Misjonsfolk og klimakamp

Postet: 30. desember 2016  Emner: , , ,      kommentarer

Det må være lov å ha flere tanker i hodet samtidig og likevel prioritere den ene framfor den andre.

Svar til Vårt Land-kommentator Alf Gjøsund. Først publisert i papirutgaven av Vårt Land 22.12.16

På profilert plass i Vårt Land 20. desember ansvarliggjør kommentator Alf Gjøsund meg på mitt svar til en av hans kolleger i lørdagsavisa (17. desember). På spørsmål om hvilken betydning jeg mente Den norske kirkes klimaengasjement har hatt for misjonsfolket, ble jeg innledningsvis i artikkelen sitert på at jeg mener det har hatt «stor, positiv betydning og gitt også misjonsfolk økt bevissthet om den bibelske forvaltertanken.»

Som jeg reflekterte litt rundt i en blogg jeg skrev på imf.no samme dag som artikkelen sto på trykk, er det utfordrende å skulle uttale seg på vegne av tusenvis av mennesker som regner Indremisjonsforbundet (ImF) som deres organisasjonstilknytning. Telefonoppringningen fra Vårt Land kom – slik telefonoppkall fra oss mediefolk vanligvis gjør – helt uforberedt fra min side.

Å være en av dem som svarer på slike telefoner er nå likevel en av de oppgavene jeg har som medieleder, og jeg har ingenting å utsette på det journalisten har gjengitt av mitt svar – tvert imot. Jeg står også fortsatt for det jeg sa. At biskoper og andre kirkelederes engasjement for klimasaken også har vært med på å bevisstgjøre «lavkirkelige og vekkelsesorienterte», som Alf Gjøsund beærer oss med, mener jeg er ganske klart. Jeg knyttet det opp til «den bibelske forvaltertanken», og jeg tenkte da først og fremst på det som står i 1. Mos 1, v. 26-28 om at menneskene skal legge jorden under seg og råde over øvrige skapninger. Jeg mener det de siste årene er skapt en større forståelse – i alle fall hos meg – for de ulike sidene dette inneholder, og at det er positivt.

Men så er det altså at Alf Gjøsund går meg inn på klingen – og det ved en gjennomgang av årets flere hundre artikler på sambåndet.no . Der fant han ingen artikler «om klimaet og den bibelske forvaltertanken», påpeker han, og det har han sikkert rett i. Utfra blant annet dette utleder den påtroppende debattredaktøren at «jo nærmere vekkelsestradisjonen en kirke eller organisasjon befinner seg, jo mindre er klimaengasjementet.»

Tilsynelatende har altså Alf Gjøsund funnet et åpenbart tilfelle av selvmotsigelse i min uttalelse. Gjøsund velger imidlertid ikke å ta med den andre delen av det jeg sa i intervjuet, og som jeg også er sitert på i artikkelen 17. desember: «Vi kan nok si at intensiteten i engasjementet i klimaspørsmålet ikke har vært så stor blant misjonsfolk. Indremisjonsforbundet har ikke prioritert å sette klimaspørsmål på dagsordenen. Vi har ikke hatt kapasitet til å utvikle egne dokumenter og strategier om dette spørsmålet».

Gjøsund velger imidlertid ikke å ta med den andre delen av det jeg sa i intervjuet, og som jeg også er sitert på

Også generalsekretær Erik Furnes i ImF har uttalt seg i tilsvarende ordelag (se dagen.no 04.12.15), med en bibelsk begrunnelse. Mitt svar var altså ikke kun basert på egen magefølelse, og jeg mener det var et ærlig svar.

Det journalisten ikke fikk plass til innenfor de tilmålte 5000 tegn, var det jeg sa om at jeg mener Bibelens autoritet og kristendommens plass i samfunnet har vært under et konstant angrep de siste tiårene, og at biskoper og andre kirkelige ledere i for liten grad har stått på den arenaen. Derfor har behovet for at ImF og andre misjonsorganisasjoner fortsatt ivaretar sitt vekkelsesoppdrag og apologetiske ansvar (trosforsvar) bare blitt større de siste årene. Der står vi trygt forankret i Bibelens budskap og Jesu oppdragsbeskrivelse om først og fremst å være vitner om ham som ba oss gå ut og gjøre «alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem (…) og lærer dem» (Matt 28,19-20).

