«En forfærdelig kristendom»?

Postet: 17. juli 2015  Emner: , , , ,      kommentarer

Vi skrev ennå ikke 1900 da de første anklagene kom om at kristenfolket på Vestlandet kun var opptatt av forbud og påbud. Kritikerne fikk svar på tiltale.

Først publisert i Dagen 13. juli 2015. Dette er en litt utvidet versjon. 

Gunnar Bodahl-Johansen, som jeg flere ganger har hatt som kurslærer ved Institutt for journalistikk, var inne på dette i Dagen 4. juli. «Pietismen stemplet jo teater, kino, dans, kortspill, deler av musikken og til og med sportslig aktivitet, for ikke å snakke om «intim omgang» med det annet kjønn, som syndige handlinger», oppsummerte han.

Dette er ikke noen ny diskusjon. Teologen og skolemannen Christopher Bruun (1839-1920) sto på slutten av 1800-tallet fram som den store kritikeren av pietismen, og dermed av det vestlandske kristenfolket.

Bruun mente forkynnelsen på Vestlandet var ensidig, og at dette hindret kristen erkjennelse og vekst. Det Vestlandske Indremisjonsforbunds første generalsekretær, Andreas Lavik (1854-1918), tok til motmæle. Dersom forkynnelsen var så dårlig som dette, ville indremisjonsarbeidet ha svunnet hen, mens det motsatte var tilfelle, påpekte Lavik.

I bladet Sambåndet, som jeg i dag er redaktør for, ble det i 1899 en omfattende debatt mellom Bruun og Lavik.

Bruun hevdet at det store budet på Vestlandet var «du skal ikke danse». Dersom det var slik, ville det ha vært «en forfærdelig kristendom», en «djævelsk fariseisme», svarte Lavik. På Vestlandet, som ellers, var «Jesus Kristus græbet i troen» hjertet i kristendommen, fortsatte han.

Det var rett at de pietistiske kristne stort sett holdt seg borte fra dansegulvet. I 1880-årene stilte indremisjonsfolket i Ålesund seg eksempelvis i spissen for en kamp mot dans i latinskolen – og seiret. Man anså at dansen i seg selv inneholdt fristelser, ifølge Lavik fordi «verdensaanden» rådde i danselagene. Når kristen deltok i danselag, ville de derfor bli tappet for åndsmakt, og vitnetjenesten ville bli svekket.

Bruuns hovedanklage mot kristenfolket på Vestlandet var at de var preget av fariseisme. De var opptatt med menneskebud framfor Guds bud. Var dette riktig, var det alvorlig, og indremisjonsfolket måtte prøve seg overfor slike anklager, mente Lavik. DVI-sekretæren konkluderte imidlertid med at anklagen var falsk. «Fariseismen har et hovedmerke. Den fører bort fra det centrale, det grunnlæggende og opbyggende til udvorteshed og gjerningsvæsen», skrev Lavik i Sambåndet.

Og også Bruun hadde vedgått at «Vestlandets kristne netop har sin styrke i at have grebet det centrale, frelsens store hovedsannheder, ordet om synd og naade, om omvendelse og tro». Dette var også utgangspunktet for en god evangelisk forkynnelse til helliggjørelse, ellers blir det moralsnakk, påpekte Lavik.

Man skal ikke mange tiår tilbake for å finne et helt annet samfunn på Vestlandet enn det vi ser i dag. Et todelt samfunn, der man enten gikk på idrettshuset på dans, eller på bedehuset på møte. I min oppvekst på Åkra på Karmøy på 1970- og 80-tallet var det forskjell på pølseboden «nass Kanutta» og gatekjøkkenet «ans Ludolf». 

Så sent som på slutten av 80-tallet fikk jeg en talende kommentar fra en studiekamerat. Vi satt sammen med flere andre rundt et bord, og det var bare jeg som ikke hadde alkoholholdig drikke i glasset: «Jeg hadde blitt skuffet om du nå tok deg en øl», sa vedkommende. Slik var forventningene, i «begge leire». I dag hadde mange antakelig tenkt at jeg burde ha tatt meg en øl for å bygge en bedre relasjon. Sangen «Farvel, du brede strede» er kommet i vanry hos noen.

