tru, så er i alle fall ikkje Najmuddin Faraj Ahmad (mulla Krekar) eller den danske imamen Abu Bilal Ismail blant dei som har trua.

Eg er glad for at mange muslimar tek avstand frå utsegnene til desse to og deira likemenn. Samstundes kan me ikkje lukka augene for dei drivkreftene som kan påvisast. Fleire har i det sista våga å seia at ein ikkje kan utelukka samanheng mellom islamisme og 

ekstremistiske haldningar og islam.

Kulturredaktøren i Vårt Land finn det altså relevant å trekkja følgjande utsegn av Jesus i Matt 10,34 inn i dette biletet. Her står det (i min bruksbibel på bokmål): «Dere må ikke tenke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd».

Dette avsnittet i Matt 10 (v. 34-39) handlar ikkje om religionskrig, men om den forfylgjinga som Jesu disiplar kom til å oppleva. Jødane venta ein Messias som skulle vera fredsfyrsten (Jes 9,6), og Jesus kom med fred (t.d. Joh 14,27). Dette tyda likevel ikkje fredelege tilhøve, men ville òg føra til «sverd» i form av kamp og splitting. Kampen ville bryta familieband (Matt 10,35), og læresveinane laut bryta jordiske bindingar (Matt 8,18-22). I parallelverset Luk 12,51 er ordet «sverd» bytta med «strid», og neste vers handlar om at medlemmer i ein familie kan bli ueinige på grunn av bodskapen Jesus kom med.

Måten Jesus enda jordelivet sitt på, skulle gjera det tydeleg at han hadde ei heilt anna hensikt enn å bruka den makta han hadde – som sann Gud og sant menneske. Då Peter greip til sverd under arrestasjonen i Getsemanehagen og hogg øyra av tenaren Malkus, sa Jesus: «Stikk sverdet i sliren! Skulle jeg ikke drikke den kalk Faderen har gitt meg?» (Joh 18,10-11.) I Matt 26,52-53 får me eit litt fyldigare svar frå Jesus til Peter: «For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler?»

Men Jesus sende ikkje bod etter englehæren på 72.000 mann. Det var ikkje difor han var komen. Han var komen for å gi liv, ikkje for å ta.

Å trekkja Jesu jordeliv inn i ein kontekst av terror og drap står ikkje til truande, korkje for tusen år sidan eller no.

En meningsmakers bekjennelser

Postet: 19. februar 2015  Emner: , , , ,     Kommentar: 1   kommentarer

Det som nå er klarlagt å være islamistiske drap i København 14. og 15. februar, gjorde et dypt inntrykk på meg. Jeg tror vi tvinges fram mot et veiskille.

I vel to år nå har jeg vært redaktør – for det tradisjonsrike misjons- og organisasjonsbladet Sambåndet – og stolt av det (om det er lov å være så ærlig). Jeg har skrevet ledere og kommentar og oppfattet meg selv som en deltaker i samfunnsdebatten. Få dager før angrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo ble jeg også ansvarlig redaktør. Det gjorde det ikke lettere å ta inn over seg de fatale anslagene mot ytringsfriheten.

Lørdag ettermiddag (14. februar) hadde jeg vært ute og øvelseskjørt med eldstegutten vår. Da vi kom hjem igjen, lyste nyhetsvarselet om attentatet mot møtedeltakerne i Krudttønden mot oss fra fjernsynsskjermen. Jeg satte meg oppgitt ned. Volden kom så tett på, umulig å distansere seg fra. Ikke (bare) fordi det skjedde i vårt nabo- og ferieland, men fordi arenaen var et møte der jeg tenker at jeg utmerket godt kunne ha befunnet meg selv, dersom jeg tilfeldigvis hadde vært i København den helgen.