Behovet for at ImF og andre misjonsorganisasjoner fortsatt ivaretar sitt vekkelsesoppdrag og apologetiske ansvar har bare blitt større de siste årene

   Innlegget er også publisert på Verdidebatt.no 

Uforsonlig feil

Postet: 22. desember 2016  Emner: , , ,      kommentarer

Læren om stedfortredende soning har vært kontinuerlig til stede i kristendommens historie siden oldkirken.

Innlegget ble først publisert i Dagen (i papirutgaven 19.12.16 og på dagen.no 21.12.16)

Førsteamanuensis Asle Eikrem tar feil når han i Dagen 15. desember hevder at «en tolkning av korset som stedfortredende strafflidelse ikke ble formulert før reformasjonen».

Dagens debattsider 19.12.16 med fire innlegg med utgangspunkt i Sambåndets novembernummer

Sambåndet satte søkelys på stedfortredende soning i novembernummeret, med den nylig utgitte boken «Kors og frelse – oppgjør med postmodernistisk kritikk av forsoningslæren» som hovedkilde. Boken er skrevet av Eikrems likemann når det gjelder akademisk grad, førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug internasjonale høgskole. Teigen viser i boken først og fremst til utenlandske teologer. Vi kontaktet Menighetsfakultetet for å høre om det fantes norske teologer med de samme tankene, og vi ble av ledelsen henvist til nettopp Asle Eikrem. Vårt intervju med ham utløste debatten i Dagen. Den ble startet av Johannes Kleppa, med henvisning til Sambåndet. (Se lenker nederst.)

I et svar til Eikrem på DagensDebatt.no viser Bernt Torvild Oftestad til Anselm av Canterbury (1033-1109) og skriftet «Cur Deus homo» («Hvorfor Gud ble menneske») fra 1098. Som vi skriver i den aktuelle temaseksjonen i Sambåndet, med Teigens bok som kilde, utviklet Anselm av Canterbury det som senere er blitt kalt objektiv forsoningslære. Hovedpoenget her er at Jesus betaler det menneskene skylder Gud, ved sin lidelse og død.

Teigen mener likevel at Anselms forsoningslære er smalere enn den vi finner i oldkirken. Anselm mente at Jesu frelsesverk ikke besto av at han led en stedfortredende straff, men at Jesus gir Gud en erstatning for det menneskene skylder.

Justin Martyr på maleri fra 1584 av André Thévet. Kilde: Wikimedia Commons

Derimot trekker Teigen fram Justin Martyr, som levde fra 100-165. Med henvisning til Galaterbrevet 3,13 framholdt Justin det som Guds vilje at Jesus skulle ta straffen over synden i menneskenes sted. Denne tidlige kirkefaderen omtaler Jesu korsdød både som befrielse fra Satans herredømme og som noe Jesus måtte gjennom for å sone menneskenes synder. Justin Martyr påpekte også, ifølge Teigen, at Jesus selv valgte å gå inn under forbannelsen som kom som følge av syndefallet, og syndefallet blir dermed det grunnleggende premiss for Justins forståelse av Jesu frelsesgjerning. Menneskene må frelses fra Guds dom over syndene deres, og Jesus må ta på seg å sone dommen. Teigen påviser at også Ireneus (130-202) og Athanasius (296-373) tar utgangspunkt i syndefallets konsekvenser når de skal forklare hva Jesu frelsesgjerning besto i. Også disse henviser til Gal 3,13.

Denne tidlige kirkefaderen omtaler Jesu korsdød både som befrielse fra Satans herredømme og som noe Jesus måtte gjennom for å sone menneskenes synder

Eikrem er kun opptatt av reformasjonstiden. Martin Luther (1483-1546) gjeninnfører den komplekse læren fra oldkirken og forstår frelse både som soning og seier – også han med utgangspunkt i blant annet Gal 3,13. Teigen skriver at Luther ser befrielse og seier som resultatet av at Jesus lider og død som vår stedfortreder. Også Johannes Calvin (1509-1564) var klar på at Jesus døde fordi han gikk inn under Guds vrede for å sone Guds rettferdige dom over menneskehetens synder som følge av syndefallet.