Sambåndet har nettopp avsluttet en artikkelserie basert på et foredrag av prof. Knut Alfsvåg ved Misjonshøgskolen. Det har tittel «Kirken og kirkene – om enhet, mangfold og splittelse». I del 2 (aprilnummeret) mener Alfsvåg det ikke er noen tvil om at det han kaller «’den pietistiske livsstilskristendommen’ har fungert splittende innen deler av norsk kristenliv». Det splittende effekten er å hevde at «en trosbekjennelse forankret i evangeliets løfter ikke er nok; her kreves det noe mer i tillegg.» Professoren eksemplifiserer med bestemte ting som skal gjøres eller ikke skal gjøres (ofte knyttet til søndagen). Alfsvåg legger til at dette er en problemstilling som «primært tilhører forrige generasjon og kanskje enda lenger tilbake».

Pietisme praktisert slik, som et tilleggskrav til frelsen, var og er ikke i pietismens egnetlige ånd.  Men i dag har vi et annet samfunn, med mange flere – og «nøytrale» – møtesteder, andre forventninger og dermed også mindre oppdeling.

Skepsis mot dans og kino må forstås i lys av samtiden og – ikke minst – i lys av bakgrunnen i pietismen. Hensikten var god, nemlig å bli bevart hos Jesus, ikke skikke seg lik denne verden og la livet være preget av det en trodde på, slik at en også kunne være et troverdig vitne for andre. Det var pietismens egentlige vesen, og det har relevans også i dag. 

Dette er det andre innlegget mitt om pietismen. Les det første her (Et forsvar for pietismen)

Politikk som står til troende

Postet: 14. juli 2015  Emner: , , , ,      kommentarer

Hvorvidt Barack Obama synger salmer i offentligheten eller ikke, er ikke det sentrale. Det viktige er at den amerikanske presidenten erkjenner at det er et legitimt forhold mellom politikk og tro.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 14. juli 2015. 
I en kronikk på NRK Ytring 5. juli viser KrF-leder Knut Arild Hareide til at Obama sang «Amazing Grace» på slutten av minnetalen for de ni som ble drept i en kirke i Charleston 17. juni. «Han var også tydelig på hvilken rolle religion og tro spiller i mange menneskers liv», skriver Hareide og fortsetter: «I Norge er det vanlige at politikere som har en personlig tro, ikke fronter denne når de opptrer på vegne av partiet eller i offentlige sammenhenger.»
Tro & kirke-redaktør Trygve W. Jordheim i Vårt Land tar Hareide i skole i en kommentar 10. juli: «man (kan) nesten forledes til å tro at presidenten brøt ut i et kristent vitnesbyrd midt i en politisk tale. Det ville han – i likhet med (Knut Arild) Hareide, (Erna) Solberg og (Jonas Gahr) Støre ikke gjort», erklærer Jordheim.

Redaktøren mener det er en fordel at tro i stor grad regnes som en privatsak, fordi man da kan ha troverdighet også hos ikke-troende.

Dersom min venn Jordheim mener han har Obama med seg i dette, har han imidlertid forregnet seg. 26. juni 2006 talte daværende senator Barack Obama til den kristen-politiske bevegelsen Call to renewal (fritt oversatt: Oppfordring til fornyelse). Arrangementett som talen var en del av, var knyttet opp til et politisk dokument som bevegelsen hadde lansert.
Her gjør Obama det klinkende klart at hans (kristne) tro har betydning for verdiene og tankesettet hans, og at han mener det er et feiltrinn ikke å anerkjenne «kraften som troen utgjør i folks liv». Han framholder at det er på tide med en «seriøs debatt om hvordan man kan forsone troen med vårt moderne, pluralistiske demokrati».
Dette siste er vel nærmest det stikk motsatte av hva som er den rådende holdningen i Norge, slik også Hareide antyder i sitt innlegg. Jordheim trenger ikke å gå lenger enn til sin egens avis´ Verdidebatt for å finne eksempler på det.

