9/52: Hva med våren?

Postet: 2. mars 2012     kommentarer

Man skal jo være ærlig, så her kommer det: Jeg er værsjuk! Det er ingen som helst tvil om at jeg er et sommermenneske, som har store utfordringer med humør og motivasjon når vintermånedene trekker ut. Mørke, kulde, regn og slaps er ikke min definisjon på «et herlig liv».

Det er som om hele kroppen min skriker: FEIL!

Det slår aldri feil; hver eneste gang vi starter på et nytt år er det som en liten bryter slås over i hodet mitt. Selv om jeg i teorien er fullstendig klar over at vintermånedene fremdeles ikke er over, så tror hjernen min at nå går det mot vår.

Derfor blir skuffelsen like stor hver eneste gang det sludder, eller jeg må skrape ruta på bilen i februar og mars – ja, kanskje til og med i april. Det er som om hele kroppen min skriker: FEIL! Hvorfor skjer dette? Hva med våren?

Og en morgen tar jeg meg selv i å gå mot bilen med jakken åpen.

Men så kommer det snikende, da… dette jeg kaller oppturene. Gradvis merker jeg at lyset trenger inn på soverommet om morgenen. Katten ligger og strekker seg i solstrålene som plutselig befinner seg på stuegulvet. Og en morgen tar jeg meg selv i å gå mot bilen med jakken åpen. Er det sant? Tør jeg tro på det denne gangen?

Og selv om jeg vet at jeg sannsynligvis blir skuffet igjen, fordi vi bare skriver 2. mars enda, så brer håpet seg rundt i kroppen min. Her er våren. Her kommer klimaet slik Gud virkelig har ment det skal være.

Så får det heller være at det sludder igjen på mandag. I helga har de i hvert fall meldt sol og vår. Glede!

8/52: Jeg tenker på penger

Postet: 1. mars 2012     kommentarer

Jeg må innrømme at de siste ukene har jeg gått og tenkt en del på penger. Vi som er oppvokst i misjonen, er gjerne flasket opp med tanken om at innen kristent arbeid skal fokuset på penger være så lite som mulig. Vi stoler på at Gud gir oss de ressurser vi trenger til enhver tid. Flott prinsipp, og noe i hvert fall jeg stadig må jobbe med.

Enten det gjelder forbønn, velsignelse eller formidling av Guds godhet, så har vi ingen eie- eller salgsrett.

Vi ser mange eksempler på at kristendommen og Guds gaver blir en salgsvare, som vi mennesker setter en prislapp på. Dette er både farlig og galt. Enten det gjelder forbønn, velsignelse eller formidling av Guds godhet, så har vi ingen eie- eller salgsrett. Vi står som forvaltere av en nåde som vi selv også daglig får høste av.

Balansen blir derfor viktig, når vi samtidig driver allsidig arbeid i misjonen, som i sin tur koster penger. Enten det er snakk om leirarbeid, konkurranser, turer eller andre aktiviteter, så sier det seg selv at vi ikke klarer å gi alt dette ut gratis. Vi må derfor kommunisere på en sunn og god måte hva vi tar penger for – og hvorfor.

Vi skal ha et kritisk og årvåkent blikk på egen organisasjon.

For til syvende og sist er vi helt avhengige av gaver vi får fra misjonsfolket. Våre støttespillere gir gjennom enkeltgaver og fast givertjeneste betydelige beløp til ImF, slik at arbeidet kan videreføres. Og ser vi på det i et større perspektiv, så er også dette velsignelser fra Gud, gitt til oss gjennom andre mennesker. Solidariteten og det felles ansvaret vi føler skal vi takke Gud for.

Tett på min arbeidshverdag sitter jeg med ansvaret for bladet Sambåndet. Vi jobber hardt med bladet, og er stolte over det vi sender ut til 8.500 abonnenter hver måned. Bladet har mange ulike funksjoner, som både går på informasjon om arbeidet vårt, oppbyggende innhold og evangeliserende stoff. Vi ønsker også at deler av innholdet skal inspirere leserne våre til å gi konkrete gaver til arbeidet vårt. Til slutt vil jeg også nevne en funksjon for Sambåndet som jeg anser som svært viktig; Vi skal ha et kritisk og årvåkent blikk på egen organisasjon. På den måten ønsker vi å bidra til våkenhet, bevissthet og åpenhet i og rundt organisasjonen vår.

