Sambåndet 11/15 Bibelsyn og helvetestale

Postet: 17. november 2015  Emner: , ,      kommentarer

Forside novVi er kommet til årets nest siste redaktørblogg – Sambåndet for november, som vanlig også med tilbakeblikk på mottakelsen av forrige nummer.

Tema

I januar i fjor brukte vi temaseksjonen til å forsøke å kaste lys over hva de vitenskapelig ansatte ved den delvis ImF-eide NLA Høgskolen mente om bibelsyn. Det gjorde vi blant annet ved et lengre intervju med Gunnar Innderdal og Gunnar Johnstad. I mellomtiden har NLA Høgskolen kommet med et ekstranummer av fagtidsskriftet Theofilos, som i sin helhet er viet bibel- eller skriftsyn. Vårt mål har vært å forsøke å gi en vurdering av noe av innholdet i dette heftet. Til det valgte vi å bruke tre vurderende artikler som Johannes Kleppa har hatt på trykk i sin spalte «Innspel» i Dagen. Vi har anmodet Theofilos’ redaktør om å gjøre heftet tilgjengelig digitalt, slik at de som måtte ønske det, selv kan sette seg inn artiklene i tidsskriftet.

Før sommerferien fikk jeg tilsendt en bok fra Dansk Bibel-Institut (DBI), som blant annet tilbyr bachelor-grad i teologi og misjon. I boken gjøres det greie for denne institusjonens bibelsyn, som for øvrig også støttes av Luhersk Mission. Dermed fikk vi noe å sammenligne med, og temaseksjonen vil vise at det er til dels betydelige forskjeller.

I lederen knytter vi sammen bibelsynstemaet med den aktuelle diskusjonen i Dnk om vigselsliturgi for likekjønnede og synet på ekteskap. Her tror jeg ikke det vil være noen tvil om hva Sambåndet mener. Dette skrev jeg for øvrig også en nettleder om på sambåndet.no 6. november.

Nyhetsdelen

Interessant stoff til Sambåndet kan man finne på mange måter. I sommer var vi i Sogndalstrand, og i en kombinert butikk og museum der kjøpte jeg biografien til tidligere biskop Per Lønning. I begynnelsen av oktober ble den berømte «helvetestalen» til professor og indremisjonshøvding Ole Hallesby aktualisert på Litteraturhuset i Oslo. Da jeg startet å lese Lønnings bok i høst, kom jeg over interessante avsnitt der den tidligere biskopen kommer med svært så aktuelle kommentarer – og med en litt overraskende vinkling – til denne talen. Det ble det nyhetssak av i Sambåndet!

Som nevnte skapte utspillet fra Hallaråker betydelig oppmerksomhet. Sambåndet fikk oppfordringer fra egne lesere om at også vi måtte gå inn i denne saken – noe vi da også hadde tenkt. 5. november publiserte vi en sak på sambåndet.no der vi forsøkte å sammenfatte hva som hadde skjedd, og vi fikk også en kommentar fra den tidligere generalsekretæren selv. Denne artikkelen avstedkom to reaksjoner i kommentarfeltet, som Hallaråker – på oppfordring – svarte på. I bladet i november har vi en noe forkortet versjon av nettsaken, men også med et ikke tidligere publisert intervju med nåværende generalsekretær Erik Furnes.

Kommentar

På Synspunkt-plass svarer undertegnede på en påstand fra Vårt Land-redaktør Helge Simonnes om at det skal være likhetstrekk mellom «kristen og muslimsk fundamentalisme» gjennom måten Bibelen og Koranen leses på. Jeg mener å kunne påvise at det er så store forskjeller mellom måten disse to bøkene er ment å bli lest på. Dessverre ble denne kommentarartikkelen ytterligere aktualisert av de meningsløse terrorhandlingene i Paris fredag 13. november. Dette skrev jeg også en bloggpost om, som også ble publisert i Dagen og på Dagensdebatt.no.

