Om Gud faktisk finnes

Postet: 23. januar 2018  Emner: , , , , , , ,      kommentarer

Dersom vi tar utgangspunkt i at Gud finnes, må vi også erkjenne at han forholder seg til oss uavhengig av hva vi selv tenker.

PAULUS: Portrettet er rekonstruert av eksperter fra politiet i Düsseldorf i Tyskland ved hjelp av historiske kilder. FANTOMBILDE: LKA NRW/Wikimedia Commons

I sin Fripenn-kommentar for flere aviser 23. desember i fjor presenterte kommentator Sven Egil Omdal funn fra «Max Planck-instituttet for evolusjonær antropologi» i Leipzig. Forskere her har konkludert med at mennesket er i besittelse av «en indre stemme som hver dag forteller drøyt sju milliarder av oss at noen handlinger er gale». Dette er, sier forskerne, unikt for menneskeheten, og den indre stemmens «virkning kan observeres allerede hos 12 måneder gamle babyer». Min tidligere kollega i Stavanger Aftenblad framstiller dette som en nyhet, men forskerne slår inn Bibelens åpne dører.

Forskerne slår inn Bibelens åpne dører

Noe av det som fascinerer med Bibelen, er de lange, prinsipielle linjene den trekker opp. De første kapitlene av Paulus’ brev til menigheten i Roma har slike linjer.

Åpenbaring

Dersom vi forutsetter at Gud finnes, kan vi si at han ikke er en tilbaketrukket Gud som er uinteressert i oss mennesker. Gud har vist seg – åpenbart seg – for menneskene, og han har ment det slik at det forplikter. Starten av Romerbrevet opplyser at det skjer på to måter – gjennom en allmenn og en spesiell åpenbaring. Den spesielle åpenbaringen er at Gud viser seg gjennom Jesus i Bibelen og det han gjorde for oss. Men så skriver apostelen Paulus også om en åpenbaring av Gud som er gitt til alle mennesker som har levd, lever og kommer til å leve på denne kloden.

Skaperverket

Romerbrevet (Rom) forteller at Gud har åpenbart seg allment på to måter – gjennom skaperverket (Rom 1,18-20) og menneskets samvittighet (Rom 2,14-15). Dette har han gjort for at menneskene skal «være uten unnskyldning», skriver Paulus (1,20). Dersom vi legger til grunn at Gud finnes, er altså utfordringen at Gud handler med oss uansett hva vi måtte mene om ham.

Gud handler med oss uansett hva vi måtte mene om ham   

I Rom 1,18 sier Paulus at hovedproblemet til mennesker som ikke vil ta imot Guds frelse, er at de «holder sannheten nede i urettferdighet». Og sannheten har alle mennesker, forklarer Paulus, ved at de for det første kan se Gud gjennom skaperverket. «Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk», står det i Salme 19,2. Gud har skapt oss slik at vi er i stand til å erkjenne og ære Skaperen og sannheten om ham.

Samvittigheten

Den andre måten Gud åpenbarer seg allment på, er nettopp slik Omdals forskere har oppdaget – at alle mennesker kan erfare Gud gjennom at han har gitt oss en samvittighet, som varsler oss når vi gjør noe galt. I 2. Mosebok leser vi at Gud gav loven til Moses og til jødefolket. Men også vi som ikke er jøder, har fått «loven», da som «skrevet i deres hjerter», som Paulus uttrykker det. Det virker slik at selv de som ikke har Moseloven, «av naturen gjør det loven byr» og dermed er «seg selv en lov». «Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem», påpeker apostelen i Rom 2.

Les også: Nordmenn styrt av samvit og skuld.

Synd

Om vi ikke forholder oss til disse to måtene som Gud viser seg for alle på, er det at vi «holder sannheten nede i urettferdighet». Og Paulus lister opp hvordan dette opp gjennom verdenshistorien har gitt seg utslag i en lang rekke av det Bibelen kaller synder (Rom 1,21ff). Hovedproblemet er avgudsdyrkelse, som har tatt og fortsatt tar mange former – det å ære det skapte framfor Skaperen og sannheten om ham (v. 25).

Vi er ikke i nærheten av å bli kvitt synden, skylden, angeren, boten, tilgivelsen, frelsen og nåden (Bjørn Stærk)

Oppfatter du «synd» som et begrep som ikke gir mening i dag? I boken «Å sette verden i brann. En ateist skriver om Jesus» (2016) observerer forfatteren og spaltisten Bjørn Stærk blant annet følgende: «Det tok oss et par generasjoner å bli kvitt Gud og glemme den kristne teologien. Men vi er ikke i nærheten av å bli kvitt synden, skylden, angeren, boten, tilgivelsen, frelsen og nåden. Vi har bare glemt hvordan vi skal snakke om det.» Han har åpenbart et poeng.

I Rom 3,9-20 bruker Paulus plass på å bevise at alle mennesker, uansett hvor moralske og gode samfunnsborgere vi selv måtte mene at vi er, kommer til kort overfor Guds standard. Alle er «under synd», og synden gjelder alle og gjennomsyrer alt. «For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet», konkluderer apostelen.

Frelse

På denne alvorlige bakgrunnen er det at Paulus kan begynne å fortelle om en frelse fra syndens konsekvenser. En frelse som ifølge Bibelen er nødvendig for alle om man vil unngå en evighet uten Gud. En frelse ene og alene ved tro på Jesus, en sannhet det gjennom reformasjonen var behov for å pusse blank igjen. «I dag er det født dere en frelser», sa engelen til hyrdene (Lukas 2,11). «Han skal frelse sitt folk fra deres syder», fikk Jesu fosterfar, Josef, høre (Matteus 1,21).

