Slagside i KrF-havari

Postet: 9. november 2017  Emner: , , ,      kommentarer

Å si at KrF i høstens valg tapte like mange velgere til begge sider i norsk politikk, er nesten å tilsløre faktum.

Vårt Lands forside 09.11.17

Både Vårt Land og Dagen omtaler i dag en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) om såkalt velgervandring, altså om velgernes stemmegivning endret seg fra 2013 til 2017. Begge avisene legger hovedvekten på resultatene for KrF, som gjorde partiets dårligste valg i moderne tid. På forsiden skriver Vårt Land om «KrF-havariet» at partiet «lakk i begge ender» og at «like mange velgere gikk til de rød-grønne som til de blå-blå». Et av spenningsmomentene ved valget i 2017 var da også hvorvidt en oppfatning av at KrF var uklare om de støttet Høyres eller Aps statsministerkandidat, ville bli straffet av velgerne.

De foreløpige resultatene fra SSB viser nå at KrF tapte netto 0,6 prosentpoeng til hver av sidene eller blokkene fra 2013- altså Ap, SV og Sp (rød-grønn) på den ene siden og Høyre og Frp (blå-blå) på den andre. Vårt Lands nyhetsartikkel er imidlertid taus om at nesten hele tapet til den rød-grønne siden utgjøres av velgere som gikk fra KrF til Sp. Mens KrF ikke tapte noe til SV og bare 0,1 prosentpoeng til Ap, er velgertapet til Sp på hele 0,5 prosentpoeng (ca. 17.500 velgere). Dette gjøres det et poeng av i rapporten fra SSB, mens det i Vårt Lands artikkel bare kommer fram i overskriften på nyhetsartikkelen og ikke blir utdypet i selve artikkelen.

Dette poenget kommer noe tydeligere fram i Dagens dekning, hvor det framgår av nyhetsartikkelen at «få velgere gikk til Venstre og Arbeiderpartiet». Valgforskerne som avisene bruker for å kommentere resultatene, konkluderer imidlertid nokså likt: 1. Det har vært en lik lekkasje til begge de politiske blokkene. 2. Det vanskelig for KrF å konkludere om hvilke sider av det politiske landskapet partiet skal lene seg mot.

Artikkel i Dagen 09.11.17

Jeg mener altså at dette er å tilsløre eller forenkle sannheten. Resultatene viser at KrF tapte 0,3 prosentpoeng (ca. 10.500 velgere) til Frp og 0,2 (ca. 7000 velgere) til Høyre, mot altså bare 0,1 prosentpoeng til Arbeiderpartiet og 0 til SV. Så og si hele tapet til rød-grønn side er altså til Sp.

I den grad velgerne har straffet KrF for å være uklart om regjeringsalternativ, er det velgere som ønsket seg en borgerlig regjering som har forlatt KrF

Sp ble lenge regnet som et borgerlig parti – og regnes nok av mange i det minste fortsatt som et pragmatisk parti. Sp satt i to regjeringen med Høyre og KrF på 1980-tallet. Vi vet også at Sp denne gang vokste seg store på sentraliseringsdiskusjonen, som også mange velgere som ellers trolig ville stemt KrF, var opptatt av. Når vi i tillegg legger inn i regnestykket at KrF mistet like mange velgere til Høyre og Frp som det mistet til Sp, mens partiet nesten ikke avga velgere til Ap, synes jeg ikke det er så vanskelig å konkludere annerledes enn valgforskerne:

KrFs velgertap er langt større til tradisjonelt borgerlig side enn til tradisjonelt sosialistisk. I den grad velgerne har straffet KrF for å være uklart om regjeringsalternativ, er det velgere som ønsket seg en borgerlig regjering som har forlatt KrF. Det bør KrFs landsstyre merke seg når det i morgen skal evaluere valgresultatet.  

Se også analyse fra TV2s Kjetil Løset.

Innlegget er også publisert på dagen.no

Se replikkutveksling mellom Vårt Lands politiske redaktør og undertegnede.

KrF er større enn Hareide

Postet: 11. juli 2016  Emner: , , , , ,     Kommentar: 1   kommentarer

Politisk redaktør Berit Aalborg snur saken på hodet i sin kommentar «Skjebnetid for KrF».

Fredag (8. juli) ble det klart at treneren for fotballaget Bryne de siste åtte ukene, Alf Ingve Berntsen, trekker seg med umiddelbar virkning. Resulatene har utebilltt, og «da er klubben viktigst», sa Berntsen på NRK Rogalands tv-sending.

