Blogg: Var Jesus en forbryter? Ja og nei

Postet: 6. august 2013  

Avisen Dagen skapte i starten av juli en interessant debatt om bibeloversettelse.

Utgangspunktet var hentet fra språkspalten i en annen avis, Aftenposten, der en leser påpekte at 2011-oversettelsen av Bibelen beskriver Jesus som en forbryter i Lukas 23,32: «Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham». Adjektivet «andre» gjør det her underforstått at Jesus var en forbryter på linje med de to røverne, og nynorskoversettelsen har samme konstruksjon. Ansvarlig for språkspalten, Per Egil Hegge, mente dette måtte være en glipp i korrekturlesingen fra Bibelselskapet.

De to foregående oversettelsene fra Bibelselskapet gjengir på en annen måte: «Også to andre, to ugjerningsmenn», (…) (1930), «Også to andre, to forbrytere,» (…) (1978). Innskuddet som er skilt ut med komma, skaper et skille mellom Jesus og de to andre. Norsk Bibel (1988/2007), som er undertegnedes bruksbibel, følger også denne linjen.

Ved første øyekast er det lett å bli opprørt over den nye oversettelsen av dette bibelverset. Og den har heller ikke støtte i den svært anerkjente King James-oversettelsen til engelsk, for eksempel.

Ikke entydige grunntekster

Bibeloversetter Leif S. Jacobsen (Bibelen Guds Ord, 1997) sier til Dagen at grunnteksten ikke er entydig her, og at man må gjøre et valg, slik de ulike oversettelsene har gjort.

Hva skal man så tenke om valget oversetterne av 2011-utgaven har tatt? Jeg spurte en av dem som var med i dette arbeidet, min gode venn Ingvar Fløysvik, på Facebook, og han svarer slik:

«Utfrå den greske originalen vil eg seia omsetjarane berre har gjeve att det Lukas har skrive. Om ein i staden burde ha hjelpt evangelisten litt her, slik mange omsetjarar gjer, er eit anna spørsmål. I alle høve krev samanhengen at Jesus ikkje objektivt er brotsman, men at styresmaktene rekna han for det. Jesus vart hengd saman med to andre straffedømde.»

En annen bibelkyndig venn, David A. Sjøen, viser til engelskspråklige net.bible.org, hvor det fremgår at det er to ordstillinger i de greske manuskriptene: «two other criminals» eller » others, two criminals». Ifølge dette nettstedet er den første gjengivelsen, som altså 2011-oversettelsen har valgt, mest sannsynlig den originale.

Ingvar Fløysvik svarer slik på dette: «Det er rett at det er skilnad mellom dei greske manuskripta. Det vanlegaste ser ut til å vera å meina at den fyrste er rett, men omsetja som om det stod den andre. I så fall har omsetjarane prøvd å få setninga klårare på målspråket enn det dei trur er originalen.»

Oversetternes problem

Professor Anders Aschim, som var sentral i arbeidet med 2011-utgaven, bekrefter overfor Dagen det mine to venner sier. På norsk blir de to versjonene slik, ifølge Aschim: «Også to andre forbrytere» og «Også to andre, forbrytere,». Ifølge Aschim har de aller fleste greske håndskrifter versjon 2, mens de tre eldste har den innholdsmessig kontroversielle versjon 1.

Aschim viser til at bibelforskere i slike tilfeller spør seg om hvilken variant som er mest opprinnelig. Tidlige avskrivere kan ha hatt samme problem som Hegge og innsenderen hans, og byttet om to ord «for å være litt greie med Jesus og de kristne leserne», som professoren uttrykker det overfor Dagen. Allerede i neste vers setter også 2011-oversettelsen opp et skille mellom Jesus og de to andre mennene: (…) «korsfestet de både ham og forbryterne der» (…).

Rettsprosessen

En ting er oversettelsen av verset. En annen ting er om Jesus var forbryter eller ikke.

