Arven etter presidentenes pastor

Postet: 22. februar 2018  Emner:      kommentarer

Billy Graham døde onsdag 21. februar, 99 år gammel. Det nærmeste jeg selv noen gang kom til å møte ham, var da jeg var Sambåndets utsendte under møtene som sønnen, Franklin Graham, hadde i Oslo i november i fjor. Det er nok på mange måter riktig at en viktig grunn til at Franklin Graham lyttes til, er at det «drypper på klokkeren».

En hjertesak

Billy Graham var først og fremst kjent for sine verdensomspennende evangeliseringskampanjer. I en artikkel fra Kristelig Pressekontor som er publisert på sambåndet.no, kan vi lese hva Graham selv trodde var årsaken til at han nådde fram til manges hjerter. Det handlet ikke om talegaver eller personlig utstråling, men om forholdet hans til Bibelen: «Når jeg siterer Bibelen, tviler jeg aldri på det som står der om korsets betydning, om jomfrufødselen, om Jesu død for våre synder, om nødvendigheten av at menneskene trenger Jesus som frelser, eller at Kristus møter menneskenes behov.»  

Berøring

Graham hadde med andre ord gjort Bibelens ord til sitt, det var ikke noe han holdt på en armlengdes avstand. Det er det virkelig verdt å merke seg også i dag. Den pensjonerte presten Arne Lie undersreker i Vårt Land 5. februar at «me treng ei åndeleg berøring om me skal berøre kyrkjelyden. Me vil at alle menneske skal verte frelste. Det skjer berre om Jesus vert forkynt som Herre og Frelsar». Lie vedgår at menneskevern, menneskerettigheter og nulltoleranse for seksuell trakassering er viktig. Men, fortsetter han, «det viktigaste er å forkynne evangeliet. Me treng ei forenkling og ei fordjupning. Elles så skjer det ei forvitring». Dette var nok ikke minst Billy Graham klar over.

Politikk 

Billy Graham var også kjent for å være «presidentenes pastor». Han skal ha møtt alle amerikanske presidenter fra og med Harry Truman (presidentperiode 1945-53) til Barack Obama (2008-2016). Forholdet mellom tro og politikk er komplisert, og her er det lett for en kristen forkynner å miste tillit blant menneker han ønsker å nå med evangeliet. Franklin Grahams uttalelser til støtte for nåværende president Donald Trump var eksempelvis del av bakteppet som førte til et flere trakk seg fra den nevnte kampanjen i Oslo i november i fjor. Selv om jeg mener det var riktig å invitere Graham til Norge som evangelist, og at møtene med ham var viktige, gremmes også jeg over en del av hans politiske uttalelser, eksempelvis på Twitter. 

Nixon

Den amerikanske teologen og filosofen Richard Mouw forteller i en kommentartikkel for Religion News Service at Billy Graham fikk et svært nært forhold til president Richard Nixon på 1970-tallet. Han talte på gudstjenester i Det hvite hus, opptrådte som rådgiver for Nixon i åndelige spørsmål og framstilte presidenten som en god kristen leder. Da Graham ble klar over Nixons rolle i Watergate-skandalen, innså evangelisten at han hadde tatt feil. Han ba offentlig om unnskyldning for å ha villedet kristne om Richard Nixons karakter. 

Slik også Billy Grahams barnebarn, Jerushah Armfield, er inne på i ovennevnte artrikkel, mener jeg Franklin Graham også her har noe å lære av sin far.

«Bibelsk begrunnelse» uten Bibelen

Postet: 29. januar 2018  Emner: , , ,      kommentarer

Gard Sandaker-Nielsen og Kristin Gunleiksrud Raaum fra Åpen folkekirke foregir i Dagen å begrunne et ja til likekjønnet vigsel ut fra Bibelen. Likevel refererer de ikke til et eneste bibelvers som de mener støtter ekteskap mellom homofile.

Kronikkforfatterne vedgår i kronikken 24. januar at det «ikke finnes eksempler på ekteskap mellom to av samme kjønn i Bibelen». Dette forklarer de med at «noe slikt fantes ikke i antikken». Det framstår for meg ganske forunderlig at noen fortsatt kan hevde dette.

Monumentet «Khaironeias løver». Foto: Philipp Pilhofer/Wikimedia Commons.

Med bakgrunn i et manus fra tidligere førstelektor ved Det teologiske menighetsfakultet (MF), Bjørn Helge Sandvei, kunne Sambåndet i nr. 11/17 liste opp en rekke eksempler på at forpliktende homofilt samliv var kjent i denne tidsperioden (700-800 år f.Kr. til ca. 500 år e.Kr.):

–         I år 342 e.Kr. ble likekjønnet ekteskap forbudt i romersk lov (og var følgelig utbredt før den tid)

–         Etter slaget ved Khaironeia i Hellas i 338 f.Kr. ble det reist et minnesmerke over de falne i «den hellige skare» fra Theben. Det var en elitetropp som utelukkende besto av homofile par. Dette monumentet passerte Paulus trolig på sine reiser mellom nord og sør i Hellas (Apg 17,15 og 20,2) og kunne få frisket opp historien.

–         I Platons verk «Symposium» nevnes de historiske personene Pausanias og Agathon, som hadde hatt et homoseksuelt forhold til hverandre i 12 år i 416 f.Kr., som er det tidspunkt handlingen i verket er lagt til.

–         I en tekst av Straton fra Sardes på 100-tallet e.Kr. beskriver Straton hvordan en mann kan oppleve erotisk tiltrekning mot tenåringsgutter og ønske å etablere et gjensidig kjærlighetsforhold.

–         I populærromanen «Efesiske eventyr» av Xenofon fra Efesos på 100-tallet e.Kr. fremstilles heterofile og homofile kjærlighetsforhold som sidestilte alternativer.

–         Keiser Nero (37–68 e.Kr.) feiret i full offentlighet minst to bryllupsseremonier med menn.

–         Keiser Hadrian (76–138 e.Kr.) hadde et kjærlighetsforhold til grekeren Antinoos.

–         I boken «Erotikos» i det første århundre e.Kr. lar forfatteren, Plutark, en av personene si at «tiltrekningen mot unge gutter og mot kvinner dreier seg om én og samme sak: kjærlighet».

–         Antikkforskeren og teologen Bernadette Brooten har funnet gravsteiner fra antikken der innskrifter og portretter presenterer de døde som et lesbisk ektepar. Også Paulus skriver om kvinnelig homoseksualitet (Rom 1).

Flere av eksemplene ovenfor tyder klart på at Paulus kjente til «ekte» homofili

Sandaker-Nielsen og Raaum holder det åpent om Paulus skriver om «homofilt samliv» eller «advarer mot en form for maskulin promiskuitet». Flere av eksemplene ovenfor tyder klart på at Paulus kjente til «ekte» homofili.