Oppfyllelsen av en drøm

ImF-Ung har, på sine sider i bladet, denne gang en reportasje fra studentfellesskapet i Betania i Laksevåg i Bergen. Dette er en sak Sambåndet har fulgt siden det bare var en drøm hos noen i 2013. Nå er drømmen blitt en realitet. Ettersom noen syntes det ble vel forpliktende at Sambåndet skrev om denne saken så tidlig, er det også tilfredsstillende for oss å nå kunne ta saken «hjem».

Faste spalter

I Mennesket nær forteller Stine Mari B. Våge denne gang levende om et ultimatum hun stilte Gud, som nå har resultert i feiring av et tiårsjubileum. Jeg sier ikke mer! Runar Landro tar i Tro i hjemmet-spalten (femM6) opp den aktuelle problemstillingen om aktive besteforeldres forhold til barn og barnebarn. Fra Kjøkkenkroken kommenterer Irene Krokeide Alnes møteaksjonen på Valderøy, som vi også bringer nyhetssak fra i spalten Postkassen (først publisert på sambåndet.no 3. november.)

E-blad

Et blikk innom statistikken for e-bladet viser at vi i oktober setter rekord når det gjelder gjennomsnittlig lesetid. Et litt kuriøst trekk er også at bladet har blitt åpnet usedvanlig mange ganger fra Storbritannia, hva som nå kan være grunnen til det.

Internett og samspill med papir

Vi avsluttet redaksjonen for oktobernummeret den 14. oktober. I perioden fram til 11. november, da novemberutgaven gikk i trykken, har vi som vanlig publisert en rekke saker på nyhetsnettstedet sambåndet.no. Gledelig mange av disse har reportasjeelementer i seg. Så som Høstmøtet i Nordmøre og Romsdal, bibelskolestudenter i godhetspraksis (notis i bladet i november) og ungdomsskoleelever som pusser opp sykler for flyktninger. Sistnevnte er også tatt inn i spalten Fra felten i novembernummeret. 29. oktober brakte vi nyheten om at Knut Hogstad Nilsen forlater NLA Høgskolen til fordel for Bildy bibelelskole. I novembernummeret av bladet får vi stifte nærmere bekjentskap med ham under vignetten Møte med. Et godt eksempel på det ønskede samspillet mellom internett og papir. 31. oktober publiserte vi en nyhetssak som var resultat av at kollega Vilhelm og jeg hadde to dagers undervisning på medier valgfag på bibelskolen. Og her er det mer i vente. 5. november la vi ut en sak om Fredheim forsamlings studietur til Chicago. I nyhetsdelen i bladet er den fulgt opp med en mer spisset sak om hva som skal bli utbyttet av turen.

Oktober

Forside oktoberNr. 10/15 var første nummer der vi kjente resultatet av årets kirkevalg, og dermed var det naturlig å ha trossamfunn som tema. En av artiklene inneholdt det som kanskje var den mest konkrete nyheten i dette nummeret, nemlig at ImF hadde invitert NLM til å lage et felles trossamfunn i stedet for at NLM skulle opprette sitt eget. Dette fulgte Dagen opp etter at bladet var kommet ut.

En kanskje litt overraskende del av temaseksjonen var innspillene fra Sogn og Fjordane Indremisjon, der samarbeid mellom kirke og bedehus er mer vanlig enn andre steder. Langt inne i et intervju med kretsrådgiver Trond Fr. Johansen fant Vårt Land et av avsnittene interessant nok til å ta med i sin klippspalte.

En reaksjon som kom via Facebook, gikk på at artiklene samlet sett ikke hadde en klar retning – av denne leseren forstått sli at de ikke ga en klar oppfordring til å melde seg ut av Den norske kirke (Dnk) som følge av kirkevalget. Svaret på det er at det er i lederartikkelen Sambåndets mening skal komme til uttrykk, ikke i nyhetssaker, intervjuer og reportasjer. Om lederartikkelen var klar nok, overlater jeg til den enkelte leseres vurdering.