Det er en holdning det står respekt av. I Aalborgs stort oppslåtte kommentar i samme dags avis legger hun, uten sammenligning for øvrig, det motsatte til grunn – at lederen kommer før de han eller hun skal lede. Den politiske redaktøren mener at KrF må slutte rekkene bak det hun beskriver som partileder Knut Arild Hareides ønske om «en forsiktig nyorientering i partiets syn på ekteskap».

Dette framstår for meg som et underlig resonnement. Aalborg skriver rett ut at «måten KrF behandler sin leder på etter en krevende homodebatt, kan få avgjørende betydning for partiets framtid».

Etter mitt syn er det like gjerne slik at det er måten partilederen behandler partiet på, som kan bli avgjørende.

Snarere enn å være bekymret for hvordan Knut Arild Hareide påvirkes av manglende støtte fra partiet, bør Aalborg reflektere over hva hennes egen avis har funnet ut, nemlig at partiets stortingsrepresentanter er «lunkne til homodebatten» og «tause om programkomiteens forslag til oppmykning av ekteskapspolitikken». Det skulle mer enn antyde at Hareide faktisk mangler støtte i partiet på dette punktet, bortsett da fra medlemmene av programkomiteen. Mener Vårt Lands politiske redaktør at et parti skal forandre mening om vitale spørsmål kun fordi partilederen ønsker det?

Det er ikke uten videre slik at partilederen har avgjørende betydning for hvilken oppslutning partiet oppnår ved valg. Senest i 2015 ble Knut Arild Hareide kåret til valgkampens vinner, men KrF sto likevel nærmest på stedet hvil da velgerne hadde sagt sitt (5,4 prosent var en tilbakegang på 0,1 prosentpoeng sammenlignet med 2011). Fersk partileder Jonas Gahr Støre fikk derimot kritikk i mediene for sin innsats i valgkampen, men Arbeiderpartiet ble en av valgets vinnere (33 prosent var en framgang på 1,3 prosentpoeng sml. 2011).

Etter min mening har Knut Arild Hareide gått altfor langt i å forskottere at programkomiteens forslag faktisk blir vedtatt. Det kan virke som om han forsøker å binde partiet ved hjelp av medieutspill, og at det er dette det nå reageres på. En meningsmåling som ble tatt opp i en periode som inkluderte Hareides deltakelse i Pride-paraden, viste et fall for KrF på et helt prosentpoeng, til 4,4 prosnet, og partiet nærmer seg dermed sperregrensen. Det er altså ikke bare internt i partiet støtten til Hareides utspill om ekteskap er lunken, det kan også virke som om velgerne reagerer.

Jeg tror KrF og dets leder gjør klokt i å tenke over om partiet har potensial til å vinne flere velgere gjennom en endring i synet på ekteskap, enn de partiet står i reell fare for å miste. I dette tilfellet handler det mer om partiets sjel enn om partilederens.

Kommentaren ble først publisert på Vårt Lands Verdidebatt 9. juli

Les mer: Lederen i Dagen 9. juli går i samme retning: Hareides sololøp

På parti med kristenfolket?

Postet: 28. september 2015  Emner: , ,      kommentarer

Når KrF nå skal analysere valgresultatet, bør de studere velgerne mer enn den tilbakelagte valgkampen.

Først publisert på DagensDebatt.no 25.09.15

Augustnummeret av Sambåndet hadde valg som tema

Augustnummeret av Sambåndet hadde valg som tema

På mange måter kan vi si at KrF vant valgkampen, men tapte valget. I augustnummeret av Sambåndet så vi på tall fra Valgundersøkelsen 2013 fra Statistisk sentralbyrå. Her finner vi blant annet tabeller over den såkalte sosiodemografiske profilen til hvert partis velgere, blant annet holdningen til religion. Deltakerne i undersøkelsen ble spurt om hvorvidt de var «medlem av noen religiøs eller kristelig forening eller organisasjon», hvor mange ganger de i løpet av den siste måneden hadde vært til stede på en gudstjeneste eller andre religiøse møter, eller hørt andakter og gudstjenester på tv og radio. Man ble også spurt om hvorvidt man betraktet seg som personlig kristen og om man er medlem av Den norske kirke eller et annet trossamfunn.

