«Bibelsk begrunnelse» uten Bibelen

Postet: 29. januar 2018  Emner: , , ,      kommentarer

Gard Sandaker-Nielsen og Kristin Gunleiksrud Raaum fra Åpen folkekirke foregir i Dagen å begrunne et ja til likekjønnet vigsel ut fra Bibelen. Likevel refererer de ikke til et eneste bibelvers som de mener støtter ekteskap mellom homofile.

Kronikkforfatterne vedgår i kronikken 24. januar at det «ikke finnes eksempler på ekteskap mellom to av samme kjønn i Bibelen». Dette forklarer de med at «noe slikt fantes ikke i antikken». Det framstår for meg ganske forunderlig at noen fortsatt kan hevde dette.

Monumentet «Khaironeias løver». Foto: Philipp Pilhofer/Wikimedia Commons.

Med bakgrunn i et manus fra tidligere førstelektor ved Det teologiske menighetsfakultet (MF), Bjørn Helge Sandvei, kunne Sambåndet i nr. 11/17 liste opp en rekke eksempler på at forpliktende homofilt samliv var kjent i denne tidsperioden (700-800 år f.Kr. til ca. 500 år e.Kr.):

–         I år 342 e.Kr. ble likekjønnet ekteskap forbudt i romersk lov (og var følgelig utbredt før den tid)

–         Etter slaget ved Khaironeia i Hellas i 338 f.Kr. ble det reist et minnesmerke over de falne i «den hellige skare» fra Theben. Det var en elitetropp som utelukkende besto av homofile par. Dette monumentet passerte Paulus trolig på sine reiser mellom nord og sør i Hellas (Apg 17,15 og 20,2) og kunne få frisket opp historien.

–         I Platons verk «Symposium» nevnes de historiske personene Pausanias og Agathon, som hadde hatt et homoseksuelt forhold til hverandre i 12 år i 416 f.Kr., som er det tidspunkt handlingen i verket er lagt til.

–         I en tekst av Straton fra Sardes på 100-tallet e.Kr. beskriver Straton hvordan en mann kan oppleve erotisk tiltrekning mot tenåringsgutter og ønske å etablere et gjensidig kjærlighetsforhold.

–         I populærromanen «Efesiske eventyr» av Xenofon fra Efesos på 100-tallet e.Kr. fremstilles heterofile og homofile kjærlighetsforhold som sidestilte alternativer.

–         Keiser Nero (37–68 e.Kr.) feiret i full offentlighet minst to bryllupsseremonier med menn.

–         Keiser Hadrian (76–138 e.Kr.) hadde et kjærlighetsforhold til grekeren Antinoos.

–         I boken «Erotikos» i det første århundre e.Kr. lar forfatteren, Plutark, en av personene si at «tiltrekningen mot unge gutter og mot kvinner dreier seg om én og samme sak: kjærlighet».

–         Antikkforskeren og teologen Bernadette Brooten har funnet gravsteiner fra antikken der innskrifter og portretter presenterer de døde som et lesbisk ektepar. Også Paulus skriver om kvinnelig homoseksualitet (Rom 1).

Flere av eksemplene ovenfor tyder klart på at Paulus kjente til «ekte» homofili

Sandaker-Nielsen og Raaum holder det åpent om Paulus skriver om «homofilt samliv» eller «advarer mot en form for maskulin promiskuitet». Flere av eksemplene ovenfor tyder klart på at Paulus kjente til «ekte» homofili.

Når det gjelder stedene i Bibelen der Paulus omtaler homofili, nøyer jeg meg med å vise til det Sandvei holder fram om 1. Kor 6. Greskeksperten påpeker at Paulus her unngår å bruke antikkens mer positivt ladede begreper for homoseksuell adferd («elsker»/«elskede») og negativt ladede ord som eksempelvis «gutteskjender». I stedet bruker apostelen et ny-ord som i ordrett oversettelse betyr «hankjønns-samligger». Sandvei mener dette er avledet av 3. Mos 18,22 og 20,13. Ordet var likevel lett å forstå ettersom det var sammensatt av hankjønn, mann og et verb som betyr å bringe til sengs, ligge med, ha samleie med. På denne måten knytter Paulus, ifølge Sandvei, an til bibelsk tenkning, og apostelen unngår å bli misforstått som å bare referere til homoseksuelle handlinger knyttet til eksempelvis prostitusjon og pederasti (sex med unger gutter).

