Når verktøyet blir målet

Postet: 23. oktober 2014     kommentarer

– Det er jo bare ting, sier vi noen ganger hjemme hos oss når vi skal rydde opp i kroker og skap. Summen av tingene som er samlet, viser at «bare» kanskje ikke er det beste ordet å bruke.

For jo, det er bare ting. Det er ikke liv. Det meste kan erstattes. Men ting bærer med seg minner – og minner er en del av livet. Derfor er det ikke alltid så enkelt som vi først trodde, å kvitte oss med tingene som har samlet seg opp.

Kanskje er dette noe av utfordringen i det kristne arbeidet vårt også? Organisasjoner, hus, aktiviteter – det er bare verktøy vi bruker for å fullføre oppdraget vi har fått, sier vi. Men er nå det hele sannheten? Kan det hende verktøyene betyr mer for oss enn vi vil innrømme?

I Sambåndet skriver vi for tiden en del om krets, forening, struktur og samarbeid. En av grunnene er at strategiplanen som misjonsfolket vedtok på generalforsamlingen i fjor, sier noe om dette. Der oppfordres det i et av punktene til å gå mer på tvers – og til og med til sammenslåing.

Hvorfor det? Jo, fordi struktur er et verktøy som skal fungere i et terreng, og det er langt fra sikkert dagens terreng stemmer med terrenget slik det var i starten.

For å ta et lokalt eksempel:
Øygarden ligger nord-vest for Bergen. Tidligere var det sjøveien som var ferdavegen for øyfolket, og de var en naturlig del av Nordhordland. Derfor er de også en del av denne kretsen. I dag er det broer og veg via Sotra som binder dem til fastlandet, og når den oppvoksende slekten i Øygarden skal på leir, må de i dag kjøre gjennom to andre kretser – Bergens Indremisjon og Midthordland indremisjon.

Det finnes mange slike eksempler, og de sier noe om at tiden vokser raskere enn våre strukturer.

Lørdag 18. oktober møtes misjonsfolket i Møre og Romsdal for å diskutere sin framtid. Alternativene er alt fra videre drift til nedleggelse eller sammenslåing. Jeg kjenner ikke forholdene godt nok til å si hvilket av styrets alternativer som er det beste, men det egentlige spørsmålet misjonsfolket skal svare på, er hva slags verktøy arbeidet er best tjent med i 2014. Og for å finne det svaret, trenger man å undersøke, kartlegge og samtale, om nødvendig også med nabokretsen, for å finne fakta – ikke bare meninger.

For hvis kretsleder Arild Ove Halås har rett når han sier at «kretsen er et redskap, ikke et mål i seg selv», så bør det ikke være noe stort problem samme hva man ender opp med. Men kanskje er kretsen og kretskontoret en del av identiteten og ikke bare et verktøy? Da er det viktig å erkjenne dette.

– Det er jo bare ting, sier vi fortsatt hjemme hos oss – vel vitende om at det ikke er helt sant. Noe blir derfor værende iskapet, men mye blir likevel sendt videre. Noen ganger skjer det også med litt sorg. Men dersom det ikke skjer, dersom skuffer og skap skal fortsette å samle historie, blir det til slutt så fullt av det gamle at det ikke lenger er plass til dagen i dag.

Bibelen – Guds ord. Og hva så?

Postet: 14. november 2013     kommentarer

Bibelen bærer navnet med rette. Ordet kommer av gresk biblia, som betyr bøker. For i motsetning til for eksempel Koranen, som er en åpenbaring til én mann over en kort tidsperiode, er Bibelen en samling av 66 bøker blitt til gjennom et langt historisk løp. Tilblivelsen strekker seg over flere tusen år med ulike forfattere og et stort sjangerspenn; for eksempel historiske bøker, poesi, evangelier og brev.

Den kristne kirke har likevel aldri nølt med å feste sin lit til eller omtale Bibelen som Guds ord, og Bibelen i den form vi kjenner den i dag, har hatt relativ bred oppslutning til tross for visse stridigheter om utvalget.

