Å høre en jødisk forstander si at han ikke tror på at Gud griper inn, er ganske sterkt.

Det er i Vårt Lands papirutgave 21. juni uttalelsen kommer, og det er Ervin Kohn som tar ordene i sin munn. Han er styreleder i Det Mosaiske Trossamfund og forstander for den jødiske menigheten i Oslo. Og Kohn kan da også leses som at han tar flere med i uttalelsen: «I min religiøse tradisjon tror vi ikke lenger på at Gud intervenerer», siteres han på. 

Det er to grunner til at uttalelsen grep tak i meg. To dager etterpå fikk jeg sammen med familien min anledning til å besøke Auschwitz og Birkenau i Polen, to av utryddelsesleirene i holocaust. Det gjorde inntrykk. Jeg har likevel ingen forutsetninger for å fatte hva det betyr å miste familien sin for nazi-Tysklands hender. Slike forutsetninger har Ervin Kohn, og derfor er det med ærefrykt jeg skriver dette innlegget.

Med besøket i Auschwitz-Birkenau på netthinnen, kan Kohns forklaring i artikkelen 21. juni oppleves enda mer naturlig og ubestridelig: «Gud hadde ikke latt hele min familie bli drept dersom han ønsket å intervenere.» Selv om jeg altså ikke kan fatte dybden i Kohns erfaring her, er det de siste dagene blitt enda lettere å erkjenne at Kohn og andre i hans situasjon, kan oppleve det slik. Likevel – og uten å behøve å gå inn på det ondes problem – åpner det seg et spørsmål hos meg som jeg mener det er verdt å grunne over.    

Verbet «intervenere» betyr å «gripe inn» eller å «gå imellom». Det er dette den jødiske forstanderen «ikke lenger» kan tro på at Gud gjør. Med «ikke lenger» (min uthevelse) kan han leses som å mene at holocaust representerer en endring i Guds aktivitetsnivå, men det går ikke tydelig fram.

Spørsmålet jeg finner det rimelig å stille, er på hvilken bakgrunn Kohn feirer sabbat og utøver sine roller som styreleder og forstander for et jødisk trossamfunn – dersom han altså ikke tror på at Gud intervenerer i historien. Trossamfunnet Kohn leder, beskriver seg selv å ha «den ortodokse form av jødedom» som «felles praksis».

Sabbatsfeiringen tar jo nettopp utgangspunkt i at Gud griper inn. Eksempelvis i Josvas bok kap. 24 får vi en veldig oppsummering av jødenes historie fra Abraham av, via utfrielsen fra Egypt og fram til jødefolket med Guds hjelp inntok løftelandet vi i dag kjenner som Israel. Gjennom Josva konkluderer Gud slik: «Jeg gav dere et land som du ikke har hatt møye med, og byer som dere ikke har bygd, og dere bosatte dere i dem. Dere eter av vingårder og oljetrær som dere ikke har plantet.»

Etter 2000 år med profetert landflyktighet fra dette landet, fikk jødene – slik jeg ser det – landet tilbake i 1948, slik det også var profetert. Vil Ervin Kohn avvise at dette er eksempler på at Gud nettopp har intervenert i jødefolkets historie? Bibelen lærer oss også at Gud fremdeles har planer med sitt jordiske folk, jødene.

Guds viktigste inngripen i historien var at hans sønn, Jesus, ble menneske, døde for vår synd og skyld og ble oppreist til vår rettferdiggjørelse. Også Jesus var jøde og slik sett del av jødefolkets historie fra Abraham av. Ervin Kohn anerkjenner nok ikke Jesus som jødenes Messias, men det gjør ikke følgende spørsmål mindre relevant: Hvilken historie sitter Kohn igjen med for jødefolket han er en del av, dersom han ikke regner med Guds intervensjon? At Ervin Kohn erklærer seg å tilhøre en «rasjonalistisk» – fornuftsbasert – tradisjon i Det Mosaiske Trossamfund, svekker ikke behovet for å besvare dette spørsmålet. 

Bilde: Israelittenes utferd fra fangenskapet i Egypt, malt av James Jacques Joseph Tissot cirka 1896-1902. ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA COMMONS. 

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 28.06.18.

Billy Graham døde onsdag 21. februar, 99 år gammel. Det nærmeste jeg selv noen gang kom til å møte ham, var da jeg var Sambåndets utsendte under møtene som sønnen, Franklin Graham, hadde i Oslo i november i fjor. Det er nok på mange måter riktig at en viktig grunn til at Franklin Graham lyttes til, er at det «drypper på klokkeren».