I lys av utspillet fra Karl Johan Hallaråker i Vårt land 3. november (mer om det senere), framstår intervjuet med ham i temaseksjonen i oktober enda mer interessant. Her kommer det fram at han er valgt inn som medlem av det lokale soknerådet. Den tidlegare generalsekretæren i ImF sier blant annet:

Eg ser fram til samarbeid og teneste. Med mitt avslappa tilhøve til kyrkjesamfunnsspørsmålet, kan eg med stort frimot fortsetja som medlem i Den norske kyrkja og bruka det rammeverket til frimodig teneste anten det er som prest eller som lokal medarbeidar

Da gjenstår det å ønske god og aktiv lesing av novembernummeret – og som vanlig setter vi pris på respons, det være seg ris eller ros!

Med vennlig hilsen

Petter Olsen

ansvarlig redaktør

p.olsen@imf.no/932 14 319

Ikke ta ansvaret fra dem

Postet:   Emner: ,     Kommentar: 1   kommentarer
Paris_Shootings_-_The_day_after_(23012112325)

Bildet er tatt nær det inntil nylig jødiskeide teateret Bataclan, dagen etter angrepet. Foto: Maya-Anaïs Yataghène

Den som forakter sin neste, synder. (…) Skulle de ikke fare vill, de som tenker ut det som er ondt?», spør Salomo retorisk i et av sine ordspråk (Ordsp 14,21-22).

Minst 132 personer ble drept og over 350 skadet i sju ulike terrrorangrep i Paris fredag kveld. Sju terrorister er drept, og fransk politi jakter flere gjerningsmenn.

De er dumme, men de er ikke onde. De er ofre for et system som har ekskludert dem fra samfunnet. Det er derfor de følte at de ikke var en del av det og kunne angripe. Det er folk som lever her som fremmedgjorte, og vi har alle skyld i denne fremmedgjøringen.

Dette sier en kvinne til den israelske avisen Haaretz dagen etter terrorangrepet i Paris. Avisen snakker med flere, og inntrykket er at de ikke er sinte.

Utsagnet fra den administrativt ansatte i et teater i et av distriktene som ble rammet av ugjerningen, lyder så velment, så riktig og godt – så korrekt. Riktignok kaller hun ugjerningsmennene “dumme”, men ansvaret bærer de ikke, ifølge kvinnen, det er det “systemet” og “vi alle” som har. Igjen; det lyder så riktig og så godt.

I virkeligheten er det misforstått, nedlatende og tåkeleggende. Å si at noen er “dumme” karakteriserer bare den aktuelle personens grad av intellekt. Å kalle noen for et “offer” for noe, er å ta ansvaret – og dermed verdigheten – fra et menneske. Jeg vil påstå at det er langt verre.

Ifølge Haaretz er flertallet av innbyggerne i 11. distrikt i Paris venstreorienterte akademikere i 30-40-årene som tilhører middelklassen. De bor i et tolerant område, der migranter og minoriteter føler det trygt å gå omkring. De strever med å forene angrepet på restaurantene og barene deres – der venner ble drept og såret – med det verdensbildet de har.

Det er ikke så rart. For i den grad vi kan snakke om ironi i en slik sammenheng, er det dypt ironisk at terroren nettopp rammer et slikt område, og det er rett og slett ikke noe å skjønne. Islamistisk terror fremstår uten “logikk”, uten mål og mening, vilkårlig og egoistisk ondskap.

Den som synder uten å komme til Gud med synden, skal dø, fastslår Bibelen.

Terroristene i den såkalte islamske staten (IS) har tatt på seg ansvaret. La dem få beholde det – og la oss stille dem og håndlangerne deres til ansvar med alle tilgjengelige og lovlige midler, innen- som utenlands.

Hvor lenge skal vi møte terroraksjoner med å relativisere, som den irske politikeren Mick Wallace på Twitter: “Fryktelig for ofrene, MEN (min uthevelse) hvor lenge skal Frankrike opprettholde sin rolle i militariseringen av planeten?”

Er drapene i Paris dermed rettferdiggjort, Wallace?