Sammenligningen holder ikke

I et forsøk på å bortforklare Bibelens tale om ekteskap for eksempel i 1. Mos 1,26-28; 2,24; Matt 19,4-6 og Mark 10,6-9, lar Sandaker-Nielsen og Raaum uttrykket «bibelsk ekteskap» stå for eksempler på menneskelige forhold de finner omtalt i Bibelen. Den sammenligningen holder ikke. De nevner eksempelvis at kong Salomo hadde 700 hustruer og 300 medhustruer, men nevner ikke at Gud advarte mot dette. I den såkalte kongeloven i 5. Mos, v. 17, leser vi: «Han skal heller ikke ta seg mange hustruer, for at hans hjerte ikke skal komme på avveier». Det var for øvrig nettopp det som skjedde med Salomo (1. Kong 11,3b). I Det nye testamente leser vi at en tilsynsmann (1. Tim 3,2), menighetstjener (1. Tim 3,12) og en eldste (Titus 1,6) skal være «én kvinnes mann».

Er det derfor «Tore på sporet» har det travelt?

De to kronikkforfatterne innrømmer at «i all ekteskapsforståelse i Bibelen består ekteskapet av en eller flere kvinner og en mann». Forklaringen på dette mener de er åpenbar – nemlig at reproduksjon var hovedmålet. Det er ingen tvil om at dette er ett av målene (1. Mos 1,28) i tillegg til at Gud så at det ikke var godt for det første mennesket å være alene (1. Mos 2,18). Men for Sandaker-Nielsen og Raaum er det imidlertid ikke et argument for ekteskapet mellom én mann og én kvinne at det bare er et slikt parforhold som kan resultere i felles barn. Før, påpeker de, «fantes ikke andre måter å lage barn på enn naturmetoden. I dag er dette annerledes.»

Ja, dette siste har de helt rett i. Er det derfor «Tore på sporet» har det travelt?

Først publisert på dagensdebatt.no 27.01.18 og i Dagens papiravis 29.01.18

Meningen i spørsmålet

Postet: 17. september 2017  Emner: , , ,      kommentarer

Når vi journalister gjengir i artikkelen de spørsmålene vi har stilt intervjuobjektet, er det ofte for å vise at vi er pågående og kritiske. Når vårt eget syn tilsynelatende gjenspeiles i spørsmålsstillingen, er det imidlertid grunn til å slå alarm.

Vårt Land-familie fra 1959. Foto: Atelier Rude/Wikimedia Commons

Et avsnitt i en meningsytring fra Vårt Lands kommentator Olav Egil Aune 14. september illustrerer denne problemstillingen. «Her i avisen, som i andre aviser, dukker formuleringen ‘kristne, jøder og katolikker’ stadig opp. Ofte når det er noe man er sammen om. Veldig sammen om. Artig. Men antakelig også en ‘freudiansk glipp’, som betyr at man ikke sier det man hadde tenkt å si, men i stedet noe som røper hva man egentlig mente eller hadde i underbevisstheten.» (Jeg er for øvrig uenig i mye av det Aune skriver i denne kommentaren, men det lar jeg ligge nå.)

Ekteskapet

Jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg leste dette avsnittet. To dager tidligere hadde jeg reagert ganske kraftig på det jeg mistenker at nettopp var en slik «freudiansk glipp», eller forsnakkelse, i et intervju Vårt Land brakte til torgs med avtroppende biskop i Oslo bispedømme, Ole Christian Kvarme. Jeg leser Vårt Land med stor interesse hver dag, og som kjent er det slik at den man er glad i, «tukter» man.

I artikkelen 12. september kommer journalisten (som jeg for øvrig har hilst på og snakket med) naturlig nok inn på striden i Den norske kirke om ekteskapet, der Kvarmes syn er i mindretall.

Journalisten skriver: «Høsten 2015 forsto han (Kvarme, min anm.) at Kirkemøtet kom til å vedta likekjønnet vigsel. Strategien hans ble å kjempe for at et tradisjonelt syn på ekteskapet – for mann og kvinne – fremdeles skulle ha sin plass i kirken. Ennå kan han ikke si om Kirkemøtets vedtak om to vigselsliturgier har styrket ekteskapet som institusjon.»

