«Bibelsk begrunnelse» uten Bibelen

Postet: 29. januar 2018  Emner: , , ,      kommentarer

Gard Sandaker-Nielsen og Kristin Gunleiksrud Raaum fra Åpen folkekirke foregir i Dagen å begrunne et ja til likekjønnet vigsel ut fra Bibelen. Likevel refererer de ikke til et eneste bibelvers som de mener støtter ekteskap mellom homofile.

Kronikkforfatterne vedgår i kronikken 24. januar at det «ikke finnes eksempler på ekteskap mellom to av samme kjønn i Bibelen». Dette forklarer de med at «noe slikt fantes ikke i antikken». Det framstår for meg ganske forunderlig at noen fortsatt kan hevde dette.

Monumentet «Khaironeias løver». Foto: Philipp Pilhofer/Wikimedia Commons.

Med bakgrunn i et manus fra tidligere førstelektor ved Det teologiske menighetsfakultet (MF), Bjørn Helge Sandvei, kunne Sambåndet i nr. 11/17 liste opp en rekke eksempler på at forpliktende homofilt samliv var kjent i denne tidsperioden (700-800 år f.Kr. til ca. 500 år e.Kr.):

–         I år 342 e.Kr. ble likekjønnet ekteskap forbudt i romersk lov (og var følgelig utbredt før den tid)

–         Etter slaget ved Khaironeia i Hellas i 338 f.Kr. ble det reist et minnesmerke over de falne i «den hellige skare» fra Theben. Det var en elitetropp som utelukkende besto av homofile par. Dette monumentet passerte Paulus trolig på sine reiser mellom nord og sør i Hellas (Apg 17,15 og 20,2) og kunne få frisket opp historien.

–         I Platons verk «Symposium» nevnes de historiske personene Pausanias og Agathon, som hadde hatt et homoseksuelt forhold til hverandre i 12 år i 416 f.Kr., som er det tidspunkt handlingen i verket er lagt til.

–         I en tekst av Straton fra Sardes på 100-tallet e.Kr. beskriver Straton hvordan en mann kan oppleve erotisk tiltrekning mot tenåringsgutter og ønske å etablere et gjensidig kjærlighetsforhold.

–         I populærromanen «Efesiske eventyr» av Xenofon fra Efesos på 100-tallet e.Kr. fremstilles heterofile og homofile kjærlighetsforhold som sidestilte alternativer.

–         Keiser Nero (37–68 e.Kr.) feiret i full offentlighet minst to bryllupsseremonier med menn.

–         Keiser Hadrian (76–138 e.Kr.) hadde et kjærlighetsforhold til grekeren Antinoos.

–         I boken «Erotikos» i det første århundre e.Kr. lar forfatteren, Plutark, en av personene si at «tiltrekningen mot unge gutter og mot kvinner dreier seg om én og samme sak: kjærlighet».

–         Antikkforskeren og teologen Bernadette Brooten har funnet gravsteiner fra antikken der innskrifter og portretter presenterer de døde som et lesbisk ektepar. Også Paulus skriver om kvinnelig homoseksualitet (Rom 1).

Flere av eksemplene ovenfor tyder klart på at Paulus kjente til «ekte» homofili

Sandaker-Nielsen og Raaum holder det åpent om Paulus skriver om «homofilt samliv» eller «advarer mot en form for maskulin promiskuitet». Flere av eksemplene ovenfor tyder klart på at Paulus kjente til «ekte» homofili.

Når det gjelder stedene i Bibelen der Paulus omtaler homofili, nøyer jeg meg med å vise til det Sandvei holder fram om 1. Kor 6. Greskeksperten påpeker at Paulus her unngår å bruke antikkens mer positivt ladede begreper for homoseksuell adferd («elsker»/«elskede») og negativt ladede ord som eksempelvis «gutteskjender». I stedet bruker apostelen et ny-ord som i ordrett oversettelse betyr «hankjønns-samligger». Sandvei mener dette er avledet av 3. Mos 18,22 og 20,13. Ordet var likevel lett å forstå ettersom det var sammensatt av hankjønn, mann og et verb som betyr å bringe til sengs, ligge med, ha samleie med. På denne måten knytter Paulus, ifølge Sandvei, an til bibelsk tenkning, og apostelen unngår å bli misforstått som å bare referere til homoseksuelle handlinger knyttet til eksempelvis prostitusjon og pederasti (sex med unger gutter).