Profilen som ble laget ut fra dette, viser at KrF «har en velgermasse som er til dels langt over gjennomsnittlig religiøst aktive og medlemmer av en religiøs organisasjon», for å sitere rapporten. Hele 81 prosent av dem som stemte på KrF ved stortingsvalget i 2009, toppet «religiøsitetsindeksen» (medlem). Blant de andre partienes velgere dette året havnet bare mellom 8 og 15 prosent på øverste religiøsitetsnivå. Alle stortingsvalgene fra 2001 til 2013 sett under ett er det Venstres velgere som er nærmest KrF, deretter følger velgerne til Høyre og Frp (likt), Sp, Ap og til sist SV.

Ser vi på de velgerne som er mest passive når det gjelder religion, er det velgerne til SV som peker seg ut. Velgerne til Frp, Høyre og Ap plasser seg deretter nesten likt, mens Venstre og Sp er de som kommer nærmest KrF i det å ha færrest passive velgere innen religionssektoren.

Som vi skrev i Sambåndet, ser kjernen blant KrFs velgere altså ut til å være det aktive kristenfolket. Bakgrunnstallene viser at denne gruppen er svært lojale velgere.

Tabellen har imidlertid også et annet interessant trekk. Ved stortingsvalget i 1997, da KrF fikk 13,7 prosent av stemmene og dannet regjering sammen med Sp og Venstre, var det «bare» 35 prosent av partiets velgere som var på topp på religiøsitetsindeksen. Fire år senere, da KrF fikk 12,4 prosent og dannet regjering sammen med Venstre og Høyre, var tilsvarende tall 40 prosent. Andelen velgere høyest på religiøsitetsindeksen steg til 59 prosent i 2005 (KrF falt til 6,8 prosent av stemmene), nådde en topp på 81 prosent i 2009 (KrF fikk 5,5 prosent av stemmene) og falt betydelig til 46 prosent i 2013 (KrF fikk 5,6 prosent av stemmene). Ikke overraskende var det også i 2005 og 2009 at KrF hadde færrest velgere nederst på religiøsitetsindeksen.

317px-Valgerd_Svarstad_Haugland_2

Valgerd Svartstad Haugland var partileder fra 1995-2004. Foto: Kirkens informasjonstjeneste

Som vi husker, var det i 1997 KrF gjorde suksess med saken om kontantstøtte og slagordet fra to år tidligere om at man ikke trengte å være kristen for å stemme på partiet. Det kan virke som om KrF har vært på desperat jakt etter en ny bredt anlagt vinnersak etter at kontantstøtteeffekten avtok, særlig i årene etter 2001. Kontantstøtten slo som kjent an blant flere partiers velgere i starten og ble da heller ikke framstilt som en utelukkende kristen sak.

Er det da så enkelt at dersom KrF bare appellerer bredt nok, så vil partiet få økt oppslutning? Jeg mener den teorien fikk kjørt seg i den valgkampen som nettopp er avsluttet. Selv om dette var et lokalvalg, var saker med nasjonalt tilsnitt svært viktige. KrF satset tungt på søndagsstengt, som allerede før valgkampen hadde nesten overraskende bred oppslutning, og markerte seg også sterkt da saken om flyktninger og migranter ble dominerende. Partileder Knut Arild Hareide og KrF ble av bransjenettstedet Kampanje kåret til valgkampens vinner. Likevel fikk partiet bare 5,5 prosent av stemmene. Dette oppleves paradoksalt av mange. For når saker med bred velgerappell og i tillegg en populær partileder, ikke hjelper på oppslutningen, hva vil det da kunne gjøre det?

Nesten to millioner «tror på Gud»

Her kan Norsk monitor, undersøkelsen som har blitt gjennomført i Norge hvert andre år siden 1985, være interessant. På spørsmål fra Ipsos MMI om man tror på Gud, svarer 38 prosent nå ja. Det er det laveste tallet som er målt, men utgjør likevel nesten to millioner nordmenn. Det tallet kan høres svært høyt ut, og vi vet ikke hva de som svarer bekreftende på at de har en gudstro, legger i det. Men en annen undersøkelse fra Ipsos MMI viser at andelen som «regner seg som personlig kristen», faktisk er stigende,

Når de 38 prosent som svarer at de har en gudstro, brytes ned på de politiske partienes velgere, framkommer det at hele 90 prosent av KrF-velgerne sier at de tror på Gud, det vil si ca. 140.000 stemmeberettigede. Høyest antall velgere i reelle tall som tror på Gud, er det imidlertid Ap som har, med 297.000. Deretter følger Høyre med 289.000 og Frp med 208.000.