En hjertesak

Billy Graham var først og fremst kjent for sine verdensomspennende evangeliseringskampanjer. I en artikkel fra Kristelig Pressekontor som er publisert på sambåndet.no, kan vi lese hva Graham selv trodde var årsaken til at han nådde fram til manges hjerter. Det handlet ikke om talegaver eller personlig utstråling, men om forholdet hans til Bibelen: «Jeg vet der er visse hemmeligheter. Når jeg siterer Bibelen, tviler jeg aldri på det som står der om korsets betydning, om jomfrufødselen, om Jesu død for våre synder, om nødvendigheten av at menneskene trenger Jesus som frelser, eller at Kristus møter menneskenes behov.»  

Berøring

Graham hadde med andre ord gjort Bibelens ord til sitt, det var ikke noe han holdt på en armlengdes avstand. Det er det virkelig verdt å merke seg også i dag. Den pensjonerte presten Arne Lie undersreker i Vårt Land 5. februar at «me treng ei åndeleg berøring om me skal berøre kyrkjelyden. Me vil at alle menneske skal verte frelste. Det skjer berre om Jesus vert forkynt som Herre og Frelsar». Lie vedgår at menneskevern, menneskerettigheter og nulltoleranse for seksuell trakassering er viktig. Men, fortsetter han, «det viktigaste er å forkynne evangeliet. Me treng ei forenkling og ei fordjupning. Elles så skjer det ei forvitring». Dette var nok ikke minst Billy Graham klar over.

Politikk 

Billy Graham var også kjent for å være «presidentenes pastor». Han skal ha møtt alle amerikanske presidenter fra og med Harry Truman (presidentperiode 1945-53) til Barack Obama (2008-2016). Forholdet mellom tro og politikk er komplisert, og her er det lett for en kristen forkynner å miste tillit blant menneker han ønsker å nå med evangeliet. Franklin Grahams uttalelser til støtte for nåværende president Donald Trump var eksempelvis del av bakteppet som førte til et flere trakk seg fra den nevnte kampanjen i Oslo i november i fjor. Selv om jeg mener det var riktig å invitere Graham til Norge som evangelist, og at møtene med ham var viktige, gremmes også jeg over en del av hans politiske uttalelser, eksempelvis på Twitter. 

Nixon

Den amerikanske teologen og filosofen Richard Mouw forteller i en kommentartikkel for Religion News Service at Billy Graham fikk et svært nært forhold til president Richard Nixon på 1970-tallet. Han talte på gudstjenester i Det hvite hus, opptrådte som rådgiver for Nixon i åndelige spørsmål og framstilte presidenten som en god kristen leder. Da Graham ble klar over Nixons rolle i Watergate-skandalen, innså evangelisten at han hadde tatt feil. Han ba offentlig om unnskyldning for å ha villedet kristne om Richard Nixons karakter. 

Slik også Billy Grahams barnebarn, Jerushah Armfield, er inne på i ovennevnte artrikkel, mener jeg Franklin Graham også her har noe å lære av sin far.

Bildetekst: Den amerikanske vekkelsespredikanten Billy Graham talte til bortimot 40 000 på Ullevål Stadion i Oslo 3. juli 1955. Den halvtime lange talen ble tolket av Karsten Anker Solhaug fra Frelsesarmeen. Foto: Billedbladet NÅ/Arkivverket/Wikimedia Commons

Gard Sandaker-Nielsen og Kristin Gunleiksrud Raaum fra Åpen folkekirke foregir i Dagen å begrunne et ja til likekjønnet vigsel ut fra Bibelen. Likevel refererer de ikke til et eneste bibelvers som de mener støtter ekteskap mellom homofile.

Kronikkforfatterne vedgår i kronikken 24. januar at det «ikke finnes eksempler på ekteskap mellom to av samme kjønn i Bibelen». Dette forklarer de med at «noe slikt fantes ikke i antikken». Det framstår for meg ganske forunderlig at noen fortsatt kan hevde dette.

Med bakgrunn i et manus fra tidligere førstelektor ved Det teologiske menighetsfakultet (MF), Bjørn Helge Sandvei, kunne Sambåndet i nr. 11/17 liste opp en rekke eksempler på at forpliktende homofilt samliv var kjent i denne tidsperioden (700-800 år f.Kr. til ca. 500 år e.Kr.):