I den helt klart politiske talen fra 2006 går Obama deretter nettopp over i et detaljert personlig vitnesbyrd om egen troshistorie, en historie han mener han har til felles med millioner av andre amerikanere. – Troen er ikke noe de skiller fra de verdiene og tankesettet de har, men noe som tvertimot ofte driver verdiene og tankesettet deres. Derfor kan ikke vi som politikere unngå å snakke om disse temaene, sier den daværende senatoren.
Barack Obama avviser totalt tanken fra «sekularistene» om at troende bør legge troen igjen hjemme når de står fram i offentligheten. Å si at menn og kvinner ikke skal ta med seg sine personlige tanker om moral inn i politisk debatt, er absurd, fastslår Obama og minner om hvor mye av lovverket som er grunnlagt i den judeokristne arven.

Som Vårt Land selv påpekte 16. januar 2009, omtalte flere kommentatorer talen som den viktigste talen om tro og politikk som noen demokrat har holdt siden John F. Kennedy snakket om sin katolske tro i 1960.
For å gjøre det klinkende klart: verken Obama eller jeg tar til orde for et teokrati, et religiøst styresett slik man for eksempel holder seg med i Iran. Den lutherske toregimentslæren representerer et fornuftig og nødvendig alternativ. Poenget er at troen preger personligheten og former tankesettet. Som Obama påpekte i talen sin, vil det også gjelde i en diskusjon om eksempelvis eiendomsskatt, altså i saker som i utgangspunktet ikke er «religiøse».

Trygve W. Jordheim later til å tro at det er politikeres vitnesbyrd om hvorvidt de regner seg som troende eller ikke, Knut Arild Hareide savner rom for i offentligheten. Men jeg tror KrF-lederen tenker på det samme som Obama – at det både er ønskelig og nødvendig for troende politikere å gi uttrykk for at troen også spiller inn i politikkutformingen.

Som Ap-leder Jonas Gahr Støre uttalte til Vårt Land 23. september i fjor: «mange går for langt i å ikke skulle vektlegge religion».

verdidebatt.no kan alle innleggene i denne debatten leses i sammenheng.

Sambåndet 07/15 Israel på glanset papir

Postet: 9. juli 2015  Emner: , ,      kommentarer

Forside 07 05Det høres nok rart ut, men for en bladmann føles det nesten som en fødsel når et ferskt nummer kommer fra trykkeriet. Den følelsen var ekstra sterk denne gangen ettersom julinummeret er spesielt.

Denne måneden kommer Sambåndet som sommermagasin på glanset og ekstra tykt papir. Minutter før vi reiste på ferie, lå det to eksemplarer i postkassen, nappet ut fra samlebåndet og sendt til meg som en ekstratjeneste fra trykkeriet. Jeg hadde bedt om det fordi jeg var forferdelig spent på hvordan trykkvaliteten på glanset papir ble – om bildene var skarpe nok, om fargene ble gjengitt riktig, om skjæringen var presis. Jeg ble ikke skuffet, for å si det mildt.

17 reportasjer

Over 32 sider (minus fire sider med annonser) bringer vi denne gangen 17 reportasjer fra 12 steder i det bibelske Israel, samt et større intervju med de israelske guidene våre (les mer om bakgrunnen for turen i lederen i bladet). Reportasjer fra ytterligere tre steder fikk vi rett og slett ikke plass til på papir, men de publiseres på sambåndet.no i dagene fram mot at magasinet kommer i postkassen.

Sakene spenner ganske vidt både geografisk og tematisk, alt fra en lovsangsfylt båttur på en blikkstille Genesaretsjø til en høyst aktuell historie- og samfunnsfagtime på Golanhøyden med kanondrønn noen få kilometer bortenfor. Det var også svært interessant å besøke lokalet til en messiansk menighet og møte pastoren. For altså bare å nevne noe av alt vi opplevde.

Personlig og faglig givende

Både undertegnede og journalist Brit Rønningen var førstegangsreisende til Israel, og personlig gjorde det et sterkt inntrykk å lese utvalgte bibeltekster på de stedene der handlingen faktisk utspant seg for flere tusen år siden. Samtidig kunne vi teste ut medbrakte tanker og forestillinger.