Når det gjelder stedene i Bibelen der Paulus omtaler homofili, nøyer jeg meg med å vise til det Sandvei holder fram om 1. Kor 6. Greskeksperten påpeker at Paulus her unngår å bruke antikkens mer positivt ladede begreper for homoseksuell adferd («elsker»/«elskede») og negativt ladede ord som eksempelvis «gutteskjender». I stedet bruker apostelen et ny-ord som i ordrett oversettelse betyr «hankjønns-samligger». Sandvei mener dette er avledet av 3. Mos 18,22 og 20,13. Ordet var likevel lett å forstå ettersom det var sammensatt av hankjønn, mann og et verb som betyr å bringe til sengs, ligge med, ha samleie med. På denne måten knytter Paulus, ifølge Sandvei, an til bibelsk tenkning, og apostelen unngår å bli misforstått som å bare referere til homoseksuelle handlinger knyttet til eksempelvis prostitusjon og pederasti (sex med unger gutter).

Sammenligningen holder ikke

I et forsøk på å bortforklare Bibelens tale om ekteskap for eksempel i 1. Mos 1,26-28; 2,24; Matt 19,4-6 og Mark 10,6-9, lar Sandaker-Nielsen og Raaum uttrykket «bibelsk ekteskap» stå for eksempler på menneskelige forhold de finner omtalt i Bibelen. Den sammenligningen holder ikke. De nevner eksempelvis at kong Salomo hadde 700 hustruer og 300 medhustruer, men nevner ikke at Gud advarte mot dette. I den såkalte kongeloven i 5. Mos, v. 17, leser vi: «Han skal heller ikke ta seg mange hustruer, for at hans hjerte ikke skal komme på avveier». Det var for øvrig nettopp det som skjedde med Salomo (1. Kong 11,3b). I Det nye testamente leser vi at en tilsynsmann (1. Tim 3,2), menighetstjener (1. Tim 3,12) og en eldste (Titus 1,6) skal være «én kvinnes mann».

Er det derfor «Tore på sporet» har det travelt?

De to kronikkforfatterne innrømmer at «i all ekteskapsforståelse i Bibelen består ekteskapet av en eller flere kvinner og en mann». Forklaringen på dette mener de er åpenbar – nemlig at reproduksjon var hovedmålet. Det er ingen tvil om at dette er ett av målene (1. Mos 1,28) i tillegg til at Gud så at det ikke var godt for det første mennesket å være alene (1. Mos 2,18). Men for Sandaker-Nielsen og Raaum er det imidlertid ikke et argument for ekteskapet mellom én mann og én kvinne at det bare er et slikt parforhold som kan resultere i felles barn. Før, påpeker de, «fantes ikke andre måter å lage barn på enn naturmetoden. I dag er dette annerledes.»

Ja, dette siste har de helt rett i. Er det derfor «Tore på sporet» har det travelt?

Først publisert på dagensdebatt.no 27.01.18 og i Dagens papiravis 29.01.18

Om Gud faktisk finnes

Postet: 23. januar 2018  Emner: , , , , , , ,      kommentarer

Dersom vi tar utgangspunkt i at Gud finnes, må vi også erkjenne at han forholder seg til oss uavhengig av hva vi selv tenker.

PAULUS: Portrettet er rekonstruert av eksperter fra politiet i Düsseldorf i Tyskland ved hjelp av historiske kilder. FANTOMBILDE: LKA NRW/Wikimedia Commons

I sin Fripenn-kommentar for flere aviser 23. desember i fjor presenterte kommentator Sven Egil Omdal funn fra «Max Planck-instituttet for evolusjonær antropologi» i Leipzig. Forskere her har konkludert med at mennesket er i besittelse av «en indre stemme som hver dag forteller drøyt sju milliarder av oss at noen handlinger er gale». Dette er, sier forskerne, unikt for menneskeheten, og den indre stemmens «virkning kan observeres allerede hos 12 måneder gamle babyer». Min tidligere kollega i Stavanger Aftenblad framstiller dette som en nyhet, men forskerne slår inn Bibelens åpne dører.

Forskerne slår inn Bibelens åpne dører

Noe av det som fascinerer med Bibelen, er de lange, prinsipielle linjene den trekker opp. De første kapitlene av Paulus’ brev til menigheten i Roma har slike linjer.

Åpenbaring

Dersom vi forutsetter at Gud finnes, kan vi si at han ikke er en tilbaketrukket Gud som er uinteressert i oss mennesker. Gud har vist seg – åpenbart seg – for menneskene, og han har ment det slik at det forplikter. Starten av Romerbrevet opplyser at det skjer på to måter – gjennom en allmenn og en spesiell åpenbaring. Den spesielle åpenbaringen er at Gud viser seg gjennom Jesus i Bibelen og det han gjorde for oss. Men så skriver apostelen Paulus også om en åpenbaring av Gud som er gitt til alle mennesker som har levd, lever og kommer til å leve på denne kloden.

Skaperverket

Romerbrevet (Rom) forteller at Gud har åpenbart seg allment på to måter – gjennom skaperverket (Rom 1,18-20) og menneskets samvittighet (Rom 2,14-15). Dette har han gjort for at menneskene skal «være uten unnskyldning», skriver Paulus (1,20). Dersom vi legger til grunn at Gud finnes, er altså utfordringen at Gud handler med oss uansett hva vi måtte mene om ham.

Gud handler med oss uansett hva vi måtte mene om ham   

I Rom 1,18 sier Paulus at hovedproblemet til mennesker som ikke vil ta imot Guds frelse, er at de «holder sannheten nede i urettferdighet». Og sannheten har alle mennesker, forklarer Paulus, ved at de for det første kan se Gud gjennom skaperverket. «Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk», står det i Salme 19,2. Gud har skapt oss slik at vi er i stand til å erkjenne og ære Skaperen og sannheten om ham.

Samvittigheten

Den andre måten Gud åpenbarer seg allment på, er nettopp slik Omdals forskere har oppdaget – at alle mennesker kan erfare Gud gjennom at han har gitt oss en samvittighet, som varsler oss når vi gjør noe galt. I 2. Mosebok leser vi at Gud gav loven til Moses og til jødefolket. Men også vi som ikke er jøder, har fått «loven», da som «skrevet i deres hjerter», som Paulus uttrykker det. Det virker slik at selv de som ikke har Moseloven, «av naturen gjør det loven byr» og dermed er «seg selv en lov». «Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem», påpeker apostelen i Rom 2.

Les også: Nordmenn styrt av samvit og skuld.

