4/52: Et filmmanus verdig

Postet: 29. januar 2012     kommentarer

Skrevet for Sambåndet, januar 2012.
Utgangspunktet er kirketeksten for 4. søndag i åpenbaringstiden; Joh. 9, 1-7 og 35b-38.

Jesus spurte ham: «Tror du på menneskesønnen?» Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?». Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham. (Joh. 9, 35-38)

Det er i grunnen en ganske artig historiebeskrivelse vi befinner oss midt i her. Ikke misforstå; situasjonen var alvorlig nok. Men den er skrevet med et glimt som jeg kjenner får meg til å smile.

Bakgrunnen for bibelutdraget over er en historie som er verdt å lese i sin helhet. Les hele kapittelet, og få med deg en historie med nesten filmatiske elementer. Her finner vi både helbredelse, glede og forundring; makt, redsel og manipulasjon; erkjennelse, ettertanke og bekjennelse. En dramatisk kamp, med andre ord:

En mann er født blind. Her starter historien. Og Jesus kommer – i kjent stil – og helbreder. Men twisten i historien er at Jesus sender mannen bort for å vaske «blindheten» av seg i elven. Det betyr at når mannen får synet tilbake, så er han ikke lenger i nærheten av Jesus. Han vet rett og slett ikke annet enn navnet på den som har gitt ham denne store gaven. Det er ingen som kan svare på spørsmålene han nå sitter med.

Likevel gjør han det de fleste ville gjort. Han jubler ut at det umulige har skjedd. Han kan se! Og selvsagt blir det sådd tvil om historien. Hvem kan vel tro på noe slikt? Men joda, det blir bekreftet; Mannen er den han gir seg ut for å være, og han har hele livet vært blind. Og til dem som stadig slår tvil om historien, sier han: «Hvorfor vil dere høre det nå igjen? Vil kanskje dere også bli hans disipler?». Det er her jeg må trekke på smilebåndet. Det er herlig friskt og frekt.

Fariseerne liker ikke det som skjer. Naturlig nok. Hvem liker vel overnaturlige ting som skjer utenfor ens egen ramme? Dette kan da umulig komme fra det gode. Men da svarer den helbredede på en modig og klok måte. Les ordene hans i vers 30-33. Det han sier resulterer i klimaks i historien: mannen blir kastet ut fra synagogen. Det hele er svært dramatisk.

Så roer historien seg litt i tempo. Kanskje stemningen synker. For jubelen over helbredelsen har ført til en utestengelse som var ille for en jøde. Kanskje gleden var snudd til sorg. Og det er her Jesus trer inn igjen i historien. Han møter mannen og sier det du kan lese dagens bibeltekst-utdrag.

Mannen tror. Har han noe annet valg? Han som har vært blind, kan se. Og når Jesus kanskje legger armen rundt skulderen til den helbredede mannen, og de sammen går inn i solnedgangen i vår historie – da står det et par «bad guys» i skyggen. De har fulgt hele historien, og blitt mer og mer tvilende til den bastante avvisningen. Deretter kommer sluttreplikken; «Kanskje vi også er blinde?». Utrolig nok hører Jesus dem hviske. Svaret hans kan du lese i siste vers av kapittelet.

Deretter kommer rulleteksten.

3/52: Bomskudd om akupunktur

Postet: 21. januar 2012     kommentarer

Hovedoppslaget i Vårt Land tirsdag 17. januar fikk meg mildt sagt til å sperre øynene opp. Asbjørn Kvalbein, som er en kjent mann i bedehuskretser, advarer via norea.no kristne mot å gå til akupunktur-behandling, og sier at «dette er en avvei». Skal man komme med slike advarsler, bør de virkelig bygge på solid kjennskap til temaet man begir seg inn på.

Vi ser rett og slett noe som vi ikke klarer å sette inn i rammene våre for «normalt», og velger derfor å slenge de i «farlig»-mappa.

Nå har reaksjonene vært mange, og Kvalbein har i ettertid nyansert sine uttalelser noe, men på generelt grunnlag mener jeg det er på høy tid å ta et oppgjør med denne typen holdninger. Jeg vet de finnes i rundt omkring i miljøer jeg selv beveger meg i, men jeg vil ikke la det gå stille forbi lenger. Mange av disse holdningene mener jeg baserer seg på kunnskapsløshet. Vi ser rett og slett noe som vi ikke klarer å sette inn i rammene våre for «normalt», og velger derfor å slenge de i «farlig»-mappa.

For meg blir Kvalbeins uttalelse lite annet enn et uttrykk for fremmedfrykt. Akupunktur representerer noe ukjent i vestlig medisin, og har en tilnærming til kroppen og skaperverket som kan være vanskelig å forstå fra vårt perspektiv i så måte. Vi liker å kunne måle, veie og vise til synlige «bevis» for virkninger alt har, mens man i østen ofte har lyttet til og sett mer etter sammenhenger hvor naturen er flettet sammen.