Sammenligningen holder ikke

I et forsøk på å bortforklare Bibelens tale om ekteskap for eksempel i 1. Mos 1,26-28; 2,24; Matt 19,4-6 og Mark 10,6-9, lar Sandaker-Nielsen og Raaum uttrykket «bibelsk ekteskap» stå for eksempler på menneskelige forhold de finner omtalt i Bibelen. Den sammenligningen holder ikke. De nevner eksempelvis at kong Salomo hadde 700 hustruer og 300 medhustruer, men nevner ikke at Gud advarte mot dette. I den såkalte kongeloven i 5. Mos, v. 17, leser vi: «Han skal heller ikke ta seg mange hustruer, for at hans hjerte ikke skal komme på avveier». Det var for øvrig nettopp det som skjedde med Salomo (1. Kong 11,3b). I Det nye testamente leser vi at en tilsynsmann (1. Tim 3,2), menighetstjener (1. Tim 3,12) og en eldste (Titus 1,6) skal være «én kvinnes mann».

Er det derfor «Tore på sporet» har det travelt?

De to kronikkforfatterne innrømmer at «i all ekteskapsforståelse i Bibelen består ekteskapet av en eller flere kvinner og en mann». Forklaringen på dette mener de er åpenbar – nemlig at reproduksjon var hovedmålet. Det er ingen tvil om at dette er ett av målene (1. Mos 1,28) i tillegg til at Gud så at det ikke var godt for det første mennesket å være alene (1. Mos 2,18). Men for Sandaker-Nielsen og Raaum er det imidlertid ikke et argument for ekteskapet mellom én mann og én kvinne at det bare er et slikt parforhold som kan resultere i felles barn. Før, påpeker de, «fantes ikke andre måter å lage barn på enn naturmetoden. I dag er dette annerledes.»

Ja, dette siste har de helt rett i. Er det derfor «Tore på sporet» har det travelt?

Først publisert på dagensdebatt.no 27.01.18 og i Dagens papiravis 29.01.18

KrF er større enn Hareide

Postet: 11. juli 2016  Emner: , , , , ,     Kommentar: 1   kommentarer

Politisk redaktør Berit Aalborg snur saken på hodet i sin kommentar «Skjebnetid for KrF».

Fredag (8. juli) ble det klart at treneren for fotballaget Bryne de siste åtte ukene, Alf Ingve Berntsen, trekker seg med umiddelbar virkning. Resulatene har utebilltt, og «da er klubben viktigst», sa Berntsen på NRK Rogalands tv-sending.

Det er en holdning det står respekt av. I Aalborgs stort oppslåtte kommentar i samme dags avis legger hun, uten sammenligning for øvrig, det motsatte til grunn – at lederen kommer før de han eller hun skal lede. Den politiske redaktøren mener at KrF må slutte rekkene bak det hun beskriver som partileder Knut Arild Hareides ønske om «en forsiktig nyorientering i partiets syn på ekteskap».

Dette framstår for meg som et underlig resonnement. Aalborg skriver rett ut at «måten KrF behandler sin leder på etter en krevende homodebatt, kan få avgjørende betydning for partiets framtid».

Etter mitt syn er det like gjerne slik at det er måten partilederen behandler partiet på, som kan bli avgjørende.

Snarere enn å være bekymret for hvordan Knut Arild Hareide påvirkes av manglende støtte fra partiet, bør Aalborg reflektere over hva hennes egen avis har funnet ut, nemlig at partiets stortingsrepresentanter er «lunkne til homodebatten» og «tause om programkomiteens forslag til oppmykning av ekteskapspolitikken». Det skulle mer enn antyde at Hareide faktisk mangler støtte i partiet på dette punktet, bortsett da fra medlemmene av programkomiteen. Mener Vårt Lands politiske redaktør at et parti skal forandre mening om vitale spørsmål kun fordi partilederen ønsker det?

Det er ikke uten videre slik at partilederen har avgjørende betydning for hvilken oppslutning partiet oppnår ved valg. Senest i 2015 ble Knut Arild Hareide kåret til valgkampens vinner, men KrF sto likevel nærmest på stedet hvil da velgerne hadde sagt sitt (5,4 prosent var en tilbakegang på 0,1 prosentpoeng sammenlignet med 2011). Fersk partileder Jonas Gahr Støre fikk derimot kritikk i mediene for sin innsats i valgkampen, men Arbeiderpartiet ble en av valgets vinnere (33 prosent var en framgang på 1,3 prosentpoeng sml. 2011).