Summen på kontingenten er også satt drastisk ned, fra 450 til 320 kroner.

Sambåndet er nå i sitt andre år under statusen «frivillig kontingent». Dette er spennende og utfordrende, fordi vi tror og håper dette gir rom for at flere skal kunne holde Sambåndet. Summen på kontingenten er også satt drastisk ned, fra 450 til 320 kroner. Samtidig er vi helt avhengig av at en stor nok andel av våre lesere faktisk velger å betale kontingenten.

Vi har fremdeles en vei igjen til vi er på budsjett. Det betyr at vi må gjøre det ubehagelige: Mase litt til! Jeg håper en del bare har «glemt» giroen vi sendte ut. Det er ikke for seint å betale den nå.

7/52: Lyngdal Bibelcamp

Postet: 18. februar 2012     kommentarer

Denne uka vil jeg ganske enkelt slå et slag for en av våre egne nettsider. På bibelcampen.no, eller det som egentlig er en imf.no-underside, ligger mye informasjon om sommerens store stevne.

Selv kom jeg inn i ImF for snart tre år siden, og hadde ingen forhold til campen.

Lyngdal Bibelcamp (LBC) er godt kjent innen ImF-folket, og samler i løpet av fire uker over 7.000 mennesker i alle aldre. Det må jo sies å være akseptabelt! Men for folk som står utenfor sammenhengen vår, eller ikke har lang tradisjon med å reise på LBC, så har vi kanskje ikke vært like flinke de siste årene til å få ut informasjon om stevnet.

Selv kom jeg inn i ImF for snart tre år siden, og hadde ingen forhold til campen, eller Lyngdal forøvrig. Og jeg opplevde den gang at det var litt vanskelig å få tak på denne campen som alle snakket om. Folk kjente konseptet, og regnet gjerne med at alle andre gjorde det samme. Det er en felle det er lett å havne i, ikke minst i kristne sammenhenger.

Forhåpentligvis kan det de finner være med å tenne en lyst til å besøke oss der i sommer.

Uansett; vi ønsker å gjøre noe med dette. Det skal være mulig for utenforstående å finne det de trenger av informasjon til at de forstår hva LBC er. Og forhåpentligvis kan det de finner være med å tenne en lyst til å besøke oss der i sommer.

Sidene er på ingen måte fullkomne, og vi skal utover våren prøve å komplettere dem med mer informasjon. Flere bilder vil også være til god hjelp for å gi inntrykk av området og campen. Men vi er i hvert fall i gang, og har noe som fungerer bedre enn på lenge. Og vi tar veldig gjerne i mot tilbakemeldinger og tips på mangler eller endringer.

Og aller mest håper vi at vi ser mange – både nye og erfarne – campere på årets Lyngdal Bielcamp.

6/52: Skriveleifens tidsalder

Postet: 13. februar 2012     kommentarer

Ukene går fort unna, og forrige ukes blogginnlegg skulle etter planen skrives og publiseres i helga. Men så bestemte datamaskinen min seg for å la nettverkskortet ta seg en pause. Dermed kom jeg meg ikke på nett, og ble sittende der med tanker jeg ikke fikk publisert. Ingen krise, ettersom tankene verken er store eller revolusjonerende. Men jeg har lovet et innlegg i uka, og derfor starter jeg mandagen med å ta igjen det tapte.

Jeg er, både som mennesketype og av yrke, opptatt av rettskriving. Ikke slik å forstå at jeg alltid skriver rett selv. Neida, jeg vet jeg har mine uvaner, og skriveregler jeg sliter med å få inn under huden. Men på generell basis er jeg vel over gjennomsnittet opptatt av at vi skal skrive riktig.

