Jesus får lønn

Boktittelen til Andreas Nordli skulle fylle oss med ærefrykt og takknemlighet til Gud og Lammet og ikke foranledige motsetninger basert på misforståelser og problematisering på ikke-eksisterende grunnlag.

Torsdag 7. desember publiserte Vårt Land en anmeldelse av boken «Offerlammets belønning», som er skrevet av leder for Ungdom i oppdrag, Andreas Nordli. Anmeldelsen er ført i pennen av Per Eriksen.

Jeg kjenner bare boken av omtale, men reagerte umiddelbart da jeg så tittelen på anmeldelsen: «Misjonsbok med problematisk tittel».

Eriksen siterer hva de første, unge misjonærene som reiste til Karibia, ropte da skipet forlot kaien i København: «Må lammet som ble slaktet, motta belønningen for sin lidelse!» Likevel anser han at det må være vanskelig å forstå boktittelen. Anmelderen mener at den bringer tankene «mer i retning av skyld og soning» enn i retning av misjon. Eriksen utdyper: «Dessuten opplever jeg selve tankegangen som problematisk. Det er som om vi ved våre handlinger skal skaffe Jesus belønning for sin frelseshandling.

Eriksen oppstiller en motsetning mellom soning og misjon som ikke finnes, i alle fall ikke i Bibelen

Karibiamisjonærenes utrop er dypt bibelsk. Derimot oppstiller Eriksen her en motsetning mellom soning og misjon som ikke finnes, i alle fall ikke i Bibelen, som er eneste autoritet med betydning i saken. Det framstår for meg som om teologen og hovedpastoren mangler grunnleggende kjennskap til det profetiske ord.

Jesaja er kalt for evangelisten blant profetene. I kap. 53 – for øvrig et av de mest kjente i Det gamle testamente (GT) – leser vi avslutningssangen om Herrens lidende tjener, Messias. Vi går inn fra midt i vers 10: «Når du gjør hans sjel til et skyldoffer, skulle han se etterkommere og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd. Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere – han som bar manges synd, og han ba for overtredere.»

Ut fra sammenhengen forstår vi at «du/jeg» er Gud/Herren og «han/hans» er Jesus Kristus, Guds Messias.

For det første: «… du gjør hans sjel til et skyldoffer»: Her er det nettopp læren om forsoningen Jesaja peker på, hundrevis av år før Jesus døde på korset for våre synder og ble reist opp igjen som et bevis på at hver synd var sonet. Dette var den treenige Guds evige plan for å gjenforene menneskeslekten med ham selv. Skyldofferet var Jesus, som væren var det i GT. Dette poenget utledes videre lenger ute i avsnittet jeg siterte.

For det andre: At Messias, Jesus, skulle få «se etterkommere», og at «Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd» handler om resultatet av at Jesus ble skyldoffer. Tro på – og avhengighet av – at det var du og jeg Jesus døde og ble reist opp for, frelser oss og gjør oss til etterkommere av Jesus. Han var førstegrøden.

For det tredje: «Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes.» Hva skulle Jesus se? Etterkommere, mennesker som ble frelst fordi de gjennom misjon fikk ta imot evangeliet og tro på Jesus. Hvilken effekt skulle det ha på Jesus? Han skulle «mettes» ved det, tilfredsstilles.

Kall det gjerne en belønning.