Det ble mye lesing av avisartikler via Twitter i dagene som fulgte. Det ble ikke umiddelbart avklart om den antatte gjerningsmannen handlet i Allahs navn. Men da angrepet mot ytringsfrihetsmøtet ble fulgt opp av et dødelig anslag mot en synagoge, ble likheten med ugjerningene i Paris slående, og i løpet av mandagen kom det fram at den antatte gjerningsmannen ble beskrevet som antisemitt og var blitt radikalisert i islamistisk retning under soning av en fengselsdom for grov vold. I går skrev den danske avisen Berlingske at Kriminalomsorgen, allerede i september 2014, rapporterte til Politiets etterretningstjeneste (PET) at 22-åringen hadde sagt at han var klar til å kjempe for terrorgruppen «Islamsk stat» (IS) i Syria. Ifølge avisen hadde PET lovhjemmel til å overvåke ham, men fant ikke grunn til å tro at han planla noe. 16 dager etter at han ble løslatt, ble 22-åringen skutt og drept av politiet for drap på to sakesløse mennesker i den danske hovedstaden.

Muslimenes offisielle talspersoner i Danmark tok i løpet av helgen avstand fra ugjerningen, men en pressemelding jeg ble gjort oppmerksom på via mikrobloggtjenesten Twitter, sjokkerte meg. Nok til at jeg mandag kveld skrev en nettleder på sambåndet.no (få andre norske medier har for øvrig satt søkelys på denne pressemeldingen). En islamistisk gruppe som kaller seg Hizb ut-Tahrir, angivelig med egen avdeling i Skandinavia, oppfordret muslimer i Danmark og Europa til ikke å ta avstand fra drapene, men til å «stå fast». Stå fast i kampen for islamske verdier og lover i deres nye hjemland. Ifølge gruppen, som også er kjent som Det islamske frigjøringsparti, har ikke dansker og europeere for øvrig noen rett til å påpeke urett i tilknytning til muslimer og/eller islam. Begrunnelsen var blant annet dette:

«Igennem de sidste 15 år, har man på alle mulige måder forsøgt at kvæle muslimerne både gennem en blodig udenrigspolitik, hvor tusinder og atter tusinder af muslimer er blevet slået ihjel i forsøget på at eksportere demokratiet til den islamiske verden, men også gennem en hård kurs mod muslimerne internt i Danmark og Europa, med lovstramninger, stigmatisering og mistænkeliggørelse, suppleret med en hadefuld retorik, der har ført til større samfundssplittelse og flere verbale og fysiske overfald på muslimer.»

Vestlig krigføring i land der islam er dominerende religion, mangler mye på å ha vært vellykket, det skal sies. Men når også den anerkjente danske forfatteren Carsten Jensen (i Politiken 16. februar) hengir seg til samme type argumentasjon, og stiller spørsmål om hvorvidt Danmark er en «selvradikaliseret nation», finner jeg enda sterkere grunn til å reagere. «Danmark er sammen med Belgien og Storbritannien det eneste europæiske land, der de sidste tolv år har deltaget i de fire krige i Irak, Afghanistan, Libyen og nu mod Islamisk Stat», skriver Jensen og fortsetter: «Vi er et land, der i to årtier har styret målrettet mod konfrontationen. Nu har vi fået den.»

Forfatteren mener altså at Danmarks deltakelse i krig i de nevnte landene, gjør at man ikke kunne vente annet enn at terrorister skulle angripe fredelige møtedeltakere og konfirmasjonsfeirende jøder.

Dette er etter mine begreper en farlig sirkelargumentasjon. For skal Vesten sitte rolig og se på at hundretusener av kristne og andre religiøse minoriteter, nå fordrives fra sine hjem og slaktes ned for fote av IS? Ville det være bedre enn å forsøke å gjøre noe, selv om man da skaffer seg fiender? Ser ikke Carsten Jensen at i alle fall motivasjonen for Vestens krigføring i nevnte Irak, Afghanistan og Libya er en anelse mer høyerdig enn den IS har, og at vestlig inngrioen til dels har vært ønsket av deler av befolkningen og også hatt FN-mandat? Vil forfatteren bruke samme argumentasjon når det gjelder ytringsfriheten – at fordi man kan risikere å hisse på seg noen, skal man la være å ytre seg?