Faglig er det svært tilfredsstillende å levere et produkt som til de grader er reportasjepreget – der vi fysisk har vært på alle de stedene vi omtaler. Og mediegrafikeren vår har gjort en stor jobb med behandling av bildene vi tok med våre ikke altfor avanserte kameraer.

Kilder

For utenriksjournalister er de lokale drosjesjåførene viktige og lett tilgjengelige kilder når befolkningens oppfatning skal utforskes. Vår «drosjesjåfør» – altså i betydningen viktigste lokale kilde – ble guiden Ronny Netzer, en israelsk jøde opprinnelig fra Sverige. Han framsto som svært kunnskapsrik, selv om heller ikke han kan kalles nøytral når det gjelder konflikten mellom jøder og palestinaarabere.

Det kan innvendes mot oss at vi hadde liten eller ingen kontakt med sistnevnte gruppe, og vi angrer nok på at vi ikke snakket mer med den arabiske bussjåføren vår. Det skal ikke være tvil om hvor Sambåndet står når det gjelder det jødiske folks rett til å bo innenfor trygge grenser i Israel (les mer om det i lederen), men det betyr ikke at vi ikke også kan snakke med palestinaarabere og presentere deres synspunkter på reportasjeplass. I et større intervju med Ronny Netzer og en annen lokal guide er vi inne på dagliglivet i Israel og den rådende konflikten. (Dette blir også berørt i et intervju med daværende Dagen-korrespondent John Solsvik som publiseres på sambåndet.no 14. juli.)

Juni

Også denne gangen vil jeg si litt om mottakelsen av forrige nummer, altså juniutgaven. Saken det har blitt respondert på derfra, er undertegnedes Synspunkt om «Biskopens spennende bedehusfolk». Biskop Halvor Nordhaug skrev et svarinnlegg på sambåndet.no. Jeg svarte på det igjen, men da ønsket biskopen dessverre ikke å fortsette debatten. Innleggene kan leses her. Ettersom utgangspunktet for mitt Synspunkt var en uttalelse biskopen kom med i avisen Vårt Land, publiserte jeg også på verdidebatt.no, der det kom noen flere reaksjoner, og et utdrag kom også med i papirutgaven til Vårt Land.

FORSIDE JUNI 2015E-bladet gikk fra rekordhøy lesing i mai til rekordlav i juni. Jeg synes det er vanskelig å si hva som er årsaken. Forsidebildet (til høyre), som jeg personlig likte svært godt, var et illustrasjons- og ikke et reportasjebilde, og det kan være en mulig årsak. Vi håper virkelig å få tallene opp igjen med sommermagasinet!

Da gjenstår det å ønske god og aktiv lesing av israelssakene – og vi setter stor pris på respons!
God lesing – og god sommer!

Med vennlig hilsen

Petter Olsen

ansvarlig redaktør
p.olsen@imf.no

 

 

 

Et forsvar for pietismen

Postet: 7. juli 2015  Emner: ,     Kommentar: 1   kommentarer

Pietismen blir i våre dager stort sett forbundet med for- og påbud, sist av Gunnar Bodahl-Johansen i Dagen 4. juli.  Men var det virkelig ikke noe mer, og ville bedehusbevegelsen ha eksistert uten denne åndsretningen?

Først publisert i Dagens papirutgave 7. juli, på dagen.no samme kveld.

Fra slutten av 1600-tallet brøt pietismen fram i europeisk kirkeliv. Philipp Jacob Spener (1635-1705) blir kalt pietismens far. I 1675 skrev han et langt forord, «Pia desideria» (fromme ønsker), til boken «Den sanne kristendom» (av Johan Arndt). Predikanten, presten og universitetslæreren Spener samlet de troende i mindre grupper («collegia pietatis»: fromme foreninger) rundt om i hjemmene til bibellesing. Dette er opphavet til ordet «pietisme». 

Ønsket med pietismen var et mer personlig kristenliv. 1600-tallet var preget av ortodoksi eller rettlæretid, en streng utforming av lutherdommen som hadde som sin svake side at kristenlivet lett ble en teoretisk sak. Fire punkt fra Speners omtalte forord fikk varig innvirkning på kristenlivet i Norge:

– Den enkeltes personlige liv med Gud er hovedsaken. Hver enkelt må bli frelst, og troen må prege liv og tjeneste.