Dette var medisin. Det var vitenskap. Og ikke noe religiøst.

Jeg er oppvokst som misjonærbarn i Japan, og har sett mange av disse elementene på nært hold. I en menighet hvor vi var i fire år, hadde vi en eldste – en klok mann, som var blind, og som satt med stor bibelkunnskap. Denne mannen drev et massasjeinstitutt, hvor de også drev med akupunktur. Dette var medisin. Det var vitenskap. Og ikke noe religiøst.

Når jeg forsvarer dette, mener jeg ikke at vi skal sluke alt som finnes innen feltet. Absolutt ikke! Jeg ville vært veldig skeptisk hvis jeg hadde gått til en akupunktør som midt i behandlingen la hendene over meg og begynte å mumle noen mantra. Men denne typen oppførsel ville jeg jo reagert på uansett. Og i utgangspunktet hadde jeg heller ikke oppsøkt en akupunktør som var tilknyttet New Age eller andre nyreligiøse miljøer. Her gjelder deg selvsagt å drive god research, og benytte seg av seriøse aktører.

Jeg ville vært veldig skeptisk hvis jeg hadde gått til en akupunktør som midt i behandlingen la hendene over meg og begynte å mumle noen mantra.

Med andre ord benekter jeg ikke at det finnes miljøer som benytter seg av akupunktur, og som vi kristne skal holde oss unna. På samme måte kan både kjente og ukjente virkemidler brukes av både det gode og det onde. Det er mye nyreligiøsitet som henter sin inspirasjon fra østen. Men veien derfra til å si at elementene de henter er forbeholdt dem – det er et stort sprang. Vi kan ikke la andre legge okkupasjon på deler av skaperverket og forståelsen av denne, eller la dem få fylle dette med sitt innhold. Vi kan ikke la disse miljøene få definere fasiten.

I nyere tid har vi i den vestlige delen av verden blitt mer og mer bevisst på at vår fysiske og mentale helse er sammenvevd. I de samme prosessene har vi også fått en større forståelse for at «vondt i hodet» ikke nødvendigvis skyldes at noe er galt i hodet. Men der vi har tatt noen få skritt i denne retningen, har man i andre kulturer hatt denne forståelsen gjennom hundrevis – ja, kanskje tusenvis av år.

Det er mye nyreligiøsitet som henter sin inspirasjon fra østen. Men veien derfra til å si at elementene de henter er forbeholdt dem – det er et stort sprang.

Når dette i vår del av verden knyttes tett opp mot religion, så er egentlig ikke det heller rart. Vi står utenfor og ser på handlingene, og kobler disse opp mot rituelle, åndelige tilnærminger. For å få en forståelse av dette, må vi skjønne at det i mange østlige kulturer ikke finnes en eneste ting som ikke knyttes opp mot religion. Kjører du bil, bindes dette sammen med religion. Bygger du hus, knyttes dette opp mot religion. Og er du syk og trenger behandling, så er dette også sammenvevd med religion. Hele samfunnet bygger og knytter elementer sammen – og utenfra kan alt sees på som religiøse ritualer.

Da må vi forstå at handlinger som er blitt knyttet opp mot religiøsitet, også kan skilles fra dette igjen. Vi er ikke nødt til å ta det religiøse aspektet med oss over landegrensene, selv om vi benytter oss av de bakenforliggende forståelsene av konseptet.

Vi må slutte å tro at vi med vestlig tilnærming til medisin, vitenskap og verdensbilde har forstått hele bredden i Guds skaperverk.

For meg bunner dette ut i vår holdning til kulturer som virker fremmede. Velger vi være åpne for å lære av disse, eller distanserer vi oss fra alt som er nytt og ved første øyekast uforståelig? Jeg mener det kun finnes et svar på det: Vi må slutte å tro at vi med vestlig tilnærming til medisin, vitenskap og verdensbilde har forstått hele bredden i Guds skaperverk.

2/52: Strategitenkning i ImF

Postet: 12. januar 2012     kommentarer

Det er viktig å løfte hodet og se framover. Selv om karikaturen av bedehus-Norge kanskje ikke er typisk fremtidsrettet eller visjonær, er det virkelig tydelig at det i ImF nå skjer mye på denne fronten. Det arbeides hardt med strategier for hvordan arbeidet vårt skal organiseres fram mot 2020. Dette er spennende, og vi merker det engasjerer ulike deler av organisasjonen vår.

Det arbeides hardt med strategier for hvordan arbeidet vårt skal organiseres fram mot 2020

Utfordringen er at arbeidet som drives rundt omkring på bedehusene går over en bred skala. Dessuten er det store lokale forskjeller; både på hvordan arbeidet er organisert i dag, hvor stor aktiviteten er, samt kulturelle og geografiske forskjeller. Det er ikke bare-bare å skulle utforme en felles strategiplan som er like aktuell for Bergen som indre Sogn.