Det vil kanskje interessere Asle Eikrem å studere den franske filosofen Abelard (1079-1142). Ifølge Arne Helge Teigen var det han som utviklet den såkalte subjektive forsoningslæren – og det er her bruddet med oldkirken oppstår. Ifølge denne læretypen er det verken synd mot Gud eller Guds dom over synden som er menneskenes problem, men angsten for Gud. Gud åpenbarer seg gjennom Jesus på en måte som gjør at angsten forsvinner. Denne læren, skriver Teigen, ble senere videreført i den liberale teologien.

Førsteamanuensen må vurdere synet sitt på læren om stedfortredende soning i lys av de bibeltekstene kirkefedrene henviste til

Asle Eikrem benytter seg av et «argumentasjonsknep», som det het da jeg gikk på gymnaset på 1980-tallet, når han hevder det er «velkjent» at læren om stedfortredende lidelse ikke formuleres før på 1500-tallet. At han må ta dette opp med de kirkefedrene som er nevnt ovenfor, er én ting. Langt mer alvorlig er det at førsteamanuensen også må vurdere synet sitt på læren om stedfortredende soning i lys av de bibeltekstene kirkefedrene henviste til.

Les også: Leder i Sambåndet nr. 12/16: Dommen og tårene

 

Kronologisk oversikt over debattinnlegg publisert på dagen.no så langt:

Johannes Kleppa 08.12.16: Angrep på forsoninga – sentralpunktet i kristen tru 

Asle Eikrem 15.12.16: Forsoning i kristen tro 

Bernt Torvild Oftestad 15.12.16: Uklart om frelsen 

Redaksjonell artikkel i Dagen 16.12.16: Tviler på Jesu stedfortredende død 

Asle Eikrem 18.12.16: Om forsoning i kristen tradisjon 

Bernt Torvild Oftestad 20.12.16: Om Anselm og litt til 

Petter Olsen 21.12.16: Uforsonlig feil

Sakarías Ingólfsson 21.12.16: Det som skjer på alteret 

Innlegg om samme tema i Dagen som ikke er publisert på nett:

Egil Sjaastad 19.12.16: Stedfortrederen

Johannes Kleppa 20.12.16: Forsoninga i Bibelen og i kyrkja

Marian Eigeles 21.12.16: Ikke før reformasjonen?

Johannes Kleppa 22.12.16: Kvifor vart Gud eit menneske?

Humanetikere avslørt

Postet: 19. desember 2016  Emner: , , , ,      kommentarer

Omtrent samtidig med at julemarsipanen dukker opp i butikkene, gjenoppstår debatten om skolegudstjenester. Det er ikke våre nye landsmenn som lar seg skremme av utsikten til at barna deres skal avlegge den lokale kirken et besøk i skoletiden før jul, men humanetikerne. Og denne ressurssterke gruppen benekter hardnakket at de skyver muslimer og andre religiøse minoriteter foran seg i kampen for en «livsynsnøytral» offentlighet. 

Tidligere leder for Human-Etisk Forbund, Lars Gule, gjentar dette fromme budskapet i et innlegg på Verdidebatt 16. desember. «Det er et prinsipielt standpunkt. At det har blitt flere ikke-kristne i vårt land, understreker bare hvor viktig det sekulære prinsippet er», skriver Gule.

Muslimske Laial Ayoub fikk mye oppmerksomhet i fjor da hun skrev om hvorfor hun mente det var viktig at datteren deltok i skolegudstjenesten: «Hvem har sagt at vi muslimer ikke kan gå i kirken? 
For meg er det viktig at Janet lærer om alle religioner og om likhetene mellom dem, i stedet for om alle ulikhetene. Det er også viktig at hun lærer at vi må akseptere og vise respekt til alle religionene, for det er det islam handler om», skrev Ayoub på sin Facebook-profil. (Utsagnet om at det skulle finnes likheter mellom islam og kristendom kan i høy grad diskuteres, men det er ikke poenget her.)