Her er det i dag 11.370 medlemmer – eller «sjefer», som alle kalles – hvor jeg er sjef nr. 2.679.

Blant annet er jeg en av de nerdene som leter etter morsomme, teite og tåpelige orddelingsfeil. Reklamebransjen, med sitt fokus på det estetiske, har jo lagt seg for vane å dele ord i estetikkens navn, noe som kan føre til både latter og frustrasjon hos undertegnede. At det engelske språket ikke binder sammen ordene slik vi egentlig skal, bidrar vel også til trenden. Heldigvis er jeg ikke den eneste som henger meg opp i disse tingene. Det finnes faktisk en egen nettside for slike som oss. AMO (eller Astronomer Mot Orddeling) er en fantastisk side, med bilder som viser ulike eksempler på orddelingsfeil. Her er det i dag 11.370 medlemmer – eller «sjefer», som alle kalles – hvor jeg er sjef nr. 2.679.

Det viser at folk leser det jeg skriver, samt at det finnes andre som også er opptatt av å skrive rett.

Nå er jeg så heldig at jeg får ha en arbeidshverdag hvor språk, skriving og bevissthet rundt ordbruk står i fokus. Og jeg kan diskutere eller rådføre meg med kollega Vilhelm, og vi kan stadig lære nye ting om språk, som andre kanskje finner totalt uinteressant. Med digitale kommunikasjonsplattformer tilgjengelig kan jeg også motta tilbakemeldinger fra andre som leser det jeg skriver. Jeg synes det er gøy å motta slike e-poster. Det viser at folk leser det jeg skriver, samt at det finnes andre som også er opptatt av å skrive rett.

Det er likevel interessant å legge merke til at stilen i språket kan variere fra papir til nett. Her på bloggen, for eksempel, føler jeg at kravene til hvordan jeg skriver er annerledes enn til det jeg skriver for Sambåndet. Også i forhold til «nye» ord og skriveformer. Nå er jeg tilhenger av å bruke norske skrivemåter på engelske ord som sørvis og lunsj – men det er vel egentlig en annen historie.

Nå er jeg tilhenger av å bruke norske skrivemåter på engelske ord som sørvis og lunsj

Hver dag sveiper jeg, som folk flest, innom nettaviser og papiravisene vi har på jobb. Der slår det meg stadig oftere og oftere: Det er ekstremt mye skrivefeil! Det går knapt en eneste dag uten at jeg ser publiserte saker som inneholder store feil. På nett handler det gjerne om at saker er klippet og limt i, eller at man har tatt en engelsk sak og oversatt den. Og midt i disse prosessene har det glippet fordi det har gått litt for fort i svingene. Også på papir finner vi den samme problemstillingen i økende grad. Er dette prisen vi må betale for at informasjonen skal gå med den farten den gjør?

Jeg tror ikke det er noen tvil om at dette henger sammen. Journalister publiserer fort, og rasker videre til neste oppdrag før de rekker å lese skikkelig gjennom saken de har jobbet med. Nedbemanning i redaksjoner gjør at færre skal publisere mer – og fortere – enn før.

Det er frustrerende å oppdage skrivefeil en time etter at bladet er sendt til trykkeriet.

Betyr det at jeg bare må godta utviklingen? Jeg håper virkelig ikke det. Det er ingen tvil om at også vårt eget blad Sambåndet lider under manglende korrekturlesing fra tid til annen. Det er frustrerende å oppdage skrivefeil en time etter at bladet er sendt til trykkeriet. Og det er jo her jeg må begynne! En gyllen anledning. Vi må ha høy standard på språket og rettskriving i våre egne publikasjoner.

Vil du lese korrektur? Du er hjertelig velkommen inn i redaksjonen vår. Så unngår vi kanskje noen flaue og irriterende skriveleifer – jeg mener skrivefeil – i tida framover.

Og så blir det spennende å se hva korrekturleserne oppdager av feil i dette innlegget.