De fire evangelistene gir en spennende beskrivelse av rettsprosessen. Etter at Jesus var blitt tatt til fange i Getsemane om natten, blir han ført til ypperstepresten Kaifas, der de skriftlærde og eldste var samlet (Matt.26,57ff, Markus 14,53 ff. Johannes forteller at Jesus først er hos Annas, svigerfaren til Kaifas, Joh.18,13ff). Falske vitner blir hørt, og Jesus blir forhørt. På direkte spørsmål fra Kaifas om Jesus er «Messias, Guds Sønn», gir Jesus et svar som får ypperstepresten til å konkludere med at Jesus hadde spottet Gud. Alle som var til stede, var etter dette enig om at Jesus var «skyldig til døden». Markus beskriver det slik (14,64): «De dømte ham alle å være skyldig til døden». Grunnlaget fant de i 3. Mosebok 24,16: «Den som spotter Herrens navn, skal dø» (ved steining).

Da det ble morgen (Matt.27,1ff, Markus 15,1ff, Lukas 23,1ff og Johannes 18,28ff), «holdt alle yppersteprestene og folkets eldste råd mot Jesus, for å få ham dømt til døden», forteller Matteus. For å oppnå dette, fører de ham til den romerske landshøvdingen Pilatus. Yppersteprestene bærer fram anklagen om påstått gudsbespottelse, og Pilatus forhører Jesus. Lukas opplyser at Pilatus også sendte Jesus til Herodes, trolig i håp om å bli kvitt problemet via «tjenestevei», men Herodes sendte Jesus tilbake til landshøvdingen. Pilatus kaller sammen «yppersteprestene, rådsherrene og folket» igjen og konkluderer med at verken han eller Herodes har funnet Jesus skyldig «i noe av det dere anklager ham for», og at Jesus ikke hadde «gjort noe som fortjener døden». Han ville «refse ham og så gi ham fri (Lukas 23,13-16).

Guds plan

Og her kunne prosessen ha endt – om det ikke var for Guds plan. Det var trolig rett som jødene svarte (Johannes 18,31) da Pilatus ba dem om å selv å dømme Jesus, at de i en romersk provins ikke lenger hadde rett til å «ta livet av noen». Men folket kommer nå for å be om at Pilatus, i tråd med tradisjonen, gir dem en fange fri, «den som de bad om», forteller Markus. Pilatus øyner en ny mulighet og tilbyr seg å gi Jesus fri. Og igjen; resultatet av dette virker i utgangspunktet nokså åpent. Yppersteprestene og de eldste måtte overtale og egge folket til heller å be om at opprøreren og drapsmannen Barabbas ble løslatt, forteller evangelistene. Pilatus ser at situasjonen kan komme ut av kontroll og velger å gi etter. «Deres skrik fikk overtaket», konstaterer Lukas.

Pilatus vasker hendene for å fraskrive seg ansvaret for det han fortsatt mener er en «rettferdig» manns død (Matt.27,24). Likevel, forteller Johannes, setter han seg på dommersetet – Gabbata. Mens han sitter der, i aller siste øyeblikk, kommer det bud fra kona, som har hatt en urolig, drømmefylt natt og oppfordrer Pilatus om ikke å ha «noe å gjøre med denne rettferdige». Men Lukas fastslår at en ettergivende og redd Pilatus «felte da den dom at det skulle skje som de krevde (23,24).

Nøkkelvers

Var Jesus en forbryter? Nøkkelen finner vi hos profeten Esaias, kapittel 53 og vers 12: (…) «han uttømte sin sjel til døden og ble regnet (min uthevelse) blant overtredere – han som bar manges synd» (…).

Jesus ble dømt som en forbryter av både sitt eget folks misunnelige ledere og av en representant for den romerske okkupasjonsmakten som handlet mot bedre vitende. Hvorfor? Fordi det var Guds vilje at han skulle dø – i vårt sted.

Etter å ha arbeidet med dette har min innledende skepsis til oversettelsesvalget roet seg. 2011-oversettelsen av Lukas 23,32 står seg – når vi lar Bibelen forklare seg selv.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dagens bibelord - Luk 19,1-10

1 Han kom inn i Jeriko og dro gjennom byen. 2 Der var det en mann som het Sakkeus. Han var overtoller og svært rik. 3 Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. 4 Da løp han i forveien og klatret opp i et morbærtre for å få se ham på et sted hvor han måtte komme forbi. 5 Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.» 6 Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. 7 Men alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann.» 8 Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.» 9 Da sa Jesus til ham: «I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. 10 For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.»

Luk 19,1-10
 Han kom inn i Jeriko og dro gjennom byen.
Les mer