Synd

Om vi ikke forholder oss til disse to måtene som Gud viser seg for alle på, er det at vi «holder sannheten nede i urettferdighet». Og Paulus lister opp hvordan dette opp gjennom verdenshistorien har gitt seg utslag i en lang rekke av det Bibelen kaller synder (Rom 1,21ff). Hovedproblemet er avgudsdyrkelse, som har tatt og fortsatt tar mange former – det å ære det skapte framfor Skaperen og sannheten om ham (v. 25).

Vi er ikke i nærheten av å bli kvitt synden, skylden, angeren, boten, tilgivelsen, frelsen og nåden (Bjørn Stærk)

Oppfatter du «synd» som et begrep som ikke gir mening i dag? I boken «Å sette verden i brann. En ateist skriver om Jesus» (2016) observerer forfatteren og spaltisten Bjørn Stærk blant annet følgende: «Det tok oss et par generasjoner å bli kvitt Gud og glemme den kristne teologien. Men vi er ikke i nærheten av å bli kvitt synden, skylden, angeren, boten, tilgivelsen, frelsen og nåden. Vi har bare glemt hvordan vi skal snakke om det.» Han har åpenbart et poeng.

I Rom 3,9-20 bruker Paulus plass på å bevise at alle mennesker, uansett hvor moralske og gode samfunnsborgere vi selv måtte mene at vi er, kommer til kort overfor Guds standard. Alle er «under synd», og synden gjelder alle og gjennomsyrer alt. «For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet», konkluderer apostelen.

Frelse

På denne alvorlige bakgrunnen er det at Paulus kan begynne å fortelle om en frelse fra syndens konsekvenser. En frelse som ifølge Bibelen er nødvendig for alle om man vil unngå en evighet uten Gud. En frelse ene og alene ved tro på Jesus, en sannhet det gjennom reformasjonen var behov for å pusse blank igjen. «I dag er det født dere en frelser», sa engelen til hyrdene (Lukas 2,11). «Han skal frelse sitt folk fra deres syder», fikk Jesu fosterfar, Josef, høre (Matteus 1,21).

Bibelens tale om Gud er altså at han forholder seg til oss mennesker uansett om vi forholder oss til ham eller ikke. Forventningen til oss er at vi ikke holder «sannheten (om Gud) «nede i urettferdighet».

Først publisert i Vårt Lands papirutgave og på verdidebatt.no 22.01.18.          

«Jeg tror på Gud!»

Postet: 7. januar 2018  Emner: , , ,      kommentarer

Mye kan nok sies om den danske tv-serien «Herrens veier» som nå sendes på NRK1. Jeg ble uansett oppmuntret av følgende to debattinnlegg hovedpersonen i serien, soknepresten Johannes Krogh (Lars Mikkelsen), holdt i forbindelse med sitt kandidatur til biskop i København.

Lars Mikkelsen spiller soknepresten Johannes Krogh. Foto: Mogens Engelund (Wikimedia Commons)

Spørsmål fra publikum: «Ateistisk Selskab taler mot Folkekirkens (tilsvarer Den norske kirke, min anm.) berettigelse. De oppfordrer folk til å melde seg ut av Folkekirken. Jeg kan godt tenke meg å høre litt om hva tro er for dere.»

Debattleder: Ja, hva tror dere på?

Motkandidat: Det er et stort spørsmål. Har vi tid til det?

Johannes Krogh:

Vi sitter her, fire potensielle biskoper og har ikke tid til å svare på hva vi tror på. Det er ikke fordi vi ikke tør, det er fordi vi ikke har tid (ironisk, min anm.). Folkekirken er under press. Det er kun 57 prosent av Københavns befolkning som er medlem av den.

La oss komme inn i kampen i stedet for å bøye nakken!

Mine damer og herrer! Jeg tror på Folkekirken, men spørsmålet er om Folkekirken tror på seg selv. Du (henvendt til en tredje kandidat) sa for en tid siden at «ateistene mobber Folkekirken». La oss komme inn i kampen i stedet for å bøye nakken! Hvis Ateistisk Selskab oppfordrer folk til å melde seg ut av Folkekirken, så la oss oppfordre ateistene til å melde seg inn! Melde seg inn i diskusjonen om de store spørsmål her i livet!

La oss høre hva de (ateistene, min anm.) vil si til et menneske som ikke kan finne en større mening med tilværelsen. Hva vil de si? «Det er ingen mening»? Eller hva vil de si til et menneske som er redd for å dø? «Ta det rolig, det knaser bare første gang meitemarkene biter»? Eller hva med et menneske som er redd for å leve? «Ta en lykkepille»?

Det knaser bare første gang meitemarkene biter

Vi er simpelthen nødt til å rette ryggen – nå! Jeg tror på Gud! Det er nesten mer kontroversielt å si det enn hvis jeg sto her og fortalte dere alt om hvor, når og hvordan jeg sist hadde sex! Det får dere ikke vite. Men «jeg tror på Gud». Det kommer akkurat litt for tett på intimsfæren, ikke sant?

Og det på tross av at jeg vet at det moderne mennesket, la oss kalle det det, har bruk for å tro, har bruk for å rette en tanke eller følelse i retning av alt det som ikke kan veies eller måles. Tilfellets musikk, øyeblikkets poesi. Lengselen mot en man elsker, kjærligheten til et barn, eller den hjelp du plutselig får når du mister fotfestet. Livets store mystikk. Alt det inngår i Guds navn, i Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Og alt i det tror jeg på – og lever mitt liv etter. (Kraftig applaus)

Jeg vet at det moderne mennesket har bruk for å tro

Ny debatt:

Spørsmål fra salen: Islam har spilt en stor rolle de siste årene, religiøst og kulturelt og politisk. Jeg kan godt tenke meg å høre kandidatenes mening om hvor kirken skal stå når det gjelder islam.

Kroghs motkandidat: Islam er en verdensreligion. Dialog og forståelse er den eneste farbare vei. Det må være plass til oss alle sammen.

Krogh: Ja, dialog og masse av det, ellers overlater vi samtalen til ekstremistene, og det må vi ikke gjøre, de får oppmerksomhet nok fra før. 

Motkandidat: Jeg vil gjerne supplere det siste spørsmålet. Du (henvendt til Krogh) hadde nylig et innlegg i Kristeligt Dagblad hvor du skrev om islam i litt mer markante vendinger. Skal ditt svar i kveld forstås slik at du har endret holdning?

Krogh: I det innlegget gjorde jeg bare oppmerksom på at det i Folkekirkens 500 år gamle bekjennelsesskrifter (Augustana, art. 1, min anm.) står at vi fordømmer muhammedanerne. Det er det det står. Islam er en vantro religion hvis man er kristen. 

