Kan skulen vera verdinøytral?

Postet: 28. april 2015  Emner: , , ,      kommentarer

Far John Edmund Smedtorp meiner norsk skule skal vera verdinøytral. Då misser skulen ein berande funksjon i samfunnet.

Først publisert på verdidebatt.no (Vårt Land) 27.04.15

16. april skreiv Vårt Land at biskop Solveig Fiske hadde invitert oppveksteininga i Kongsvinger kommune til møte i samband med visitasen hennar i kommunen. Under møtet vart det bestemt at det skal lagast ein rammeplan for samarbeid mellom kyrkja og kommunen. Ifølgje Fiske er det samarbeid mellom skule og kyrkje i alle 48 kommunar i Hamar bispedøme.

Då dette vart kjent, fekk det John Edmund Smedtorp, som er far til ein gut som skal byrja på skulen til hausten, til å reagera: – Biskopen gir inntrykk av at religion er ein naturleg del av mine borns liv, og at kyrkja er ein del av deira lokalsamfunn. Det er eg ikkje einig i, seier Smedtorp til Vårt Land.

Utdanningsdirektoratet opplyser at opplæringslova ikkje seier noko spesifikt om samarbeid mellom kyrkje og skule. Skulen skal visa respekt for elevane og foreldra sine filosofiske og religiøse overtydingar. Dette meiner Smedtorp er for ope:

– Kommunane og biskopane kan då tillata seg både det eine og det andre. Det gjer det ikkje føreseieleg eller trygt for meg som meiner skulen skal vera verdinøytral, seier han til avisa.

Det er i grunnen underleg å registrera kva som har skjedd etter at Stålsett-utvalet i januar 2013 la fram rapporten om Det livssynsåpne samfunn (mi utheving). For diskusjonen har i grunnen gått på det motsette – om det livssynsstengde samfunnet, der ein for alt i verda må gøyma vekk religion – i alle fall om det dreier seg om kristendommen. Det har til og med breidd seg ei myte om at det er slik dei har bestemt i Strasbourg at det skal vera. Sidan 2008 har talet på trus- og livssynssaker som er forsøkt ført fram for Den europeiske mennskerettsdomstolen, tredobla, skreiv Vårt Land 20. april.

Og i Kongsvinger er det altså ein far som blir sitert på at skulen skal vera verdinøytral. Det inneber i høve til ordlista at skulen skal vera «utan standpunkt når det gjeld moralske, religiøse, sosiale eller politiske emne og spørsmål».

Først er det freistande å gå nokre hundreår tilbake i historia. Skulelovgjevinga i Norge frå 1739 og innføringa av konfirmasjon i 1736 hadde sine røter i pietismen. Skulen skulle vera ein kristen skule, og kyrkja og presten fekk ein sentral plass i utforminga. Mellom 1739 og 1889 låg skulen under biskopen sitt tilsyn, og når biskopane var på visitas, gjekk det meste av tida med til å overhøyra elevane. I 1889 vart dette endra til at biskopen berre hadde tilsyn med kristendomsfaget. (Kjelde: «Ordets folk», Sambåndet Forlag 1998).

Smedtorp vil altså ikkje ein gong anerkjenna kyrkja som ein del av lokalsamfunnet. Men når biskop Fiske engasjerer seg i skulen på visitas, går ho tilbake til røtene. Det kan det i alle høve vera verd å merka seg.

Om skulen skal vera verdinøytral, slik Smedtorp – og mange med han – tenkjer, inneber det for det første å kasta vrak på heile den historiske rota til det norske skuleverket. For det andre vil eg meina at det ikkje er mogleg, i alle fall ikkje dersom ein tenkjer at skulen skal ha oppgåver i samfunnet utover å overføra «rein» faktakunnskap.

På samfunnsfaglinja på vidaregåande skule på 80-talet lærte me at fem grunnleggjande prosessar må vera til stades for at eit samfunn skal bestå: rekruttering, sosialisering, produksjon, fordeling og regulering av atferd. Eg trur det står seg enno.