Skal vi tro disse tallene, er det mange kristne velgere for KrF å henvende seg til, velgere som i dag stemmer på andre partier. Det er ikke enkelt å plukke ut hvilke saker KrF bør satse på, men det er i alle fall ikke opplagt er svaret er å fjerne seg fra kristenfolket. Det er sannsynlig at velgere som naturlig kunne ha stemt KrF, like godt velger andre partier dersom de opplever det slik at KrF svekker den kristne profilen som var grunnlaget for at partiet ble startet. Det er for eksempel et åpent spørsmål om KrF tjente på at Knut Arild Hareide ikke ville ta stilling i spørsmålet om kirkelig vigsel av homofile. Andre partiledere var ikke like tilbakeholdne, for å si det slik.

Selv om man ikke må være kristen for å stemme KrF, bør det være et mål for partiet at flest mulig av de som er kristne, faktisk gjør det.

KrFs utvannede familiebegrep

Postet: 1. juni 2014  Emner: , ,      kommentarer

Dette innlegget ble jeg bedt om å skrive av avisen Dagen, og det sto på trykk der 15. mai 2014 (nettversjon her) Les siste utvikling i saken her (dagen.no)

 

Så ble det ikke flertall for å ta familiebegrepet inn i Grunnloven. Men slik saken etter hvert framstår, var det nok like greit.

 

Den noe uvanlige alliansen mellom KrF, Ap, SV, Miljøpartiet De Grønne, Frp og Sp manglet en stemme på å samle to tredjedels flertall i stortingsssalen tirsdag kveld. Alliansen oppsto som kjent da KrF tirsdag 6. mai skiftet standpunkt i spørsmålet om språket i Grunnloven og likevel stemte for modernisering på bokmål og en helt ny versjon på nynorsk. Partiet valgte faktisk å gå bort fra et landsmøtevedtak på dette punktet.

 

Som motytelse skulle de nevnte partiene stemme sammen med KrF for å få visse formuleringer inn i grunnlovsteksten. Partiet jublet over å ha vunnet en seier her, og Sambåndet ga dem ros i en nettleder på sambåndet.no 7. mai, men KrF gjorde altså opp regning uten vert hva familiebegrepet angikk. Høyre og Venstre satte seg imot å ta inn i Grunnloven at «familien er en grunnleggende enhet i samfunnet».

 

Umiddelbart kunne man være skuffet over at Høyre, som er et konservativt parti som ideologisk sett vil «forandre for å bevare», ikke kunne være med på det. Men som jeg også påpekte i nettlederen 7. mai, regnet jeg med at det ville komme diskusjoner om hvordan familiebegrepet skulle defineres. Høyres våpendrager i saken, Michael Tetzschner, påpeker overfor Vårt Land at KrF etter hvert var villig til å definere «familien» så vidt at han mener selve begrepet ble «utvasket». Ifølge avisen ville KrF inkludere både homofile og lesbiske foreldre i «familien», og KrFU-leder Emil Andre Erstad vurderer det slik overfor avisen: – Ektepar med og uten barn, samboere med og uten barn, homofile med og uten barn, aleneforeldre som bor sammen med barn, samværsforeldre, foreldre med fosterbarn og enslige, aleneforeldre med mer kan ses på som en familie.

 

Med et så utvidet familiebegrep fra KrFs side forsvant det meste av hensikten med å ta uttrykket inn i Grunnloven, og man forstår mer av hvilke partier som var for og imot. At KrF nå ser på «familie» som svært mye mer enn mor, far og barn, er et tankekors.

 

Grunnen til at jeg innledningsvis ga KrF ros, var at jeg mente at et «grunnlovsvern» av familiebegrepet også ville si noe om Guds skaperordning i Norges viktigste lovtekst, og at dette ville være verdifullt. I henhold til blant annet 1. Mosebok og Matt 19 skapte Gud mennesket til mann og kvinne og forordner at mannen skal forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. I det siste, det å være ett legeme, ligger det å leve ut seksuallivet. I tillegg sier Gud at mennesket, i denne ordningen, skal være fruktbare og fylle jorden, altså vil normalsituasjonen være at mann og kvinne i ekteskap føder barn, og at dette konstituerer familien. Samtidig sier dette også noe om forståelsen av ekteskap, at dette i alle fall ikke – i bibelsk forstand – kan være likekjønnet, fordi to av samme kjønn ikke har naturlige forutsetninger for fruktbarhet.