For meg er dette noe av det som gir Bibelen størst troverdighet. Den er blitt til som resultat av et levende gudsliv gjennom historien, først i tempelet, deretter i de kristne menigheter. Den er ingen ferdig forseglet bokrull som er overlevert. Det er mange bokruller, og enkelte av skriftene har så mange fysiske eksemplarer at det i seg selv er oppsiktsvekkende. At noen av dem også har visse nyanser, styrker troverdigheten – for dette er levende skildringer.

Men selv om enigheten om de ytre rammene er stor, vil variasjonen om den faktiske betydning variere. Man snakker gjerne om ulike bibelsyn. Forsøkene på å kategorisere disse er flere, og navnelappene man setter på de ulike syn, er også ulike. Historisk snakker man gjerne om tre hovedsyn på Bibelen, her omtalt som verbalinspirert, konservativt og liberalt:

Det verbalinspirerte tenker Bibelen som Guds ord. Punktum. Forfatterne er her redskap for Guds finger – og det som står, ned til minste tøddel, er nærmest å forstå som et diktat.
Et konservativt syn har en noe mer praktisk tilnærming. Bibelen er Guds ord, forfatterne er ledet av Den hellige ånd, men ordene er valgt av forfatteren. Det gjør at Johannes og Markus vil skrive helt forskjellig, men begge vil likevel skrive som Gud ønsker.
En liberal tilnærming vil ha et mer subjektivt syn på Bibelen. Forfatterne kan være ledet eller inspirert av Gud, men selve nedtegningen har de gjort på egen hånd. Dermed åpner man også for at ting som står, kan være av menneske, og ikke av Gud.

En slik inndeling vil være en forenkling, og nyansene er mange. Den inneholder likevel en sterk skillelinje mellom de som tenker at Bibelen er slik den er, fordi Gud ville den sånn, og de som ser Bibelen slik den er, fordi mennesket ville den slik eller at det bare ble slik. Enkelt sagt dreier dette seg om man tenker at Bibelen er Guds ord, eller om den inneholder Guds ord. Her går et fundamentalt skille.

Noe av debatten rundt homofil vigselsliturgi i Den norske kirke, handler om dette. Man tillegger Bibelen ulik autoritet – og dermed også ulik autoritet til både enkeltvers og helhet.

Men selv om man enes i bibelsyn, er man ikke i mål. De ulike deler av Bibelen skal også leses i lys av hverandre og vektes mot hverandre, og alt skal leses i lys av helheten.
Det er i den sammenheng vi gjerne sier at NT ligger skjult i GT, og at GT åpenbares i NT. Man velger seg altså briller å lese Bibelen igjennom. Disse brillene kan variere, og dermed gi ulikt resultat – uten at man av den grunn er uenige i sitt bibelsyn. Et nærliggende eksempel fra egne sammenhenger er om man skal skille mellom Jesu ord til jødene og til oss andre.

Et tredje moment som kan påvirke vår lesing, er forståelsen av selve ordene. Bibelen er i hovedsak skrevet på gresk og hebraisk, og det er ikke alltid gitt å forstå hele den språklige dybde i versene.

Det er altså ingen opplagt sak hva vi mener når vi fra våre talerstoler utroper «Bibelens klare ord». Det er også i dette farvannet biskopene padler for å finne svar de ikke har. Det er også her ELN-nettverket må manøvrere; hva er sentrum, hva er periferi? Med andre ord, hvor langt kan man strekke en uenighet før enheten brister? Dagens deltakere på ELN enes for eksempel ikke i synet på kvinners tjeneste – et synspunkt som hadde skapt et fundamentalt skille noen tiår tilbake.

Det er også i dette farvannet jeg som bibelleser må manøvrere. Blir ikke det da en håpløs oppgave?

For noen år siden intervjuet jeg skuespiller Svein Tindberg etter en av hans forestillinger om Bibelen. Han sier da – fritt sitert: «hvis jeg tror, hvis jeg virkelig tror, at Bibelen er Guds ord og at bak der klinger Gud selv. Bør ikke det gjøre noe med mitt møte med disse tekstene?»