Sosialiseringsprosessen går ut på at den einskilde lærer seg normer, verdiar, kunnskap og ferdigheitar som blir sett på som nødvendige for at han eller ho skal kunna leva i fellesskapet, og for at fellesskapet skal bestå. Døme på dei personane eller institusjonane som påverkar oss gjennom sosialiseringsprosessen, er familien, venner og – ja, nettopp – skulen. Gjennom sosialiseringa blir mange av normene internalisert, det vil seia gjort til våre eigne.

Men om skulen skal vera verdinøytral, kan han altså ikkje vera ein del av denne eine av fem bæresøyler i samfunnet. Og skal det vera logikk i Smedtorp sin tanke, kan jo heller ikkje barnehagane læra ungane noko som smakar av normer og verdiar. Heile denne viktige samfunnsprosessen må med andre ord privatiserast. Men kanskje det er det dei som tenkjer som Smedtorp, vil. I så fall kan dei godt seia det like ut.

Sambåndet 04/15 Kallet og krigen

Postet: 22. april 2015  Emner: ,      kommentarer

Sambåndets aprilnummer har kall som tema. Men først det sedvanlige tilbakeblikket på forrige nummer.

Mars

Reformert: I mars hadde vi et litt spesielt tema – den kalvinske lære og bevegelsen ny-kalvinismen (les mer om bakgrunnen i bloggposten for mars). Reaksjonene var i starten ikke mange. Det kom imidlertid en viktig e-post der jeg er enig med innsenderen i at vår bruk av betegnelsen «reformert» kan oppfattes for snevert. Det er ikke slik at «reformert» og kalvinsk/kalvinistisk er et og det samme. Det fantes også andre reformatorer på 1500- og 1600-tallet, eksempelvis Ulrich Zwingli, slik det forsåvidt også framkommer i faktaboksen «Glimt fra reformasjonshistorien». Innsenderen påpekte også at det er mer som samler enn som skiller, mellom oss som tror på Jesus Kristus som frelser, og det er jeg også enig i. Men jeg fastholder likevel at vi og av til må sette søkelys på skillelinjene.

Debatt: Lederen handlet om Sambåndets syn på viktige deler av den kalvinske læren, og den er publisert på sambåndet.no. Etter at eldstebrødrene Asbjørn Berland og Martin Hjellvik i Kilden menighet kommenterte den, ble det debatt av det. I skrivende stund er det 23 innlegg i kommentarfeltet under lederen på sambåndet.no (lenken over). Berland og Hjellvik er i sitt hovedinnlegg opptatt av at trosdokumenter som også er anerkjent av lutheranere (Konkordieboken), kan samsvare med eksempelvis kalvinsk utvelgelseslære. Ikke alle disse ti skriftene er del av Den norske kirkes bekjennelse – og derfor heller ikke noe som Indremisjonsforbundet bygger på. Mitt syn som redaktør for Sambåndet, vil uansett være at menneskeord (som bekjennelsesskriftene også er) må veies opp mot Bibelens ord. At eksempelvis Luther har sagt noe, betyr ikke at man må være enig i det bare fordi man har «luthersk» i navnet på organisasjonen eller forsamlingen. En slik formalistisk holdning vil etter mitt syn være ubibelsk.

Synspunkt: Også en annen meningsbærende artikkel vakte reaksjoner i mars, om enn ikke i form av mange debattinnlegg. Eivind Landros Synspunkt-artikkel om strategier og arbeidsformer i (ungdoms)arbeidet til ImF, ble nådd av over 1200 personer på Facebook og delt 26 ganger. Det er en uvanlig stor utbredelse for vår del, særlig for en kommentar, og viser at Landro trykket på noen strenger. Daglig leder Kenneth Foss i ImF-Ung svarer i aprilnummeret, og artikkelen blir publisert på sambåndet.no 23. april.