I en artikkel i avisen Vårt Land 16. desember i år ser Ayoub tilbake på reaksjonene på utspillet for et år siden. Følgende sitat fra Ayoub er ganske så avslørende og stiller benektelsen fra humanetikernes talspersoner i et underlig lys: 

Det var alltid humanetikere jeg debatterte med, som mente at jeg som muslim ikke bør godta skolegudstjeneste

«Det var alltid humanetikere jeg debatterte med, som mente at jeg som muslim ikke bør godta skolegudstjeneste. Og så leser jeg at vi ødelegger julen. Men jeg har knapt møtt en muslim som har et problem med skolegudstjeneste eller julesanger, med unntak av enkelte som er nye i landet». (Uthevelsene er mine.) På Verdidebatt 17. desember viste jeg til dette sitatet og stilte Lars Gule to spørsmål:

«Vil Gule fortsatt benekte at humanetikere skyver muslimer og andre livssynsminoriteter foran seg? Er Lailal Ayoub utsatt for et markant tilfelle av feilerindring?» I skrivende stund – etter to dager – har førsteamanuensen ved Høgskolen i Oslo og Akershus ennå ikke svart meg.

I innlegget 16. desember gjentar Gule også en annen mye brukt påstand fra humanetikeres side: «Mange er ikke i stand til å skjønne at i et moderne samfunn skal staten ikke prioritere noen religioner framfor andre. Staten og alle offentlige institusjoner skal være livssynsnøytrale (NB – ikke verdinøytrale). Det innebærer at det er uakseptabelt med gudstjenester og annen religionsutøvelse i skolen.»

Det er ikke et krav at stater skal være livssynsnøytrale

Som jeg påpekte i min kommentar på Verdidebatt, burde Lars Gule vite at det ikke finnes noe slikt krav til stater. I avgjørelsen kalt Lautsi EMD 2011b i Den europeiske menneskerettsdomstol (krusifikssaken) skriver dommerne følgende (andre setning i artikkel 2, protokoll nr. 1) (fritt oversatt): «Denne setningen hindrer ikke Stater i å kunne formidle, gjennom læring eller utdanning, informasjon eller kunnskap av direkte eller indirekte religiøs eller filosofisk natur. Setningen tillater ikke engang foreldre å protestere mot innlemming av slik utdannelse i skolens pensum» (note 62).

Advokat Knut Skjærgård, som i Dagen 6. juni 2013 skrev om denne avgjørelsen, viser til at statsreligionens plass i samfunnet her anerkjennes, og at staten innenfor en vid ramme kan synliggjøre denne religionen, bare minoritetene ikke utsettes for tvang.

Videre siterer advokaten fra note 71. Her heter det (fritt oversatt): «Det er sant at ved å foreskrive nærvær av krusifikser i klasserom i statlige skoler – et symbol som (…) uten tvil refererer til kristendommen – tillater regelverket at landets flertallsreligion får dominerende synlighet i skolemiljøet. Imidlertid er dette i seg selv ikke nok til å indikere en prosess med indoktrinering fra statens side».

Knut Skjærgård utlegger dette som at en stat har anledning til å holde seg med en statsreligion – og naturlig nok kan prioritere denne. Og det er naturlig at en slik religion gis privilegier som ikke andre nylig tilflyttede religioner kan kreve – uten at det av den grunn foreligger noen forskjellsbehandling eller livssynstvang.

Jeg kjenner ikke til at rettspraksis i EMD har endret seg på dette området. I skrivende stund gjør visst heller ikke Lars Gule det.

Kortversjon:

Jo, humanetikere skyver muslimer foran seg. Bare spør Lailal Youb!

Nei, det er ikke et krav at staten skal være «livssynsnøytral». Bare spør Den europeiske menneskerettsdomstolen!

Sambåndet 12/16 Teologisk frihet og talsmannsfunksjon

Postet: 17. desember 2016  Emner: , , , ,     Kommentarer: 2   kommentarer

Selv om jeg følte det stormet i november, har også desember vært spesiell jobbmessig. Også årets siste redaktørblogg får derfor et personlig preg. (Avsnittet om klima oppdatert 18.12.16.)