Bibelens tale om Gud er altså at han forholder seg til oss mennesker uansett om vi forholder oss til ham eller ikke. Forventningen til oss er at vi ikke holder «sannheten (om Gud) «nede i urettferdighet».

Først publisert i Vårt Lands papirutgave og på verdidebatt.no 22.01.18.          

Et pauli oppgjør og parallel til i dag

Postet: 28. januar 2016  Emner: , , ,      kommentarer

Biskop emeritus Tor Berger Jørgensen mener vi må kunne leve med ulikt syn på ekteskapet fordi det var ulikt syn på jødiske renhetslover i den første kristne kirke. Han skal ha kreditt for forsøket.

Først publisert som Synspunkt i Dagen 27.01.16

Det er i en reportasje i Dagen 22. januar den tidligere biskopen og generalsekretæren i NMS argumenterer på denne måten. Han anfører ifølge avisen at de jødiske kristne «fortsatte å praktisere jødiske renhetslover, mens hedningekristne ikke følte seg forpliktet på det».

– Det å holde sammen disse to syn på saken, er til eksempel for oss. Når de greide det, må vi også kunne klare det, sier Jørgensen.

Biskop emeritus Tor Berger Jørgensen unnlater imidlertid å ta med et avgjørende viktig moment: Paulus tok et oppgjør med Peters forhold til disse lovene. Han gikk så langt at han irettesatte Peter for «klanderverdig» opptreden (Gal 2,11).

Jeg forutsetter at de «renhetslovene» Jørgensen henviser til, er de vi finner i 3. Mos 11,1-23 og 5. Mos 14,3-21 – om rene og urene dyr. I Antiokia (i Syria) var det vanlig for alle som var kommet til tro på Jesus, å dele et måltid når de møttes, jøder og hedninger sammen (Apgj 11,3). Peter (Kefas) deltok i disse måltidene (Gal 2,12). Men så kom det noen som var utsendt fra apostelen Jakob i Jerusalem, og de brakte tydeligvis med seg et budskap om at det var uakseptabelt for jødekristne å ignorere spiseforskriftene i Moseloven. Disse forskriftene inkluderte trolig loven om ren og uren mat, loven om riktig slakting av dyr og sannsynligvis reguleringer om blant annet tiende, rituell renhet og avgudsdyrkelse (kilde: masteroppgave ved MF).

Det disse utsendingene sa, fikk innflytelse over Peter: «trakk han seg tilbake og holdt seg unna, fordi han var redd for dem som var av omskjærelsen», rapporterer Paulus i Gal 2,12. Av neste vers framgår det at også «de andre jødene» i Antiokia og «til og med Barnabas» fulgte Peters eksempel. Paulus beskriver det som «hykleriet deres» og konstaterer (v. 14) at de «ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet».

«Når du som er jøde, lever etter hedensk skikk og ikke som jøde, hvordan kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder», er det retoriske spørsmålet Paulus retter til Peter, foran øynene på forsamlingen.

Pauli poeng er at Peter handlet mot bedre vitende ved å trekke seg fra måltidene. Peter hadde jo hatt synet som beskrives i Apgj 10,9-16, om maten som han betraktet som uren, men som en røst fra himmelen erklærte at var renset av Gud. I v. 28 utledet Peter det selv til at «Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent».

Nå hadde han altså likevel latt seg forlede til å ta hensyn til de gamle forskriftene, og Paulus påtalte det tydelig og klart. I Gal 2,15 og utover minner han Peter om at de, selv om de var jøder av fødsel, hadde innsett at alle mennesker blir rettferdiggjort ved tro på Kristus, og ikke av lovgjerninger. Samme frelsesvei, altså, for jøder og ikke-jøder (hedninger i bibelsk språkbruk).

I motsetning til et samlet bispekollegiums syn på at det ikke er kirkesplittende å gjøre ekteskapet til noe som er fremmed for Bibelen, framholdt Paulus at Peter, Barnabas og de andre jødekristne i Antiokia, «ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet». Det var altså ikke snakk om for Paulus å akseptere det Peter og de andre jødekristne i Antiokia hadde gjort, selv om det var foranlediget av ledende apostler i Jerusalem.

Heller ikke vi kan akseptere det Den norske kirkes ledere i dag sier – når de (formodentlig) mot bedre vitende setter bibelordet til side i spørsmålet om kirkelig vigsel av samkjønnede.

Det Jesus ikke sa

Postet: 27. oktober 2015  Emner: , , , ,      kommentarer

Vårt Lands spaltist ­Håvard Nyhus snur deler av Jesu avskjedstale på hodet.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 12. oktober (på verdidebatt.no samme dag)

«Hvor ­utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest», skrev Henrik Ibsen i «Peer Gynt» – og det kjente sitatet er anvendelig på to artikler av Håvard Nyhus i Vårt Land 9. og 16. oktober. (Lenkene åpner seg i eget vindu.)