Skal vi, som kommentatoren Chris Graham nærmest gjør, glede oss over at “innbyggere i Vesten endelig (ja, han bruker faktisk det ordet) gis en liten smakebit av den konstante frykten som mennesker fra andre nasjoner har måttet utholde i flere generasjoner”?

Er det slik, Graham, at en feil rettferdiggjør en annen?

Det er på tide at vi står opp for retten til å leve i det 21. århundre og ikke i det sjette.

Det er på tide at vi forsvarer levesettet vårt og slutter med å unnskylde det.

Det er på tide at vi sier og setter makt bak at de som ikke kan akseptere dette levesettet, får finne seg et annet sted å være. Her vil de ikke bli savnet.

Eller er vi villig til å gi fra oss retten til å gå der vi vil, kle oss slik vi vil, tro på det vi vil, mene det vi vil og på annet vis uttrykke det vi vil (innenfor våre egne lovers grenser)?

Det er dette som nå angripes av de islamistiske terroristene, ikke symboler for staten.

Det vi nu står inför är företrädare för en ond ideologi. För dem är våldet inte ett medel – det är själva målet. En sådan motståndare kan demokratier inte böja sig för.

Slik uttrykte den svenske avisen Expressen det på lederplass lørdag. Jeg vil utfordre dem som måtte være uenig, til å ta ordet.

For hva er det de velmenende vil at vi skal forstå, og hvor mange terrorangrep – fra 11. september 2001 til 13. november 2015 – har forståelsen avverget? Hvilken innsikt er det vi mangler, som kan rettferdiggjøre den meningsløse volden?

Hvor mange ganger skal vi måtte høre etter et angrep at politi og etterretningsvesen kjente til radikalisering av en eller flere av gjerningsmennene – uten å ha foretatt seg noe?

Med 18 års aldersgrense til slutt: Hvor lenge skal vi lulle oss i søvn på slakterbenken vi synes å ha satt opp for oss selv med naiviteten vår?

En versjon av dette innlegget ble først publisert på min private blogg 15. november. Også på trykk i Dagen 17. november.

Hvordan kunne det skje?

Postet: 10. november 2015  Emner: , ,     Kommentar: 1   kommentarer

Innlegg 09.11.15 på markering av Krystallnatten. Arrangør: Sartora tankesmie

91 jøder ble drept natten mellom 9. og 10. november 1938. Nazistene forsøkte å skyve folket foran seg og hevdet at ødeleggelsene på «Rikskrystallnatten» – som propagandamaskineriet kalte den – var resultat av et folkelig raseri mot jøder. I realiteten var det styrt av det nasjonalsosialistiske partiet, der Hitler var partileder fra 1921, og utført av partiets paramilitære organisasjoner. De materielle skadene beløp seg til flere hundre millioner tyske riksmark, og de tyske jødene ble dømt til å betale erstatning på rundt en milliard riksmark til den tyske staten som oppreisning (!) for skadene.

Noen steder var faktisk lokalbefolkningen med på ødeleggelsene. Det gjør det relevant enda en gang å stille spørsmålet om hvordan 66 millioner innbyggere i et av verdens mest framskredne samfunn, kunne underkaste seg Adolf Hitler.

1918: Reymund Pretzel sittende mellom foreldrene sine.

1918: Raimund Pretzel sittende mellom foreldrene sine.

I 1999 dør den tyske journalisten og forfatteren Raimund Pretzel, bedre kjent under pseudonymet Sebastian Haffner, 91 år gammel. I 1914 var han sju år gammel, og første verdenskrig gjorde ham til en fanatisk nasjonalist. Sjokket av tapet i 1918 ble fulgt av forvirring som følge av revolusjon og hyperinflasjon.

Gjemt i en kommodeskuff etter farens død finner sønnen Oliver manuskriptet til en bok. Manuset var skrevet tidlig i 1939 i eksil i England, men var blitt lagt til side på høsten da andre verdenskrig brøt ut. «Min far ville kanskje ikke ha vært glad for at boken ble utgitt», vedgår Oliver Pretzel i et introduksjonskapittel til boken. Manuset er så nært i tid til begivenhetene det beskriver. Da boken ble utgitt i 2000 (tittel: «Geschichte eines Deutcen»), toppet den bestselgerlistene i Tyskland i 42 uker.