  • I år 342 e.Kr. ble likekjønnet ekteskap forbudt i romersk lov (og var følgelig utbredt før den tid)
  • Etter slaget ved Khaironeia i Hellas i 338 f.Kr. ble det reist et minnesmerke over de falne i «den hellige skare» fra Theben. Det var en elitetropp som utelukkende besto av homofile par. Dette monumentet passerte Paulus trolig på sine reiser mellom nord og sør i Hellas (Apg 17,15 og 20,2) og kunne få frisket opp historien.
  • I Platons verk «Symposium» nevnes de historiske personene Pausanias og Agathon, som hadde hatt et homoseksuelt forhold til hverandre i 12 år i 416 f.Kr., som er det tidspunkt handlingen i verket er lagt til.
  • I en tekst av Straton fra Sardes på 100-tallet e.Kr. beskriver Straton hvordan en mann kan oppleve erotisk tiltrekning mot tenåringsgutter og ønske å etablere et gjensidig kjærlighetsforhold.
  • I populærromanen «Efesiske eventyr» av Xenofon fra Efesos på 100-tallet e.Kr. fremstilles heterofile og homofile kjærlighetsforhold som sidestilte alternativer.
  • Keiser Nero (37–68 e.Kr.) feiret i full offentlighet minst to bryllupsseremonier med menn.
  • Keiser Hadrian (76–138 e.Kr.) hadde et kjærlighetsforhold til grekeren Antinoos.
  • I boken «Erotikos» i det første århundre e.Kr. lar forfatteren, Plutark, en av personene si at «tiltrekningen mot unge gutter og mot kvinner dreier seg om én og samme sak: kjærlighet».
  • Antikkforskeren og teologen Bernadette Brooten har funnet gravsteiner fra antikken der innskrifter og portretter presenterer de døde som et lesbisk ektepar. Også Paulus skriver om kvinnelig homoseksualitet (Rom 1).

Flere av eksemplene ovenfor tyder klart på at Paulus kjente til «ekte» homofili

Sandaker-Nielsen og Raaum holder det åpent om Paulus skriver om «homofilt samliv» eller «advarer mot en form for maskulin promiskuitet». Flere av eksemplene ovenfor tyder klart på at Paulus kjente til «ekte» homofili.

Når det gjelder stedene i Bibelen der Paulus omtaler homofili, nøyer jeg meg med å vise til det Sandvei holder fram om 1. Kor 6. Greskeksperten påpeker at Paulus her unngår å bruke antikkens mer positivt ladede begreper for homoseksuell adferd («elsker»/«elskede») og negativt ladede ord som eksempelvis «gutteskjender». I stedet bruker apostelen et ny-ord som i ordrett oversettelse betyr «hankjønns-samligger». Sandvei mener dette er avledet av 3. Mos 18,22 og 20,13. Ordet var likevel lett å forstå ettersom det var sammensatt av hankjønn, mann og et verb som betyr å bringe til sengs, ligge med, ha samleie med. På denne måten knytter Paulus, ifølge Sandvei, an til bibelsk tenkning, og apostelen unngår å bli misforstått som å bare referere til homoseksuelle handlinger knyttet til eksempelvis prostitusjon og pederasti (sex med unger gutter).

Sammenligningen holder ikke

I et forsøk på å bortforklare Bibelens tale om ekteskap for eksempel i 1. Mos 1,26-28; 2,24; Matt 19,4-6 og Mark 10,6-9, lar Sandaker-Nielsen og Raaum uttrykket «bibelsk ekteskap» stå for eksempler på menneskelige forhold de finner omtalt i Bibelen. Den sammenligningen holder ikke. De nevner eksempelvis at kong Salomo hadde 700 hustruer og 300 medhustruer, men nevner ikke at Gud advarte mot dette. I den såkalte kongeloven i 5. Mos, v. 17, leser vi: «Han skal heller ikke ta seg mange hustruer, for at hans hjerte ikke skal komme på avveier». Det var for øvrig nettopp det som skjedde med Salomo (1. Kong 11,3b). I Det nye testamente leser vi at en tilsynsmann (1. Tim 3,2), menighetstjener (1. Tim 3,12) og en eldste (Titus 1,6) skal være «én kvinnes mann».

Er det derfor «Tore på sporet» har det travelt?

De to kronikkforfatterne innrømmer at «i all ekteskapsforståelse i Bibelen består ekteskapet av en eller flere kvinner og en mann». Forklaringen på dette mener de er åpenbar – nemlig at reproduksjon var hovedmålet. Det er ingen tvil om at dette er ett av målene (1. Mos 1,28) i tillegg til at Gud så at det ikke var godt for det første mennesket å være alene (1. Mos 2,18). Men for Sandaker-Nielsen og Raaum er det imidlertid ikke et argument for ekteskapet mellom én mann og én kvinne at det bare er et slikt parforhold som kan resultere i felles barn. Før, påpeker de, «fantes ikke andre måter å lage barn på enn naturmetoden. I dag er dette annerledes.»

Ja, dette siste har de helt rett i. Er det derfor «Tore på sporet» har det travelt?

Først publisert på dagensdebatt.no 27.01.18 og i Dagens papiravis 29.01.18