Etter min mening har Knut Arild Hareide gått altfor langt i å forskottere at programkomiteens forslag faktisk blir vedtatt. Det kan virke som om han forsøker å binde partiet ved hjelp av medieutspill, og at det er dette det nå reageres på. En meningsmåling som ble tatt opp i en periode som inkluderte Hareides deltakelse i Pride-paraden, viste et fall for KrF på et helt prosentpoeng, til 4,4 prosnet, og partiet nærmer seg dermed sperregrensen. Det er altså ikke bare internt i partiet støtten til Hareides utspill om ekteskap er lunken, det kan også virke som om velgerne reagerer.

Jeg tror KrF og dets leder gjør klokt i å tenke over om partiet har potensial til å vinne flere velgere gjennom en endring i synet på ekteskap, enn de partiet står i reell fare for å miste. I dette tilfellet handler det mer om partiets sjel enn om partilederens.

Kommentaren ble først publisert på Vårt Lands Verdidebatt 9. juli

Les mer: Lederen i Dagen 9. juli går i samme retning: Hareides sololøp

Tillatt forskjellsbehandling

Postet: 21. september 2015  Emner: ,      kommentarer

Den nye ekteskapsloven har endret det offisielle synet på ekteskap i Norge. Ekteskap i lovens forstand forutsetter nå verken to kjønn eller muligheten til å få felles barn. Å holde fram hva Bibelen sier om dette møtes av sterk motstand – også fra teologer – og karakteriseres som diskriminering. Motstand kan imidlertid ikke være et argument for å tie stille om det en mener er viktig og rett, selv om det er krevende. Samtidig blir det enda viktigere å veie og velge sine ord med omhu og omtanke.

Etter at jeg, som nummer 11, kommenterte et innlegg på verdidebatt.no fra en teologiprofessor, har det kommet ytterligere 179 (!) kommentarer i løpet av en måned. Noen få skribenter har i all hovedsak støttet det synet jeg har forsøkt å fremme, og det er jeg takknemlig for.

Her er et utdrag fra mitt siste innlegg, publisert i ettermiddag. Mitt anliggende har altså vært at jeg mener det ikke er diskriminerende å holde fast på det totusenårige, bibelske synet på ekteskapet:

I et debattinnlegg i avisen Dagen 8. september viser advokat Knut Skjærgård til Graverutvalget (delinnstilling NOU 2008,1). Her ble spørsmålet om hvorvidt det var i strid med diskrimineringsloven å forskjellsbehandle kvinner og homofile i religiøse samfunn, behandlet. Utvalget konkluderte med at forskjellsbehandling bare er tillatt når det er nødvendig ut fra trossamfunnets religiøse lære, og forskjellsbehandlingen ikke er uforholdsmessig inngripende (NOU 2013, s. 8).

Er det et uforholdsmessig inngrep å nekte noen å gifte seg i kirken, spør Skjærgård. Jeg slutter meg til spørsmålet – og svarer for min del «nei».

Skjærgård viser videre til at Dnk er et trossamfunn og som sådan har dogmer og ritualer. Under henvisning til boken Menneskerettigheter av Erik Møse anfører Skjærgård at det vil være et overgrep dersom et tilfeldig folkeflertall til enhver tid ved valg kan bestemme kirkens trosgrunnlag. Det vil dessuten stride mot religionsfriheten i samfunnet, som er beskyttet av artikkel 9 i EMK, framholder advokat Skjærgård – og jeg er enig.

Her er mine øvrige innlegg på verdidebatt.no i denne saken:

21. august: Bibelsk ekteskap ikke diskriminerende

28. august: Ekteskap og Bibelen II

04. september: Ekteskap og Bibelen III

 

Ekteskapet og Bibelen III

Postet: 5. september 2015  Emner: ,      kommentarer

Debatten med professor Svein Aage Christoffersen om ekteskap har fått et nytt kapittel. Svarinnlegget mitt nedenfor ble først publisert på verdidebatt.no 4. september.