«Tyskland er intet, hver tysker er alt», skrev Goethe (min oversettelse fra engelsk) i 1808. Boken gir oss innblikk i forfatter Sebastian Haffners liv og de politiske begivenhetene i Tyskland fra 1914 til 1933. I en prolog til boken beskriver Haffner, sitat, «en historie om en duell. En duell mellom to svært ulike motstandere: en overvettes mektig, formidabel og nådeløs stat og en betydningsløs, ukjent privatperson.

Krystallnatt forfatter

Øverst t.v. Simon Haffners far, ca. 1932 Nederst t.v. forfatteren og hans mor, ca. 1935 Midten t.h. forfatteren ca. 25 år

Denne privatpersonen opplever seg å være konstant på defensiven. Han ønsker bare å bevare det han oppfatter som sin integritet, sitt privatliv og sin personlige ære. Disse verdiene er under konstant angrep fra regjeringen i det landet han lever i, og det ved hjelp av de mest brutale, om enn klossete, metoder. Men en skremmende ondskap forlanger staten at privatpersonen oppgir sine venner, forlater sine kjære, tar avstand fra det han tror på, og begynner å tro på noe som er bestemt for ham. Han må hilse på en ny måte, ete og drikke på måter han ikke setter pris på, bruke fritiden på ting og aktiviteter han forakter, og fornekte sin fortid og sin individualitet. For alt dette må han hele tiden uttrykke stor entusiasme og takknemlighet. Privatpersonen er imot alt dette, men han er dårlig forberedt på det overveldende angrepet», innleder Haffner boken med.

Ifølge forfatteren ble den virkelige nazistgenerasjonen formet blant dem som ble født i tiåret 1900-10. De opplevde 1. verdenskrig som et spennende tallspill, uten å kjenne realitetene på kroppen. Den tyske arbeiderrevolusjonen i 1918-19 ble slått brutalt ned våren 1919 av det høyreorienterte Frikorpset, brakt inn på banen av den sosialdemokratiske regjeringen. Forfatteren sammenligner Frikorpset med de nazistiske stormtroppene, som også deltok under Krystallnatten. Dette forberedte den senere nazirevolusjonen. Alt som nå manglet, var teorien som skulle rettferdiggjøre praksisen.

Krystallnatt Hitler

Øverst: Adolf Hitler og noen av hans nærmeste på vei til en demonstrasjon i Bayern i september, 1923. Nederst: En naziparade i Berlin i 1930.

1923 er et enda viktigere årstall for Haffner. Han mener en hel generasjon tyskere da fikk fjernet det åndelige organet som gir mennesket evne til fasthet, balanse og selvkontroll. «Dette organet kan gi seg utslag i samvittighet, fornuft, erfaring, respekt for loven, moral eller gudsfrykt. En hel generasjon lærte – etter trodde den lærte – å klare seg uten en slik ballast», skriver Haffner.

Et eksempel på hva som skjedde dette året, var valutasammenbruddet. I september 1923 var inflasjonen så høy at beløp opptil en million tyske mark var uten verdi. Oppsparte penger forsvant, levekostnadene kom ut av kontroll, og sjetteklassinger forsørget sine beskjemmede fedre som aksjespekulanter.

I perioden 1924-29 var det fred, men Weimarrepublikken (1919-33) klarer ikke å begeistre tyskerne. De unge opplevde ifølge Haffner slutten på den politiske spente perioden som om noe var blitt tatt fra dem. De ble gående og vente på den første offentlige forstyrrelsen av privatlivet, slik at de kunne starte på et nytt, kollektivt eventyr. I denne korte perioden med offentlig ro delte det tyske folket seg umerkelig i to grupper: de som senere skulle bli nazister, og de som ikke skulle bli det, de som lærte seg å leve individuelt.