Jeg skal ikke underslå at det var et mål for meg fra starten av å engasjere lesere til debatt. Ikke for debattens egen del, men fordi de som startet bladet, var opptatt av at «brødre skulle tale til brødre» gjennom spaltene. I våre dager gjøres dette mest hensiktsmessig på nettsiden vår, sambåndet.no, ikke minst også fordi det går en måned mellom hver utgivelse på papir.

Oversettelse: Også Søndagens – altså andakten – fikk respons i mars. En leser var noe kritisk til at bibelteksten var sitert etter 2011-oversettelsen og antok at vi hadde tatt stilling til at det var den som skulle brukes i Sambåndet. Vi svarte ham at det har vi ikke. Vi har latt det være opp til den enkelte skribenten, og av til kan det også ligge praktiske årsaker til grunn. Bibelselskapets oversettelser ligger lett tilgjengelig på nettet, slik at det aktuelle avsnittet kan kopieres inn. Det er godt mulig at vi burde hatt en mer gjennomtenkt holdning til dette. Uansett setter vi stor pris på respons fra leserne!

April

Tema: Da er vi over på nummeret som mange fikk levert allerede tirsdag i denne uka. Blant annet på bakgrunn av ImFs medarbeiderundsøkelse i fjor høst satte vi søkelys på kall og tjeneste og spør hvilken betydning slike begreper har i dag, og hva som skjer når den tjenesten kaller gjelder, synes å få en bråstopp. Vi er takknemlig for at sangevangelist Arne Pareli Pedersen i ImF sa ja til å fortelle sin historie om møtet med sykdom og motgang akkurat i det han virkelig skulle kaste seg inn i arbeidet. Ellers får vi fram hva personalledelsen i ImF og Normisjon tenker om kall og tjeneste, vi snakker med en diakon om hvordan det er mulig å møte de som har det vanskelig med sitt kall, vi ser på hvilken betydning ImF-ansatte tillegger kallet, og undertegnede reflekterer rundt eget møte med et kallsbrev. Det er godt mulig at vi stiller flere spørsmål enn vi gir svar, men spørsmålene er uansett viktige. Vi tror mange vil kunne identifisere seg med deler av dette stoffet.

Nyheter: Også dette nummeret har gledelig mange annonser, men dette har også gitt mulighet for å utvide temaseksjonen med to sider og nyhetsseksjonen med en side. Den viktigste nyhetssaken er kanskje at ImF nå vil satse mer på replanting av forsamlinger, altså å gi nytt liv til et arbeid som av ulike årsaker var i ferd med å dø ut. Saken som kanskje vil vekke mest diskusjon, er kanskje likevel aktualiseringen av at ImF måtte avlyse det tradisjonsrike påskekurset på Bildøy bibelskole på grunn av for få påmeldte. Forkynner og tidligare redaktør Johannes Kleppa er klar i sin tale når det gjelder kristnes prioriteringer i de stor høytidene. I en tredje sak har vi prøvd å vise noen utviklingstrekk i søknaden til de videregående skolene der ImF har eierinteresser. Søkertall sier ikke alltid like mye dersom man ser dem isolert år for år. Og for like godt også å nevne den fjerde nyhetssaken: Studentkollektivet i Betania, Laksevåg, som Sambåndet skrev om allerede i oktober 2013, er nå i ferd med å bli realisert.

Leder: Aprilnummeret gikk i trykken få dager etter markeringen av at det er 75 år siden 2. verdenskrig kom til Norge. Mange aviser skrev i den forbindelse om hvordan de håndterte krigsårene. Norges største avis, Aftenposten, la ikke skjul på sin lite ærerike historie hva denne tiden angår. Det fikk meg til å lure på hva som skjedde med Sambåndet under krigen. Gikk kristne blader under radaren? På ingen måte! Sambåndet ble stoppet av okkupasjonsmakten i det meste av 1943 og fikk en strengere behandling enn andre kristne blad. Det gjorde meg stolt å lese om hvordan redaktør Gustav Ballestad opptrådte, og jeg valgte å skrive leder om dette. Jeg tror denne delen av bladhistiorien vil overraske mange, også en litt kuriøs side av den. Lederen vil være tilgjengelig på sambåndet.no (menyvalget Meninger) fra torsdag 23. april av.