Vanligvis har jeg begrenset perioden jeg omtaler, til de fire ukene mellom hver utgivelse av bladet. Denne gangen strekker jeg den fram til dags dato.

Dramatisk: Som medieleder i Indremisjonsforbundet (ImF) har jeg flere roller. Den funksjonen jeg bruker klart mest tid på, er å være ansvarlig redaktør for Sambåndet. I tillegg består medielederstillingen også i det å være en av dem som kan uttale seg offentlig på vegne av ImF, altså en pressetalsmann. Dette er ikke uproblematisk rent yrkesetisk sett og stiller store krav til at jeg er bevisst på hvilken funskjon jeg til envher tid utøver.

Mandag 12. desember ble kanskje den mest spesielle dagen så langt i denne jobben

Som jeg har beskrevet på min private Facebook-profil, ble mandag 12. desember kanskje den mest spesielle dagen så langt i denne jobben. Mellom kl. 08.35 og kl. 14.05 denne dagen ble jeg oppringt av journalister fra henholdsvis Agderposten, Kristelig Pressekontor, VG, NRK, Dagen, P7-Kystradioen og avisen der jeg hadde min første faste journalistjobb, Fædrelandsvennen. Bakgrunnen var at en jente på 17 år den sammen morgenen var blitt knivstukket av en jevnaldrende gutt. Begge var elever ved den ImF-eide videregående skolen KVS-Bygland. Den første telefonen kom bare litt over en halvtime etter at ugjerningen hadde skjedd.

Talsmann: Det jeg ganske raskt måtte bestemme meg for i denne situasjonen, var hvilken rolle jeg skulle utøve. Det var på en måte enkelt. Jeg forsto at jeg først og fremst måtte være pressetalsmann – i et forsøk på å avlaste og bistå rektoren ved KVS-Bygland slik at han kunne ta seg av medelever og pårørende, og ved å bruke den kunnskapen jeg har om hvilken informasjon mediene ønsker.

Det brennende spørsmålet var jo hvordan tilstanden til den tilskadekomne jenta var. Jeg fikk tak i rektor på telefonen og kunne deretter formidle noen setninger til VG (for anledningen ga de meg tittelen «pressesjef»). Disse opplysningene ble også sitert av andre medier.

Det jeg tenkte på, både mens det sto på og i ettertid, er hvor viktig det er når det er lite informasjon «ute», å velge sine ord med omhu og vite hva man kan gå ut med og hva man ikke bør si noe om. Hensyn som må tas, er for eksempel om det man sier offentlig, kan bidra til å identifisere den som er mistenkt, eller om det kan føre til spekulasjoner om motiv- og årsaksforhold. Det var viktig å holde seg til det jeg opplevde å ha sikker informasjon om, og svare at jeg «ikke visste» eller «ikke kunne si» når det var nødvendig.

Når det er lite informasjon «ute», er det viktig å velge sine ord med omhu og vite hva man kan gå ut med og hva man ikke bør si noe om

Ettersom det drøyde med informasjon fra politi og/eller sykehus om tilstanden til jenta ved innleggelse, ble det også viktig å kunne oppdatere både oss selv internt og mediene om dette. Sykehuset forsto at jeg som pressetalsmann hadde behov for denne informasjonen og sørget for at jeg fikk en oppdatering jeg kunne gå ut med. Ikke lenge etter kom også Agder-politiet med samme informasjon, formidlet via mikrobloggtjenesten Twitter og pressemelding på deres nettside. Da stilnet stort sett også telefonene. Og mens jeg altså konsetrerte meg om å betjene andre medier, sørget kollega Vilhem Viksøy for at også sambåndet.no var oppdatert. Det ble dermed en god arbeidsdeling i ImFs medieavdeling.

Klima: Også på arbeidsukas siste dag fikk jeg øvd meg i å være «på andre siden av bordet» sammenlignet med det jeg fortsatt er mest vant til. Jeg ble oppringt av en journalist i Vårt Land og spurt om hva ImF mente om Den norske kirkes rolle i klimasaken (med bakgrunn i at Kirkemøtet i 2007 besluttet at Dnk skulle ha søkelys på klima i en tiårsperiode framover). 