– Guds ord er pålitelig og virkekraftig. Hovedvekten må derfor legges på en jordnær forkynnelse som er rettet mot den enkeltes trosliv.

– Guds folk må komme sammen til forkynnelse, bønn og vitnesbyrd. Utfra dette vokser det misjon og diakonalt arbeid.

– Siden hovedvekten er å bli frelst, må dette prege vår livsførsel, slik at vi sier nei til alt som kan skade det personlige gudslivet og hindre misjonstjeneste.

Dette forordet ble starten på en stor vekkelsesbølge over Europa. Kristentroen fikk et nytt personlig preg, og det ble skapt et personlig engasjement. Det resulterte i arbeid for indre-, ytre- og israelsmisjon, og pietismen influerte også samfunnsliv og statsstyrelse.

Indremisjonens far internasjonalt, Johann Hinrich Wichern (1808-81), startet et organisert indremisjonsarbeid i Tyskland i 1833 som spredde seg langt ut over landets grenser. Også norsk indremisjonsarbeid har sine impulser fra Wichern.

Til Norge kom pietismen først og fremst gjennom statspietismen. Skolelovgivning i 1739 og konfirmasjonen i 1736 var gode frukter, men Konventikkelplakaten («konventikkel» = mindre forsamling) av 1741 var den dårlige. Plakaten satte forbud mot at lekmenn kunne forkynne offentlig uten prestens tilsyn (også Sverige hadde noe tilsvarende). Hensikten var å hindre «svermerisk forkynnelse» og verne om en evangelisk luthersk kristendomsforståelse, men plakaten ble et hinder for forkynnelsen, nådegavene og Speners «fromme ønsker».

Men åndslivet som pietismen førte med seg, kunne ikke stoppes av denne lovgivningen. I Norge steg Hans Nielsen Hauge (1771-1824) fram, og lekmannsforkynnelse uten prestens godkjennelse og tilsyn ble mer og mer vanlig i de haugianske vennesamfunnene. I 1842 opphevet Stortinget (da med mange innvalgte haugianere) Konventikkelplakaten (se Sangboken nr. 560!) – med motstand fra kirkelig hold. Forsamlingsfriheten var sikret.

Dermed startet et nytt kapittel i norsk kristenliv og historie. Følgende karakteristiske trekk ved haugianismen ble ført videre i lekmannsarbeidet utover på 1800-tallet (jevnfør med det som er sagt om pietismen ovenfor):

– Sterk forkynnelse til omvendelse og nytt liv

– Det allmenne prestedømmet

– Vennesamfunnet (frie samlinger om Guds ord, bønn, vitnesbyrd og samtale)

– Åndelig lederskap.

Et omfattende indre- og ytremisjonsarbeid brøt fram i Norge, og bedehuset ble samlingsstedet. Flere vekkelser fulgte, og misjonsarbeidet ble organisert fra ca. 1830 og utover. (Kilde: «Ordets folk», Sambåndet Forlag, 1998)

Les mer: Intervjuet med Gunnar Bodahl-Johansen i Dagen 4. juli

Kvinnelig apostel på Jesu tid?

Postet: 3. juli 2015  Emner: , ,      kommentarer

Det ligger ikke noe veldig mystisk i om et av de personnavnene Paulus nevner, var mann eller kvinne.

Først publisert i Vårt Land, papiravisen, 2. juli 2015. Dette er en litt utvidet versjon.

26. juni skriver Vårt Land om nyutgivelsen «Bibelen – Guds ord for kvinner. I artikkelen står det at under arbeidet med den nye bibeloversettelsen (2011) ble det oppdaget «at en apostel i eldre håndskrifter hadde fått endret navnet sitt fra et kvinnenavn til et mannsnavn». Forfatter Håvard Rem siteres på følgende: «Bibelen har gjennom tida blitt utgitt i en patriarkalsk kontekst, og det gjør at den har blitt mer mannsdominert enn den egentlig er. At det fantes kvinnelige ledere på bibelsk tid som ble kamuflert senere, er med på å legitimere en slik bibelutgave.»