Spalter: Av de faste spaltene vil jeg denne gang trekke fram Mennesket nær av Stine Mari B. Våge. Stille og ærlig forteller hun om en tid da hun virkelig fikk bruk for Jesu løfte om å være med alle dager.  Spalten Logg deg på inneholder denne gang en aktuell kommentar om mobbing, som blant annet kan fortelle om en gledelig nedadgående trend.

E-blad: Om lesingen av e-bladet for mars er det gledelig å konstatere at den gjennomsnittlige lesetiden har økt med ett minutt sammenlignet med januar og februar. Mars var første gangen kretsbladene fulgte med til det av abonnentene som betaler den frivillige kontingenten på 350 kroner og dermed både for bladet på papir og digitalt. Statistikken viser foreløpig at langt færre har lest kretsbladene som e-blad enn e-blad-utgaven av Sambåndet. E-blad for april sendes ut 24. april.

Nett: I perioden mellom mars- og aprilnummeret har vi som vanlig publisert en rekke artikler på nyhetsnettstedet vårt, sambåndet.no. For å nevne noen: Intervju med dæværende Israel-korrespondent John Solvisk om det israelske valget, nyheten om at Utlendingsnemnda ikke anker dommen til fordel for konvertitten David Kamalirad og den svært mye leste og delte nyheten om ansettelser på Bibelskolen. Og fikk du med deg den litt spesielle historien om konfliktløseren med misjonstilknytning? På helligdagene i påsken publiserte vi tre av de portrettligendene Møte med-intervjuene våre digitalt for første gang. Særlig intervjuet med Trygve Vasvik fikk stor utbredelse.

Da gjenstår det å ønske god og aktiv lesing av aprilnummeret på papir og som e-blad – og husk nesten daglige nyhetsoppdateringer på sambåndet.no i tillegg!

Med vennlig hilsen

Petter Olsen

ansvarlig redaktør

 

 

 

 

Forsvarer Bibelen slaveri?

Postet: 18. april 2015  Emner: , ,      kommentarer

Per Sandbergs påstand om at Bibelen «forsvarer og promoterer» slaveri, framstår nettopp som en slik ekstrem tolkning nestlederen i Frp advarer mot.

Først publisert i avisen Dagen 17.04.15 

I Dagen 13. april forsøker Sandberg å forsvare at han i Dagbladet 27. mars trekker Bibelen inn et oppgjør med religiøs ekstremisme. Det gjør han ved å påstå at «både Det gamle og Det nye testamente forsvarer og promoterer» slaveri, og at «Jesus aldri tok avstand fra» slaveri.

Per Sandbergs gjør ikke noe forsøk på å underbygge påstanden. Jeg slutter meg til det Dagen allerede har skrevet på lederplass (8. og 14. april) og vil gjerne utdype litt om hva Bibelen sier om slaveri.

I Efeserbrevet 6,5 skriver Paulus det slik (2011-oversettelsen): «Dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv, med respekt og ærefrykt og av et oppriktig hjerte». Her er det greske ordet doulos oversatt med «slave». Også 1978-oversettelsen bruker dette ordet, mens utgavene fra 1930 (Bibelselskapet) og 1988/2007 (Norsk Bibel) oversetter med «tjener», som også kan brukes. Det hebraiske ordet «ebed» i Det gamle testamentet (for eksempel i 3.Mos 25,44) oversettes med både tjener, slave, arbeider og trell. Det første vi kan merke oss, er altså at oversetternes ordvalg har betydning for hvilke tanker vi gjør oss om slike bibelvers.