Siste setning fungerer som et indirekte spørsmål fra journalisten om hvorvidt ekteskapet faktisk er blitt styrket av striden rundt hvordan det skal defineres.

Kvarmes respons gjengis slik: «Fremdeles er dette så nytt at jeg ikke vet om ekteskapet som institusjon er styrket. Ingen annen sak som har vært oppe i Kirkemøtet, har smertet meg like mye. Kristen enhet koster.»

Journalisten går over i indirekte sitat av Kvarme: «Den (kristen enhet, min anm.) kan beholdes om man står sammen om det vesentligste, evangeliet om Jesus, mener han. Men da kan ikke enkelte snakke nedsettende om arven fra bedehuset.» (Det kunne ellers vært interessant å fått vite mer om hva Kvarme sa om det siste, men denne setningen er alt journalisten tar med om det. Det kunne også ha vært sagt mye om hva som ligger i begrepet «kristen enhet», men også det får ligge nå.)

Forsnakkelse

Så er det at den «freudianske glippen» etter mitt syn kommer, og det i form av det jeg innledet med, et gjengitt spørsmål fra journalistens side:

«Hvorfor stiller du ikke krav til konservatives retorikk om liberale og homofile?»

Slik jeg oppfatter det som leser, oser det avstandtagen, ovenfra og ned-holdning og noe i nærheten av forakt av dette spørsmålet

Slik jeg oppfatter det som leser, oser det avstandtagen, ovenfra og ned-holdning og noe i nærheten av forakt av dette spørsmålet.

– For det første settes det en merkelapp på en gruppe mennesker – formodentlig jeg og andre som baserer vårt syn på ekteskapet på det vi leser i Bibelen.

– For det andre karakteriseres måten denne gruppen argumenterer på. Vi driver med «retorikk», et fremmedord for talekunst, som etter mitt syn her klart gis en negativ klang.

– For det tredje er det nødvendig å gjøre noe med denne gruppens argumentasjonsform – det må stilles krav til den.

For å bruke Olav Egil Aunes ord: I stedet for å stille spørsmålet slik han hadde tenkt, velger journalisten ord som «røper hva han egentlig mente eller hadde i underbevisstheten». Selv om jeg skulle være den eneste leseren som aner en underliggende meningsytring i spørsmålet, står Vårt Land overfor et journalistfaglig problem. I en nyhetsartikkel skal journalisten holde seg selv utenfor. 

Journalistisk ansvar

Så langt det framgår av artikkelen, aksepterer Kvarme premissene i spørsmålet. «Jeg gjør det», sier han (altså stiller krav «til konservatives retorikk»). Tilsynelatende er altså biskopen og journalisten sammen om å ta avstand fra «de konservatives retorikk», noe som gjør inntrykket enda sterkere. Dersom Kvarme hadde hatt med seg en kommunikasjonsrådgiver, forutsetter jeg at vedkommende ville ha arrestert journalisten på ordbruken.

Både jeg og andre som regnes som konservative, gjør klokt i å vurdere de ord vi velger å bruke om sårbare problemstillinger, og feil har blitt begått. Det fritar imidlertid ikke Vårt Land for avisens journalistfaglige ansvar

Både jeg og andre som regnes som konservative, gjør klokt i å vurdere de ord vi velger å bruke om sårbare problemstillinger, og feil har blitt begått. Det fritar imidlertid ikke Vårt Land for avisens journalistfaglige ansvar.

Vårt Land har pålagt seg selv ikke å ha en mening på lederplass i det avisen oppfatter som kontroversielle teologiske spørsmål. Ekteskapet er ett av disse spørsmålene. Da må man passe ekstra godt på at meningene ikke framkommer i det som gir seg ut for å være ordinære nyhetsartikler der kontrakten med leseren forutsetter at man forsøker å være objektiv. I motsatt fall blir det Breitbart på norsk. 

Først publisert på verdidebatt.no 16.09.17.

Kalt til å forkynne et budskap

Postet: 31. januar 2017  Emner: , ,     Kommentar: 1   kommentarer

VG bommer fullstendig i lederen 29. januar som sier ja til likekjønnet vigsel (lenke nederst).