Svein Aage Christoffersen fryder seg (i kommentar #42) over at jeg (i kommentar #36) skal ha bekreftet hans påstand om at jeg vil «det homofile kjærlighetsforholdet til livs». Det jeg har skrevet, og som jeg står for, er at Bibelen anser seksuelt samkvem mellom mennesker av samme kjønn som et brudd med Guds vilje. Da har jeg ikke frimodighet til å mene noe annet enn det Bibelen gjør, og det mener jeg at Den norske kirke (Dnk) heller ikke kan ha. Derfor kan Dnk heller ikke velsigne et slikt forhold. Jeg kan ikke nekte Christoffersen å omtale dette som trakassering, men jeg er ikke enig.

Jeg har ingen problemer med å innrømme at konservative kristne var imot partnerskapsloven da den kom. Det var fordi den ble sett på som starten på en prosess for å skille ekteskapet fra det bibelske budskapet. Loven skilte likevel mellom partnerskap og ekteskap. Juridiske rettigheter og plikter var svært like, men partnere hadde ikke rett til å skaffe seg barn på kunstig vis eller ved adopsjon.

Ekteskapsloven endret på dette og brakte også inn kravet om at Dnk skulle velsigne likekjønnet samliv på lik linje med ekteskap. Man kan forstå behovet for juridisk trygghet for dem som – på tross av Bibelens ord – vil leve i likekjønnet samliv. Derfor har jeg henvist til partnerskapsloven i så måte. Den gikk langt, men ikke så langt som ekteskapsloven. Dersom Christoffersen oppfatter dette som en innrømmelse, unner jeg ham gjerne gleden.

Videre fastholder Christoffersen sitt syn på ekteskapet som hovedsakelig å være en kontrollfunksjon for seksualdriften, og han tar Paulus i 1. Kor 7 til inntekt for dette. Her viser jeg til svaret fra Jarl Henning Ulrichsen (kommentar #49). Apostelen innleder 1. Kor 7 med «Når det gjelder». Denne formuleringen bruker han også flere steder i det samme brevet (kap. 8,1,4; 12,1; 16,1; 7,25) vanligvis for å svare på spørsmål. Formuleringen «det dere skrev om» henviser til at de kristne i Korint hadde sendt Paulus et brev med bestemte spørsmål, og det er disse han i 1.Kor 7 kommer inn på. Spørsmålene i brevet Paulus henviser til, kjenner vi ikke.

Christoffersen framstår likevel skråsikker på å ha den endegyldige tolkningen av 1. Kor 7, og at Paulus’ uttømmende syn på ekteskapet er kontroll av seksualdriften. Følgelig må professoren også mene at apostelen avviser både Det gamle testamentes (1. Mos) og Jesu forklaring (Matt 19) om hva ekteskapet er. Det er – om ikke annet – ganske dristig fra Christoffersens side.

Jeg må ærlig tilstå at jeg knapt nok klarer å følge professorens tankebaner i denne delen av hans svar. Paulus skal altså ifølge Christoffersen, på generelt, allmenngyldig grunnlag, anbefale heterofile å gifte seg bare dersom de «brenner av lyst» (1. Kor 7,9). Men det foregående verset adresserer dette til «de ugifte og enkene» og kan ikke forstås som den eneste grunnen til å inngå ekteskap. I v. 3 gir Paulus uttrykk for at seksuelt samliv er normalt i et ekteskap mellom mann og kvinne.

(Christoffersen hevder videre, som replikk til Ulrichsen, at Paulus «helt ser bort fra» forplantning. Jeg vil da henvise ham til 1. Tim 5,4, hvor Paulus skriver at «de yngre enker skal gifte seg, få barn og styre sitt eget hus, slik at de ikke gir motstanderen noen anledning til baktalelse».)

Hva Luther (eller andre mennesker uten apostolisk autoritet) måtte ha sagt eller ikke sagt om ekteskapet endrer ikke en tøddel på det bibelske budskapet. Det er det jeg forsøker å forholde meg til i min bruk av uttrykket «nedarvet».

Ekteskapet og Bibelen II

Postet: 31. august 2015  Emner:      kommentarer

Mitt innlegg om hvordan Bibelen omtaler ekteskapet, førte til mange reaksjoner på Vårt Lands verdidebatt.no. Her er et av mine svar.

Først publisert på verdidebatt.no 28. august 2015

Min første kommentar (21. august) var en repsons til professor Svein Aage Christoffersen. Han svarte meg 25. august (se lenken til verdidebatt.no). Teksten nedenfor er mitt svar på dette igjen:

Christoffersen kommer i denne responsen med en rekke påstander som han ikke dokumenterer med annet enn sin professorale autoritet. Jeg innser imidlertid at det ville ha medført et betydelig arbeid som heller ikke jeg har anledning til å legge ned her og nå.