Jeg tror Bibelen er Guds ord. Jeg tror dette er stedet der han som kalte seg selv Sannheten, blir åpenbart. Kanskje jeg da skal våge å kjøre langs to spor samtidig? På den ene siden jakte på alle fortellinger og spor av Sannheten samtidig som jeg har en menneskelig ydmykhet for at Gud og hans ord er større enn jeg.

Bibelen er altså ingen ferdig take it or leave it – det er heller et spørsmål om believe it. For til syvende og sist handler bibelsyn om dette: hvilken plass og autoritet har Bibelen i mitt eget liv. I hverdagen – ikke bare i festtaler fra talerstolen.

Fritidslønn fra staten

Postet: 30. april 2012     kommentarer

– KrF vil gi småbarnsforeldre penger for å jobbe deltid, melder NRK.
Jeg er ikke sikker på om KrF er så fornøyd med den vinklingen.

For i jakten på en ny kontantstøtte-sak som kan sanke velgere til partiet, ønsker KrF å gjøre noe med tidsklemmen.
– Dersom far eller mor går ned 20 prosent i stilling, vil vi dekke halvparten av lønnstapet, sier Dagrunn Eriksen i følge NRK.

Inntil 5700 kroner per måned kan småbarnsforeldre få utbetalt på denne måten.

Det er for så vidt ikke noe prinsipielt nytt i forslaget. Staten bruker store millionbeløp hver dag på lønnskostnader, enten til fellesgoder for samfunnet eller til områder vi av ulike årsaker mener er nødvendig for landet vårt eller for enkeltmennesker.

Men ikke bare til lønn, staten betaler også milliardbeløp til velferdsgoder. Vi får lønn for å søke jobb, vi får lønn for å være syke og vi får lønn for å være foreldre når barna er små. Bare for å nevne noe.

Og dersom vi mener at bedre tid er et gode som vil gjøre oss både friskere, mer arbeidsføre eller på annen måte vil være en investering for fellesskapet, er det derfor ingenting i vegen for at staten faktisk kan bruke penger på dette.

Det som er nytt er at KrF, som kaller seg et verdiparti, mener det er statens ansvar å skaffe oss denne tiden. For hvilket samfunn er det vi har fått når vi ikke har råd til å ta oss bedre tid dersom vi ikke blir lønnet av staten for å gjøre det?

Ap og FrP har allerede reagert. Naturlig nok. Ap vil ha arbeid til alle. FrP vil ha statsfingrene lengst mulig unna privaten (med mindre det handler om områder som FrP synes er viktige å detaljregulere). Det spennende nå blir jo hvordan fagbevegelsen vil respondere eller resten av den rød-grønne regjering.

For strengt tatt –
er det så store forskjeller på KrF sitt forslag og det gamle SV forslag om 6-timersdag?

Og mens vi venter på statens inngripen. Kanskje vi alle og enhver skulle spørre oss selv: bruker jeg den tiden jeg har på best mulig måte? Bruker jeg pengene jeg har slik jeg egentlig ønsker? For kanskje kan jeg klare begge deler – både mer tid med mindre penger – uten statens hjelp?

Det er i alle fall lov å prøve. Lykke til med en alternativ verdiskaping.

God tallreise

Postet: 14. mars 2012     kommentarer

Det er like godt å legge kortene bordet med det samme. Jeg er begeistret for det som nå skjer i ImF.  Det er ufattelig spennende at ImF tør å bruke tid og ressurser på å finne ut hva mannen i bygda faktisk mener om oss på bedehuset.

Å sitte i et konferanserom hos TNS Gallup i Oslo mens grafer og tall presenteres på veggen. Ikke som synsing, men basert på proffe analyser fra et av Norges ledende analyseinstitutt. Moderne lokaler i et bygg med tungt inngåtte fotspor i steintrappene som tok oss opp til fjerde etasje. Å sitte der og få presentert tall om hva folket i ImFs kjerneområde faktisk mener om oss, det er musikk for en journalist.

Det er ikke redaksjonens forsøk på analyse … farget av den siste telefonen som kom.