Islam er en vantro religion hvis man er kristen

Motkandidat: Du mener altså at muslimer er vantro?

Krogh: Ja, det mener vel du også?

Motkandidat: Det har jeg aldri sagt, eller skrevet, i motsetning til deg. 

Krogh: Både kristendom og islam er monoteistiske religioner. De fordømmer også oss for treenigheten, men derfor kan vi vel likevel snakke sammen? 

Spørsmål fra salen: Hvilken betydning får det hvis du blir biskop?

Krogh: Det får ikke noen annen betydning enn at jeg selvfølgelig anerkjenner folkekirkens bekjennelsesskrifter og ikke vil underlegge meg en eller annen kujonaktig politisk korrekthet hvor man ikke kan tale om islam uten å bli kalt rasist. 

Det er mer, og Krogh går uprofesjonelt på motkandidatens limpinne og taper bispevalget, men dette er etter mitt syn to svært relevante innlegg som taler for seg selv. Kom gjerne med ditt syn! 

Les også: Bare Gud er Gud (leder på sambåndet.no)

Bibelen avslører det kritikkverdige

Postet: 30. november 2017  Emner: , , , ,      kommentarer

I Apostlenes gjerninger avslører Lukas blant annet bedrageri (5,1ff) og korrupsjonsforsøk (8,13ff) i menighetens første historie. Bibelen tier ikke om ubehagelige ting blant de kristne.

Lukas i arbeid. Meister der Fuldaer Schule (I) – The Yorck Project. Kilde: Wikimedia Commons

Det har brutt ut en debatt i Dagen som kan forstås som om handle om hvorvidt kristne medier skal drive med undersøkende journalistikk. Kommentator Trine Overå Hansen i Norge Idag skyver Galaterbrevet foran seg i et forsøk på å stille kritisk journalistikk i vanry. Det fører ikke fram.

Det er på leserbrevplass i Dagen 24. november at Hansen «hilser Dagens redaktør med Gal 6:1-3». Her kommer Paulus med følgende formaning (1988/07-overs.): «Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med ydmyk ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet. Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov. For dersom noen synes at han er noe, men ingenting er, da bedrar han seg selv.»

De færreste av oss kan si seg fri for å ha trukket et tekstavsnitt ut av sin sammenheng og få det til å se ut som om det tjener ens hensikt. Men la oss nå se litt på om det er riktig å bruke avsnittet slik Hansen synes å gjøre det.

Aller først kan vi altså merke oss hvor åpen og ærlig Bibelen er om kritikkverdige forhold. Les Apostlenes gjerninger og se hvordan Lukas, nærmest på journalistisk vis, setter søkelyset på en rekke forhold i menighetens første 30 år som mange av datidens aktører nok helst hadde sett ble værende i det stille eller i det minste internt. For det andre finner vi en sterk oppfordring til «undersøkende journalistikk» allerede i 5. Mos 13,12ff.

Paulus bruker sterke ord i brevet til sine medkristne

Når det gjelder Gal 6, har jeg blant annet brukt kommentarserien Bibelverket som kilde. I Galaterbrevet angriper Paulus læren til predikanter – ofte kalt juduaister – som han mente begrenset de kristnes frihet ved å kreve at galaterne lot seg omskjære og holdt seg til den jødiske festkalenderen. Og Paulus bruker sterke ord i brevet til sine medkristne: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere?» (3,1). Om judaistene sier han (5,12): «Måtte de bare skjære seg fordervet, de som oppvigler dere!» Paulus er ikke redd for å avsløre og å sette på plass når han står overfor urett.

Fra kap. 5,25 til 6,10 – altså inkludert Hansens avsnitt – snakker Paulus om livet i ånden og etiske problemer i forsamlingene. Æresyke (5,26) er uforenlig med vandringen i ånden (jf. 6,3). Skal galaterne kunne vandre i ånden, må de ha sjelesørgerisk ansvar overfor hverandre, ikke minst når noen faller i synd. Kristne mennesker skal hjelpes til rette når de faller i fristelse eller begår et feiltrinn. Og denne oppgaven bør overlates til de mest ydmyke kristne.   En overmodig kristen vil stå i fare for å rammes av samme synd.

I stedet for den lovoppfyllelsen judaistene snakket om, setter Paulus inn «Kristi lov» (f.eks. Joh 13,34) om å elske hverandre og bære hverandres byrder. Det vil være Åndens frukt, og ære til mennesker er da utelukket. Andres svakhet gir ikke grunn til hovmod eller noe fortrinn hos Gud. Man skal ikke sammenligne seg med andre, men prøve seg selv på Kristi lov. Da vil man se at man ikke er noe i seg selv og vil være i stand til å hjelpe andre.

ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss for Guds åsyn til alle menneskers samvittighet

Legger vi denne fortolkningen til grunn, skriver altså Paulus her om hvordan man vandrer i ånden som en kristen, ikke om forholdet til lover og regler i det sivile samfunnet. Bibelens holdning til aktverdig åpenhet kommer etter mitt syn blant annet fram i det som er blitt et slags motto for Sambåndets redaksjon: «(…) ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss for Guds åsyn til alle menneskers samvittighet» (2. Kor 4,2).

Innlegget ble først publisert i Dagen 29.11.17. (Se også kommentarfeltet.)

Svar til Vårt Land om Franklin Graham

Postet: 17. november 2017  Emner: , ,      kommentarer

Debattredaktøren i Vårt Land har lite til overs for Indremisjonsforbundets støtte til kampanjen i Oslo med evangelisten Franklin Graham.

EVANGELIST: Franklin Graham på talerstolen i Oslo Spektrum. FOTO: PETTER OLSEN

kommentarplass i papiravisa 13. november røper Alf Gjøsund at han var til stede i Oslo Spektrum kvelden før. Veldig spent var han imidlertid ikke, for han hadde på forhånd vurdert Graham til en «helt ordinær evangelikal forkynner». Han hadde også lest referater fra møtet på lørdagen, blant annet «på nettstedet til Indremisjonsforbundet». Her tillater jeg meg en prinsipielt viktig presisering: Kommentaren var publisert på sambåndet.no, som er nettavisen til bladet Sambåndet. Bladet utgis av Indremisjonsforbundet (ImF), men – i tråd med norsk lov – bærer redaktøren ansvaret for innholdet. 

Så går Gjøsund inn på at ledere for noen lutherske organisasjoner trakk seg fra gruppen av kristenledere som sto bak å invitere Franklin Graham til Norge. Bakgrunnen var særlig Grahams støtte til president Donald Trumps innreiseforbud for muslimer. Erik Furnes og ImFs ledergruppe kom annerledes ut i totalvurderingen. ImF definerer seg selv som en vekkelsesbevegelse som retter seg mot innbyggere i Norge, og Furnes hadde i tillegg gode erfaringer fra for- og etterarbeidet i forbindelse med kampanjer med Franklin Graham andre steder i verden (les mer på bloggen til Erik Furnes på organisasjonsnettstedet imf.no).  