Innlegg i VG 31.01.17

Først publisert i VGs papirutgave 31.01.17

Ifølge VG er det fraksjonerende, respektløst og stridslystent å fastholde den kristne kirkes totusenårige lære om ekteskapet, og vi som gjør det, støter mennesker ut. Har avisen tenkt på at kirkens funksjon er å invitere mennesker til å ta imot et bestemt budskap?

Bibelen lærer at alle mennesker er skapt av Gud og har samme verdi. Samtidig har Skaperen sagt noe om hvordan han vil at vi skal leve. Dette ber Bibelen de kristne om å forkynne og forsvare. LHBT-personers interesseorganisasjoner startet en kamp for at Den norske kirke skal se bort fra bibelordet, og de har nå lyktes. Er det respektfullt og fredsælt?

I tillegg mener VG at vi som fastholder budskapet om at ekteskapet er for én mann og én kvinne og slik kan resultere i felles barn, bygger på gammeltestamentlig og utdatert lære. Avisen glemmer at Jesus i Det nye testamente bekrefter og understreker læren i Første Mosebok. Til nyeste nummer av Indremisjonsforbundets blad, Sambåndet, sier biolog Dag Olav Hessen at «biologisk er det to kjønn som er utgangspunktet for høyere organismer». Han omtaler homofili som «unntak» og avviser at kjønn er en sosial konstruksjon.

Jeg kan ikke ta fra noen deres opplevelse, men døren til kirker og bedehus er ikke lukket for noen. Dersom budskapet skal endres for at enhver livsførsel skal oppleve seg sanksjonert, mister kirke- og trossamfunn imidlertid innhold og rolle. Da blir det bare seremonier igjen, kall det gjerne en «folkekirke».

Da blir det bare seremonier igjen, kall det gjerne en «folkekirke»

«Heller ikke jeg fordømmer deg», sa Jesus til kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd. Det siteres ofte, men sjeldnere det han la til: «Gå bort, og synd ikke mer». Sannheten tro i kjærlighet er dette en del av det den kristne kirke er kalt til å forkynne.

Les den aktuelle lederartikkelen i VG her.

KrF er større enn Hareide

Postet: 11. juli 2016  Emner: , , , , ,     Kommentar: 1   kommentarer

Politisk redaktør Berit Aalborg snur saken på hodet i sin kommentar «Skjebnetid for KrF».

Fredag (8. juli) ble det klart at treneren for fotballaget Bryne de siste åtte ukene, Alf Ingve Berntsen, trekker seg med umiddelbar virkning. Resulatene har utebilltt, og «da er klubben viktigst», sa Berntsen på NRK Rogalands tv-sending.

Det er en holdning det står respekt av. I Aalborgs stort oppslåtte kommentar i samme dags avis legger hun, uten sammenligning for øvrig, det motsatte til grunn – at lederen kommer før de han eller hun skal lede. Den politiske redaktøren mener at KrF må slutte rekkene bak det hun beskriver som partileder Knut Arild Hareides ønske om «en forsiktig nyorientering i partiets syn på ekteskap».

Dette framstår for meg som et underlig resonnement. Aalborg skriver rett ut at «måten KrF behandler sin leder på etter en krevende homodebatt, kan få avgjørende betydning for partiets framtid».

Etter mitt syn er det like gjerne slik at det er måten partilederen behandler partiet på, som kan bli avgjørende.

Snarere enn å være bekymret for hvordan Knut Arild Hareide påvirkes av manglende støtte fra partiet, bør Aalborg reflektere over hva hennes egen avis har funnet ut, nemlig at partiets stortingsrepresentanter er «lunkne til homodebatten» og «tause om programkomiteens forslag til oppmykning av ekteskapspolitikken». Det skulle mer enn antyde at Hareide faktisk mangler støtte i partiet på dette punktet, bortsett da fra medlemmene av programkomiteen. Mener Vårt Lands politiske redaktør at et parti skal forandre mening om vitale spørsmål kun fordi partilederen ønsker det?

Det er ikke uten videre slik at partilederen har avgjørende betydning for hvilken oppslutning partiet oppnår ved valg. Senest i 2015 ble Knut Arild Hareide kåret til valgkampens vinner, men KrF sto likevel nærmest på stedet hvil da velgerne hadde sagt sitt (5,4 prosent var en tilbakegang på 0,1 prosentpoeng sammenlignet med 2011). Fersk partileder Jonas Gahr Støre fikk derimot kritikk i mediene for sin innsats i valgkampen, men Arbeiderpartiet ble en av valgets vinnere (33 prosent var en framgang på 1,3 prosentpoeng sml. 2011).