5/52: Treff blink på nett

Postet: 1. februar 2012     kommentarer

Da jeg var barn fikk vi tilsendt bladet Blåveisen. Det var utrolig gøy for oss å lese – alene eller sammen med mamma og pappa – og jeg husker både bibelhistorier, intervjuer og innsendte vitser jeg plukket opp fra bladet. Som en gutt boende i Japan skaffet jeg meg også noen brevvenner gjennom Blåveisen – selv om jeg må innrømme at det aldri ble noen langvarige brevutvekslinger. Minnene er der i hvert fall – og det jeg fikk med meg gjennom Blåveisen har satt spor.

Et sosialt og lærerikt sted, hvor det er trygt for barna å være.

Nye tider, nye generasjoner, ny teknologi, ny fart. Alle disse tingene har ført til at Blåveisen for lengst er historie. I dag er det byttet ut med konseptet Superblink, som er et samarbeid mellom NLM og ImF. Blad får man fremdeles, men i tillegg er Superblinkland på internett det store satsingsområdet. Abonnenter får her bokstavelig talt vandre rundt i verden, hvor de treffer andre nettbrukere, lærer om misjon, går på skattejakt og spiller spill. Et sosialt og lærerikt sted, hvor det er trygt for barna å være. Slike tilbud kryr det ikke akkurat av på nettet.

Dette er internett-hverdagen tatt på alvor. For foreldrene er oppgaven stort sett den samme som den var på 80-tallet: Betal abonnementet, les Superblink-bladene sammen med barna – men også dette: Vær sammen med barna og oppdag Superblinkland. La barnet styre, og lær gjerne litt data selv underveis. Selv om Superblinkland er et kvalitetsprodukt, så kjemper det om oppmerksomheten til barna med en rekke andre spill og underholdningstilbud. Der må foreldrene være bevisste, og med Superblink har man muligheten.

La barnet styre, og lær gjerne litt data selv underveis.

Besøk gjerne superblink.no. Kjenner du noen som kunne fått dette i gave? Eller har dere allerede abonnementet i hus? Da kan jo dette være en påminnelse om å bruke landet. Her kan alle utforske og lære noe nytt.

4/52: Et filmmanus verdig

Postet: 29. januar 2012     kommentarer

Skrevet for Sambåndet, januar 2012.
Utgangspunktet er kirketeksten for 4. søndag i åpenbaringstiden; Joh. 9, 1-7 og 35b-38.

Jesus spurte ham: «Tror du på menneskesønnen?» Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?». Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham. (Joh. 9, 35-38)

Det er i grunnen en ganske artig historiebeskrivelse vi befinner oss midt i her. Ikke misforstå; situasjonen var alvorlig nok. Men den er skrevet med et glimt som jeg kjenner får meg til å smile.

Bakgrunnen for bibelutdraget over er en historie som er verdt å lese i sin helhet. Les hele kapittelet, og få med deg en historie med nesten filmatiske elementer. Her finner vi både helbredelse, glede og forundring; makt, redsel og manipulasjon; erkjennelse, ettertanke og bekjennelse. En dramatisk kamp, med andre ord:

En mann er født blind. Her starter historien. Og Jesus kommer – i kjent stil – og helbreder. Men twisten i historien er at Jesus sender mannen bort for å vaske «blindheten» av seg i elven. Det betyr at når mannen får synet tilbake, så er han ikke lenger i nærheten av Jesus. Han vet rett og slett ikke annet enn navnet på den som har gitt ham denne store gaven. Det er ingen som kan svare på spørsmålene han nå sitter med.

Likevel gjør han det de fleste ville gjort. Han jubler ut at det umulige har skjedd. Han kan se! Og selvsagt blir det sådd tvil om historien. Hvem kan vel tro på noe slikt? Men joda, det blir bekreftet; Mannen er den han gir seg ut for å være, og han har hele livet vært blind. Og til dem som stadig slår tvil om historien, sier han: «Hvorfor vil dere høre det nå igjen? Vil kanskje dere også bli hans disipler?». Det er her jeg må trekke på smilebåndet. Det er herlig friskt og frekt.