Gjøsund mener Furnes og ImF «vegret seg» mot å trekke seg – som om det altså var noe man åpenbart burde ha gjort. Grunnen til denne «vegringen» kan ifølge debattredaktøren ha vært at ImF-ledelsen fryktet for å svekke båndene til sitt eget misjonsfolk. Antydningen her om at ImFs ledelse ikke tør å ta beslutninger på selvstendig grunnlag og stå for dem, får stå for Gjøsunds regning. Negative reaksjoner på støtten til kampanjen er for øvrig heller ikke registrert.     

Så mener Gjøsund at det å skille mellom Grahams politiske uttalelser og hans oppdrag som forkynner er det samme som å fravike tanken om at en prest eller pastors lære bør samsvare med hans liv. Er det partibok Gjøsund her vil innføre? Han påstår jo også at sosialister ikke er velkomne på bedehusets talerstol!

Uten at det har avgjørende betydning er det interessant å merke seg at Graham – ifølge Religion News Service – ved årsskiftet 2016/17 meldte seg ut av Det republikanske partiet og erklærte seg politisk uavhengig. Hadde Graham vært tiltalt eller dømt for en straffbar handling eller på annen måte levde i åpenbar strid med Guds ord, ville Gjøsunds kobling ha vært relevant. Men også forkynnere befinner seg i verden og må kunne delta på normal måte i samfunnslivet uten at de av den grunn skal bli nektet adgang til å komme med et evangelisk budskap.

Avslutningen på Gjøsunds kommentar er bare trist. Hans egen avis melder på nyhetsplass at til sammen 274 mennesker registrerte seg under forbønnshandlingen etter Grahams to taler. De gikk fram foran øynene på tusener av andre mennesker og søkte et møte med Jesus til frelse og fornyelse. «Den store vekkelsen uteblir», er Alf Gjøsunds vurdering – og han legger til: «det hadde nok ingen regnet med, uansett.» Kanskje han skulle reflektere litt over en annen av Jesu lignelser enn den Franklin Graham berørte, den om hyrden som forlot de 99 sauene for å lete etter den ene, nummer 100, som var kommet bort. En tale over den teksten ville forresten også ha blitt evangelikal, men noe sier meg at det ikke ville ha løftet Alf Gjøsunds vurdering av taleren over det «helt ordinære». 

Første gang publisert i Vårt Lands papirutgave 16.11.17.

Les dialog mellom undertegnende og debattredaktør Alf Gjøsund (twitter.com)     

Slagside i KrF-havari

Postet: 9. november 2017  Emner: , , ,      kommentarer

Å si at KrF i høstens valg tapte like mange velgere til begge sider i norsk politikk, er nesten å tilsløre faktum.

Vårt Lands forside 09.11.17

Både Vårt Land og Dagen omtaler i dag en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) om såkalt velgervandring, altså om velgernes stemmegivning endret seg fra 2013 til 2017. Begge avisene legger hovedvekten på resultatene for KrF, som gjorde partiets dårligste valg i moderne tid. På forsiden skriver Vårt Land om «KrF-havariet» at partiet «lakk i begge ender» og at «like mange velgere gikk til de rød-grønne som til de blå-blå». Et av spenningsmomentene ved valget i 2017 var da også hvorvidt en oppfatning av at KrF var uklare om de støttet Høyres eller Aps statsministerkandidat, ville bli straffet av velgerne.

De foreløpige resultatene fra SSB viser nå at KrF tapte netto 0,6 prosentpoeng til hver av sidene eller blokkene fra 2013- altså Ap, SV og Sp (rød-grønn) på den ene siden og Høyre og Frp (blå-blå) på den andre. Vårt Lands nyhetsartikkel er imidlertid taus om at nesten hele tapet til den rød-grønne siden utgjøres av velgere som gikk fra KrF til Sp. Mens KrF ikke tapte noe til SV og bare 0,1 prosentpoeng til Ap, er velgertapet til Sp på hele 0,5 prosentpoeng (ca. 17.500 velgere). Dette gjøres det et poeng av i rapporten fra SSB, mens det i Vårt Lands artikkel bare kommer fram i overskriften på nyhetsartikkelen og ikke blir utdypet i selve artikkelen.

Dette poenget kommer noe tydeligere fram i Dagens dekning, hvor det framgår av nyhetsartikkelen at «få velgere gikk til Venstre og Arbeiderpartiet». Valgforskerne som avisene bruker for å kommentere resultatene, konkluderer imidlertid nokså likt: 1. Det har vært en lik lekkasje til begge de politiske blokkene. 2. Det vanskelig for KrF å konkludere om hvilke sider av det politiske landskapet partiet skal lene seg mot.

Artikkel i Dagen 09.11.17

Jeg mener altså at dette er å tilsløre eller forenkle sannheten. Resultatene viser at KrF tapte 0,3 prosentpoeng (ca. 10.500 velgere) til Frp og 0,2 (ca. 7000 velgere) til Høyre, mot altså bare 0,1 prosentpoeng til Arbeiderpartiet og 0 til SV. Så og si hele tapet til rød-grønn side er altså til Sp.

I den grad velgerne har straffet KrF for å være uklart om regjeringsalternativ, er det velgere som ønsket seg en borgerlig regjering som har forlatt KrF

Sp ble lenge regnet som et borgerlig parti – og regnes nok av mange i det minste fortsatt som et pragmatisk parti. Sp satt i to regjeringen med Høyre og KrF på 1980-tallet. Vi vet også at Sp denne gang vokste seg store på sentraliseringsdiskusjonen, som også mange velgere som ellers trolig ville stemt KrF, var opptatt av. Når vi i tillegg legger inn i regnestykket at KrF mistet like mange velgere til Høyre og Frp som det mistet til Sp, mens partiet nesten ikke avga velgere til Ap, synes jeg ikke det er så vanskelig å konkludere annerledes enn valgforskerne:

KrFs velgertap er langt større til tradisjonelt borgerlig side enn til tradisjonelt sosialistisk. I den grad velgerne har straffet KrF for å være uklart om regjeringsalternativ, er det velgere som ønsket seg en borgerlig regjering som har forlatt KrF. Det bør KrFs landsstyre merke seg når det i morgen skal evaluere valgresultatet.  

Se også analyse fra TV2s Kjetil Løset.

Innlegget er også publisert på dagen.no

Se replikkutveksling mellom Vårt Lands politiske redaktør og undertegnede.