Joda, jeg er nok i overkant begeistret for sånne analyser og tall. Jeg er blant dem som savner lyden av Geir Helljesen og hans entusiastiske utbrudd på valgnatten om «så dere, så har vi en spennende kommune, for denne kommunen er den kommunen som alltid ligger tettest opp til landsgjennomsnittet.» Ahh, musikk. Festmusikk.

Men likevel, jeg mener oppriktig at det som nå skjer er noe av det meste spennende som har skjedd i ImF sitt strategiarbeid på lange tider. Dette er ikke bare taleren som mener noe fra talerstolen om folket der ute. Det er ikke ledergruppens, misjonsrådets eller redaksjonens forsøk på analyse basert på egen ryggmargsopplevelse som kanskje er farget av den siste telefonen som kom. Dette er ikke bedehusfolkets benkesukk om hva de andre sikkert mener. Men vi har våget å spørre: Hva  mener dere egentlig om oss? Hva tenker dere når dere hører Indremisjon og bedehus? Er vi like uglesett som vi noen ganger liker å tro?

Vi har våget å spørre: Hva  mener dere egentlig om oss?

I det siste nummeret av Sambåndet og på Sambåndet.no presenterer vi noen av de store tallene. Men hva betyr de egentlig? Skal vi f.eks. juble når 55 prosent vil sende barna sine på bedehuset? Eller betyr det mer at 25 prosent ikke kunne falle seg inn å betro oss det kjæreste de har?
Ikke alt er like opplagt og mange av svarene avhenger rett og slett av forventningene til den som leser og ståstedet man skuer verden fra. Halvtomt? Halvfullt? Akkurat passe?

Jeg har brukt noen timer på tallene allerede og flere skal det bli. For skikkelig spennende blir det når man våger å grave seg litt ned og se sammenhenger og nyanser. Da trenger man tid, god tid. Derfor er det godt at hele undersøkelsen kommer ut i bokform om kort tid. Da kan alle og enhver studere, enten på egenhånd eller aller helst sammen med gjengen på bedehuset eller i smågruppa og på den måte la seg utfordre sammen.

Inne blant grafene finnes noen spor som forteller hvordan vi skal finne vegen inn til mennesker vi i dag ikke når med sannheten om livet.

For tallene i seg selv hjelper oss svært lite. Først når vi tør å la oss utfordre og våger å spørre oss selv om det er noe vi er villig til å endre i arbeidet vårt for å nå flere – først da blir det skikkelig spennende. Og krevende. Og da starter jobben for alvor.

TNS Gallup har gitt oss noen svar, men ikke fasiten. Men inne blant grafene finnes noen spor som forteller hvordan vi skal finne vegen inn til mennesker vi i dag ikke når med sannheten om livet.

Lovbestemt etikk

Postet: 14. februar 2012     kommentarer

Eg kvapp til då eg slumrande lytta til nyheitene i dag tidleg.
Gjer som vi seier eller skaff deg ein annan jobb.

Det var essensen i bodskapen frå statssekretær Robin Kåss (Ap) i Helse- og omsorgsdepartementet. Adressa hans var alle landets legar som protesterer mot den siste tids etiske einsretting frå departementet. 

For eit av dei store tema denne veka har vore rundskrivet frå departementet om fastlegar og abort. I alle år har legane hatt ein uskriven rett til å reservera seg mot å tilvisa til abort – av samvitsgrunnar. Retten er ikkje heimla i lov slik den er for gynekologar og kirurgisk personell, men praksisen har likevel vore ein stillteiande aksept om at abortspørsmålet er eit krevjande spørsmål med mykje smerte og få enkle svar – også for legen som ikkje deltek under sjølve inngrepet.  

No er det slutt. Og reaksjonane har vore sterke. Ein av dei kunne vi lesa i kronikken til Edvin Schei og Eivind Meland, fastlegar og professorar i allmennmedisin. Dei har begge to tvila seg fram til eit ja, men slåss for sine kollegars rett til å seia nei.

Difor overraskar dagens utspel.
Har ikkje departement lytta ein millimeter til desse og andre sine innvendingar?