Det er krevende å skulle formidle noe som oppfattes å være på vegne av hele indremisjonsfamilien, særlig i saker der man ikke ganske enkelt kan vise til et vedtatt dokument eller tidligere avgitt uttalelse. Artikkelen der jeg var intervjuet, havnet på førstesiden av lørdagsavisa. Jeg er spent på om misjonsfolket vårt opplever det jeg sa, som dekkende! (Det var noe som surret i bakhodet mens jeg ble intervjuet, men som jeg først kom på to dager etter: Jeg var lite begeistret for kirkens engasjement i kampanjen Klimavalg 2013, fordi denne fikk en partipolitisk profil. Den norske kirke bør normalt ikke gi uttrykk for partipolitisk sym-  eller antipati. 

Jeg er spent på om misjonsfolket vårt opplever det jeg sa, som dekkende!

Sambåndet i desember

Synspunkt: Så vender vi oss til desembernummeret av Sambåndet. Lederartikkelen vår i oktober om nei til fusjon med NLM nå, førte til et svar fra Andreas Evensen og Torgeir Skrunes på Synspunkt-plass i bladet i november. Som det framgår av lenken, utfordret de Sambåndet til å svare på noen spørsmål i forlengelsen av den nevnte lederartikkelen. Også dette ble en krevende oppgave som jeg brukte mye tid på fram mot deadline for desemberutgaven (som i skrivende stund er på vei til abonnentene). Jeg valgte å svare på kommentarplass ettersom jeg ikke ønsket å binde Sambåndet på den måten som en lederartikkel ville gjort. Det jeg skrev, står dermed for min regning som redaktør. Temaet – om graden av teologisk frihet i ImF opp mot den evangelisk lutherske bekjennelse og «Syn og retningslinjer» – er alvorlig nok. Da dåpsspørsmålet ble satt på spissen i daværende DVI i starten av 1900-tallet, truet blant andre Sambåndets første redaktør (som også var første (general)sekretær) med å trekke seg! På sambåndet.no kommer jeg til å legge mitt svar inn i kommentarfeltet til artikkelen fra Evensen og Skrunes (gjort 20. desember), og jeg vil invitere til saklig debatt.

Da dåpsspørsmålet ble satt på spissen i daværende DVI i starten av 1900-tallet, truet blant andre Sambåndets første redaktør med å trekke seg

Nyheter: På nyhetsplass er nok den meste spesielle saken den som startet med en uvanlig melding som kom inn på ImFs Facebook-profil i august. Den var skrevet av en person som oppgav et navn, men som skrev fra en profil med et annet navn. Vedkommende ga uttrykk for at han var en familiefar fra Irak som hadde konvertert til kristendommen og av den grunn hadde måttet flykte fra fiendtlig innstilte slektninger. Han hevdet å befinne seg i Libanon og ba om hjelp fra ImF i den blant annet vanskelige økonomiske situasjonen familien befant seg i. Jeg sendte svar og stilte flere spørsmål, blant annet om hvordan han, med utgangspunkt i Libanon, hadde funnet fram til ImFs profil på Facebook og bedt nettopp en norsk indremisjonsorganisasjon om hjelp. Disse spørsmålene svarte han ikke på, men lavoppløselige fotografier av et UNHCR-dokument og dåpsattester ser ekte ut. I disse dokumentene finnes det spor som kan lede oss til noen som kanskje vet mer, og vi vil følge det opp.

Håp: Temaseksjonen knyttet vi denne gangen opp til en diakonikonferanse i regi av Bjørgvin bispedømme med stikkordet håp. Hverdagsdiakoni er ett av fire hovedpunkt i ImFs strategiplan, og vi syntes også at håp er et tema som passer godt nå inn mot jul. Tidligere statsråd og diplomat Hilde Frafjord Johnsom var en av foredragsholderne, og kollega Brit Rønningen tok turen til Oslo for å intervjue henne. Et av målene var å plassere den nåværende generalsekretæren i KrF litt mer i relasjon til bedehusland enn det som har kommet fram tidligere. Det tror jeg vi har klart et godt stykke på vei. Intervjuet vil bli publisert digitalt i romjulen. Artig nok inneholder den ene av artiklene i temaseksjonen referanser til teologiske spørsmål som også har relevans med tanke på diskusjonen om teologisk frihet i ImF. Det var ikke tilsiktet. 