Etter min mening har Knut Arild Hareide gått altfor langt i å forskottere at programkomiteens forslag faktisk blir vedtatt. Det kan virke som om han forsøker å binde partiet ved hjelp av medieutspill, og at det er dette det nå reageres på. En meningsmåling som ble tatt opp i en periode som inkluderte Hareides deltakelse i Pride-paraden, viste et fall for KrF på et helt prosentpoeng, til 4,4 prosnet, og partiet nærmer seg dermed sperregrensen. Det er altså ikke bare internt i partiet støtten til Hareides utspill om ekteskap er lunken, det kan også virke som om velgerne reagerer.

Jeg tror KrF og dets leder gjør klokt i å tenke over om partiet har potensial til å vinne flere velgere gjennom en endring i synet på ekteskap, enn de partiet står i reell fare for å miste. I dette tilfellet handler det mer om partiets sjel enn om partilederens.

Kommentaren ble først publisert på Vårt Lands Verdidebatt 9. juli

Les mer: Lederen i Dagen 9. juli går i samme retning: Hareides sololøp

Et pauli oppgjør og parallel til i dag

Postet: 28. januar 2016  Emner: , , ,      kommentarer

Biskop emeritus Tor Berger Jørgensen mener vi må kunne leve med ulikt syn på ekteskapet fordi det var ulikt syn på jødiske renhetslover i den første kristne kirke. Han skal ha kreditt for forsøket.

Først publisert som Synspunkt i Dagen 27.01.16

Det er i en reportasje i Dagen 22. januar den tidligere biskopen og generalsekretæren i NMS argumenterer på denne måten. Han anfører ifølge avisen at de jødiske kristne «fortsatte å praktisere jødiske renhetslover, mens hedningekristne ikke følte seg forpliktet på det».

– Det å holde sammen disse to syn på saken, er til eksempel for oss. Når de greide det, må vi også kunne klare det, sier Jørgensen.

Biskop emeritus Tor Berger Jørgensen unnlater imidlertid å ta med et avgjørende viktig moment: Paulus tok et oppgjør med Peters forhold til disse lovene. Han gikk så langt at han irettesatte Peter for «klanderverdig» opptreden (Gal 2,11).

Jeg forutsetter at de «renhetslovene» Jørgensen henviser til, er de vi finner i 3. Mos 11,1-23 og 5. Mos 14,3-21 – om rene og urene dyr. I Antiokia (i Syria) var det vanlig for alle som var kommet til tro på Jesus, å dele et måltid når de møttes, jøder og hedninger sammen (Apgj 11,3). Peter (Kefas) deltok i disse måltidene (Gal 2,12). Men så kom det noen som var utsendt fra apostelen Jakob i Jerusalem, og de brakte tydeligvis med seg et budskap om at det var uakseptabelt for jødekristne å ignorere spiseforskriftene i Moseloven. Disse forskriftene inkluderte trolig loven om ren og uren mat, loven om riktig slakting av dyr og sannsynligvis reguleringer om blant annet tiende, rituell renhet og avgudsdyrkelse (kilde: masteroppgave ved MF).

Det disse utsendingene sa, fikk innflytelse over Peter: «trakk han seg tilbake og holdt seg unna, fordi han var redd for dem som var av omskjærelsen», rapporterer Paulus i Gal 2,12. Av neste vers framgår det at også «de andre jødene» i Antiokia og «til og med Barnabas» fulgte Peters eksempel. Paulus beskriver det som «hykleriet deres» og konstaterer (v. 14) at de «ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet».

«Når du som er jøde, lever etter hedensk skikk og ikke som jøde, hvordan kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder», er det retoriske spørsmålet Paulus retter til Peter, foran øynene på forsamlingen.

Pauli poeng er at Peter handlet mot bedre vitende ved å trekke seg fra måltidene. Peter hadde jo hatt synet som beskrives i Apgj 10,9-16, om maten som han betraktet som uren, men som en røst fra himmelen erklærte at var renset av Gud. I v. 28 utledet Peter det selv til at «Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent».