Robin Kåss prøver seg på eit resonnement: ”– Hvis man er pasifist, kan man ikke jobbe som politi. Hvis man nekter å gi blodoverføring, kan man ikke være kirurg.” Dermed har han også vist at han ikkje har forstått legane sitt dilemma.

Kirurgi og blod er to sider av same sak. Politiet er ei ordensmakt med rett til å bruka makt til å utføra si teneste. Men desse legane som ynskjer å reservera seg, peikar på at abort er for dei det same som å ta liv – den rake motsetning til legeyrkets grunntanke om å berga liv.
Det handlar altså ikkje om at dei har hamna i feil jobb eller at dei ikkje likar nokre av oppgåvene, men at denne konkrete oppgåva som dei ber om fritak for, djupast sett kolliderer med heile grunntanken i legeyrket.

Storringsrepresentant og lege Kjersti Toppe frå Sp har skjønt noko av dette.
– Legene er helt klar på at pasientene skal få det de har rett på ifølge norsk lov, men de ber om en rett til å la andre de samarbeider med utføre noen oppgaver, seier ho til Vårt Land.

Ho vil likevel ikkje gje nokon blankofullmakt eller fritaksrett. Det kan gi problem dersom forholda er for små til å finna praktiske løysingar. Men som ho seier: – En klarer ikke å få disse legene til å tenke på en annen måte, dette vil være en samvittighetssak for dem. Det eneste alternativet er å slutte, og da har vi god råd her i landet.

Ap og Kåss sin logikk er derimot annleis. Fordi noko er vedtatt ved lov, er alle etiske problem definert vekk – for legane.

For også Kåss erkjenner at abort kan vera eit vanskeleg val. Det er nettopp difor legane ikkje skal ha dette samvitsvalet dei har hatt fordi det då vert endå vanskelegare for kvinnene.

I det lyset ynskjer eg meg eit nytt rundskriv frå departementet. Denne gong med ei helsing til dei legar som frimodig argumenterer for abort som beste løysinga – ofte utan å lytta til kvinna som sit med det tunge valet.
For er ei slik tilråing ein betre måte å møta usikre kvinner på enn samvits-legane sitt forsøk på å finna ein farbar veg for alle partar i eit vanskeleg terreng?

PS: Anbefaler også kronikken til Asbjørn Kristoffersen i BT: Mørkemannsjakt i helsevesenet

Israel, Gud og Utøya – og litt kildekritikk

Postet: 23. januar 2012     kommentarer

Er det sammenheng mellom norsk israelspolitikk og Utøya-massakeren.
I dag har debatten gått på ulike nettfora.

Bakgrunnen er et foredrag forfatter Per Haakonsen holdt på et åpent møte i regi av Sarpsborg KrF forrige uke. Der skal han i følge nettavisen til Sarpsborg Arbeiderblad, sa.no, ha sagt at «Utøya-massakren kan sees i lys av det stadig mer betente forhold mellom Israel og Norge og de diplomatiske kontroverser som har vært i den senere tid.»

Haakonsen påpekte også at Alexander Kielland-ulykken i 1980, der 123 mennesker omkom, skjedde kort tid etter at Norge nektet å selge olje til Israel.

Sitat fra manus: «Det er tankevekkende at de to største ulykkene i Norge etter krigen, begge kan knyttes til Norges forhold til Israel. Uvilkårlig må vi spørre: Kunne disse ulykkene ha vært unngått dersom vi hadde hatt et mer positivt forhold til Israel?»

Uttalelsen har vakt sterke reaksjoner, forståelig nok.
Jeg er også blant dem som har krøllet øyenbryna.

For det første er det for meg uklart om Haakonsen mener at hendelsene skal forstås som en direkte reaksjon fra Gud eller om det handler om en beskyttelse som forsvinner. Det er en himmelvid forskjell, bokstavelig talt, på om man sier Gud står bak ondskap, og gjør Gud til subjekt, eller om man sier at Guds vernende hånd er borte, slik at ondskapen får større rom.