Fariseerne liker ikke det som skjer. Naturlig nok. Hvem liker vel overnaturlige ting som skjer utenfor ens egen ramme? Dette kan da umulig komme fra det gode. Men da svarer den helbredede på en modig og klok måte. Les ordene hans i vers 30-33. Det han sier resulterer i klimaks i historien: mannen blir kastet ut fra synagogen. Det hele er svært dramatisk.

Så roer historien seg litt i tempo. Kanskje stemningen synker. For jubelen over helbredelsen har ført til en utestengelse som var ille for en jøde. Kanskje gleden var snudd til sorg. Og det er her Jesus trer inn igjen i historien. Han møter mannen og sier det du kan lese dagens bibeltekst-utdrag.

Mannen tror. Har han noe annet valg? Han som har vært blind, kan se. Og når Jesus kanskje legger armen rundt skulderen til den helbredede mannen, og de sammen går inn i solnedgangen i vår historie – da står det et par «bad guys» i skyggen. De har fulgt hele historien, og blitt mer og mer tvilende til den bastante avvisningen. Deretter kommer sluttreplikken; «Kanskje vi også er blinde?». Utrolig nok hører Jesus dem hviske. Svaret hans kan du lese i siste vers av kapittelet.

Deretter kommer rulleteksten.

3/52: Bomskudd om akupunktur

Postet: 21. januar 2012     kommentarer

Hovedoppslaget i Vårt Land tirsdag 17. januar fikk meg mildt sagt til å sperre øynene opp. Asbjørn Kvalbein, som er en kjent mann i bedehuskretser, advarer via norea.no kristne mot å gå til akupunktur-behandling, og sier at «dette er en avvei». Skal man komme med slike advarsler, bør de virkelig bygge på solid kjennskap til temaet man begir seg inn på.

Vi ser rett og slett noe som vi ikke klarer å sette inn i rammene våre for «normalt», og velger derfor å slenge de i «farlig»-mappa.

Nå har reaksjonene vært mange, og Kvalbein har i ettertid nyansert sine uttalelser noe, men på generelt grunnlag mener jeg det er på høy tid å ta et oppgjør med denne typen holdninger. Jeg vet de finnes i rundt omkring i miljøer jeg selv beveger meg i, men jeg vil ikke la det gå stille forbi lenger. Mange av disse holdningene mener jeg baserer seg på kunnskapsløshet. Vi ser rett og slett noe som vi ikke klarer å sette inn i rammene våre for «normalt», og velger derfor å slenge de i «farlig»-mappa.

For meg blir Kvalbeins uttalelse lite annet enn et uttrykk for fremmedfrykt. Akupunktur representerer noe ukjent i vestlig medisin, og har en tilnærming til kroppen og skaperverket som kan være vanskelig å forstå fra vårt perspektiv i så måte. Vi liker å kunne måle, veie og vise til synlige «bevis» for virkninger alt har, mens man i østen ofte har lyttet til og sett mer etter sammenhenger hvor naturen er flettet sammen.

Dette var medisin. Det var vitenskap. Og ikke noe religiøst.

Jeg er oppvokst som misjonærbarn i Japan, og har sett mange av disse elementene på nært hold. I en menighet hvor vi var i fire år, hadde vi en eldste – en klok mann, som var blind, og som satt med stor bibelkunnskap. Denne mannen drev et massasjeinstitutt, hvor de også drev med akupunktur. Dette var medisin. Det var vitenskap. Og ikke noe religiøst.

Når jeg forsvarer dette, mener jeg ikke at vi skal sluke alt som finnes innen feltet. Absolutt ikke! Jeg ville vært veldig skeptisk hvis jeg hadde gått til en akupunktør som midt i behandlingen la hendene over meg og begynte å mumle noen mantra. Men denne typen oppførsel ville jeg jo reagert på uansett. Og i utgangspunktet hadde jeg heller ikke oppsøkt en akupunktør som var tilknyttet New Age eller andre nyreligiøse miljøer. Her gjelder deg selvsagt å drive god research, og benytte seg av seriøse aktører.