Men nettopp derfor er også arbeidet med strategiplanen så dyptpløyende og innehar en slik bredde som vi i dag legger opp til. Ikke minst er det viktig at planarbeidet kommer fra grasrota – fra de som hver dag møter på utfordringene i arbeidet på sin egen hjemplass.

En undersøkelse som har til mål å finne ut hva det norske folk tenker og føler om bedehuset

Et skritt på denne veien står rådgiver Trond Johansen i Sogn bak. Han har, med sin bakgrunn innen både kirke, media og misjon tatt initiativ til en undersøkelse som har til mål å finne ut hva det norske folk tenker og føler om bedehuset. Har de noe forhold til bedehuset? Ønsker de egentlig et forhold til det? Og hva hindrer dem i så fall?

Undersøkelsen utføres helproffesjonelt av TNS Gallup. De bruker sine kanaler til å kartlegge, slik at vi i ImF i fremtiden skal slippe å gå rundt og tro hva folk tenker om oss. Vi skal kunne vite.

Vi må lære å kjenne de vi ønsker å nå

Noen vil kanskje være kritiske og spør om dette er et forsøk på å snu oss med popularitetsvinden i samfunnet. Der sier generalsekretær Erik Furnes tydelig nei. Vi skal ikke kaste bort tydelighet og prinsipper som ImF bygger på. Men vi har som mål å gå «med Guds ord til folket». Da er det viktig at vi vet hvordan vi skal kunne nå folket med dette. Hva står i veien, og kan vi med kunnskap bygge ned noen murer?

Jeg har stor tro på dette. Vi må lære å kjenne de vi ønsker å nå. For vi har et ønske om at bedehuset skal være et aktuelt sted for mennesker å være. Undersøkelsen er første skritt på veien. Deretter må vi lytte til svarene og ta inn over oss det den sier i arbeidet videre med strategien for ImF 2020.

1/52: Jeg tar utfordringen

Postet: 5. januar 2012     kommentarer

Det er merkelig å erfare det, selv om mange har fortalt meg det før. Faktum er at årene stadig går fortere. Ikke at det er færre minutter, timer dager eller uker – men tiden flyr virkelig av gårde. Plutselig var 2011 over, og vi har startet et nytt år – igjen.

Fjoråret var innholdsrikt, og det forsterker vel gjerne denne følesen. For medieavdelingen til ImF ble tiden brukt til både nye prosjekter og å opprettholde mer tradisjonsrike oppgaver. Bladet Sambåndet, som har vært hjørnesteinen i informasjonsarbeidet vårt helt siden starten for over 100 år siden får stadig nye følgesvenner i arbeidet. Mens vi også merker trenden i avis- og bladbransjen forøvrig ved at opplaget minker, og utgivelsene har gått fra 47 til 12 i året på under 20 år, satser vi stadig på å være tilstede på nye plattformer. Hvorfor? Fordi vi trenger, ønsker og være tilstede i nordmenns hverdag. Endringen betyr ikke inaktivitet, eller mindre satsing.

Plutselig var 2011 over, og vi har startet et nytt år – igjen

Vi jobber altså stadig med å være nyskapende på en måte som kan styrke arbeidet vårt. Nettsider med ulike målgrupper og formål, Facebook og podcast – alt er bare uttrykk for det samme medieavdelingen har drevet med i alle år: å gjøre ImF tilgjengelig – ja, å gjøre Jesus tilgjengelig.

Bloggene våre – generalsekretær Eriks, jounalist Vilhelms og min egen var et prosjekt vi etablerte i fjor. Tanken var å ha en plattform hvor vi på en noe mindre formell måte kunne dele tanker og engasjement i hverdagen. Tanken var god, men året gikk fort. Innleggene ble få – og det har ikke gått folk hus forbi. Senest denne uken fikk vi utfordringen fra ImFs egen styreformann: Vær aktiv!

Jeg skal blogge hver uke i 2012

Dette gav meg et siste spark i baken. Jeg legger lista rimelig høyt med dette, men her er mitt nyttårsforsett: jeg skal blogge hver uke i 2012. Det er ikke sikkert jeg alltid har like mye å komme med – men terskelen for å sette seg ned og skrive noen ord skal være lav.

Godt nytt år. Kanskje du vil følge nyttårsforsettet mitt?

Dagens bibelord - Åp 21,1-7

1 Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. 2 Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. 3 Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:
          «Se, Guds bolig er hos menneskene.
           Han skal bo hos dem,
           og de skal være hans folk,
          og Gud selv skal være hos dem.
           Han skal være deres Gud.
          
   
4  Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
          og døden skal ikke være mer,
          heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
          For det som en gang var, er borte.»
5 Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.» 6 Så sa han til meg: «Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av kilden med livets vann som gave. 7 Den som seirer, skal få dette i arv, og jeg vil være hans Gud, og han skal være min sønn.

Åp 21,1-7
 Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer.
Les mer