Reformasjonen er ikke over

Postet: 1. oktober 2017  Emner: , , ,      kommentarer

Norge er det eneste landet i Vest-Europa der et flertall av de spurte fremdeles mener at frelsen skjer ved tro alene. Samtidig er det klart at Den katolske kirke har økt – ikke redusert – den teologiske avstanden til et evangelisk ståsted.

TROEN ALENE: Over halvparten av protestantene i to nye PEW-undersøkelser mener at både tro og gode gjerninger er nødvendig for å komme til himmelen. Martin Luther var klar på prinsippet om «troen alene» da han fremla sine teser for 500 år siden. Maleri av Ferdinand Pauwels

Oktober 2017 er måneden der reformasjonen runder 500 år. I septemberutgaven av Sambåndet er Martin Luther og reformasjonen derfor tema for 14 av sidene. Under vignetten Til tro bringer vi i tillegg andre og siste del av en tale holdt på European leadership forum (ELF) i mai i år. 

Spørsmålsvarianten av overskriften på denne artikkelen – «Er formasjonen over?» – er tittelen på en «uttalelse om evangelisk-kristen overbevisning» fra oktober i fjor, undertegnet av mer enn 200 evangeliske (evangelikale) ledere og akademikere fra hele verden. Uttalelsen ble avgitt av the Reformanda Initiative, som ble etablert i 2015 for blant annet å sette evangelikale ledere i stand til å forstå romersk-katolsk teologi og praksis. (Reformanda er latin for å bli transformert eller reformert.) Leder er pastor Leonardo De Chirico, som også holdt talen på ELF.  

Talen som er gjengitt i de to siste numrene av Sambåndet, tar utgangspunkt i denne uttalelsen. Den innleder med en observasjon av at «den økumeniske velviljen i den senere tid (fremmedordet betyr arbeid for økt forståelse og samarbeid) har skapt forutsetninger for både evangeliske og katolske ledere til å hevde at (…) den teologiske uenigheten som ledet til brytningen innenfor kristenheten i Vesten på 1500-tallet, er løst.»

Den katolske kirke de siste hundreårene innført tre nye dogmer eller trossetninger som ikke har noen støtte i Bibelen

De som har formulert uttalelsen, påpeker at Skriften alene – det å gjeninnsette Bibelen som høyeste autoritet – og på nytt innse at frelsen skjer ved tro alene, er de to hovedmomentene i reformasjonen. Fra et katolsk perspektiv, framholder uttalelsen, er Bibelen imidlertid bare én av flere kilder til autoritet, og den er heller ikke den høyeste. Tradisjonen er eldre enn Bibelen, står høyere enn Bibelen og blir ikke åpenbart bare gjennom Bibelen, men gjennom kirkens undervisning og agenda til enhver tid. Som en konsekvens av dette har Den katolske kirke de siste hundreårene innført tre nye dogmer eller trossetninger som ikke har noen støtte i Bibelen: At Maria forble jomfru etter å ha født Jesus (1854), pavelig ufeilbarlighet (1870) og at Maria ble tatt legemlig opp til himmelen (1950).

Fra konsilet i Trent. Kilde: Wikipedia

Under konsilet (kirkemøtet) i Trent fra 1545 til 1563 erklærte Den katolske kirke at de som trodde på rettferdiggjørelse av tro alene, var anathema – fordømt. Kirken fastholdt også læren om at frelse er en prosess der mennesket samvirker med tilført nåde, heller enn en hendelse grunnlagt på nåde alene ved tro alene.

I 1999 signerte representanter fra Den romersk katolske kirke og fra Det lutherske verdensforbund en felles erklæring som er sagt å ha fylt gapet mellom luthersk og katolsk forståelse av læren om rettferdiggjørelsen. Men the Reformanda Initiative framholder at også i denne felleserklæringen framstilles rettferdiggjørelsen som en prosess som settes i gang av det kirkelige dåpssakramentet og altså ikke mottas gjennom tro alene. Rettferdiggjørelsen er i katolsk forståelse er fortsatt en vandring  som krever medvirkning fra de troende og en fortløpende deltakelse i kirkens sakramentale system. Det finnes ingen tanke om at Guds rettferdighet tilregnes den troende i Kristus, og dermed finnes det heller ingen frelsesvisshet. Den katolske kirke har også fortsatt med avlat (eng.: indulgence – ettergivelse av straff), som nettopp var reformasjonens utløsende faktor. Her viser uttalelsen fra the Reformanda Initiative til pave Francis’ barmhjertighetens jubelår (2015-16). 

-Dette viser at det Den romersk katolske kirkes grunnleggende syn på frelsen er uforandret – selv etter felleserklæringen. Og i dette synet er frelsen avhengig av Den katolske kirke som mellommann mellom Gud og menneske, formidlingen av nåde gjennom sakramentene, helgeners forbønn og skjærsilden, oppsummeres det i uttalelsen. 

Samarbeid mellom evangelikale og katolikker oppmuntres på områder der man har felles anliggende, som vern av liv og religionsfrihet. «Men når det handler om å oppfylle misjonsbefalingen om å forkynne og leve ut evangeliet om Jesus Kristus for hele verden, må evangeliske kristne være nøye med å bevare evangeliets innhold i bygging av felles plattformer og koalisjoner, understreker forfatterne av uttalelsen.

Det  står dårlig til med protestantenes bevissthet

500 år etter reformasjonen er det 560 millioner protestanter verden over, og de utgjør en tredel av kristenheten. Men to studier utgitt i august av det amerikanske forskningssenteret Pew viser etter mitt syn at det  står dårlig til med bevisstheten. Kristelig Pressekontor har laget en norsk nyhetssak om disse studiene. Tallene for Vest-Europa baserer seg på telefonintervjuer fra april til august i år med 24.599 mennesker i 15 land, med minimum 1500 respondenter fra hvert av dem. (Katolikker er spurt i 11 land, ingen av dem nordiske.) 