Professoren mener «saken» er å «få slutt på mobbingen og gi homofile og lesbiske den samme sosiale trygghet og aksept som heterofile». Mitt svar på det er at jeg for det første ikke kan forsvare mobbing, verken på dette eller noe annet grunnlag. Å være saklig uenig og argumentere for sitt syn, er likevel ikke mobbing. For det andre vil jeg anta – som jeg også har nenvt andre steder i denne debattråden – at partnerskapsloven ga den nødvendige juridiske og sosiale trygghet. Det var ikke nødvendig å endre ekteskapsloven for å oppnå det.

Så anfører professoren at det «nedarvede synet på homofili» har medført trakassering og straffeforfølgelse. Det vil jeg ikke forsvare. Men at det å leve ut en homofil legning er et brudd med Guds vilje, anser jeg at både Det gamle og Det nye testamente i Bibelen er klar på. Da har jeg også frimodighet til å mene det – eller kanskje snarere: da har jeg ikke frimodighet til å mene noe annet.

Så nærmer professoren seg mitt hovedanliggende, som er forsåelsen av hva som er ekteskap. Han mener at samlivsformene i Det gamle testamente ikke samsvarer med dagens ekteskap. (Jeg legger godviljen til og antar at professoren da sammenligner med ekteskapet slik det var definert i norsk lov før 1. januar 2009). Han utdyper ikke dette, men jeg antar at han muligens tenker på at f.eks. både kong David og kong Salomo hadde flere koner samtidig. Mitt enkle svar på dette er at det også på bibelsk tid var forskjell på hva Gud sanksjonerte og hvordan mennesker levde. Guds vilje finner vi i 1. Mos 1,27-28 og Matt 19,4-5.

Neste påstand fra Christoffersen er at få forsvarer det Paulus sier om ekteskapet i 1. Kor 7, og at heller ikke jeg er blant dem. I stedet nøyer vi oss med «Paulus light», hva nå det måtte innebære. Jeg vil her få henvise til Indremisjonsforbundets veiledningsdokument om ekteskap, skilsmisse og gjengifte, der blant annet 1. Kor 7 naturlig nok er omtalt. Kanskje professoren da vil få et litt mer nyansert syn på forholdet til bibeltroskapen.

Vår måte å inngå ekteskap på i dag kan ikke gjenfinnes i Bibelen, er Christoffersens neste udokumenterte påstand. Nei, dersom han sikter til ekteskapsloven fra og med 2009, har han i alle fall helt rett i at ekteskap mellom samkjønnede ikke kan finnes som en del av Guds uttrykte vilje. Men jeg kan ikke se annet enn at norsk ekteskapslovgivning fram til 2008/2009 samsvarer med det bibelske prinsippet.

Videre hevder Christoffersen at «fertilitet og forplantning konstituerer ikke et ekteskap», men at ekteskapet kun er brukt til å «kontrollere seksualdriften og forplantningen». Igjen en udokumentert påstand der professoren i alle fall har en flere tusenårig historie i mot seg. Bibelen – som jeg forholder meg til, har i alle fall i 3500 år sammenholdt ekteskap mellom en mann og en kvinne med forplantning (1. Mos 1,27-28). At det kan nevnes unntak og beklagelige eksempler forandrer ikke på at prinsippet i seg selv er del av Guds gode skaperordning.

Kjærligheten er grunnleggende, der er vi enige. Gud så at det ikke var godt for mennesket å være alene (1. Mos 2,18,24). Men ikke ethvert kjærlighetsforhold kan få kirkens velsignelse – selv om det er et vanskelig budskap å holde fram.

30. august meldte for øvrig en annen professor seg på i denne meningsutvekslingen på verdidebatt.no. Hans innlegg er også verdt å lese.

Bibelsk ekteskap ikke diskriminerende

Postet: 21. august 2015  Emner:     Kommentarer: 3   kommentarer

Teologiprofessor Svein Aage Christoffersen synes å mene at prinsipper skal redefineres alt etter hvilke valg mennesker gjør. Er det virkelig så enkelt?