SA-parade i Berlin 30. januar 1933 for å feire at Hitler er blitt kansler

SA-parade i Berlin 30. januar 1933 for å feire at Hitler er blitt kansler

Kjedsomhet har alltid vært den største faren for flertallet av det tyske folket, hevder Haffner. Med monotoni følger en lengsel etter «utfrielse», best av alt gjennom en omfattende, billig massesuggesjon, og dette gjør landet mindre skikket enn andre nasjoner til et demokratisk styresett. Hendelsene mellom 1914 og -24 hadde gjort den eldre generasjonen usikre på sine idealer, mens de unge bare hadde opplevd offentlig uro og anarki. Da Hitler inntok scenen, kom han ifølge Haffner med to avgjørende løfter – mellom linjene i sine taler: gjenopplivelse av krigsspillet fra 1914-18 og en repetisjon av anarkitilstanden fra 1923. Hitler appellerte til de to store opplevelsene som hadde preget den unge generasjonen. Det tente de som lengtet tilbake, og støtte fra seg de som hadde satt minustegn foran disse to hendelsene.

Sebastian Haffner selv var i denne siste gruppen, men han konstaterer at de ikke hadde noe alternativ å følge. De andre kreftene i samfunnet var allerede diskreditert gjennom tidligere begivenheter.

– Stemningen i Tyskland var preget av en passiv venting på det uunngåelige, koblet med et håp om likevel å unngå det i siste minutt, mener Sebastian Haffner.

Det ble ikke unngått. Og Krystallnatten markerer overgangen fra den diskrimineringen av jøder som startet med Hitlers maktovertakelse i 1933, til systematisk forfølgelse som skulle kulminere i Holocaust. Ikke noe menneske som deltok, kan si seg fri for ansvar. Men jeg synes Sebastian Haffner har levert et godt bidrag til å forstå hvordan det kunne skje.

Kilde (inkludert bilder): «Defying Hitler – a memoir» (2002)

Berlin, 01.04.1933. Diskrimineringen er startet.

Berlin, 01.04.1933. Diskrimineringen er startet.

 

Biskop i møte med seg selv

Postet: 3. november 2015  Emner: ,      kommentarer
800px-Erling_Pettersen_portrett

Foto: Vidar Kristensen, Kirkens informasjonstjeneste

Biskop Erling J. Pettersen går høyt ut mot Sandnes kirkelige fellesråd og vedtaket om ikke å ansette søkere som lever i homofilt samliv. I 2007 ble en utredning Pettersen laget, brukt i argumentasjonen mot ny ekteskapslov.

Først publisert i Stavanger Aftenblads papirutgave 03.11.15 (nettversjonen krever innlogging)

Biskopen i Stavanger har de siste årene markert seg som en talsmann for homofile i Den norske kirke (Dnk). 23. oktober uttalte han til Aftenbladet at vedtaket i Sandnes «ikke kan bli stående». Sandnes kirkelige fellesråd vedtok 13. oktober at det i ansettelsesdokumentet fortsatt skal stå at «søkere som lever i homofilt samliv, kan (…) ikke bli ansatt» i eksempelvis vigslede stillinger.

«Fellesrådet har rett til å gjøre det de har gjort, men de bryter med en utvikling i hele Kirken. De har fått tydelige signaler om at Kirken beveger seg i motsatt retning», siteres Pettersen på.

Utredning

I 2007 ga Kultur- og kirkedepartementet den daværende sognepresten i oppdrag å «foreta en gjennomgang av teologiske/kirkelige vurderinger i tilknytning til Den norske kirkes forståelse av ekteskap og samliv, slik det kommer til uttrykk i offentlige kirkelige uttalelser.»

Det er besnærende å lese denne utredningen i dag (se lenke nederst), ikke minst med tanke på synet til den ene halvdelen av bispekollegiet, hvori opptatt den samme Erling J. Pettersen.