  • På spørsmål til henholdsvis europeiske protestanter og katolikker om de betrakter protestantisme og katolisisme som mer like enn ulike, svarer 58 prosent (mediantall som viser sentral tendens) like og bare 26 prosent ulike. I Norge svarer hele 60 prosent av de spurte protestantene mer like enn ulike, mens bare 21 prosent holder på mer ulike. Av de representerte nordiske landene er det protestantene i Danmark som er mest bevisste (53 prosent like, 29 prosent ulike). Blant europeiske katolikker svarer 50 prosent (median) like og 34 prosent ulike.
  • 47 prosent (median) av de europeiske protestantene  mener at både tro og gode gjerninger er nødvendig for å komme til himmelen. Bare 29 prosent (median) sier at tro alene er nok. Tilsvarende tall for europeiske katolikker er henholdsvis 59 og 26 prosent. I USA svarer 52 prosent av protestantene at både gode gjerninger og tro er nødvendig, mens 46 prosent svarer at tro alene er nok. Tilsvarende tall for amerikanske katolikker er 81 og 17 prosent.
  • I USA er det også stilt spørsmål om Skriften alene (sola scriptura). 52 prosent av protestantene mener at kristne trenger veiledning fra kirkens undervisning og tradisjoner i tillegg til Bibelen, mens bare 46 prosent mener at Bibelen gir all nødvendig veiledning. Tilsvarende tall for amerikanske katolikker er 75 og 21 prosent. Bare 30 prosent av protestantene i USA tror på både troen alene og Skriften alene. Hvite evangelikale skiller seg her positivt ut.

I Vest-Europa er, som nevnt, Norge det eneste landet hvor et knapt flertall (51 prosent) av protestantene sier at frelse kommer gjennom troen alene. 30 prosent av norske protestanter svarer at både gode gjerninger og tro er nødvendig for å komme til himmelen.  Bare 8 prosent av europeiske protestanter og 14 prosent av katolikkene oppgir at de går til gudstjeneste minimum ukentlig. En liten trøst kan det ligge i at europeere som sier at religion er viktig for livene deres, er mer tilbøyelig enn andre til å holde fast på sin respektive kirkes syn på frelsen. I Norge sier 55 prosent av protestantene som regner religion som svært eller noe viktig for livet deres, at de tror på frelse ved tro alene (høyest av de åtte protestantiske landene).

Reformasjonen er langt fra over. Det handler om menneskers frelse og frihet i Kristus

I sin omtale av Pew-studien 14. september overforenkler Vårt Lands kommentator Olav Egil Aune. Han mener frelse ved tro alene eller ved tro pluss gjerninger er «snirklete saker for folk flest». For Aune synes det altså som om reformasjonens hovedsak var et bomskudd. Etter mitt syn er Pew-undersøkelsen derimot et tindrende klart bevis på at reformasjonen langt fra er over. Det handler om menneskers frelse og frihet i Kristus.    

En litt kortere versjon av denne artikkelen kan leses på verdidebatt.no.

Meningen i spørsmålet

Postet: 17. september 2017  Emner: , , ,      kommentarer

Når vi journalister gjengir i artikkelen de spørsmålene vi har stilt intervjuobjektet, er det ofte for å vise at vi er pågående og kritiske. Når vårt eget syn tilsynelatende gjenspeiles i spørsmålsstillingen, er det imidlertid grunn til å slå alarm.

Vårt Land-familie fra 1959. Foto: Atelier Rude/Wikimedia Commons

Et avsnitt i en meningsytring fra Vårt Lands kommentator Olav Egil Aune 14. september illustrerer denne problemstillingen. «Her i avisen, som i andre aviser, dukker formuleringen ‘kristne, jøder og katolikker’ stadig opp. Ofte når det er noe man er sammen om. Veldig sammen om. Artig. Men antakelig også en ‘freudiansk glipp’, som betyr at man ikke sier det man hadde tenkt å si, men i stedet noe som røper hva man egentlig mente eller hadde i underbevisstheten.» (Jeg er for øvrig uenig i mye av det Aune skriver i denne kommentaren, men det lar jeg ligge nå.)

Ekteskapet

Jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg leste dette avsnittet. To dager tidligere hadde jeg reagert ganske kraftig på det jeg mistenker at nettopp var en slik «freudiansk glipp», eller forsnakkelse, i et intervju Vårt Land brakte til torgs med avtroppende biskop i Oslo bispedømme, Ole Christian Kvarme. Jeg leser Vårt Land med stor interesse hver dag, og som kjent er det slik at den man er glad i, «tukter» man.

I artikkelen 12. september kommer journalisten (som jeg for øvrig har hilst på og snakket med) naturlig nok inn på striden i Den norske kirke om ekteskapet, der Kvarmes syn er i mindretall.

Journalisten skriver: «Høsten 2015 forsto han (Kvarme, min anm.) at Kirkemøtet kom til å vedta likekjønnet vigsel. Strategien hans ble å kjempe for at et tradisjonelt syn på ekteskapet – for mann og kvinne – fremdeles skulle ha sin plass i kirken. Ennå kan han ikke si om Kirkemøtets vedtak om to vigselsliturgier har styrket ekteskapet som institusjon.»

Siste setning fungerer som et indirekte spørsmål fra journalisten om hvorvidt ekteskapet faktisk er blitt styrket av striden rundt hvordan det skal defineres.

Kvarmes respons gjengis slik: «Fremdeles er dette så nytt at jeg ikke vet om ekteskapet som institusjon er styrket. Ingen annen sak som har vært oppe i Kirkemøtet, har smertet meg like mye. Kristen enhet koster.»

Journalisten går over i indirekte sitat av Kvarme: «Den (kristen enhet, min anm.) kan beholdes om man står sammen om det vesentligste, evangeliet om Jesus, mener han. Men da kan ikke enkelte snakke nedsettende om arven fra bedehuset.» (Det kunne ellers vært interessant å fått vite mer om hva Kvarme sa om det siste, men denne setningen er alt journalisten tar med om det. Det kunne også ha vært sagt mye om hva som ligger i begrepet «kristen enhet», men også det får ligge nå.)

Forsnakkelse

Så er det at den «freudianske glippen» etter mitt syn kommer, og det i form av det jeg innledet med, et gjengitt spørsmål fra journalistens side:

«Hvorfor stiller du ikke krav til konservatives retorikk om liberale og homofile?»

Slik jeg oppfatter det som leser, oser det avstandtagen, ovenfra og ned-holdning og noe i nærheten av forakt av dette spørsmålet

Slik jeg oppfatter det som leser, oser det avstandtagen, ovenfra og ned-holdning og noe i nærheten av forakt av dette spørsmålet.

– For det første settes det en merkelapp på en gruppe mennesker – formodentlig jeg og andre som baserer vårt syn på ekteskapet på det vi leser i Bibelen.

– For det andre karakteriseres måten denne gruppen argumenterer på. Vi driver med «retorikk», et fremmedord for talekunst, som etter mitt syn her klart gis en negativ klang.

– For det tredje er det nødvendig å gjøre noe med denne gruppens argumentasjonsform – det må stilles krav til den.

For å bruke Olav Egil Aunes ord: I stedet for å stille spørsmålet slik han hadde tenkt, velger journalisten ord som «røper hva han egentlig mente eller hadde i underbevisstheten». Selv om jeg skulle være den eneste leseren som aner en underliggende meningsytring i spørsmålet, står Vårt Land overfor et journalistfaglig problem. I en nyhetsartikkel skal journalisten holde seg selv utenfor. 

