«Jeg har lov til alt – men ikke alt gagner». Vår tid har et skrikende behov for at noen fortsatt taler et pauli ord inn i den.

På 100-årsfesten for Dagen hilste jeg jubilanten med at avisen har samme verdensbilde som jeg, og at det er få andre meningsbærende dagsaviser jeg kan si det samme om.

Som konservativ kristen bygger jeg mitt verdensbilde – world view på engelsk – på klassisk kristen tro. Langt på vei har også det norske samfunnet gjort det i hundrevis av år, men dette utfordres kraftig i vår tid.

Normer oppfattes i vår tid som noe negativt, noe som begrenser individets «frihet». Da svekker man samtidig en av samfunnets grunnvoller

Da jeg gikk på videregående skole midt på 80-tallet, lærte vi at fem grunnleggende prosesser må være til stede for at et samfunn skal kunne bestå: rekruttering, sosialisering, produksjon, fordeling og regulering av atferd. Sosialiseringsprosessen går ut på at den enkelte lærer seg normer, verdier, kunnskap og ferdigheter som blir sett på som nødvendige for at han eller hun skal kunne leve i fellesskapet. Gjennom denne prosessen blir mange av normene internalisert – gjort til våre egne.

Jeg tror dette er kunnskap som står seg også i dag. Problemet er bare at normer – anerkjente regler – i vår tid oppfattes som noe negativt, noe som begrenser individets «frihet». Da svekker man samtidig en av samfunnets grunnvoller.

Ateisten, filosofen og sosiologen Jürgen Habermas siteres på følgende: «Universell egalitarisme (likhet, min anm.), fra hvor idealene utløper om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv etter den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. Denne arven, vesentlig uforandret, har vært kilden til kontinuerlig kritisk vurdering og re-tolkning. Til denne dag finnes det ingen alternativ (…) Alt annet er bare postmoderne snakk.»

Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve

I et innlegg i Dagen 6. mars i år poengterte jeg, i tråd med Habermas, at Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve, og at Han som vår skaper har rett til det. Allerede i 2. Mos 19,5 (jf. 5. Mos 10,14) kunngjør Gud gjennom Moses at «hele jorden er min». I Sal 24,1 skriver David – inspirert av Gud – at «Jorden hører Herren til – og alt det som fyller den og de som bor der» (jf. Sal 50,12 og 89,12).

Fra 2. Mos 20 og utover gir Gud en rekke lover: de ti bud, om forskjell på uaktsomt og forsettlig drap og erstatning etter skade (2. Mos 21), om rettssikkerhet og bestikkelser (2. Mos 23), om hviledag (2. Mos 35), om ikke å holde tilbake viktige opplysninger (3. Mos 5), om likhet for loven (3. Mos 24), om rettergang (4. Mos 35), om undersøkelsesplikt (5. Mos 13), om eiendomsgrenser (5. Mos 19), om krigføring (5. Mos 20) og om voldtekt (5. Mos 22) – for å nevne noe. Disse prinsippene er nedfelt i de fleste demokratiske lands lovverk.

Allmenne normer og verdier er altså noe som er godt og nødvendig i et samfunn, og mange av dem kommer fra vår jødekristne arv. Den første og viktigste «sosialiseringsagenten», de som gjør at de overleverte normene føres videre til nye medlemmer av fellesskapet, er familien – foreldre, eldre søsken og andre nære familiemedlemmer. Bibelen er også tydelig på dette. I 5. Mos 6,6–7 leser vi: «Disse ordene som jeg byr deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» I Salme 48 istemmer Korahs barn, v. 13–15: «Gå omkring Sion, vandre rundt om det, tell alle tårnene! Gi akt på festningsvollene og vandre gjennom dets borger, så dere kan fortelle om det til den kommende slekt. For denne Gud er vår Gud for evig og alltid. Han skal føre oss ut over døden.»

Mennesket er overlatt til seg selv og ens egen omskiftelige sannhet

Den rådende ideologien i våre dager er helt annerledes. Familien som samfunnsbyggende grunncelle angripes og forsøkes redefinert på en måte som gjør naturlig rekruttering umulig, og Gud og hans vilje regnes ikke lenger med. Mennesket er overlatt til seg selv og ens egen omskiftelige sannhet. Oppdragelse og opplæring ses på med mistenksomhet, så lenge det da ikke handler om den frie seksualitetens normløse «evangelium». Det skal påtvinges oss av staten, i alle fall om Arbeiderpartiet og Miljøpartiet de grønne får viljen sin.