Joh 16,12-13

9. oktober skriver Nyhus at «Jesus var nødt til å lære, vokse og modnes for å nærme seg Den dypere loven. I dette ligger det et løfte om at sannhetens fylde utfolder seg gjennom historiens gang». I et forsøk på å hente et bibelsk ­argument for dette, viser han til Joh 16,12-13, der Jesus sier: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men 
når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke 
tale av seg selv, men det han ­hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere». Det Jesus ikke sa, var altså ikke begrunnet i at han manglet kunnskap, men på at han mente at disiplene foreløpig hadde mottatt det de kunne makte å forholde seg til.

Fil 3,12

I tillegg hevder Nyhus at Paulus’ tekster i Bibelen, blant annet om homofili, må leses med tanke på at de «overskrider forfatterens begrensede utsyn og historiske bevissthetsnivå». 16. oktober, i et svar på et motinnlegg, mener Nyhus at Paulus selv innrømmer det når apostelen i Fil 3,12 skriver: «Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus».

Nyhus mener altså at både Jesus og Paulus var begrenset av sin tids forståelse, og at vi forstår ting så mye bedre nå, flere tusen år etterpå. Dristig, er det, om ikke annet.

Den hellige ånd

Hadde Nyhus fortsatt lesningen i Joh 16, i stedet for å ty til Brandon Ambrosino, ville han sett at Jesus forklarer hvor Den hellige ånd (som Nyhus viser til i overskriften) skal hente sin kunnskap fra: «Han skal ta av mitt og forkynne det for dere», sier Jesus.

Og litt tidligere i avskjedstalen (Joh 14,26) gjør Jesus det klart at Den hellige ånd blir utsendt av Gud, og at «han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere». Det er altså ikke et budskap som motsier det som allerede er sagt, Jesus snakker om at skal komme.

Paulus

Så er spørsmålet hvordan Den hellige ånd skulle utføre sitt arbeid med å fullføre Jesu gudgitte budskap. I Kol 1,25 skriver Paulus at han er blitt en tjener for menigheten «i kraft av det forvalteroppdrag Gud har gitt meg for dere: å fullføre Guds ord» (se også Efes 3,2-7). (Dette innbefatter for øvrig det Nyhus også strever med å forstå; at Paulus er ikke-jødenes apostel.) Slik er det bibelske forfatterprinsippet. «De hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd» (2. Pet 1,21).

Når Paulus i Fil 3,12 bruker uttrykket at han «­jager etter» noe, har det ingenting med mangel på kunnskap eller forståelse å gjøre, men om en gang om å nå det store målet – Himmelen (se sammenhengen fra vers 11).

«De vises visdom»

Håvard Nyhus må gjerne hevde­ at jeg med dette enkle ­synet «blir stående igjen på perrongen» ­etter at kunnskapens tog har gått. Jeg tror rett og slett at min billett er til et annet tog som står for en annen slags kunnskap (1. Kor 1,17-25). Det holder for meg.

Kvinnelig apostel på Jesu tid?

Postet: 3. juli 2015  Emner: , ,      kommentarer

Det ligger ikke noe veldig mystisk i om et av de personnavnene Paulus nevner, var mann eller kvinne.

Først publisert i Vårt Land, papiravisen, 2. juli 2015. Dette er en litt utvidet versjon.

26. juni skriver Vårt Land om nyutgivelsen «Bibelen – Guds ord for kvinner. I artikkelen står det at under arbeidet med den nye bibeloversettelsen (2011) ble det oppdaget «at en apostel i eldre håndskrifter hadde fått endret navnet sitt fra et kvinnenavn til et mannsnavn». Forfatter Håvard Rem siteres på følgende: «Bibelen har gjennom tida blitt utgitt i en patriarkalsk kontekst, og det gjør at den har blitt mer mannsdominert enn den egentlig er. At det fantes kvinnelige ledere på bibelsk tid som ble kamuflert senere, er med på å legitimere en slik bibelutgave.»

Konspiratorisk

Samlet sett framstår dette som nokså konspiratorisk. Hovedproblemet er at uttrykket «eldre håndskrifter» kan lede folk til å tro at navneendringen har foregått i selve håndskriftene som de senere oversettelsene til andre språk bygger på. Jeg finner ikke grunnlag for en slik tanke.

Artikkelen sier ingenting om hvilket navn det er snakk om, men det ville overraske meg mye om det ikke er Junia/Junias.

I min bruksbibel (Norsk Bibel, 1988) står det slik i Rom 16,7: «Hils Andronikus og Junias, mine frender og mine medfanger.»

Kjent sak

På gresk står det «Iunian». Studieutgaven til Det nye testamente fra Det norske bibelselskap (2008) anfører at denne (akkusativ)formen teoretisk sett kan gjengi både et kvinne- og et mannsnavn, men at Junias ikke er kjent som mannsnavn på gresk. Nyere bibeloversettelser (som den fra 2011) tolker derfor dette som et kvinnenavn. Det opplyses også at en del håndskrifter har «Julia». Det gjelder blant annet det såkalte Papyrus 46, datert år 175-225.

Allerede fembindsverket Studiebibelen, som ble gitt ut på slutten av 1970-tallet, nevner dette. «Noen manus har hunkjønnsformen Junia, og det er dem som tror at det her dreide seg om ektefolk», skriver Erling Utnem og Arthur Berg.

Oversettere

Dersom vi forutsetter at greske «Iunian» er et kvinnenavn, er mitt første poeng at «mannsliggjøringen» av det skjedde i forbindelse med oversettelser, ikke i de opprinnelige og langt eldre håndskriftene. Erkebiskop Giles (1243-1316) nevnes som en oversetter som skal ha endret «Iunian» fra et kvinne- til et mannsnavn.