Islamistene i Hizb ut-Tahrir latterliggjør i sitatet fra pressemeldingen det de foraktfullt beskriver som «forsøget på at eksportere demokratiet til den islamiske verden». Kanskje de skulle være like mye opptatt av hvordan den såkalte Arabiske våren utviklet seg og deres egen evne til å lage velfungerende samfunn. Og som jeg også stiller spørsmål om i nettlederen, hvilken «hård kurs» mot muslimene er det vestlige land har innført? Med hvilken rett kan de si at det er europeerne som har stått for «hadefuld retorik, der har ført til større samfundssplittelse og flere verbale og fysiske overfald på muslimer.» Man kunne sterkt fristes til å si at det omvendte ville være en mer korrekt beskrivelse av situasjonen.

I går ble jeg via Facebook oppmerksom på en bloggpost som minner om at Europa også tidligere er rammet av terrorisme. Passasjerflyet som ble sprengt over Lockerbie og aksjoner fra IRA og ETA er blant de som nevnes. Dette mener bloggeren er et argument mot «en virkelighetsforståelse av at Europa er på vei inn i en fundamentalt ny tidsalder», for, sier han, «vi har vært her før».

Jeg har ikke gransket alle de terrorhandlingene bloggeren nevner, men jeg stilte et enkelt spørsmål i kommentarfeltet på Facebook som jeg ikke fikk noe fyldestgjørende svar på: «Hvor mange av disse hendelsene var angrep på ytringsfriheten og hadde som mål å innføre en ny og fremmed lovgivning?»

Det er jo først og fremst her poenget ligger med den islamistiske volden: Man møter argumenter med automatvåpen. Mens aksjonene fra IRA og ETA hadde en adresse, uten at det skal rettferdiggjøre volden, retter islamistenes ensomme eller lagspillende ulver seg mot mannen i gata, hvorav flertallet ikke har løftet en finger mot dem. Islamistene gjør folk som er mer eller mindre tilfeldige tilhørere på et debattmøte, til fiender. De søker å skape frykt hos lovlydige samfunnsborgere og meningsprodusenter mot å bruke en av de mest grunnleggende demokratiske rettighetene som finnes, nemlig retten til å si noe som andre kan tenkes å være uenige i. At de i tillegg nå går løs på jødene i Europa og sørger for masseutvandring til Israel, får slike som meg til å tenke på om det er oppfyllelsen av denne delen av Bibelens profetier som nå utspiller seg.

Dette er det som nå berører meg sterkt. Jeg tror ikke vi lenger kan lukke øynene for at levesettet vårt er truet. Jeg tror ikke vi (igjen) skal la oss lulle i søvn av at terror i seg selv ikke er noe nytt. For terroren vi nå ser i vår midte, kan ikke bortforklares. Jeg tror Jyllands-Postens leder  har rett i at «vi skal ikke krybe i læ bag hændervridende pseudosociologiske forklaringer på eller relativeringer af terroren i Europa. Vi skal erkende de ideologiske, voldelige og mobiliserende drivkræfter, der er i islamismen, og så hårdt og beslutsomt træde an mod netop dem, sådan som statsministeren (Helle Thorning-Schmidt, red.anm.) i weekenden også så rigtigt opfordrede til.»

Avisen Sydsvenskan hevdet i dag at det bare var de to svenske politimennene – de som fulgte med for å beskytte møtedeltaker Lars Vilks – som skjøt tilbake mot attentatmannen. Og for at de i det hele tatt skulle få ha sine tjenestevåpen med seg, krevdes det spesialtillatelse. De danske polititjenestemennene som var til stede, besvarte ikke ilden. Og ifølge dansk TV2, som her siteres i avisen Dagens nyheter, skal de to politimennene som voktet synagogen, bare ha fått avfyrt et eneste skudd da terroristen angrep den jødiske vakten, fordi våpnene deres sviktet. I stedet ble de selv såret, mens terroristen midlertidig slapp unna. Jeg påpeker dette fordi det sier noe om ikke å være forberedt.

Hva skal så myndighetene gjøre i møte med denne terroren? De fire borgerlige partilederne i Danmark har gått sammen om fem punkter (som jeg ikke her drøfter eller tar stilling til). I en kronikk i Jyllands-Posten 18. februar skriver de blant annet:

«Truslen er reel – den forsvandt ikke, da politiet skød og dræbte den formodede gerningsmand på Svanevej i Københavns Nordvestkvarter. For selvom han tilsyneladende var ene om sin gerning, så var han ikke alene i ønsket om at skade Danmark og alle de med os, der har valgt demokratiet og friheden. (…)

Angrebene på Danmark og Frankrig og før det bl.a. England, Spanien og USA er udtryk for, at der findes mennesker, som ikke deler værdier som frihed, demokrati og ytringsfrihed. Men som omvendt gerne bruger vores demokratiske frihedsrettigheder til at bekæmpe vores måde at leve på.