Et leserinnlegg i Vårt Land 3. desember kan stå som et nylig eksempel på den rådende tenkningen. Her argumenterer Karin Kilden, som titulerer seg som «samfunnsdebattant», for at «religiøse friskoler» bør forbys fordi alle barn bør ha «én arena som er fri for mors, fars og menighetens påvirkning». Hun mener foreldres oppdragelsesrett må holdes opp imot «majoritetens syn på hva som er sunt og bra for barn». Kilden synes ukjent med at vi ikke har skoleplikt i Norge, men undervisningsplikt, og at foreldres rett til å velge andre skoler for sine barn enn de offentlige, er begrunnet i FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (artikkel 13, punkt 3). (Det er forresten interessant å legge merke til at venstresidens opptatthet av menneskerettigheter sjelden strekker seg til akkurat dette området.) FNs konvensjon om barnets rettigheter slår fast (artikkel 5) at «Partene skal respektere det ansvar og de rettigheter og forpliktelser som foreldre (…) har, for å gi det (barnet, min anm.) veiledning og støtte, tilpasset dets gradvise utvikling av evner og anlegg, under barnets utøvelse av rettighetene anerkjent i denne konvensjonen.»

Som kristne borgere kan vi velge mellom å henfalle til frykt og oppgitthet eller å se vår oppgave som bibeltro kristenfolk til å gjøre en forskjell ved frimodig å fortsette med å holde fram det overleverte og til alle tider aktuelle budskapet

At det i dag fremdeles finnes rettigheter som på denne måten beskytter oss som foreldre – og våre barn – mot nettopp «majoritetens syn på hva som er sunt og bra», er ikke noe som er gitt i framtiden. Arbeiderpartiet har i høst fremmet et forslag der det blant annet heter at arbeidet med «Rosa kompetanse» i samfunnet skal styrkes og «gjøres systematisk og landsdekkende». Tonje Gjevjon, som selv oppfatter seg som lesbisk, har i Dagbladet definert det som et angrep på menneskerettighetene og beskrevet det som «en stille revolusjon».

En utgave fra 1919 av den kristne avisen Dagen. Foto: Wikimedia Commons

Stilt overfor alt dette og mere til kan vi som kristne borgere velge mellom å henfalle til frykt og oppgitthet eller å se vår oppgave som bibeltro kristenfolk til å gjøre en forskjell ved frimodig å fortsette med å holde fram det overleverte og til alle tider aktuelle budskapet. Paulus skriver i 2. Kor 10,3–5: «For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» I denne striden vil Indremisjonsforbundet og Sambåndet stå, og Dagen – med sin rekkevidde og gjennomslagskraft – må stå der i front, på hel sannhets grunn. De neste hundre årene for Dagen blir enda viktigere enn de første – i tiden og for samfunnet.

Skrevet på oppfordring fra redaktør Tarjei Gilje i Dagen i forlengelsen av avisens 100-årsjubileum. Først publisert i Dagen 16.12.19.

Bildet: Dagens nyhetsredaktør Astrid Dalehaug Norheim i samtale med forfatter av Dagens 100-årsskrift, Dag Kullerud, på avisens jubileumsfest.

Desember er høytid for å så tvil om historiske sider knyttet til julebudskapet. Denne gangen gjelder det en svært brutal hendelse i etterkant av Jesu fødsel.

Illustrasjon: Giotto di Bondone: Massakren på de uskyldige (1304-1306). Kilde: Wikimedia Commons

Fartein Valen-Sendstad, som er professor emeritus i kristendom, trakk i et innslag på NRK-Rogaland fredag morgen (20.12.) i tvil holdbarheten til historien om barnemordet i Betlehem. Valen-Sendstads grunngivelse var at det må finnes minst to kilder for at en omtalt hendelse skal være holdbar rent historisk. Den eneste kilden i dette tilfellet er evangelisten Matteus, hevdet Valen-Sendstad, og i så fall mangler det altså en kilde.

Problemet med dette er at Fartein Valen-Sendstad ikke nevner kilden som Matteus selv viser til.

Fartein Valen-Sendstad nevner ikke kilden som Matteus selv viser til

Det er i kapittel 2 og vers 16 hos Matteus vi leser om den grufulle historien: «Da Herodes så at han var blitt narret av vismennene, ble han meget vred. Han sendte folk og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år eller yngre, i samsvar med det han hadde fått vite av vismennene om tiden.»