Dette har også med aksentuering – hvilken stavelse man legger trykket på når navnet uttales, å gjøre. Dersom trykket ble lagt på nest siste stavelse, var «Iunian» et kvinnenavn, dersom det lå på siste stavelse, var det et mannsnavn. Og de tidligste håndskriftene som dekker Rom 16,7, skal være skrevet med majuskler (store bokstaver) og uten aksenttegn.

Apostel

I resten av Rom 16,7 står det at de (Andronikus og Junias), «har et godt navn blant apostlene». Den samme studieutgaven som jeg viste til ovenfor, opplyser at dette også kan oversettes med «er høyt ansette som apostler». I flere engelske oversettelser er det gjengitt slik. I så fall brukes «apostel» om en videre gruppe enn de 12 opprinnelige disiplene. Og i 1. Kor 15,5-7 skriver da også Paulus om «de tolv» og «alle apostlene» som to grupper som så Jesus etter hans oppstandelse.

Om vi legger oversettelsmåten «som apostler» til grunn, åpner det altså for en kvinnelig apostel. Spørsmålet er da hvilken apostel.

Ulike betydninger

I den reviderte oversettelsen fra Norsk Bibel (2007) er ordet apostel (gresk: apostolos, utsendt/utsending) forklart i tillegget. Her nevnes tre måter ordet er brukt på i Bibelen: om Jesus (Heb 3,1), om visse misjonærer (Apg 14,4 og 1. Tess 2,6) og om Jesu 12 disipler (Luk 6,13 og Matt 10,2).

Apologeten Matt Slick finner sju måter å være en apostel på, og han mener to av dem er aktuelle for «Iunian». Den ene i betydningen en som ble sendt ut med beskjeder, men som ikke ble brukt av Gud til å utføre mirakler eller stå bak noe skrift. Den andre at «Iunian» kan ha vært en av dem som sto sammen med Jesus i hans treårige offentlige virke, og at alle de som gjorde det, kunne ha blitt omtalt som apostler i samtiden. Begge deler høres fornuftig ut i mine ører, og jeg ser ikke noe revolusjonerende i noe av dette.

Denne bloggposten kan også leses på verdidebatt.no

Paulus og idrettsbilde

Postet: 7. april 2015  Emner: ,      kommentarer

Eg undrar meg over at Jarle Kallestad meiner at eg har «innført ein bibelbruk som var lite kjend» i hans oppvekst på bedehuset.

Først publisert i Dagen 07.04.15, som svar til innlegg av Jarle Kallestad 27. mars (ikkje på nett). Innlegget som starta debatten, kan lesast her.

Kallestad synes det er leit at «Paulus sine fantastiske ord til kolossarane og filipparane skal bli brukt til forsvar for egotripp og taktikkeri. Eg håpar verkeleg at det ikkje er ein utbreidd bibelbruk», skriv han.

Kallestad gløymer i farten å ta med korintarane, og det var verset i 1.Kor 9,24 som var hovupoenget mitt. Eg trur ikkje det kan vera den minste tvil om at Paulus her nyttar stadion nord for byen Korint og dei som konkurrerte der, som eit bilde på trus- og livslaupet. Då eg i kommentarfeltet på dagen.no spurde Kallestad om korleis han tolkar mellom anna dette verset, svara han at «Paulus sitt poeng er at alt anna enn Kristus og hans siger blir uviktig i den store samanhengen, i det store livslaupet».

Som eg repliserte i det same kommentarfeltet, trur eg at ei slik tolking vil vera å ta bort det personlege ansvaret som ligg på oss alle om faktisk å ta del i dette laupet – om å svara ja på invitasjonen til å ta imot frelsa og vandra gjennom denne verda med himmelmålet for auga. I så måte brukte eg femmilssigeren til Petter Northug i Falun som eit forbilde. Og eg tvilar på at det var – eller er – ei ukjend utlegging av 1.Kor 9 på bedehusa i landet vårt.

Dei tre andre skriftstadene eg viste til, har i alle fall dei som står bak Norsk Bibel si omsetjing frå 1988 òg meint er relevante i samanhengen (utan at det naudsynleg er nokon fasit, sjølvsagt).

Jarle Kallestad avsluttar med ein påstand om at «Petter Northug er blitt det store førebiletet» i norsk kristenliv. Han skriv ikkje kva han byggjer det på. I artikkelen min 24. mars (på dagen.no 25. mars) er det fleire nyansar som skulle gjera det klart at eg sjølvsagt ikkje går god for eitt og alt Northug står for. Men han er ein av dei som har målet for auga og legg vinn på å nå fram. Det var poenget mitt.

(Bildet viser stadion i Olympia, Hellas. (Thomas Ihle, Wikimedia Commons))

Petter Northug og seieren

Postet: 26. mars 2015  Emner: , , , ,     Kommentar: 1   kommentarer

Dersom Petter Northug hadde vært en løper i de isthmiske leker i Korint på 50-tallet etter Kristus, lurer jeg på om ikke Paulus ville ha nikket anerkjennende idet nordmannen passerte målstreken.

Først publisert i avisen Dagen 25.03.15 (der en også kan følge debatten om innlegget)

Vel hjemme etter skitur på Stavtjørn i Bjerkreim (8 km) går tankene tilbake til femmila i Falun 1. mars. Etter å ha ligget et stykke bak i tetgruppa gjennom hele løpet, stakk det norske skiesset Petter Northug – i kjent stil – fra de andre på oppløpet og sikret seg gullmedaljen.