Jeg ville vært veldig skeptisk hvis jeg hadde gått til en akupunktør som midt i behandlingen la hendene over meg og begynte å mumle noen mantra.

Med andre ord benekter jeg ikke at det finnes miljøer som benytter seg av akupunktur, og som vi kristne skal holde oss unna. På samme måte kan både kjente og ukjente virkemidler brukes av både det gode og det onde. Det er mye nyreligiøsitet som henter sin inspirasjon fra østen. Men veien derfra til å si at elementene de henter er forbeholdt dem – det er et stort sprang. Vi kan ikke la andre legge okkupasjon på deler av skaperverket og forståelsen av denne, eller la dem få fylle dette med sitt innhold. Vi kan ikke la disse miljøene få definere fasiten.

I nyere tid har vi i den vestlige delen av verden blitt mer og mer bevisst på at vår fysiske og mentale helse er sammenvevd. I de samme prosessene har vi også fått en større forståelse for at «vondt i hodet» ikke nødvendigvis skyldes at noe er galt i hodet. Men der vi har tatt noen få skritt i denne retningen, har man i andre kulturer hatt denne forståelsen gjennom hundrevis – ja, kanskje tusenvis av år.

Det er mye nyreligiøsitet som henter sin inspirasjon fra østen. Men veien derfra til å si at elementene de henter er forbeholdt dem – det er et stort sprang.

Når dette i vår del av verden knyttes tett opp mot religion, så er egentlig ikke det heller rart. Vi står utenfor og ser på handlingene, og kobler disse opp mot rituelle, åndelige tilnærminger. For å få en forståelse av dette, må vi skjønne at det i mange østlige kulturer ikke finnes en eneste ting som ikke knyttes opp mot religion. Kjører du bil, bindes dette sammen med religion. Bygger du hus, knyttes dette opp mot religion. Og er du syk og trenger behandling, så er dette også sammenvevd med religion. Hele samfunnet bygger og knytter elementer sammen – og utenfra kan alt sees på som religiøse ritualer.

Da må vi forstå at handlinger som er blitt knyttet opp mot religiøsitet, også kan skilles fra dette igjen. Vi er ikke nødt til å ta det religiøse aspektet med oss over landegrensene, selv om vi benytter oss av de bakenforliggende forståelsene av konseptet.

Vi må slutte å tro at vi med vestlig tilnærming til medisin, vitenskap og verdensbilde har forstått hele bredden i Guds skaperverk.

For meg bunner dette ut i vår holdning til kulturer som virker fremmede. Velger vi være åpne for å lære av disse, eller distanserer vi oss fra alt som er nytt og ved første øyekast uforståelig? Jeg mener det kun finnes et svar på det: Vi må slutte å tro at vi med vestlig tilnærming til medisin, vitenskap og verdensbilde har forstått hele bredden i Guds skaperverk.

2/52: Strategitenkning i ImF

Postet: 12. januar 2012     kommentarer

Det er viktig å løfte hodet og se framover. Selv om karikaturen av bedehus-Norge kanskje ikke er typisk fremtidsrettet eller visjonær, er det virkelig tydelig at det i ImF nå skjer mye på denne fronten. Det arbeides hardt med strategier for hvordan arbeidet vårt skal organiseres fram mot 2020. Dette er spennende, og vi merker det engasjerer ulike deler av organisasjonen vår.

Det arbeides hardt med strategier for hvordan arbeidet vårt skal organiseres fram mot 2020

Utfordringen er at arbeidet som drives rundt omkring på bedehusene går over en bred skala. Dessuten er det store lokale forskjeller; både på hvordan arbeidet er organisert i dag, hvor stor aktiviteten er, samt kulturelle og geografiske forskjeller. Det er ikke bare-bare å skulle utforme en felles strategiplan som er like aktuell for Bergen som indre Sogn.

Men nettopp derfor er også arbeidet med strategiplanen så dyptpløyende og innehar en slik bredde som vi i dag legger opp til. Ikke minst er det viktig at planarbeidet kommer fra grasrota – fra de som hver dag møter på utfordringene i arbeidet på sin egen hjemplass.