Videre reagerer jeg på kildebruken. En grunnregel i journalistikken er at dess mer alvorlig en påstand er, dess grundigere trenger den dokumenteres. Umiddelbart melder følgende kontrollspørsmål seg:

  • Det har i tiden mellom Kielland og Utøya vært mange hendelser mellom Norge og Israel. Kanskje noen også var mer alvorlige. Finnes det da tilsvarende reaksjoner fra Gud på disse? Hvis ja, hvilke? Hvis nei, hvorfor ikke?
  • Motsatt: det har i samme periode vært andre alvorlige ulykker i Norge. Var det tilsvarende ”israels-hendelser” i forkant av disse? Hvis ja, hvilke? Hvis nei, hvorfor ikke?
  • Også andre land har sine kontroverser med Israel og opplever sivile katastrofer. Finnes det tilsvarende sammenheng mellom disse forholdene og påfølgende hendelser i disse landene?

Med andre ord: hva gjør at nettopp disse to katastrofene og disse to israels-hendelsene står i en slik særstilling at det gir grunnlag for å fremme spørsmålet om de skal forstås som en Guds reaksjon?

Det finner jeg ingen svar på i det jeg har lest så langt i dag. For skal man finne et mønster, trengs mer enn to sammenhenger. I tillegg må alle andre muligheter lukes bort.

For skal vi mene noe så alvorlig som her blir gjort, må vi være sikre på at vi ikke bare har plukket noen få paralleller og deretter sydd en teori ut i fra dette. Eller omvendt: at vi er funnet passende hendelser som bygger opp under en teori vi hadde fra før. Da jukser vi i tilfelle med kildebruken.

Her har vi alle noe å lære.

 —

PS. Bjørn Are Davidsen sine tanker om saken er forøvrig vel verdt å lese.

Å gjøre et valgløfte

Postet: 13. september 2011     kommentarer

Så var det avgjort. Fasiten for hvem som skal styre i landets kommuner og fylker de neste fire årene, er bestemt. Så nå må vi vente to nye år til neste løfte-konkurranse.

For det er som han sa – det er en ting å si halleluja, det er mye verre å gjøre det. Slik er det med politikken også.

Kommunevalg har et annet preg enn stortingsvalg. Det lokale selvstyret og de nære sakene er viktigere enn ideologien. Og ofte på tvers av ideologien. Derfor synes jeg det er spennende å lese valgbrosjyrer med nypussede briller. Det som slår meg hver gang er dette: de fleste sier hva, de færreste sier hvordan.

Til neste valg ønsker jeg meg derfor følgende valgbrosjyre med tre punkt:

  1. hva skal prioriteres?
  2. hvordan skal dette gjennomføres?
  3. hva skal prioriteres ned?

Det siste punktet ser jeg fram til med forventning.

Valgets kvaler

Postet: 12. september 2011     kommentarer

Valgdagen er her, men jeg vet ikke helt om jeg skal stemme i dag. Det er jo ingen som forteller meg hva jeg stemmer for, bare hvem som skal ha stemmen.

Neida, jeg tenker ikke på det politiske valget. Her har jeg fått informasjon i mengder. Både om partier og personer. Riktignok lover de mye det samme, men leter man litt, så finner man svaret.

Nei, det jeg tenker på er ett av de andre valgene, det til bispedømmerådet – og valkampen her gjør meg litt urolig.

Bispedømmerådene utgjør Kirkemøtet, kirkens øverste beslutningsorgan.  Et av de store spørsmålene som trolig vil dukke opp på Kirkemøtets bord i nær framtid, er spørsmålet om ny ekteskapsliturgi som også inkluderer ekteskap mellom homofile.

Det er derfor et viktig valg som skal gjennomføres.

det undrer meg litt at noen som tar mål av seg å være rause, bare velger å presentere sine «egne» kandidater

En gruppering som sloss for en felles ekteskapsliturgi, kaller seg Raus folkekirke. En «allianse av progressive organsiasjoner som arbeider for å fremme progressive kandiater til bispedømmerådsvalget». Åtte spørsmål er stilt kandidatene, spørsmål som alle begynner med «er du enig i at … «, der flere av dem handler om tematikken, direkte eller indirekte. Men det undrer meg litt at noen som tar mål av seg å være rause, bare velger å presentere sine «egne» kandidater.