 

Når KrF nå altså bekjenner seg til et utvidet familiebegrep, der det ikke synes å være en viktig faktor om familien inkluderer barn eller ikke, reflekterer begrepet ikke lenger en bibesk forståelse av familien (dette betyr ikke at mann og kvinne i ekteskap som enten ikke kan eller ikke får barn, ikke er bibelsk, men jeg beskriver normalsituasjonen).

 

At jeg heller ikke kan se at KrF har kommunisert tydelig utad at det er en slik forståelse av familiebegrepet partiet legger til grunn, overrasker meg. Her ser det altså ut til at man setter politikk ut i livet som ikke er testet ut overfor partiets grunnplan og velgere, og det tenker jeg er et demokratisk problem. Samtidig er det også svært lett å tolke dette som at partiet er opptatt av å tilpasse seg en samfunnsutvikling som partiets kjernevelgere ikke kjenner seg igjen i.

 

KrFU-leder Emil Andre Erstad forklarer, igjen overfor Vårt Land (se lenken over), at familien fungerer som en beskyttelse mot inngripen fra høyere instanser i samfunnet. For ham er en grunnlovsfesting av familien med på å sikre valgfrihet og autonomi.

 

– I dag ser Norge snilt og godt ut i dag, men hvordan landet vårt er om 200 år vet vi ikke. Jeg kan fint se for meg at vi får politikere som vil gå inn og bestemme over familiens autonomi. Vi har allerede sett eksempler på politikere som ikke syns det – som mener staten skal bestemme om barn skal gå i barnehagen, hvem av foreldrene som skal jobbe, hva slags utdanning barna skal få osv, sier Erstad.

 

Jeg kan se at ungdomspartilederen har et poeng her. Men jeg tror ikke det var slik KrFs intensjon med grunnlovsforslaget ble oppfattet. Da mener jeg at partiet har et kommunikasjonsproblem.

Dette innlegget er en utvidet versjon av en nettleder på sambåndet.no 13. mai

En klartenkt ideolog?

Postet: 21. januar 2014  Emner: , , , , , ,      kommentarer

KrFU-leder Emil André Erstad mener det vil gjøre både moder- og ungdomspartiet «mer klartenkte» å godta ekteskapsloven. Her er noen tanker i en annen retning.

En kortere versjon av dette innlegget sto på trykk i Dagen 21. januar 2014. Nettversjonen kan leses her Les siste utvikling i saken her (dagen.no)

14. januar publiserte NRK et utspill fra KrFU-leder Emil André Erstad (bildet) om at «nå bør vi ta en ny diskusjon om homofile bør gifte seg», og at vi bør «kunne gi homofile retten til å adoptere.»

KrF stemte imot

Ekteskapsloven som trådte i kraft 1. januar 2009, gir blant annet lesbiske og homofile par har samme rett til å bli vurdert som adopsjonsforeldre som heterofile ektepar. KrF stemte imot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Denne loven er det altså at KrFU-leder Emil André Erstad nå mener at både KrF og KrFU bør slutte å kjempe imot. I dag er det slik at KrF sier nei til at homofile kan adoptere, og partiet mener den tidligere partnerskapsloven gir gode nok rettigheter for homofilt samliv. På KrFs landsmøte i april i fjor, ble, ifølge Vårt Land, avvisningen av ekteskapsloven gjort tydeligere enn programkomiteen hadde lagt opp til.

Moderpartiet, ved fungerende leder Dagrun Eriksen, avviser å snu i denne saken. Blant ungdomspartiets fylkesledere regner Dagen at seks er imot lederens utspill, 11 vil ha en debatt, mens sju støtter utspillet om at homofile og lesbiske bør få adoptere barn.

– Skille politikk og teologi

I Dagen onsdag 15. januar anfører Erstad at det for ham handler om «god familiepolitikk», og at en må skille mellom politikk og teologi. «Dette handler om politikk, jeg vil ikke ut med mitt teologiske standpunkt», sier han. På spørsmål fra Dagen om hvorvidt dette er «en del av å rydde i forholdet mellom politikk og teologi i KrFU og KrF», svarer Erstad slik: «- Det er en del av en prosess som gjør oss mer ideologisk klartenkte».