Det gjør det viktig å spørre hvilken form for slaveri det er Paulus omtaler. I boken «Gud? Kristen tro møter moderne skepsis» (2013) framholder Timothy Keller at det i Romerriket i det første århundret ikke var noen stor forskjell på slaver og frie. Med referanse til bøker av Murray J. Harris (1999) og Andrew Lincoln (1990), utdyper Keller med at slavene ikke var holdt utenfor det øvrige samfunnet. De hadde samme lønn som øvrige borgere, pleide derfor ikke å være fattige og kunne spare opp penger til å kjøpe seg fri. Få var slaver på livstid, de fleste kunne bli fri innen 10-15 år og senest i slutten av 30-årene. Både i det romerske og greske samfunnet fantes det et bredt spekter av statuser mellom det å være slave og det å være fri. Slaver av greske eiere kunne ha eiendom, og også egne slaver, og de kunne ta på seg annet arbeid ved siden av slavepliktene. Ofte var det i eierens egen interesse å sette dem fri, for arbeidskraften deres kunne kjøpes billigere når de var frie. Selv om det skjedde mye som var urettferdig, fantes det ifølge Lincoln ingen generell opprørstemning blant slavene, og det var ikke gitt at alle ønsket å bli frie.

Antikkens slaveri, som Paulus uttaler seg om, var bygd på kontrakter, lojalitetsbånd og rollen som en slags tjener. Den tids herrer eide ikke slavens kropp, men bare hans eller hennes tid, evner og arbeidskraft, ifølge Keller og hans kilder.

Kontrasten er dermed stor til det slaveholdet vi tenker på, fra 1700- og 1800-tallet. Her var slaven sin herres eiendom og kunne mishandles og drepes. Slaveholdet bygde på rasetenkning og var livsvarig.

Hva sier så Bibelen om den type slaveri, bygd på bortføring og handel? I 1.Tim. 1,10 fastslår den samme Paulus at blant andre «menneskerøvere» «strider mot den sunne lære». Og i 5. Mos 24,7 fastsettes det intet mindre enn dødsstraff «dersom en mann blir grepet i å røve en av sine brødre blant Israels barn og mishandle eller selge ham». Dette viser tilbake på 2. Mos 21,16, hvor det står at «den som stjeler et menneske og selger ham eller holder ham fanget, skal dø».

I Lukas 4,18-19 siterer Jesus fra Jes 61 og sier blant annet at Gud har sendt ham for å «forkynne for fanger at de skal få frihet» og for å «forkynne et nådens år». Jesus bruker det mest som en metafor for fangenskap under synden, men tilhørernes tanker gikk til 3. Mos 25,10-13 og 5. Mos 15,2. I sabbatsåret hvert 7.år og i jubelåret hvert 50. år skulle fanger settes fri.

Sterke påstander om Bibelen forutsetter kunnskap om Bibelens verden.

 

Øst-vendt Israel

Postet: 11. april 2015  Emner: , , , ,      kommentarer

«Israel er en av oss», sa den danske ambassadøren til Israel på en diplomatkonferanse i Jerusalem i desember i fjor. Men ser Israel nå i en annen retning?

Først publisert i Dagens papirutgave 9. april 2015, på dagen.no dagen etter

I Dagen 31. mars omtales Kinas forhold til Israel. Under partikongressen i mars nevnte Kinas president for første gang Israel som en viktig samarbeidspartner. Og i samme avisartikkel beskrives det en kraftig økning i handelen mellom de to landene og et storstilt samarbeid på en rekke områder.

Det er heller tvilsomt at den danske Israel-ambassadøren ville beskrevet Kina som «en av oss», altså en del av Vesten. Israel kan derimot selv være i ferd med å definere seg mer østover. Kina er trolig ikke det mest aktuelle landet, fordi Beijing vil være redd for å skade forholdet sitt til Israels oljerike fiender. Derimot kan Russland peke seg ut.

27. mars i fjor skulle FNs generalforsamling stemme over et forslag om å nekte å anerkjenne Krim-halvøya som en del av Russland. Israel var blant 24 land som ikke møtte til avstemningen i det hele tatt. USA erklærte seg «overrasket», noe som i diplomatisk språkbruk er atskillig sterkere enn i dagligtale.