Bakgrunnen får vi tidligere i kapitlet. «Noen vismenn fra Østerland» (vi vet altså ikke hvor mange de var!) hadde kommet til Jerusalem. De begynte å spørre etter «den jødenes konge som er født nå». De hadde sett «hans stjerne i Østen» og var nå kommet for å tilbe den nye kongen. Dette kom også kong Herodes den store for øre, og han ble «forferdet». Herskeren over Israel fra 37 f.Kr. til 4 f.Kr så med andre ord på dette som en rival til hans eget kongedømme.

Kongen samlet «yppersteprestene og folkets skriftlærde» og «spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født». Jødenes ledere kjente altså til at det var profetert om at Messias – «den salvede» – skulle komme. Med bakgrunn i profeten Mika (kap. 5,1) ble kongen forklart at Messias skulle bli født «i Betlehem i Judea».

Herodes la nå en hyklersk plan. Han kalte til seg vismennene og ba dem dra av sted og undersøke saken. Når de hadde funnet barnet, skulle de melde fra til kongen slik at også han kunne komme «og tilbe det».

Her må vi slå i stykker myte nummer to

Stjernen som vismennene hadde sett i sine hjemland, viste seg på nytt «og ble stående over stedet der barnet var». I parentes bemerket må vi her slå i stykker myte nummer to (i tillegg til at det ikke nødvendigvis var tre vismenn): Mest sannsynlig oppsøkte vismennene Jesusbarnet flere måneder etter at han var blitt født, ikke samme dag slik vi er blitt vant til å tenke. At Herodes ga ordre om å drepe alle guttebarn som var «to år eller yngre», er bare én av indikatorene på det.

I en av fem drømmer vi leser om i tilknytning til Jesu fødsel, ble vismennene varslet om at de ikke skulle dra tilbake til Herodes. Matteus forteller at de dro «en annen vei hjem til landet sitt». Det er dette som utløser Herodes’ raseri og det omtalte barnemordet.

Rakel symboliserer alle mødrene i Israel som flere ganger i historien har måttet gråte over sine drepte barn

Er det altså slik at Matteus er alene om å fortelle om dette? Vel, evangelisten viser i alle fall selv til en annen kilde, en profeti, hos Jeremias kap. 31, vers 15. Matteus mener Herodes’ ordre er en oppfyllelse av det evangelisten gjengir på denne måten: «En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer.»

Rama lå ikke langt fra Betlehem – det skal ha vært et område med festninger. Rakel var Jakobs kone og mor til Josef og Benjamin, og hun var i sin tid blitt gravlagt nær Betlehem. Her symboliserer hun alle mødrene i Israel som flere ganger i historien måtte gråte over sine drepte barn.

I rettferdighetens navn understreket Fartein Valen-Sendstad at hans påstand om bare én kilde ikke betyr at barnemordet ikke kan ha skjedd slik Matteus beskriver. Men Matteus rapporterer altså om en hendelse som han gjenkjenner fra en av de mange nedskrevne profetiene om Jesu fødsel fra flere hundre år før evangelistens egen tid. Matteus skrev sitt evangelium få tiår etter at hendelsen fant sted, og han rettet sitt evangelium hovedsakelig til jøder. Det er altså stor grunn til å tro at noen ville ha reagert dersom blant annet barnemordet ikke hadde skjedd i samsvar med det evangelisten forteller.

PS

Også utenombibelske, skriftlige kilder nevner barnemordet. Den tidligste henvisning er, ifølge Wikipedia, av Ambrosius Theodosius Macrobius, en romersk filosof i det 4. århundre. Henvisningen finnes i Macrobius’ Saturnalia: “Da Augustus hørte at Herodes, jødernes konge, hadde gitt ordre om å slå i hjel alle gutter i Syria under to år, og at kongens sønn var blant de drepte, sa han: ‘Jeg vil heller være Herodes’ gris enn Herodes’ sønn.'” Macrobius plasserer massakren i en syrisk provins og kombinerer den med drapet på en av Herodes’ sønner. (Palestina ble sett på som en syrisk provins under den romerske herredømmet, og det kunne begrunne Macrobius’ bruk av “Syria”.)

Illustrasjon: The Massacre of the Innocents – James Tissot – Brooklyn Museum/Freebibelimages