De tyer til vold. De tyer til terror. Alt sammen for at nå deres politiske mål.

Det var det, vi så i Paris i januar. Det er det, vi har set i København i weekenden. Og derfor skal vi som politikere rykke sammen og finde ud af, hvordan vi håndterer den trussel, der er rettet mod vores samfund.» (Sitat slutt.)

Det bør ikke være vanskelig å være enig i denne analysen. Alternativet er er erklære oss  handlingslammet og målbundet fordi vi selv – i Vesten – ikke har vært – eller er – perfekte i vår omgang med andre. I mellomtiden vil nye familier bli drevet bort fra sine hjem og slaktet ned i Syria og Irak, og nye islamister vil forberede sine aksjoner innenfor våre hjemlige grenser.

Det kan hende vi har vært her før, som bloggeren ovenfor mener. Men det er ingen trøst. For det er nå det gjelder. Skal vi tåle så vel den urett som også rammer oss selv?

Les også: Nettleder

Sambåndet 02/15 Kvinners tjeneste og katolsk oppgjør

Postet: 16. februar 2015  Emner: ,     Kommentar: 1   kommentarer

Allerede grytidlig i morgen (tirsdag) vil februarnummeret etter planen være i de første postkassene, ett til to døgn før det som har vært normlat. Fra og med dette nummeret prøver vi ut en privat distributør (Mediapost), hovedsakelig for å spare penger. Raskere levering (for de fleste) er en bonus.

Januar

Tilbakeblikket på forrige nummer kan denne gangen gjøres kortere enn vanlig. Blant nyhetssakene var det notisen om Helgatun som vakte flest reaksjoner. Dette var jeg inne på i januarbloggen og gjentar ikke det nå.

Leder: Det var med en viss spenning jeg skrev lederen i januar, der jeg i klare ordelag tilrådde fylkeslegen i Troms å avvise klagen fra Human-Etisk Forbund mot nettstedet guttogjente. Jeg trodde egentlig at avgjørelsen ville foreligge før bladet nådde postkassene, men det gjorde den ikke. Utfallet ble slik jeg mente det måtte bli. Med utgangspunkt i avgjørelsen fra fylkeslegen skrev jeg en nettleder der jeg problematiserer deler av innholdet.

Terror: Temaseksjonen i januar handlet om religionsforfølgelse, med utgangspunkt i den årlige listen fra Åpne Dører og med terroraksjonene i Paris som bakteppe. Vi brakte også en bakgrunnsartikkel der vi stilte spørsmålet om hvorvidt det er en sammenheng mellom terrorisme og religion, og da særlig islam. Dette spørsmålet fikk dessverre ny aktualitet i København i helgen, og jeg valgte å publisere denne artikkelen på sambåndet.no i dag. En kommentarartikkel fra tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, kan med fordel leses sammen med denne saken.

Nett: Saken fra januarnummeret som skapte mest aktivitet på nettet, var utvilsomt intervjuet med tidligere barne- og ungdomssekretær, nå forkynner, Åge Nygård. Flere dager etter at den ble publisert på sambåndet.no, «tok den av» via Facebook og er til nå delt 188 ganger. Det liker vi!