Artig nok inneholder den ene av artiklene i temaseksjonen utilsiktede referanser til teologiske spørsmål som har relevans med tanke på diskusjonen om teologisk frihet. 

Møte med: Ellers kan vi i desember også by på et varmt og nært Møte med-intervju med Liv Rolfsnes i Odda, som omtaler seg selv som bymisjonær. ImF-Ung-sidene er spesielle ved at de denne gangen ikke presenterer et lag, men et intervju med avtroppende daglig leder for ImF-Ung, Kenneth Foss, der han ser tilbake på sine nesten 20 år i denne jobben.

Reaksjoner

Visjon Norge: Ser vi tilbake på novembernummeret, er det flere av sakene der som har fått oppmerksomhet i andre medier. Fra nyhetsdelen ble artikkelen om Bildøy bibelskole som distanserer seg fra Visjon Norge, sitert av både Dagen og Vårt Land, og det har også kommet noen innlegg i artikkelens kommentarfelt. (Les mer om reaksjonene på denne artikkelen i denne lenken.)

ELN: Nyheten om at Evangelisk luthersk nettverk, der ImF er med, oppfordret til samling i små fellesskap, enkelte steder som alternativ til søndagsgudstjenesten i kirken, resulterte i en debatt i Dagen mellom Harald Myklebust og Kjell Furnes (ikke alt er publisert på nett).

Vi har fått god respons på at vi tok opp dette temaet, og det er flott at også andre deler av kristenpressen tar tak i det

Forsoning: Den viktige temaseksjonen vår i november, om angrepet på læren om stedfortrendende soning, ble også etter hvert fanget opp i Dagen. Det startet med et Innspel fra Johannes Kleppa 8. desember der Sambåndet ble nevnt. Asle Eikrem, som vi intervjuet, svarte Kleppa i Dagen 15. desember, og debatten pågår fortsatt. 16. desember kom også Dagen med en redaksjonell sak der Sambåndet er nevnt og blant andre Eikrem intervjuet. Vi har fått god respons på at vi tok opp dette temaet, og det er flott at også andre deler av kristenpressen tar tak i det.

Av egne nettsaker mellom utgivelsen av november- og desemebernumrene, tar vi med undersøkelse om menighetsplanting.

Da vil jeg takke alle som har lest hele ned hit – og jeg vil også benytte anledningen til å ønske god jul og godt nyttår på vegne av ImF Media! Ta gjerne kontakt om du har spørsmål, ros eller ris til arbeidet i redaksjonen.

Med vennlig hilsen

Petter Olsen

ansvarlig redaktør for Sambåndet

p.olsen@imf.no/932 14 319 

Dagens bibelord - Jes 55,8-13

8 For mine tanker er ikke deres tanker,
          og deres veier er ikke mine veier,
          sier Herren.
          
   
9 Som himmelen er høyt over jorden,
          slik er mine veier høyt over deres veier
          og mine tanker høyt over deres tanker.
          
   
10 For lik regn og snø
          som faller fra himmelen
          og ikke vender tilbake dit
          før de har vannet jorden,
          gjort den fruktbar og fått den til å spire,
          gitt såkorn til den som skal så,
          og brød til den som skal spise,
          
   
11 slik er mitt ord
          som går ut av min munn:
          Det vender ikke tomt tilbake til meg,
          men gjør det jeg vil
          og fullfører det jeg sender det til.
          
   
12 For med glede skal dere dra ut,
          i fred skal dere føres fram.
          Fjell og hauger bryter ut i jubel foran dere,
          alle trær på marken klapper i hendene.
          
   
13 I stedet for tornekratt
          skal det vokse sypresser,
          i stedet for nesler
          skal det vokse myrt.
          Slik skal Herren få et navn,
          et evig tegn som aldri slettes ut.

Jes 55,8-13
 For mine tanker er ikke deres tanker,
          og deres veier er ikke mine veier,
          sier Herren.
          
   
Les mer