Journalistisk ansvar

Så langt det framgår av artikkelen, aksepterer Kvarme premissene i spørsmålet. «Jeg gjør det», sier han (altså stiller krav «til konservatives retorikk»). Tilsynelatende er altså biskopen og journalisten sammen om å ta avstand fra «de konservatives retorikk», noe som gjør inntrykket enda sterkere. Dersom Kvarme hadde hatt med seg en kommunikasjonsrådgiver, forutsetter jeg at vedkommende ville ha arrestert journalisten på ordbruken.

Både jeg og andre som regnes som konservative, gjør klokt i å vurdere de ord vi velger å bruke om sårbare problemstillinger, og feil har blitt begått. Det fritar imidlertid ikke Vårt Land for avisens journalistfaglige ansvar

Både jeg og andre som regnes som konservative, gjør klokt i å vurdere de ord vi velger å bruke om sårbare problemstillinger, og feil har blitt begått. Det fritar imidlertid ikke Vårt Land for avisens journalistfaglige ansvar.

Vårt Land har pålagt seg selv ikke å ha en mening på lederplass i det avisen oppfatter som kontroversielle teologiske spørsmål. Ekteskapet er ett av disse spørsmålene. Da må man passe ekstra godt på at meningene ikke framkommer i det som gir seg ut for å være ordinære nyhetsartikler der kontrakten med leseren forutsetter at man forsøker å være objektiv. I motsatt fall blir det Breitbart på norsk. 

Først publisert på verdidebatt.no 16.09.17.

Åpent brev til kringkastingssjefen

Postet: 2. september 2017  Emner: , , , , ,     Kommentar: 1   kommentarer

Hei, Thor Gjermund Eriksen! 

Her skal du få en respons som går på det du har savnet, nemlig en refleksjon rundt programkonseptet bak serien «Faten tar valget» (ja, jeg fikk med meg første program torsdag 31. august).

Jeg har egentlig ikke vært så opptatt av at Faten Mahdi Al-Hussaini skulle bære hodeplagget hijab som programleder i serien. Jeg har forståelse for den distinksjonen NRK gjør mellom nyhetssendinger og andre typer program, og jeg forutsetter at Al-Hussaini ikke kunne ha båret hijab dersom hun hadde vært nyhetsanker. Din etikkredaktør, Per Arne Kalbakk, gir overfor Medier24 en grei forklaring på hvordan dere i NRK tenker (alle lenker åpner seg i egen faner).  

Det mine tanker har kretset rundt i påvente av at programserien skulle starte, er derfor det du beskriver (på Verdidebatt 30. august) som formålet med serien – «hennes søken etter et parti å stemme på.»

Er det i tråd med NRK-plakaten å lage en programserie der en medarbeider for åpen skjerm skal fundere seg fram til hvilket parti hun skal stemme på?

I innlegget ditt (lenken i avsnittet ovenfor) gjør du et poeng av at Faten Mahdi Al-Hussaini er en NRK-medarbeider. Det jeg mener det er nødvendig å sette et spørsmålstegn ved, er om det er i tråd med NRK-plakaten å lage en programserie der en medarbeider for åpen skjerm skal fundere seg fram til hvilket parti hun skal stemme på. Ifølge pressemeldingen om serien skal hun «sette seg inn i norsk partipolitikk på vegne av målgruppa» (min kursivering). Men målet med serien går enda lengre – NRK-medarbeideren skal gjøre et valg mellom partiene – formodentlig fortsatt «på vegne av målgruppa». 

Slik jeg oppfatter det, får NRK da et problem med uavhengigheten – ettersom det altså er en NRK-medarbeider som gjør dette (jf. Kalbakks uttalelser til Medier24).  Fra plakaten du er satt til å styre NRK etter, siterer du at redaksjonen skal «(…) medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser». Det tror jeg nok at denne programserien vil gjøre. Men jeg spør meg om dere går for langt når målet er at NRK-medarbeideren også skal kringkaste det partivalget hun kommer fram til på bakgrunn av den informasjonen hun innhenter. I første program tok hun eksempelvis (foreløpige) standpunkt for både Ap og SV. 

Jeg spør meg om dere går for langt når målet er at NRK-medarbeideren skal kringkaste det partivalget hun kommer fram til

Én ting er at en NRK-medarbeider som har funksjon av å være kommentator, kommer med sine vurderinger av ulike politiske aktører og deres standpunkter, noe helt annet er det om medarbeideren skulle gi til kjenne sitt eget partivalg.

På «God morgen, Norge» på TV2 forsøker partilederne for tiden å overbevise TV2-medarbeider Davy Wathne om hvilket parti han bør gi sin stemme til. Disse innslagene har jeg ikke sett, men jeg vil bli overrasket om Wathne tenker å utbasunere partivalget som del av serien.

I en reklamesnutt for en mer løssluppen del av NRKs valgdekning («Valgfri») nekter NRK-medarbeider Atle Bjurstrøm å røpe partivalget sitt – under henvisning til at det er «hemmelig valg». Det synes jeg i grunnen er et prinsipp som burde gjelde for alle NRK-medarbeidere når de opptrer på skjermen. 

Jeg har en klar forventning om at du, som ansvarlig redaktør for NRK, gjør rede for de redaksjonelle vurderingene

Som kristen pressemann er det altså ikke hijabbruken i dette programmet jeg er mest opptatt av (da er det egentlig verre med banningen), men de redaksjonelle vurderingene knyttet til NRKs uavhengighet. Jeg har en klar forventning om at du, som ansvarlig redaktør for NRK, gjør rede for disse. 

En versjon av dette åpne brevet ble først publisert på verdidebatt.no 1. september, som kommentar til kringkastingssjefens innlegg samme sted. Når det gjelder debatten rundt hijabbruken, synes jeg Jarle Haugland i Tro & Medier kommer med viktige momenter i et innlegg på Verdidebatt 24. august.   

Dagens bibelord - 1 Tim 1,12-17

12 Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, for at han viste meg tillit og satte meg til tjenesten, 13 jeg som tidligere spottet, forfulgte og brukte vold. Men han var barmhjertig mot meg, for i min vantro visste jeg ikke hva jeg gjorde. 14 Og vår Herres nåde har vært overstrømmende rik og har gitt meg tro og kjærlighet i Kristus Jesus. 15 Det er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. 16 Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Kristus Jesus skulle vise hele sin tålmodighet på meg som den første, til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få evig liv. 17 Han som er konge i evighet, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være pris og ære i all evighet! Amen.

1 Tim 1,12-17
 Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, for at han viste meg tillit og satte meg til tjenesten,
Les mer