Men det skal bli værre. På morfarbarn.no finnes den motsatte fløy, de som slåss mot en kirkelig vigsel. Her er det også bare «egne» kandidater som er presentert. Eller presentasjon er å ta hardt i, det er rett og slett bare en liste med anbefalte navn – i prioritert rekkefølge. Men ingen bakgrunnsmateriale som forteller noe om prioriteringen.

det er rett og slett bare en liste med anbefalte navn
– i prioritert rekkefølge

Jeg har ikke bestemt meg, men jeg skal gi valget en sjanse og bruke noen minutter på kirkevalget.no. Der finnes en oversikt over alle kandidatene og hva de mener om ulike spørsmål. Ekteskapsliturgi er ett av dem, men også hva de ser på som kirkens viktigste utfordring.

Kanskje blir jeg mer klok av å lese dette enn av å lese ferdig redigerte lister?

Å bryte stillheten

Postet: 19. august 2011     kommentarer

Facebook-karrieren min har nå passert to år. Jeg holdt lenge igjen, men til slutt måtte jeg gi etter for presset. For når først paven og deretter kona fant vegen til nettsamfunnet, var det enten å hive seg på eller å definere seg som teknologisk fossil.

Det siste hadde jeg lite lyst til.

Så får det være opp til andre å vurdere om det har vært til berikelse elle forargelse at det gikk den vegen med meg.

Men en utfordring dukker opp med jevne mellomrom på Facebook. Det er når sløvheten, eller travelheten, har meldt sin ankomst og det er uker og lengder siden forrige oppdatering. Da holder det liksom ikke med et lite ”er sulten …” på oppdateringen – om det i det hele tatt passer med slike oppdateringer.

kan man bare ringe og si hei
      – etter fem år –
               sånn uten at man vil noe?

Nei, for når man bryter en lengre stillhet, så bør det jo være litt lurt det som kommer? Tenker jeg. Enten det er på Facebook eller man tar kontakt med gamle kjente man ikke har pratet med på lenge.

For kan man bare ringe og si hei – etter fem år – sånn uten at man vil noe? Eller stikke innom noen i nabolaget for første gang på lange tider uten å ha et ”ærend”? Eller invitere en bekjent i menigheten på middag?

Jeg er et dårlig forbilde på de områdene, men nå har jeg i det minste brutt stillheten her på bloggen. Så kan det være et lite spark til å gjøre det også på andre områder.

Nå også i bloggens verden

Postet: 16. juni 2011     kommentarer

Vi har mye å strekke oss etter når vi måler oss med indremisjonens fedre. Særlig deres vilje til dristighet og nytenkning kan være til inspirasjon. For der vi i dag kan oppfattes som både tungrodde og gammeldagse, var fedrene våre både radikale og samfunnsaktuelle.

Da Forbundet ble grunnlagt, var det derfor en selvfølge at et eget blad skulle være en del av virksomheten. Dette var for så vidt ikke nyskapende, men en naturlig del av tiden man levde i. Sambåndet ble også ”etter dåtida sin målestokk – redigert på en frisk og aktuell måte”, skal vi tro historieboka vår Ordets folk.

Dersom vi skulle følge i fotsporene til Sambåndets grunnleggere, skal tro om vi da fortsatt hadde luktet trykksverte eller om vi ville vært i heldigital form for lenge siden?

Nå har vi i det minste tatt et lite steg. Vi er etablert i bloggens verden. Så få tiden vise om dette var et steg inn i framtiden eller i bakevjen

———

PS. I Norge er ordet blogg forbundet med pastellfargede sminkeråd forfattet av tenåringer, eller av husmødre som gir innføring i interiørlivets hemmeligheter. Internasjonalt er derimot blogging ofte seriøs journalistikk som utfordrer den etabelerte presse i deres samfunnsoppdrag.

Jeg håper at vi i indremisjonen i denne sammenheng påvirkes mer av de ytre enn de indre impulser.

Dagens bibelord - 1 Mos 1,26-31

26 Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» 27 Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. 28 Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» 29 Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. 30 Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. 31 Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.

1 Mos 1,26-31
 Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.»
Les mer