Konspiratorisk

Samlet sett framstår dette som nokså konspiratorisk. Hovedproblemet er at uttrykket «eldre håndskrifter» kan lede folk til å tro at navneendringen har foregått i selve håndskriftene som de senere oversettelsene til andre språk bygger på. Jeg finner ikke grunnlag for en slik tanke.

Artikkelen sier ingenting om hvilket navn det er snakk om, men det ville overraske meg mye om det ikke er Junia/Junias.

I min bruksbibel (Norsk Bibel, 1988) står det slik i Rom 16,7: «Hils Andronikus og Junias, mine frender og mine medfanger.»

Kjent sak

På gresk står det «Iunian». Studieutgaven til Det nye testamente fra Det norske bibelselskap (2008) anfører at denne (akkusativ)formen teoretisk sett kan gjengi både et kvinne- og et mannsnavn, men at Junias ikke er kjent som mannsnavn på gresk. Nyere bibeloversettelser (som den fra 2011) tolker derfor dette som et kvinnenavn. Det opplyses også at en del håndskrifter har «Julia». Det gjelder blant annet det såkalte Papyrus 46, datert år 175-225.

Allerede fembindsverket Studiebibelen, som ble gitt ut på slutten av 1970-tallet, nevner dette. «Noen manus har hunkjønnsformen Junia, og det er dem som tror at det her dreide seg om ektefolk», skriver Erling Utnem og Arthur Berg.

Oversettere

Dersom vi forutsetter at greske «Iunian» er et kvinnenavn, er mitt første poeng at «mannsliggjøringen» av det skjedde i forbindelse med oversettelser, ikke i de opprinnelige og langt eldre håndskriftene. Erkebiskop Giles (1243-1316) nevnes som en oversetter som skal ha endret «Iunian» fra et kvinne- til et mannsnavn.

Dette har også med aksentuering – hvilken stavelse man legger trykket på når navnet uttales, å gjøre. Dersom trykket ble lagt på nest siste stavelse, var «Iunian» et kvinnenavn, dersom det lå på siste stavelse, var det et mannsnavn. Og de tidligste håndskriftene som dekker Rom 16,7, skal være skrevet med majuskler (store bokstaver) og uten aksenttegn.

Apostel

I resten av Rom 16,7 står det at de (Andronikus og Junias), «har et godt navn blant apostlene». Den samme studieutgaven som jeg viste til ovenfor, opplyser at dette også kan oversettes med «er høyt ansette som apostler». I flere engelske oversettelser er det gjengitt slik. I så fall brukes «apostel» om en videre gruppe enn de 12 opprinnelige disiplene. Og i 1. Kor 15,5-7 skriver da også Paulus om «de tolv» og «alle apostlene» som to grupper som så Jesus etter hans oppstandelse.

Om vi legger oversettelsmåten «som apostler» til grunn, åpner det altså for en kvinnelig apostel. Spørsmålet er da hvilken apostel.

Ulike betydninger

I den reviderte oversettelsen fra Norsk Bibel (2007) er ordet apostel (gresk: apostolos, utsendt/utsending) forklart i tillegget. Her nevnes tre måter ordet er brukt på i Bibelen: om Jesus (Heb 3,1), om visse misjonærer (Apg 14,4 og 1. Tess 2,6) og om Jesu 12 disipler (Luk 6,13 og Matt 10,2).

Apologeten Matt Slick finner sju måter å være en apostel på, og han mener to av dem er aktuelle for «Iunian». Den ene i betydningen en som ble sendt ut med beskjeder, men som ikke ble brukt av Gud til å utføre mirakler eller stå bak noe skrift. Den andre at «Iunian» kan ha vært en av dem som sto sammen med Jesus i hans treårige offentlige virke, og at alle de som gjorde det, kunne ha blitt omtalt som apostler i samtiden. Begge deler høres fornuftig ut i mine ører, og jeg ser ikke noe revolusjonerende i noe av dette.

Denne bloggposten kan også leses på verdidebatt.no

Dagens bibelord - Matt 8,5-13

5 Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp. 6 «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» 7 Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» 8 Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. 9 For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til min tjener: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.» 10 Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. 11 Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. 12 Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» 13 Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund.

Matt 8,5-13
 Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp.
Les mer