Ekteskapsforståelse

Det teologiske menighetsfakultet (MF) var i 2007 en av høringsinstansene til forslaget om å endre blant annet ekteskapsloven. I sin uttalelse viser lærerrådet ved MF til to underliggende utredninger, blant annet Pettersens: «Erling Pettersen presenterer en forståelse av ekteskapet som en ‘eksklusiv, livsvarig enhet mellom en mann og en kvinne’, i tråd med den rådende oppfatningen i Den norske kirke og i mange andre kirkesamfunn», framholder lærerrådet.

Lærerrådet viser videre til at «de to utredninger har ulik profil og peker i retning av ulike konklusjoner på spørsmålet om hvordan ekteskapet bør forstås.» Argumentasjonen i Pettersens utredning «ligger på linje med den forståelse av ekteskapet som har kommet til uttrykk i tidligere uttalelser fra MF», skriver lærerrådet. MF konkluderte i høringsuttalelsen med at lovforslaget burde trekkes tilbake.

Luthersk perspektiv

I sin egen oppsummering av det lutherske perspektivet på ekteskapet skriver nåværende biskop Erling J. Pettersen i utredningen også at «ekteskapet er en ordning etter Guds vilje, innstiftet av Gud ved skapelsen til mann og kvinne for å videreføre skaperverket. Det er en ramme rundt seksualitet og et vern om oppvekst for barn. Ektefeller og familiemedlemmer har gjennom sitt liv i disse rollene del i Guds opprett­holdende, bevarende og livgivende virke. Forholdet mellom mor, far og barn er en skapelsesmessig gitt orden i det bibelske familiemønster, og en grunnstruktur i luthersk samlivsetikk og kirkelig tradisjon.»

Dette er et syn som svært mange av Pettersens meningsmotstandere i dag vil kunne skrive under på. Samtidig synes det å være helt i strid med det den samme Erling J. Pettersen står for i dag – og som utvilsomt også styrer hans holdning til vedtaket i Sandnes kirkelige fellesråd.

I tråd med sitt oppdrag for departementet siterer Pettersen i utredningen fra flere kirkelige dokumenter. Blant annet tar han med at et bredt sammensatt utvalg, nedsatt av bispemøtet, konkluderte på følgende vis i 1988: «Det går så langt vi kan sjå, ingen veg frå Bibelens syn på seksualitet til ein legitimering av homofil praksis.»

Ingen motforestillinger

Jeg finner ingen steder i utredningen – slik den er presentert i lovforslaget fra 2008 – at Pettersen tar med noe som har til hensikt å legitimere at ekteskapsloven bør endres for å inkludere homofile. Men da han to år senere ble utnevnt til biskop i Stavanger, var han den eneste av kandidatene som sa ja til homofilt samliv. Det er mulig at utredningen bare skulle oppsummere det andre hadde sagt. Men Pettersen synes å uttale seg fritt i  første del, slik det også framgår at lærerrådet ved MF oppfattet det.

Bare floskler?

I den konkrete saken om Fellesrådets avgjørelse vedgår altså Stavanger-biskopen at vedtaket er lovlig, noe også direktøren for Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon bekreftet overfor Vårt Land 16. oktober. Men Pettersen fjerner seg altså helt fra det inntrykket som skapes ved å lese hans utredning fra 2007, og han legger et sterkt press på Fellesrådet. Hvor blir det av de fromme ordene om at det finnes to syn på ekteskapet i Dnk? Er det bare floskler? Er «tålmodigheten» med dem som tenker om ekteskapet slik den verdensvide kristne kirke har tenkt i 2000 år – og fortsatt tenker – allerede oppbrukt?

Både Stavanger-biskopen og resten av bispekollegiet ville hatt godt av å hente fram Erling J. Pettersens utredning. Kanskje flere ville møtte seg selv i døren.

Her kan du lese utredningen. (Trykk på Høringsnotat og bla til pkt. 4.3.)

Dagens bibelord - Luk 5,27-32

27 Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» 28 Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham. 29 Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. 30 Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» 31 Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. 32 Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»
   

Luk 5,27-32
 Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!»
Les mer