Minutter etterpå skrev journalist Jarle Kallestad på Facebook-profilen sin: «Femmilsgull med bismak. Ikkje veldig stolt av denne nordmannen som let andre gjera jobben i 49,5 av 50 kilometer». Statusoppdateringen førte til stort engasjement, og i en kommentarartikkel i Dagen 12. mars kobler Kallestad Petter Northug med Bjørn Kjos: «Er det å være lur og smart blitt de nye norske kjerneverdiene», spør journalisten.

Jo da, jeg ser at Northugs taktikkeri kan kritiseres – at han ofte lar andre dra og så utnytter sine spurtegenskaper de siste hundre meterne til målstreken. Det ligger dypt i meg også dette med at man skal yte før man nyter, og helst ta den aller største belastningen selv.

«Løp da»

Men jeg gledet meg over min navnebrors seier i Falun, og Kallestads reaksjon førte tankene til 1. Kor 9,24: Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den!

De isthmiske leker i det gamle Hellas var forløperen til De olympiske leker og ble arrangert med noen års mellomrom. Paulus visste at mange av hans lesere hadde vært enten tilskuere til eller deltakere i løpet på den om lag 185 meter lange banen nord for byen Korint. Og apostelen oppfordrer altså til å løpe, slik at de kan vinne.

Det er ikke hodekransen av olivengrener eller laurbær Paulus er opptatt av, han bruker stadion som et bilde på å nå vårt himmelske mål som kristne. I dette kapittelet snakker Paulus om å nekte seg selv noe (lønn for å forkynne evangeliet) for bedre å kunne oppnå noe større (andre menneskers frelse). Holder vi oss i bildet fra stadion i Korint, består selvfornektelsen av langvarig trening. Det kan vi krysse av for også for Petter Northug, selv om han slett ikke var alene om det.

Trosløpet

For en kristen er løpet på idrettsbanen å sammenligne med trosløpet. For deltar man ikke her, men velger å stå på sidelinjen som tilskuer, uten å ta stilling til invitasjonen til frelse, når man ikke fram. For også en kristen har jo et mål. Om sitt eget løpsopplegg på denne trosbanen sier Paulus i Fil 3,14: «Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.

Også Hebreerbrevets forfatter bruker dette bildet i kap. 12,1-2: La oss (…) legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender».

Seier

Vi skal være forsiktige med å trekke den seierrike målgangen på Lugnet stadion i Falun for langt. Men Northugs løp minnet meg om noe av dette. Også han hadde mye som kunne tynge ham, men han lot det ikke hindre ham fra å nå målet. Det må heller ikke vi gjøre. Gjennom 50 kilometer hadde han blikket festet på én ting – at det var gullmedalje der framme. Det må også vi gjøre. Konkurrenten Johan Olsson, som gjorde grovarbeidet gjennom store deler av løpet, sa på Skavlan på NRK1 at han ikke en gang så at Northug gikk forbi ham på oppløpet.

«La ingen røve seiersprisen fra dere», oppfordrer Paulus i Kol. 2,18. Vil vi nå fram, må vi løpe trosløpet. Seieren har vi i Jesus, og bare seier er godt nok – akkurat som for Petter Northug.

Ebola og det vonde

Postet: 10. oktober 2014  Emner: , , , ,      kommentarer

– Er ebola tillatt av Gud? En belest og dypttenkende kollega stilte spørsmålet i kontordøra mi.

Innlegget ble først publisert som andakt på 250 ord i Jærbladet 10. oktober

Viruset som skaper den dødelige febersykdommen, er på alles lepper etter at også en norsk statsborger, på jobb i Sierra Leone, er smittet. Hva svarer man på et slikt spørsmål?

Tankene mine gikk til Romerbrevet 8,22: «For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer». Gud skapte mennesket med fri vilje, men de to første menneskene valgte å gjøre bruk av den ved å handle mot det Gud hadde sagt (1. Mos 2,17 og 3,6). Dette fikk alvorlige konsekvenser ved at synd og død kom inn i verden, og ved at jorden ble «forbannet» (1.Mos 3,17).

Jeg tror Paulus i Romerbrevet lærer oss at helt siden syndefallet har alt liv («skapningen») på jorden vært offer for sykdom og død. Det var ikke slik det var ment, for Guds skaperverk var godt (1. Mos 1,31), men det var slik det ble, ved Adam og Evas valg. Derfor kan ingen av oss vente å gå smertefritt gjennom livet, selv om noen – uforståelig – rammes hardere enn andre.

Men så står det i Rom 8,19: «Skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal bli åpenbart». Dette skjer når Jesus kommer igjen (f.eks. 2. Tess 4,13ff). Det finnes et håp, og det er i Jesus. Så, nei, jeg tror ikke Gud sendte ebola-viruset (eller andre onde ting). Men jeg tror det er en konsekvens av syndefallet.

Samlinger som «funker»

Postet: 13. juli 2014  Emner: , ,     Kommentar: 1   kommentarer

I hvor høy grad skal vi regissere når «to og tre (og flere!) er samlet»?

Av og til leser jeg ting som jeg er enig i mye av, men så er det likevel en setning eller to som blir liggende og gnage.