Israel forklarte uteblivelsen med en streik blant ansatte i det israelske utenriksdepartementet, men forholdet til Russland var nok minst like viktig. Israel skal ha påpekt at de står overfor trusler fra kjemiske våpen i Syria og atomprogrammet i Iran, og at Russland har innflytelse over begge disse landene. Våpensalg til land i Midtøsten, eksempelvis Syria, er et tredje punkt der Israel har et stort behov for å kunne snakke med Russland, og som også har ført til sterk uenighet mellom dem. Framrykkingen til terroristgruppen «Islamsk stat» i regionen det siste året har ikke akkurat gjort disse momentene mindre aktuelle. Israel er også lite fornøyd med at USA og andre land forhandler med Iran om atomprogrammet, forhandlinger som dagen før Skjærtorsdag førte fram til en rammeavtale. Israel deltar ikke i sanksjonene mot Russland.

Hvorfor Israel-Russland? Siden Sovjetunionen kollapset, har Israel blitt hjem for mer enn 1 millioner jøder fra de 15 landene som utgjorde unionen, noe som har skapt kulturelle bånd, særlig til Russland. Undersøkelser har også vist at Israel har mindre støtte blant yngre amerikanere enn blant eldre. Israel kan se seg nødt til å ha Russland som alternativ alliansepartner i framtiden. Avisen Observer påpeker at dersom Russland kan framstille seg som en støttespiller for Israel og som motstander av jihadistisk terror i Midtøsten, blir det vanskeligere for USA å innføre sanksjoner mot Russland. Russland vil også kunne dra fordeler av et økonomisk samarbeid med Israel.

På den andre side er ikke Russland en attraktiv samarbeidspartner med tanke på landets forhold til menneskerettigheter. Samtidig vil Russland trolig ikke være det landet som legger mest press på Israel når det gjelder forholdet til palestinerne.

Haaretz skriver at i møter mellom høytstående israelske og amerikanske politikere og myndighetsrepresentanter i fjor vår, skal følgende ha blitt sagt fra amerikansk side: – I mange år ønsket dere vår hjelp til å komme inn i Gruppen av Vest-Europa og andre (WEOG, en av flere grupper i FN som stemmer sammen som en blokk, red.anm.), og vi sørget for det. Dersom dere ønsker å bli værende der, må dere begynne å handle deretter, også når det gjelder Ukraina».

I likhet med Kina er heller ikke Russland «en av oss». I lys av sikkerhetssituasjonen i Midtøsten er det likevel mulig å forstå Israels behov for å ha et forhold til Putins rike.

 

Paulus og idrettsbilde

Postet: 7. april 2015  Emner: ,      kommentarer

Eg undrar meg over at Jarle Kallestad meiner at eg har «innført ein bibelbruk som var lite kjend» i hans oppvekst på bedehuset.

Først publisert i Dagen 07.04.15, som svar til innlegg av Jarle Kallestad 27. mars (ikkje på nett). Innlegget som starta debatten, kan lesast her.

Kallestad synes det er leit at «Paulus sine fantastiske ord til kolossarane og filipparane skal bli brukt til forsvar for egotripp og taktikkeri. Eg håpar verkeleg at det ikkje er ein utbreidd bibelbruk», skriv han.

Kallestad gløymer i farten å ta med korintarane, og det var verset i 1.Kor 9,24 som var hovupoenget mitt. Eg trur ikkje det kan vera den minste tvil om at Paulus her nyttar stadion nord for byen Korint og dei som konkurrerte der, som eit bilde på trus- og livslaupet. Då eg i kommentarfeltet på dagen.no spurde Kallestad om korleis han tolkar mellom anna dette verset, svara han at «Paulus sitt poeng er at alt anna enn Kristus og hans siger blir uviktig i den store samanhengen, i det store livslaupet».

Som eg repliserte i det same kommentarfeltet, trur eg at ei slik tolking vil vera å ta bort det personlege ansvaret som ligg på oss alle om faktisk å ta del i dette laupet – om å svara ja på invitasjonen til å ta imot frelsa og vandra gjennom denne verda med himmelmålet for auga. I så måte brukte eg femmilssigeren til Petter Northug i Falun som eit forbilde. Og eg tvilar på at det var – eller er – ei ukjend utlegging av 1.Kor 9 på bedehusa i landet vårt.