Først publisert i Vårt Lands papiravis 21. august 2015 (ligger også på verdidebatt.no)

I Vårt Land 18. august slutter Christoffersen seg til dem som mener at det å definere ekteskapet som et samliv mellom én mann og én kvinne – slik både det gamle og det nye testamente i Bibelen gjør – er diskriminerende. At forkjemperne for ny ekteskapslov i stor grad har lykkes med å gjøre dette til et rettighetsspørsmål, er deres største retoriske seier. For det åpner for å hevde at de av oss som mener noe annet om ekteskapet, diskriminerer. Det er imidlertid uklart for meg hvor de henter støtten fra til å rubrisere et tradisjonelt syn på ekteskapet som diskriminerende. Å fundamentalt endre forståelsen av noe er ikke en rettighet.

Jeg vil framholde at det ikke handler om diskriminering å stå for det nedarvede synet på ekteskapet. Det handler i stedet om å behandle ulike ting på ulikt vis. Det bibelske og nedarvede synet på ekteskapet har felles barn som mål: «Vær fruktbare og bli mange» (1. Mos 1,28). Et samliv mellom likekjønnede kan ikke gi et slikt resultat. Derfor er dette ikke et ekteskap, men kan, slik norsk lov tidligere gjorde, eksempelvis defineres som et partnerskap. Da står vi overfor to ulike ting, som naturlig nok da behandles etter sin egenart – og dermed ulikt. Det er ikke diskriminering.

Professor Christoffersen hopper bukk over denne problemstillingen og angriper i stedet den definisjonen på ekteskapet som jeg, i likhet med Espen Ottosen, gjør meg til talsmann for. Slik jeg forstår Christoffersen, resonnerer han slik: Ekteskap definert som et samliv mellom én mann og én kvinne, støter an mot et samliv mellom likekjønnede. Det er diskriminerende og – endatil – mobbing, og dermed kan vi ikke definere ekteskapet slik. Følgen av Christoffersens resonnement må da bli at alt det som menneskeheten har regnet og fremdeles regner som rett, må endres dersom noen støtes av det. Blir ikke en slik tenkning for enkel? Hva vil professoren da møte de som måtte føle seg støtt av forbud mot flerkoneri, med?

Det tradisjonelle synet på ekteskapet utfordrer menneskets rett til selv å velge hvem de skal leve med, og retten til trygghet og aksept, fortsetter Christoffersen. Ja, mennesker har mulighet til å velge om de vil følge Bibelens anvisning eller ikke. For ikke lenge siden sto en mann fram i Dagen og sa at han valgte å leve seksuelt avholdende med sin legning. Det er også et valg. Tryggheten kunne ha vært sikret i et lovverk som ikke redefinerte ekteskapet, og aksept handler ikke bare om lovgivning.

Professoren trekker også inn forfølgelse av lesbiske og homofile i andre land. Noe slikt er det ikke mulig å forsvare. Menneskets verdi er ukrenkelig. Men å definere og behandle to fundamentalt ulike former for samliv etter sin egenart, slik det var i Norge i årene før ekteskapsloven, handler (heller) ikke om forfølgelse. I de fleste andre spørsmål ville vi ha reagert dersom man insisterte på å se bort fra egenarten.

Les også kommentar: Pauli ord og evangeliet

Det lettvinte Sørland

Postet: 25. september 2014  Emner: , ,      kommentarer

Er det ikke lov å tenke prinsipielt i Kristiansand lenger?

Innlegget ble først publisert på Fædrelandsvennens debattsider på nett (fvn.no) 24. september og i avisens papirutgave 25. september

Spørsmålet må absolutt stilles etter utspillet fra tidligere bystyrerepresentant Yngvar Hansen-Tangen (H). På sin Facebook-side (og budskap som fremsettes der, er etter den nye straffeloven å regne som offentlige handlinger) skrev han at «Tove Welle Haugland representerer et gufs i fra fortiden». Bakgrunnen er at Welle Haugland, på landsmøtet til KrFU sist helg, stemte imot å gi opp kampen mot den nye ekteskapsloven.

Harald Furre, som er leder i Vest-Agder Høyre og aktuell som ordfører i Kristiansand etter neste kommune- og fylkestingsvalg, har «likt» Facebook-innlegget. Overfor Fædrelandsvennen 22. september presiserer Furre at det ikke betyr at han er enig i karakteristikken, men legger til: – Jeg opplever dette (altså Welle Hauglands motstand mot homofile ekteskap) som gammeldagse holdninger. I en landsdel som blir oppfattet som lite inkluderende, er det viktig at vi viser en raus holdning.