«Funke i offentligheten»

Runar Eldebo er pastor i Värnamo misjonskirke i Småland i Sverige. På spørsmål fra Vårt Land om hvordan de har endret gudstjenestefeiringen, svarer han slik: «Ingen gudstjeneste skal inneholde intern informasjon, aldri! Hver gudstjeneste skal være menneskelig slik at folk kjenner at deres hjerte slår og at vi taler sant om livet. Ingenting skal låte som om vi er supermennesker. Hver eneste gudstjeneste skal være inkluderende og oppleves slik enten man tror eller nesten tror. Hvem som helst får ikke synge eller lese bibeltekst i gudstjenesten; for det som skjer der må funke i offentligheten. Hvem som helst får heller ikke preke; vår prekestol er ikke til salgs.»

Dette kommer mot slutten av intervjuet (se lenken over), og jeg hadde lest med interesse om professoren som var blitt pastor, og at han omtaler seg selv som «konservativ» og «vekkelseskristen». Også i sitatet ovenfor finner jeg mye fint: om å tale sant om livet i gudstjenestene, for eksempel, og – ikke minst – at «ingenting skal låte som om vi er supermennesker». Men så kommer altså dette, da: «Hvem som helst får ikke synge eller lese bibeltekst i gudstjenesten; for det som skjer der må funke i offentligheten».

«Hvem som helst»

Det hørtes tilforlatelig ut det også, første gang jeg leste det, sett i sammenheng med Eldebos tanker om at forsamlingsmedlemmene i for liten grad inviterer venner med seg til gudstjenstene. «Svaret må jo være at de skjems over gudstjenestene», reflekterer han. Derfor, altså, må samlingene «funke i offentligheten».

Den har likevel gnagd i meg denne setningen om hvem som skal få «synge eller lese bibeltekst». Jeg spør meg om en slik tanke kan kollidere med Den hellige ånds arbeid i hver enkelt troende. For jeg forutsetter at disse «hvem som helst» som Eldebo refererer til, faktisk er troende menighetslemmer.

Retningslinjer

Tanken går til 1.Kor 14, som nettopp handler om retningslinjer for sammenkomster i menigheten. Og også Paulus er, på en måe som nesten påkaller et smil, opptatt av hvilke reaksjoner utenforstående måtte ha: «Om nå hele menigheten kommer sammen, og alle taler med tunger, og det så kommer inn noen ukyndige eller vantro, vil de da ikke si at dere er gått fra forstanden», spør Paulus retorisk i v. 23. Tungetale er ikke tema for denne bloggposten (og dermed heller ikke den orden og kontroll som Paulus foreskriver for denne nådegaven), men i v. 26 kommer det noe allmengyldig:

«Hver enkelt»

«Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme (fra GT, min anmerkning), en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse.» Alle medlemmene i menigheten kunne altså medvirke til og i samlingene, forutsatt at det var til oppbyggelse.

Min 1988-oversettelse henviser videre til Kol 3,16: «La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud».

Og om nådegavene i 1. Kor 12,11: «Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil».

«Hver enkelt», «lærer og formaner hverandre». Slik lyder altså oppfordringen fra Paulus. Jeg kjenner behov for å spørre: Passer dette inn med at noen skal utøve streng kontroll med hvilke av forsamlingens medlemmer som skal få «synge eller lese bibeltekst»? Jeg kan ikke uten videre svare «ja» på mitt eget spørsmål.

Sprukne stemmebånd

En kretsleder i ImF refererte en gang til en mann som sto fram på bedehuset og fortalte at det var en nabos stotrende og famlende vitnesbyrd på et møte som hadde brakt ham i nærkontakt med Jesus. Dermed var det ikke sagt at det forberedte opplegget var uten betydning, men det var det enkle vitnesbyrdet som hadde vært den utløsende faktor.

I «Trouble in the Amen Corner» (se lenke nedenfor), skrevet av Archie Campbell og resitert av barytonen Jim Reeves, hører vi om Brother Ayer. Den aldrende mannens stemme er ikke hva den en gang var, men han insisterer likevel på å synge i menighetskoret. Flere ganger kommer han ut av det når koret synger, og frustrasjonen fra de øvrige kormedlemmene blir så stor at pastoren nedsetter en komite som får i oppdrag å oppsøke Ayer og få ham til å slutte i koret. I motsatt fall vil de andre slutte, slik at koret vil gå i oppløsning.

«Jeg undres», svarer Ayer stillferdig, «om jeg vil bli sparket ut av himmelen også for å synge i det koret som skal være der.» Komiteen får etter dette problemer med argumentasjonen sin, men den gamle broderen hentes hjem til Herren, og menigheten slipper å plages (!) med ham mer.

I glasshus

Den oppdiktede (?) historien om Brother Ayer gjorde et sterkt inntrykk på meg da jeg hørte den første gang for mange år siden, og den gjør det fortsatt. Jeg tror ikke at Runar Eldebo opererer på denne måten, men jeg bruker teksten for å understreke en mulig fare. Mange av oss, jeg selv inkludert, sitter da også i glasshus. Vi er med på å arrangere møter og sammenkomster der vi inviterer de beste tale- og sangkrefter vi bare kan. Jeg skriver dette fra Lyngdal bibelcamp, der også vi i Indremisjonsforbundet legger mye arbeid i hvem vi inviterer. Tanken er god, og vi gleder oss over det disse får bære fram.

Jeg tror ikke det er noe galt i det. Forutsetningen må likevel være at vi er oss bevisst – og som ledere er åpne for – at Den hellige ånd også arbeider uavhengig av våre gode hensikter. Han (Den hellige ånd) «deler ut til hver enkelt etter som han vil», leste vi i 1.Kor 12.