Dei tre andre skriftstadene eg viste til, har i alle fall dei som står bak Norsk Bibel si omsetjing frå 1988 òg meint er relevante i samanhengen (utan at det naudsynleg er nokon fasit, sjølvsagt).

Jarle Kallestad avsluttar med ein påstand om at «Petter Northug er blitt det store førebiletet» i norsk kristenliv. Han skriv ikkje kva han byggjer det på. I artikkelen min 24. mars (på dagen.no 25. mars) er det fleire nyansar som skulle gjera det klart at eg sjølvsagt ikkje går god for eitt og alt Northug står for. Men han er ein av dei som har målet for auga og legg vinn på å nå fram. Det var poenget mitt.

(Bildet viser stadion i Olympia, Hellas. (Thomas Ihle, Wikimedia Commons))

«… slik som han sa»

Postet: 6. april 2015  Emner: , , ,      kommentarer

På det vesle badet i bobilen påskedagsmorgen kom fire ord i en bisetning fra en engel i tanken min. Maria Magdalena og «den andre Maria» (mor til apostelen Jakob den yngre; det var også to kvinner til) får høre dette i Matt 28, 5-6: «Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa (min uthevelse). Kom og se stedet hvor han lå!»

Av og til sier vi triumferende (og litt irriterende): «Hva var det jeg sa!» Vi har fått rett i noe som andre, kanskje til og med også vi selv, tvilte på ville skje. Jesus hadde flere ganger sagt til disiplene at han skulle dø og stå opp igjen (se Matt 16,21 og henvisningene under). Dette hadde til og med gjort inntrykk på dem (Matt 17,23), men de hadde tydeligvis likevel ikke festet seg ved det. Faktisk var det yppersteprestene og fariseerne som husket det (Matt 27, 63), og det så godt at de handlet etter det ved å be Pilatus om vakt ved graven.

Også kvinnene kom til graven i den tro at de skulle finne et lik, men så kommer altså en engel dem i møte. Engelen visste hvordan det var fatt med både kvinnene og dispiplene – at Jesu ord før korsfestelsen om at han kom til å stå opp igjen, ikke hadde sunket inn. Det var derfor han var blitt sendt. Og så minner han altså kvinnene om det som Jesus hadde sagt om dette, og ber dem om å gi beskjeden videre til disiplene.

«Slik som han sa». Jeg tenkte videre. Jesus sa mye – og Bibelen som sådan inneholder mye. Her er det mye å sette seg inn i, å grave i, å sette foten på, å tilegne seg – slik at vi kan huske det og hvile i det og handle på det! Her er det stoff nok til et helt jordeliv!

Jeg tenkte på da Jesus var i båt med disiplene på Genesaretsjøen og kastevinden kom (Mark 4,35-41). Disiplene fryktet forlis med Jesus i båten (en umulig tanke!), og Jesus må irettesette dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ikke tro?» Da Emmausvandrerne forteller mannen de ennå ikke forstår er Jesus, om kvinnenes opplevelse ved graven – noe de beskriver som et «syn av engler» – svarer Jesus (Luk 24,25): «Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som proetene har talt!»

«De hadde ennå ikke forstått Skriften, at han skulle stå opp fra de døde», reflekterer Johannes over seg selv og Peter i Joh 20,9. Først da de så det tomme, men ubrutte, skallet som linklærne hadde blitt til, trodde de det Jesus hadde sagt dem om oppstandelsen. Også for folk som hadde sett Jesus vekke Lasarus opp fra de døde (Joh 11), var dette en umulig tanke!

«Fra nå av sier jeg dere det før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at jeg er den jeg er, sa Jesus til disiplene under påskemåltidet (Joh 13,19). Slik er den Gud vi har med å gjøre – «slik som han sa».

 

Dagens bibelord - Joh 16,16-22

16 Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» 17 Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? 18 Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» 19 Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? 20 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. 21 Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. 22 Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
   

Joh 16,16-22
 Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.»
Les mer