Furre mener det er viktig at Sørlandet jobber for å bedre sitt image når det gjelder inkludering: – Jeg mener det også er et image-problem, der folk utenfra oppfatter oss som å være mindre inkluderende enn vi er.

Tove Welle Haugland har ingen problemer med å forsvare sin tenkning, så jeg går ikke inn på det. Det jeg reagerer på, er den mangel på prinsipiell tankegang som Yngvar Hansen-Tangen og – særlig – Harald Furre legger for dagen. For her er det altså Sørlandets omdømme som skal bestemme politikernes holdninger. Før man tar stilling i en sak, skal man legge avgjørende vekt på om det kan bedre eller forverre det bildet folk andre steder i landet har av landsdelen. Er det fornuftig?

Slik vi må lese Hansen-Tangen, er ikke folk som mener det samme som ungdomspolitiker Welle Haugland, en gang velkommen i kristiansandspolitikken, fordi de ikke er «åpne» nok.

Heller ikke formannskapsmedlem Helene Knutsen (H) imponerer: – Ekteskapsloven har vært akseptert lenge, hevder hun – og legger til en påstand om at «diskusjonen om homofile ekteskap tilhører en annen epoke». «Fornuftsknepet» kalles slik ubegrunnet argumentasjon i språkbruksanalysen.

Tove Welle Haugland kan ifølge artikkelen bli en profilert bystyrepolitiker etter neste valg. Det ser ut til at mer erfarne politikere i Kristiansand har en del å lære av henne om saklig argumentasjon. Det har også med omdømme å gjøre, og det uansett hva man måtte om ekteskapsloven.

Les også nettleder på sambåndet.no: Ødeleggende strid i KrFU

 

En klartenkt ideolog?

Postet: 21. januar 2014  Emner: , , , , , ,      kommentarer

KrFU-leder Emil André Erstad mener det vil gjøre både moder- og ungdomspartiet «mer klartenkte» å godta ekteskapsloven. Her er noen tanker i en annen retning.

En kortere versjon av dette innlegget sto på trykk i Dagen 21. januar 2014. Nettversjonen kan leses her Les siste utvikling i saken her (dagen.no)

14. januar publiserte NRK et utspill fra KrFU-leder Emil André Erstad (bildet) om at «nå bør vi ta en ny diskusjon om homofile bør gifte seg», og at vi bør «kunne gi homofile retten til å adoptere.»

KrF stemte imot

Ekteskapsloven som trådte i kraft 1. januar 2009, gir blant annet lesbiske og homofile par har samme rett til å bli vurdert som adopsjonsforeldre som heterofile ektepar. KrF stemte imot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Denne loven er det altså at KrFU-leder Emil André Erstad nå mener at både KrF og KrFU bør slutte å kjempe imot. I dag er det slik at KrF sier nei til at homofile kan adoptere, og partiet mener den tidligere partnerskapsloven gir gode nok rettigheter for homofilt samliv. På KrFs landsmøte i april i fjor, ble, ifølge Vårt Land, avvisningen av ekteskapsloven gjort tydeligere enn programkomiteen hadde lagt opp til.

Moderpartiet, ved fungerende leder Dagrun Eriksen, avviser å snu i denne saken. Blant ungdomspartiets fylkesledere regner Dagen at seks er imot lederens utspill, 11 vil ha en debatt, mens sju støtter utspillet om at homofile og lesbiske bør få adoptere barn.

– Skille politikk og teologi

I Dagen onsdag 15. januar anfører Erstad at det for ham handler om «god familiepolitikk», og at en må skille mellom politikk og teologi. «Dette handler om politikk, jeg vil ikke ut med mitt teologiske standpunkt», sier han. På spørsmål fra Dagen om hvorvidt dette er «en del av å rydde i forholdet mellom politikk og teologi i KrFU og KrF», svarer Erstad slik: «- Det er en del av en prosess som gjør oss mer ideologisk klartenkte».

Tanken om å «rydde mellom politikk og teologi» er utmerket kommentert i Dagens leder 16. januar, og jeg slutter meg til det. Det jeg i tillegg festet meg ved, var Erstads påstand om at utspillet hans kan gjøre partiet «mer ideologisk klartenkte». Dette finner jeg ganske oppsiktsvekkende, i alle fall ettersom Erstad ifølge Vårt Land 15. januar, mener at partiets syn på ekteskapsloven er «utdatert». Å skulle oppgi motstanden mot ekteskapsloven vil for KrF være en svært betydelig politikkendring.