Også folk som ikke er invitert, kan bli minnet om noe fra Gud. For sterk regi kan skape en fare for at vi kan stille oss i veien for det. Da tror jeg vi er farlig nær å bli slike «supermennesker» som pastor Runar Eldebo fortjenstfullt advarer imot.

 

«Trouble in the Amen Corner»

Når Bibelen leses «slavisk»

Postet: 19. februar 2014  Emner: , ,      kommentarer

Mitt innlegg i Vårt Land (papiravisen) 19. februar. Avisen startet 6. februar en debatt om Bibelens og kirkens forhold til slaveri

I Vårt Land 6. februar settes det opp som en forutsetning at Bibelen sier ja til slaveri, og bakteppet er den afrikanske slavehandelen på 1700- og 1800-tallet. Er dette riktig?

MYTE

Basert på måten artikkelen er utformet på, aksepterer biskop Tor B. Jørgensen premisset som ligger i følgende spørsmål: «Du vil altså fastslå at en praksis som Bibelen sier ja til, er i strid med Bibelen?»

Ved å akseptere formuleringen, bidrar biskopen til å bekrefte den populære myten om at Bibelen gir legitimitet til det vi er vant til å tenke på når det snakkes om slavehandel, altså den brutale handelen med afrikanere for noen få århundrer siden.

KAN BETY «TJENER»

I Efeserbrevet 6,5 skriver Paulus det slik (2011-oversettelsen): «Dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv, med respekt og ærefrykt og av et oppriktig hjerte». Her er altså det greske ordet doulos oversatt med «slave». Også 1978-oversettelsen bruker dette ordet, mens utgavene fra 1930 (Bibelselskapet) og 1988/2007 (Norsk Bibel) oversetter med «tjener», som også kan brukes. Og som Espen Ottosen også påpeker i et innlegg 10. februar, kan det hebraiske ordet «ebed» i Det gamle testamentet (for eksempel i 3.Mos.25,44) oversettes med både tjener, slave, arbeider og trell. Oversetternes ordvalg har altså betydning for hvilke tanker vi gjør oss.

DET SLAVERIET PAULUS OMTALER

Dette er imidlertid ikke hovedsaken her. Det viktige er å spørre hvilken form for slaveri det er Paulus omtaler. I boken «Gud? Kristen tro møter moderne skepsis» (2013) framholder Timothy Keller at det i Romerriket i det første århundret ikke var noen stor forskjell på slaver og frie. Med referanse til bøker av Murray J. Harris (1999) og Andrew Lincoln (1990) påpeker Keller at slavene ikke var holdt utenfor det øvrige samfunnet. De hadde samme lønn som øvrige borgere, pleide derfor ikke å være fattige og kunne spare opp penger til å kjøpe seg fri. Få var slaver på livstid, de fleste kunne bli fri innen 10-15 år og senest i slutten av 30-årene. Både i det romerske og greske samfunnet fantes det et bredt spekter av statuser mellom det å være slave og det å være fri. Slaver av greske eiere kunne ha eiendom, og også egne slaver, og de kunne ta på seg annet arbeid ved siden av slavepliktene. Ofte var det i eierens egen interesse å sette dem fri, for arbeidskraften deres kunne kjøpes billigere når de var frie. Selv om det skjedde mye som var urettferdig, fantes det ifølge Lincoln ingen generell opprørstemning blant slavene, og det var ikke gitt at alle ønsket å bli frie.

Antikkens slaveri, som Paulus uttaler seg om, var bygd på kontrakter, lojalitetsbånd og rollen som en slags tjener. Den tids herrer eide ikke slavens kropp, men bare hans eller hennes tid, evner og arbeidskraft.

BIBELEN FORDØMMER MENNESKERØVERE

Kontrasten er dermed stor til det slaveholdet vi tenker på, fra 1700- og 1800-tallet, som var utgangspunktet for den debatten som Vårt Land har startet. Her var slaven sin herres eiendom og kunne mishandles og drepes. Slaveholdet bygde på rasetenkning og var livsvarig.

Hva sier så Bibelen om den type slaveri, bygd på bortføring og handel? I 1.Tim. 1,10 fastslår den samme Paulus at blant andre «menneskerøvere» «strider mot den sunne lære». Og i 5. Mos 24,7 fastsettes det intet mindre enn dødsstraff «dersom en mann blir grepet i å røve en av sine brødre blant Israels barn og mishandle eller selge ham». Dette viser tilbake på 2. Mos 21,16, hvor det står at «den som stjeler et menneske og selger ham eller holder ham fanget, skal dø».

Dette er bakgrunnen for at de tidlige kristne ikke gikk til kamp mot den tids slaveri, og det gjør også biskopen i Sør-Hålogaland vel i å merke seg.

Blogg: Pauli ord og evangeliet

Postet: 26. juni 2013  Emner: , , , ,      kommentarer

Teologiprofessor Svein Aage Christoffersen mener at Paulus, i bibelske skrifter, uttaler seg i strid med evangeliet. Det er en dristig påstand.

Jeg har hatt Utsyn nummer 8 for 2013 liggende på pulten min en stund. Temaet for denne utgaven av bladet til Norsk Luthersk Misjonssamband er bibeltroskap, og redaktørkollega Espen Ottosen har samlet teologiprofessorene Svein Aage Christoffersen ved Universitetet i Oslo og Sverre Bøe ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole til meningsutveksling om dette viktige emnet.