En undersøkelse som har til mål å finne ut hva det norske folk tenker og føler om bedehuset

Et skritt på denne veien står rådgiver Trond Johansen i Sogn bak. Han har, med sin bakgrunn innen både kirke, media og misjon tatt initiativ til en undersøkelse som har til mål å finne ut hva det norske folk tenker og føler om bedehuset. Har de noe forhold til bedehuset? Ønsker de egentlig et forhold til det? Og hva hindrer dem i så fall?

Undersøkelsen utføres helproffesjonelt av TNS Gallup. De bruker sine kanaler til å kartlegge, slik at vi i ImF i fremtiden skal slippe å gå rundt og tro hva folk tenker om oss. Vi skal kunne vite.

Vi må lære å kjenne de vi ønsker å nå

Noen vil kanskje være kritiske og spør om dette er et forsøk på å snu oss med popularitetsvinden i samfunnet. Der sier generalsekretær Erik Furnes tydelig nei. Vi skal ikke kaste bort tydelighet og prinsipper som ImF bygger på. Men vi har som mål å gå «med Guds ord til folket». Da er det viktig at vi vet hvordan vi skal kunne nå folket med dette. Hva står i veien, og kan vi med kunnskap bygge ned noen murer?

Jeg har stor tro på dette. Vi må lære å kjenne de vi ønsker å nå. For vi har et ønske om at bedehuset skal være et aktuelt sted for mennesker å være. Undersøkelsen er første skritt på veien. Deretter må vi lytte til svarene og ta inn over oss det den sier i arbeidet videre med strategien for ImF 2020.

1/52: Jeg tar utfordringen

Postet: 5. januar 2012     kommentarer

Det er merkelig å erfare det, selv om mange har fortalt meg det før. Faktum er at årene stadig går fortere. Ikke at det er færre minutter, timer dager eller uker – men tiden flyr virkelig av gårde. Plutselig var 2011 over, og vi har startet et nytt år – igjen.

Fjoråret var innholdsrikt, og det forsterker vel gjerne denne følesen. For medieavdelingen til ImF ble tiden brukt til både nye prosjekter og å opprettholde mer tradisjonsrike oppgaver. Bladet Sambåndet, som har vært hjørnesteinen i informasjonsarbeidet vårt helt siden starten for over 100 år siden får stadig nye følgesvenner i arbeidet. Mens vi også merker trenden i avis- og bladbransjen forøvrig ved at opplaget minker, og utgivelsene har gått fra 47 til 12 i året på under 20 år, satser vi stadig på å være tilstede på nye plattformer. Hvorfor? Fordi vi trenger, ønsker og være tilstede i nordmenns hverdag. Endringen betyr ikke inaktivitet, eller mindre satsing.

Plutselig var 2011 over, og vi har startet et nytt år – igjen

Vi jobber altså stadig med å være nyskapende på en måte som kan styrke arbeidet vårt. Nettsider med ulike målgrupper og formål, Facebook og podcast – alt er bare uttrykk for det samme medieavdelingen har drevet med i alle år: å gjøre ImF tilgjengelig – ja, å gjøre Jesus tilgjengelig.

Bloggene våre – generalsekretær Eriks, jounalist Vilhelms og min egen var et prosjekt vi etablerte i fjor. Tanken var å ha en plattform hvor vi på en noe mindre formell måte kunne dele tanker og engasjement i hverdagen. Tanken var god, men året gikk fort. Innleggene ble få – og det har ikke gått folk hus forbi. Senest denne uken fikk vi utfordringen fra ImFs egen styreformann: Vær aktiv!

Jeg skal blogge hver uke i 2012

Dette gav meg et siste spark i baken. Jeg legger lista rimelig høyt med dette, men her er mitt nyttårsforsett: jeg skal blogge hver uke i 2012. Det er ikke sikkert jeg alltid har like mye å komme med – men terskelen for å sette seg ned og skrive noen ord skal være lav.

Godt nytt år. Kanskje du vil følge nyttårsforsettet mitt?