Februar

Tema: Sommeren 2014 ble det publisert to veiledningsdokumenter på organisasjonsnettsiden imf.no. Avsender var ImFs hyrderåd. Det ene handlet om skilsmisse og gjengifte og det andre om menns og kvinners tjeneste. Det første skrev vi om i septembernummeret i fjor (omtalt i denne bloggen), og det andre presenterer vi altså nå. Hyrderådet skriver blant annet følgende:  «Vi innrømmer at temaet er krevende, men vi gjør en urett om vi ikke jobber med det og kommuniserer det.» I større grad enn sist, oppnår vi denne gang å sette dokumentet under debatt, som vi oppfatter er en del av det å «kommunisere» innholdet. En tidligere misjonsleder, som også har hatt tilknytning til Bildøy bibelskole, utfordrer generalsekretær Erik Furnes på flere punkter – og får svar. Vi slipper også til folk fra Fredheim forsamling i Sandnes som ved flere anledninger har tatt opp de begrensningene som finnes, i forsamlingens besluttende organer. Dette gjør vi ikke for å markere uenighet med Hyrdreådet – lederartikkelen avklarer det – men for å slippe til ulike syn og derved belyse problemstillingen. Vi regner med at dette temaet vil skape reaksjoner, og vi inviterer gjerne til saklig debatt når artiklene legges ut på sambåndet.no.

Overgrep: Også denne gangen har vi kunnet legge inn en ekstra nyhetsside i bladet. De to mest plasskrevende sakene handler om håndtering av anklager om seksulle overgrep og en reportasje fra en konferanse om kirkesplittelse. I Dagen 30. januar  (lenken inneholder også tilsvar) problematiserte overlege Jostein Ronås retningslinjene som fire misjonsorganisasjoner står sammen om, for hvordan overgrepsanklager skal behandles. Dette var ikke utgangspunktet for vår artikkel i februarnummeret – den tanken var født tidligere – men debatten som Ronås skapte, gjorde det enda mer aktuelt å skrive om hensynet til rettssikkerheten for den anklagede part i slike saker. (I september- og oktobernumrene vinklet vi utfra den krenkedes side.)

Splittelse: 6. februar var et hundretall personer samlet til konferanse om hva som kan splitte kirken, både forstått som alle kristne og de enkelte kirkesamfunn. Dette ledet til en nyhetsartikkel der en NLA-lektor går langt i å erklære seg uenig i biskopenes definisjon av hva som kan splitte Den norske kirken. Også Den katolske kirke var representert på seminaret, og det åpnet i alle fall undertegnedes øyne for det jeg ubeskjedent nok mener er en langt framskreden arroganse – ikke fra katolikken som holdt innlegget, men innbakt i kirkens katekisme. Hvofor jeg mener det, kan du lese på Synspunkt-plass – og svært gjerne legge fram ditt syn på når artikkelen publiseres under Meninger på sambåndet.no.

Spalter: Sambåndet har flere faste spalter, og denne gang kan vi introdusere en ny: Bønnespalten Lønnkammer, med Martha Paulsen som fast skribent, erstatter Ordet nær. Spalten har ikke funnet sin endelige form ennå, men dit vil vi forsøke å nå i neste nummer. Hovedhensikten er å skape grunnlag for et mer bevisst bønneliv.

I dette nummeret kan vi også endelig bringe en anmeldelse av Espen Ottosens bestselgende bok fra i fjor vår – «Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen?» Det skal visstnok være typisk for menn at man er langt mer interessert i svaret på et sprøsmål enn prosessen som leder fram tid det, og det preges nok også anmeldelsen av.

Nett: Siden papirutgaven for januar kom ut, har vi publisert en rekke nyhetssaker på sambåndet.no. I forbindelse med Dawn forum 22.-23. januar la vi ut en sak om at Torstein Fosse i Bergens Indremisjon mener ImF konkret må følge opp sine forpliktelser til menighetsplanting. Denne arkivsiden viser også en rekke andre saker, blant annet melding om nyansattelse i Sogn og Fjordane, ny friskole, og den første mopedklubben i ImF (sistnevnte delt 116 ganger på Facebook. Og da Erik Waaler
2. februar hadde sin første arbeidsdag som rektor på NLA, publiserte vi intervjuet med ham fra papirutgaven i august i fjor. Igjen: Mellom papirutgavene er det nettstedet sambåndet.no som gjelder!

 

 

Med dette vil jeg ønske god og aktiv lesing!

Mvh

Petter Olsen

ansvarlig redaktør

 

 

 

Dagens bibelord - Matt 7,1-5

1 Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere.
   
3 Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? 4 Eller hvordan kan du si til din bror: ‘La meg ta flisen ut av øyet ditt’ når det er en bjelke i ditt eget øye? 5 Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.

Matt 7,1-5
 Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!
Les mer