Som medlem av Bispemøtets samlivsutvalg tilhørte Christoffersen flertallet som mener at kirken bør vie homofile par. Eksperten på etikk og religionsfilosofi mener begrepet ”bibeltroskap” er tilslørende og vil heller snakke om ”troskap mot evangeliet og mot Jesus”.

-Hvis noe er i strid med evangeliet, hjelper det lite at Paulus har sagt det, siteres Christoffersen på i Utsyn.

Videre mener professoren at evangeliet er noe som kan skilles ut fra andre ting i Bibelen, og at Paulus altså har uttalt seg i strid med det gode budskap. Christoffersen viser til noe av det apostelen sier om samlivsspørsmål som eksempler, og versene 1.Kor.11,9 og 1. Kor.7,1 trekkes fram.

-Vi kan enten stille legge til side slike bibeltekster som vi i dag ikke kan stå inne for, eller vi kan gi klar beskjed om at vi ikke finner et evangelium i disse versene. Jeg synes det siste er greit, erklærer Svein Aage Christoffersen i intervjuet.

Teksten i Utsyn går nå inn i en videre diskusjon om hva Paulus sier om ulike samlivsspørsmål, noe som ikke vil være tema for min artikkel her. Jeg vil ta opp det bibelsynet som Christoffersen her legger for dagen.

Professoren ved Universitetet i Oslo synes i prinsippet å være enig med dem som tillegger de ord i Skriften som Jesus siteres direkte på, større troverdighet enn de som skrives ned etter Jesu oppstandelse og himmelfart, for eksempel brevene til Paulus. Som kjent har noen bibeloversettelser Jesus-sitatene uthevet i rødt for å markere at dette kommer direkte fra Mesteren. Faren med dette er at det faktisk kan tilsløre Bibelens selvvitnesbyrd og også Jesu eget syn på Bibelen.

La oss ta det siste først: I sin avskjedstale i Johannes kap.16, vers 7, sier Jesus følgende: Det er til gang for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere.  Vers 12-14: Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere. Vi kan også ta med to andre vers fra samme tale, i Joh.14, 25-26: Dette har jeg talt til dere mens jeg ennå er hos dere. Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere.

Vi kunne sitert flere vers fra Johannes (14,16 og 15,26), men det ovenstående skulle være tilstrekkelig til å få fram poenget: At Jesus altså her forklarer at det skal sies noe mer, ved Den Hellige Ånd, enn det som han selv fant at disiplene ”kunne bære” i løpet av den korte tiden de var sammen. Og at dette som skulle komme ved Den Hellige Ånd, var ”hele sannheten”.

Og hvordan arbeidet Den Hellige Ånd etter at han ble utgytt på pinsedag (Ap.gj.2; også over hedninger eller ikke-jøder, Ap.gj.10,44ff)? Gjennom apostlene, deriblant Paulus.

Og da er vi inne på hva Bibelen vitner om seg selv. Og da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd, (min understrekning), forsikrer Paulus i 1.Kor.2,1. Og han fortsetter i v. 4 i samme kapittel: og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis. Og vers 9-10: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.

Og apostelen går enda lengre. I Kol.1,25 sier han det slik: For den (menigheten, red.anm.) er jeg blitt en tjener i kraft av det forvalteroppdrag Gud har gitt meg for dere: å fullføre Guds ord (min understrekning). Sterkere kan det vel ikke sies: Paulus har, i tråd med Jesu ord og via Den Hellige Ånd, fått i oppdrag å fullføre ”Guds ord”. Hvordan kan da professor Christoffersen tilsynelatende hevde at Paulus iblant uttaler seg i strid med det samme ordet?

Professoren må da altså mene at mennesker kan sette seg til doms over ”Guds ord” og dets gyldighet. Det har Christoffersen all mulig rett til å mene, men han fortjener ikke å bli trodd på det. Apostelen Peter sier det slik i sitt andre brev, kap. 1, v. 16: For det var ikke kløktig uttenkte eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til hans storhet. Og v. 20-21: For dere vet først og fremst dette, at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning. For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.

Det kommer nok ikke overraskende at bibelforsker Sverre Bøe, som vi tidligere har møtt i Sambåndet, i Utsyn-intervjuet erklærer seg ”grunnleggende uenig” i professorkollegaens bibelsyn. Bøe viser også til at Paulus enkelte steder (1.Kor.7,12 og 25) kommer med mer private råd og der ikke bringer videre et bud fra Gud. Det kan altså forekomme eksempler på ulik vekting. – Men det er noe jeg lærer av Bibelen selv, presiserer Sverre Bøe.

Og i den setningen synes hele forskjellen i bibelsyn mellom de to teologiprofessorene å være samlet i et nøtteskall.

Først publisert i Sambåndet nummer 06/13, i spalten til Tro.

 

Dagens bibelord - 1 Kor 12,27-31

27 Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham. 28 I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, deretter nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede og til ulike slag tungetale. 29 Er vel alle apostler? Er alle profeter? Er alle lærere? Gjør vel alle under? 30 Har alle nådegaver til å helbrede? Taler alle i tunger? Kan alle tyde tungetale? 31 Men vær ivrige etter å få de største nådegavene! Og jeg vil vise dere en enda bedre vei:

1 Kor 12,27-31
 Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham.
Les mer