Hva kan man gjøre…?

Postet: 23. juli 2011     kommentarer

Vi står midt i en intens innspurt før neste ukes generalforsamling. Men alt blir selvsagt overskygget av bombe- og skyteangrepene som skjer i Oslo og på Utøya. Mens jeg stod bøyd over papirene på kontoret i går ettermiddag og bildene fra Oslo rullet over tv-skjermen, slo maktesløsheten inn over meg. Jeg var vel ikke den eneste som tenkte, fullstendig sjokket: Hva gjør vi nå? Hva kan man gjøre…?

Ondskapen vi stadig ser omgir ulike deler av verden – krig, terror og kriminalitet – var her og nå blitt en del av vårt innerste liv. Selvsagt skremmer det oss.

Er det sant at en kristen tro kan drive mennesker til slike grusomme handlinger?

Når medier som TV 2 beskriver den pågrepne Anders Behring Breivik som «en konservativ kristen», vrenger det seg inni meg. Jeg og organisasjonen jeg tilhører er blant dem som påstemples denne betegnelsen til vanlig. Vil det da si at han er en av oss? Er det sant at en kristen tro kan drive mennesker til slike grusomme handlinger?

Men så legges det til at han tilhører det ytterste høyreekstreme miljøet i Norge. Og der ligger kanskje kjernen. At religion blir brukt i ytterliggående miljøer er ingen ny sak. Høyreekstreme har plassert seg selv innen kristendommen før, på samme måte som ytterligående islamister bruker Islam for alt de kan. Før det igjen begrunnet blant annet nazistene sin ideologi i kristen retning.

Derfor tror jeg det er to ting vi som kristne bør gjøre nå. Først og fremst må vi be. Be for de som er rammet, pårørende og for de som styrer landet. Det som begynte i går, er ikke over i dag.

Først og fremst må vi be.

For det andre er det utrolig viktig at vi markerer avstanden mellom religion og denne typen handlinger. Høyreekstrem filosofi har ingenting med kristendom å gjøre. Ekstremisme vil alltid søke etter steder å forankre sin forskrudde virkelighetsoppfatning. Ikke mindre viktig blir det da: Ekstrem filosofi som bruker religion som et verktøy må vi kjempe imot.

La oss stå sammen, og vise kjærlighet til mennesker – og ta kraftig avstand fra handlinger som prøver å splitte oss.

Dagens bibelord - Sal 86,1-13

1 En bønn av David.
        
          Vend øret til, Herre, svar meg,
          for jeg er hjelpeløs og fattig!
          
   
2 Vokt meg, for jeg er trofast.
          Frels din tjener, du min Gud,
          jeg setter min lit til deg.
          
   
3 Vær meg nådig, Herre,
          jeg roper til deg hele dagen.
          
   
4 Gjør din tjener glad!
          Jeg løfter min sjel til deg, Herre.
          
   
5 For du, Herre, er god, du tilgir,
          du er rik på miskunn mot alle som kaller på deg.
          
   
6 Herre, vend ditt øre til min bønn,
          lytt når jeg ber om nåde!
          
   
7 Den dagen jeg er i nød, roper jeg til deg,
          for du vil svare meg.
          
   
8 Herre, blant guder er ingen som du,
          og ingen gjerninger er som dine.
          
   
9 Alle folk som du har skapt,
          skal komme og bøye seg for deg, Herre,
          og ære ditt navn.
          
   
10 For du er stor, og du gjør under.
          Du alene er Gud.
          
   
11 Herre, lær meg din vei
          så jeg kan vandre i din sannhet!
          Gi meg et helt hjerte, så jeg frykter ditt navn!
          
   
12 Jeg vil prise deg, Herre, min Gud, av hele mitt hjerte
          og evig ære ditt navn.
          
   
13 For din miskunn mot meg er stor,
          du har berget meg fra dødsrikets dyp.
          
   

Sal 86,1-13
 En bønn av David.
        
          Vend øret til, Herre, svar meg,
          for jeg er hjelpeløs og fattig!
          
   
Les mer