Tanken om å «rydde mellom politikk og teologi» er utmerket kommentert i Dagens leder 16. januar, og jeg slutter meg til det. Det jeg i tillegg festet meg ved, var Erstads påstand om at utspillet hans kan gjøre partiet «mer ideologisk klartenkte». Dette finner jeg ganske oppsiktsvekkende, i alle fall ettersom Erstad ifølge Vårt Land 15. januar, mener at partiets syn på ekteskapsloven er «utdatert». Å skulle oppgi motstanden mot ekteskapsloven vil for KrF være en svært betydelig politikkendring.

Ideologi og historie

«Ideologi» kan ifølge ordboka defineres som «ideer i et politisk system eller et livssyn», og det lodder dermed dypt i et parti. Jeg vil anbefale Erstad å bla litt i historieboka for å finne ut hvorfor partiet ble stiftet. Boka «Redaktøren med gullpennen» (Lunde 2012) handler om Johannes Lavik, som var Dagens første redaktør, sønn av Indremisjonsforbundets første generalsekretær, Andreas Lavik (som også var Sambåndets første redaktør og dermed en av mine forgjengere), og fetter av KrFs første stortingspolitiker, Nils Lavik.

30. mars 1921 skrev redaktør Johannes Lavik følgende i Dagen: «Det er ikke nok å ha kristne med i politikken. De må også sette noe inn på gjennomførelsen av et virkelig kristelig program». Lavik mente, ifølge forfatterne, at et aktivt kristent engasjement i politikken hadde med kall å gjøre, og at et slikt kall kunne koste. Når mange kristne, ifølge Lavik, hadde gått inn i politikken uten å se det som et kall, eller som sin oppgave å hevde de kristne idealene, var hovedgrunnen en dualisme, i dette tilfellet at tro og politikk anses som to forskjellige og skarpt atskilte verdener.

– Kristen tenkning

«På disse premisser kan det nok bli en skapende politisk tenkning, men det blir ingen kristen tenkning, for kristendommen henvises til det individuelle og personlige liv», skrev Lavik. Og han la til at dersom dualismen hadde rett, kunne man ikke snakke om kristendom og politikk, men snarere kristendom eller politikk.

I heftet son nettopp fikk navnet «Kristendom og politikk», i 1933, skrev Lavik at «politikk er ideenes forsøk på å vinne form og skikkelse i det virkelige liv. Hvis politikken er kristne uvedkommende, er hele samfunnet dem uvedkommende.»

KrF og kristendommen

Da spørsmålet om et eget kristelig folkeparti var framme før valget i 1927, var Lavik imot dette. Men etter at det ovennevnte heftet var utgitt og det var stiftet et Hordaland Kristelig Folkeparti, endret han holdning. KrF ble stiftet på Indremisjonsforbundets bibelskole i Bergen 4. september 1933, og 14 dager senere skrev Lavik blant annet følgende på lederplass: «Det avgjørende er at den nye liste vil sette kristendommen som nr. 1 også i statslivet, og at dette grunnsyn skal søkes hevdet av menn som personlig er troende kristne».

Lavik-biografien viser til at kultur- og åndssituasjonen i landet var i merkbar endring i tiden etter første verdenskrig. «Det er selve livssynet som er under omdannelse», skrev Johannes Lavik på kommentarplass like før stortingsvalget i 1933. Og han mente at når slektningen Nils Lavik fikk stortingsplass for KrF, skyldtes det at fetteren fremsto «i egenskap av kristenfolkets mann».

At «livssynet er under omdannelse» tenker jeg er en treffende beskrivelse også for dagens situasjon. Jeg mener at KrFU-leder Emil André Erstad bør tenke nøye etter om han og ungdomspartiet skal la seg «kaste og drive omkring av hver lærdoms vind» (Efeserne 4,14).

Umulig skille

Ifølge Johannes Lavik må ikke et kristelig parti «gjøre krav på å representere den absolutte politiske sannhet. Det må i all beskjedenhet forstå og erkjenne at også i politikken forstår vi stykkevis og skjønner vi stykkevis. (…) Et absolutt kristelig program kan ikke oppstilles.»

Slik vil det være, også i dag. Men for en politiker i Kristelig Folkeparti, ung eller eldre, vil det etter mitt syn være umulig å skille ideologi fra teologi, for det siste må være en grunnpilar i det første. Ellers finnes det nok av andre partier å stemme på.

Foto: Pressebilde fra KrFU.

Dagens bibelord - Joh 16,16-22

16 Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» 17 Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? 18 Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» 19 Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’? 20 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. 21 Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. 22 Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
   

Joh 16,16-22
 Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.»
Les mer