Nå hadde han altså likevel latt seg forlede til å ta hensyn til de gamle forskriftene, og Paulus påtalte det tydelig og klart. I Gal 2,15 og utover minner han Peter om at de, selv om de var jøder av fødsel, hadde innsett at alle mennesker blir rettferdiggjort ved tro på Kristus, og ikke av lovgjerninger. Samme frelsesvei, altså, for jøder og ikke-jøder (hedninger i bibelsk språkbruk).

I motsetning til et samlet bispekollegiums syn på at det ikke er kirkesplittende å gjøre ekteskapet til noe som er fremmed for Bibelen, framholdt Paulus at Peter, Barnabas og de andre jødekristne i Antiokia, «ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet». Det var altså ikke snakk om for Paulus å akseptere det Peter og de andre jødekristne i Antiokia hadde gjort, selv om det var foranlediget av ledende apostler i Jerusalem.

Heller ikke vi kan akseptere det Den norske kirkes ledere i dag sier – når de (formodentlig) mot bedre vitende setter bibelordet til side i spørsmålet om kirkelig vigsel av samkjønnede.

Tillatt forskjellsbehandling

Postet: 21. september 2015  Emner: ,      kommentarer

Den nye ekteskapsloven har endret det offisielle synet på ekteskap i Norge. Ekteskap i lovens forstand forutsetter nå verken to kjønn eller muligheten til å få felles barn. Å holde fram hva Bibelen sier om dette møtes av sterk motstand – også fra teologer – og karakteriseres som diskriminering. Motstand kan imidlertid ikke være et argument for å tie stille om det en mener er viktig og rett, selv om det er krevende. Samtidig blir det enda viktigere å veie og velge sine ord med omhu og omtanke.

Etter at jeg, som nummer 11, kommenterte et innlegg på verdidebatt.no fra en teologiprofessor, har det kommet ytterligere 179 (!) kommentarer i løpet av en måned. Noen få skribenter har i all hovedsak støttet det synet jeg har forsøkt å fremme, og det er jeg takknemlig for.

Her er et utdrag fra mitt siste innlegg, publisert i ettermiddag. Mitt anliggende har altså vært at jeg mener det ikke er diskriminerende å holde fast på det totusenårige, bibelske synet på ekteskapet:

I et debattinnlegg i avisen Dagen 8. september viser advokat Knut Skjærgård til Graverutvalget (delinnstilling NOU 2008,1). Her ble spørsmålet om hvorvidt det var i strid med diskrimineringsloven å forskjellsbehandle kvinner og homofile i religiøse samfunn, behandlet. Utvalget konkluderte med at forskjellsbehandling bare er tillatt når det er nødvendig ut fra trossamfunnets religiøse lære, og forskjellsbehandlingen ikke er uforholdsmessig inngripende (NOU 2013, s. 8).

Er det et uforholdsmessig inngrep å nekte noen å gifte seg i kirken, spør Skjærgård. Jeg slutter meg til spørsmålet – og svarer for min del «nei».

Skjærgård viser videre til at Dnk er et trossamfunn og som sådan har dogmer og ritualer. Under henvisning til boken Menneskerettigheter av Erik Møse anfører Skjærgård at det vil være et overgrep dersom et tilfeldig folkeflertall til enhver tid ved valg kan bestemme kirkens trosgrunnlag. Det vil dessuten stride mot religionsfriheten i samfunnet, som er beskyttet av artikkel 9 i EMK, framholder advokat Skjærgård – og jeg er enig.

Her er mine øvrige innlegg på verdidebatt.no i denne saken:

21. august: Bibelsk ekteskap ikke diskriminerende

28. august: Ekteskap og Bibelen II

04. september: Ekteskap og Bibelen III

 

Ekteskapet og Bibelen III

Postet: 5. september 2015  Emner: ,      kommentarer

Debatten med professor Svein Aage Christoffersen om ekteskap har fått et nytt kapittel. Svarinnlegget mitt nedenfor ble først publisert på verdidebatt.no 4. september.