Ideologi og historie

«Ideologi» kan ifølge ordboka defineres som «ideer i et politisk system eller et livssyn», og det lodder dermed dypt i et parti. Jeg vil anbefale Erstad å bla litt i historieboka for å finne ut hvorfor partiet ble stiftet. Boka «Redaktøren med gullpennen» (Lunde 2012) handler om Johannes Lavik, som var Dagens første redaktør, sønn av Indremisjonsforbundets første generalsekretær, Andreas Lavik (som også var Sambåndets første redaktør og dermed en av mine forgjengere), og fetter av KrFs første stortingspolitiker, Nils Lavik.

30. mars 1921 skrev redaktør Johannes Lavik følgende i Dagen: «Det er ikke nok å ha kristne med i politikken. De må også sette noe inn på gjennomførelsen av et virkelig kristelig program». Lavik mente, ifølge forfatterne, at et aktivt kristent engasjement i politikken hadde med kall å gjøre, og at et slikt kall kunne koste. Når mange kristne, ifølge Lavik, hadde gått inn i politikken uten å se det som et kall, eller som sin oppgave å hevde de kristne idealene, var hovedgrunnen en dualisme, i dette tilfellet at tro og politikk anses som to forskjellige og skarpt atskilte verdener.

– Kristen tenkning

«På disse premisser kan det nok bli en skapende politisk tenkning, men det blir ingen kristen tenkning, for kristendommen henvises til det individuelle og personlige liv», skrev Lavik. Og han la til at dersom dualismen hadde rett, kunne man ikke snakke om kristendom og politikk, men snarere kristendom eller politikk.

I heftet son nettopp fikk navnet «Kristendom og politikk», i 1933, skrev Lavik at «politikk er ideenes forsøk på å vinne form og skikkelse i det virkelige liv. Hvis politikken er kristne uvedkommende, er hele samfunnet dem uvedkommende.»

KrF og kristendommen

Da spørsmålet om et eget kristelig folkeparti var framme før valget i 1927, var Lavik imot dette. Men etter at det ovennevnte heftet var utgitt og det var stiftet et Hordaland Kristelig Folkeparti, endret han holdning. KrF ble stiftet på Indremisjonsforbundets bibelskole i Bergen 4. september 1933, og 14 dager senere skrev Lavik blant annet følgende på lederplass: «Det avgjørende er at den nye liste vil sette kristendommen som nr. 1 også i statslivet, og at dette grunnsyn skal søkes hevdet av menn som personlig er troende kristne».

Lavik-biografien viser til at kultur- og åndssituasjonen i landet var i merkbar endring i tiden etter første verdenskrig. «Det er selve livssynet som er under omdannelse», skrev Johannes Lavik på kommentarplass like før stortingsvalget i 1933. Og han mente at når slektningen Nils Lavik fikk stortingsplass for KrF, skyldtes det at fetteren fremsto «i egenskap av kristenfolkets mann».

At «livssynet er under omdannelse» tenker jeg er en treffende beskrivelse også for dagens situasjon. Jeg mener at KrFU-leder Emil André Erstad bør tenke nøye etter om han og ungdomspartiet skal la seg «kaste og drive omkring av hver lærdoms vind» (Efeserne 4,14).

Umulig skille

Ifølge Johannes Lavik må ikke et kristelig parti «gjøre krav på å representere den absolutte politiske sannhet. Det må i all beskjedenhet forstå og erkjenne at også i politikken forstår vi stykkevis og skjønner vi stykkevis. (…) Et absolutt kristelig program kan ikke oppstilles.»

Slik vil det være, også i dag. Men for en politiker i Kristelig Folkeparti, ung eller eldre, vil det etter mitt syn være umulig å skille ideologi fra teologi, for det siste må være en grunnpilar i det første. Ellers finnes det nok av andre partier å stemme på.

Foto: Pressebilde fra KrFU.

Dagens bibelord - 1 Kor 12,4-11

4 Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. 5 Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme. 6 Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle. 7 Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode. 8 For ved én og samme Ånd blir det gitt én å tale visdom, en annen å formidle kunnskap, 9 én får ved den ene Ånd en spesiell trosgave, en annen får nådegaver til å helbrede, 10 og én får kraft til å gjøre under. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme ånder, én får ulike slag av tungetale, og en annen kan tyde tungetale. 11 Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil.
   

1 Kor 12,4-11
 Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme.
Les mer