Lekfolket og kyrkja

Postet: 25. juni 2014  Emner: ,      kommentarer

Professor Per M. Aadnanes samanliknar lekfolket sin kritikk av den teologiske utviklinga i Den norske kyrkja (DnK) med liberale prestar og andre sin trong for å trekkja Dnk stadig lengre bort frå det lekfolket oppfattar som Bibelens grunn.

Dette innlegget er ein kort kommentar frå meg til ein kronikk i avisa Vårt Land og debattforumet Verdidebatt.no 6. juni. Heile innlegget, og debatten, kan lesast her.

I kronikken skriv Aadnanes mellom anna dette: «Sidan opphevinga av konventikkelplakaten har vekkingsfolket stort sett definert seg innanfor – men altså ikkje «under» – statskyrkja, først i form av uorganiserte vennesamfunn, sidan som misjonsorganisasjonar og til sist som bedehusforsamlingar. Det er likevel verd å merka seg at dei alltid har hatt problem med å tilkjenna andre det slaget indrekyrkjeleg religionsfridom dei sjølv nyt godt av. Ikkje minst gjeld det personar og grupper med såkalla liberal-teologiske synspunkt. Høyrer dei for mykje dei er usamde i frå «liberale» prestar, trugar dei heller med å forlata kyrkja.»

«Folkekyrkja» er definert

Det er eit syn han sjølvsagt har lov til å ha, men eg får det ikkje til å gå i hop for eigen del. Heile innlegget til Aadnanes ber preg av at han ikkje har lese paragraf 16 i Grunnlova godt nok (og det er han ikkje åleine om). Det er her uttrykket «folkekyrkje» kjem inn, men det står noko meir i denne paragrafen.

Her blir det definert kva «folkekyrkja» er og skal vera. Ordlyden er slik: «Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten». Ei «evangelisk-luthersk» kyrkje, altså. Og som eg skriv i eit innlegg i avisa Dagen 11. april, må ein då kunna spørja kva som ligg i dette begrepet.

Dnk sjølv er ganske klar på dette, som ein kan lesa på nettstaden kirken.no: Evangelisk-luthersk truslære inneber at kyrkja «bekjenner den apostoliske kristne tro, som har Guds åpenbaring i Bibelen som grunnlag».

Ikkje «fri» til å meina kva som helst

Som eg skreiv i det nemnde innlegget i Dagen, meiner eg at begrepet «folkekyrkja» er blitt tolka til å bety at Dnk no ikkje lenger skal kunna meina noko anna enn det folkemeininga tilseier. Men kan det verkeleg vera slik? Kan du vera einig i, Aadnanes, at når ein les heile paragraf 16 i Grunnlova, så blir ikke Dnk fullt så «fri» som ein vil ha det til?

Og om du er villig til å gå med på det, ser du òg at «folkekyrkje»-begrepet er definert? Og til sist: Tenkjer du at uttrykk som «den apostoliske kristne tro» og «Bibelen som grunnlag» ikkje set noko rame for kva Dnk skal meina? I så fall kan eg jo forstå måten du omtalar det på at konservative arbeider imot og tek konsekvensar av ei utvikling i liberal retning.

Men blir ikkje grunnlovsformuleringa «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke (…)», utan meining dersom ein ikkje skal freista å halda seg innanfor det trusgrunnlaget som gjeld for ei slik kyrkje?

Les meir: Er ei fri nasjonal folkekyrkje mogleg og heile debatten om innlegget

Sambåndet 06/14 Sterk historie

Postet: 22. juni 2014  Emner: , ,      kommentarer

Hvem klager en redaktør til når bladet hans ikke blir levert til rett tid?

Juninummeret av Sambåndet har i skrivende stund ennå ikke innfunnet seg i postkassen min på Bryne. Og Posten ligger tynt an, for femte virkedag fra de fikk bladet fra trykkeriet, var i går, lørdag 21. juni. Det er da også til Posten jeg må rette min klage, det nytter lite for meg å ringe redaksjonen:-)

Jeg vet ikke om for sein levering denne gang gjelder flere enn meg, men jeg har jo den fordelen at jeg har lest innholdet før det gikk i trykken. Derfor kan jeg også si noe om hvordan vi har jobbet med sakene i bladet. Men først litt om mainummeret.