Svein Aage Christoffersen fryder seg (i kommentar #42) over at jeg (i kommentar #36) skal ha bekreftet hans påstand om at jeg vil «det homofile kjærlighetsforholdet til livs». Det jeg har skrevet, og som jeg står for, er at Bibelen anser seksuelt samkvem mellom mennesker av samme kjønn som et brudd med Guds vilje. Da har jeg ikke frimodighet til å mene noe annet enn det Bibelen gjør, og det mener jeg at Den norske kirke (Dnk) heller ikke kan ha. Derfor kan Dnk heller ikke velsigne et slikt forhold. Jeg kan ikke nekte Christoffersen å omtale dette som trakassering, men jeg er ikke enig.

Jeg har ingen problemer med å innrømme at konservative kristne var imot partnerskapsloven da den kom. Det var fordi den ble sett på som starten på en prosess for å skille ekteskapet fra det bibelske budskapet. Loven skilte likevel mellom partnerskap og ekteskap. Juridiske rettigheter og plikter var svært like, men partnere hadde ikke rett til å skaffe seg barn på kunstig vis eller ved adopsjon.

Ekteskapsloven endret på dette og brakte også inn kravet om at Dnk skulle velsigne likekjønnet samliv på lik linje med ekteskap. Man kan forstå behovet for juridisk trygghet for dem som – på tross av Bibelens ord – vil leve i likekjønnet samliv. Derfor har jeg henvist til partnerskapsloven i så måte. Den gikk langt, men ikke så langt som ekteskapsloven. Dersom Christoffersen oppfatter dette som en innrømmelse, unner jeg ham gjerne gleden.

Videre fastholder Christoffersen sitt syn på ekteskapet som hovedsakelig å være en kontrollfunksjon for seksualdriften, og han tar Paulus i 1. Kor 7 til inntekt for dette. Her viser jeg til svaret fra Jarl Henning Ulrichsen (kommentar #49). Apostelen innleder 1. Kor 7 med «Når det gjelder». Denne formuleringen bruker han også flere steder i det samme brevet (kap. 8,1,4; 12,1; 16,1; 7,25) vanligvis for å svare på spørsmål. Formuleringen «det dere skrev om» henviser til at de kristne i Korint hadde sendt Paulus et brev med bestemte spørsmål, og det er disse han i 1.Kor 7 kommer inn på. Spørsmålene i brevet Paulus henviser til, kjenner vi ikke.

Christoffersen framstår likevel skråsikker på å ha den endegyldige tolkningen av 1. Kor 7, og at Paulus’ uttømmende syn på ekteskapet er kontroll av seksualdriften. Følgelig må professoren også mene at apostelen avviser både Det gamle testamentes (1. Mos) og Jesu forklaring (Matt 19) om hva ekteskapet er. Det er – om ikke annet – ganske dristig fra Christoffersens side.

Jeg må ærlig tilstå at jeg knapt nok klarer å følge professorens tankebaner i denne delen av hans svar. Paulus skal altså ifølge Christoffersen, på generelt, allmenngyldig grunnlag, anbefale heterofile å gifte seg bare dersom de «brenner av lyst» (1. Kor 7,9). Men det foregående verset adresserer dette til «de ugifte og enkene» og kan ikke forstås som den eneste grunnen til å inngå ekteskap. I v. 3 gir Paulus uttrykk for at seksuelt samliv er normalt i et ekteskap mellom mann og kvinne.

(Christoffersen hevder videre, som replikk til Ulrichsen, at Paulus «helt ser bort fra» forplantning. Jeg vil da henvise ham til 1. Tim 5,4, hvor Paulus skriver at «de yngre enker skal gifte seg, få barn og styre sitt eget hus, slik at de ikke gir motstanderen noen anledning til baktalelse».)

Hva Luther (eller andre mennesker uten apostolisk autoritet) måtte ha sagt eller ikke sagt om ekteskapet endrer ikke en tøddel på det bibelske budskapet. Det er det jeg forsøker å forholde meg til i min bruk av uttrykket «nedarvet».

Dagens bibelord - Luk 5,27-32

27 Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» 28 Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham. 29 Levi holdt et stort selskap for ham hjemme hos seg, og en hel del tollere og andre var sammen med dem til bords. 30 Fariseerne og de skriftlærde blant dem murret og sa til disiplene: «Hvorfor spiser og drikker dere sammen med tollere og syndere?» 31 Men Jesus svarte dem: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. 32 Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»
   

Luk 5,27-32
 Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!»
Les mer