Samemisjonen

Saken som helt klart vakte størst oppmerksomhet i nummer fem, var den vi også hadde som henvisning på førstesiden – om invitasjonen fra Norges Samemisjon til fusjon med andre organisasjoner, Indremisjonsforbundet (ImF) inkludert. Samme dag som Sambåndet kom i postkassen, havnet den – nærmest i sin helhet – på dagen.no. Sambåndet var flittig sitert, men det litt morsomme var at saken var «oversatt» fra nynorsk til bokmål av Dagens journalist. Også i Vårt Land ble Sambåndets sak referert til, da i en større sammenheng (en sidesak til den som kan leses her).

En av de andre nyhetssakene, om ImF-forkynner Ruben Lie Monsen som sammen med kona skal bosette seg – og virke – i Alta, fikk stor oppmerksomhet da vi publiserte den på sambåndet.no og delte den på Facebook etter at bladet var ute hos abonnentene: 147 personer delte saken på sin Facebook-profil, noe som førte til at den ble nådd av (hittil) over 900 personer via Sambåndet-profilen og nesten 700 via ImF-profilen. Nå å skal det sies at mange av våre følgere liker begge profilene, men det viser uansett litt av det potensialet som ligger i sosiale medier til å nå lengre ut.

Aktuelt på nett

Mellom mai- og juninummeret publiserte vi en rekke aktuelle saker på sambåndet.no: Intervju med den første kvinnelige forkynneren i ImF, på hennes 100-årsdag, nyhetssak fra generalforsamlingen på NLA, nyhetssak om god søkning til stilling som bibellærervikar på Bildøy bibelskole og Si-Resier med aktuell tur til sykkelløpet Tour de France. Saken om eventuelt salg av ImFs administrasjonsbygg på Bildøy til Fjell kommune ble offentlig kjent 28. mai, og klokken 09 denne morgenen publiserte vi den første saken om dette. Vi fulgte opp 3. juni etter første gangs politiske behandling. Og ettersom lokalavisa Vestnytt ikke la ut noe om resultatet på sin nettside før etter at papirutgaven kom ut 7. juni, kom sambåndet.no i den litt uvanlige situasjon at vi ble en slags lokalpolitisk debattarena (se kommentarene til artikkelen fra 3. juni i lenken over). NLA-saken og saken om ImF-bygget ble tatt inn som fyldige notiser i juninummeret, som gikk i trykken 11. juni (og huskjøp-saken ble selvsagt fulgt opp videre i forbindelse med kommunestyremøtet 19. juni). Samme formiddag fikk vi bekreftet hvem som var ansatt i ledige vikarstillinger på Bildøy bibelskole og fikk med en notis i papirutgaven. Da vi valgte å publisere en noe fyldigere sak om dette på sambåndet.no tidlig samme kveld, gikk det fort: Hittil er den delt av 320 personer på Facebook og sett av over 1400 personer på både ImF-profilen og Sambåndet-profilen i det populære nettsamfunnet. Dette er svært gode tall for vår del.

Kamp med Gud

Så er vi framme ved juninummeret på papir, som forhåpentligvis alle abonnenter unntatt meg har fått! Jeg håper det sterke intervjuet med Arne Opsahl-Engen blir godt lest, for det fortjener det virkelig! Jeg sier en del om bakgrunnen for saken i lederartikkelen. Dette er en sak som har modnet seg fram helt siden Opsahl-Engen på Arbeidermøtet i januar 2013 fortalte om kampen sin med Gud. Nå var han klar til å fortelle denne siden av saken, og vi føler oss privilegerte som fikk trykke den. Utdrag fra en lengre artikkel om klagesalmene i Bibelen bidrar til å sette Arnes historie inn i et bibelsk perspektiv.

Ellers møter vi to nye medarbeidere i dette nummeret av bladet: Brit Rønningen har på en måte erstattet T2-studenten fra Bibelskolen, og hun åpner sterkt med alle tre nyhetsoppslagene i bladet. Den mest prinsipielle saken er nok den om kretsrådgiveren i Sogn og Fjordane som driver med aktiv omdømmebygging for indremisjonen i lokalavisa. Dette er en sak vi tenker at kanskje kan sette tanker i sving også andre steder i ImF-land. I tillegg har vi fått et nytt navn på spalten Mennesket nær: Stine Mari B. Våge går inn i «turnus» sammen med Kjell Aanensen og Karl Johan Hallaråker i denne spalten.

Debatt 

På Synspunkt-plass forsøker jeg å svare på en utfordring jeg fikk fra en ImF-ansatt, uten at jeg ser det som nødvendig å navngi vedkommende. Teamet er selvransakende nok; har publikasjoner som redigeres ut fra et kristent ståsted, noe grunnlag i et bibelsk tankesett? Har du meninger om dette etter å ha lest artikkelen, er du hjertelig velkommen til å fremme dem! Det kan enklest gjøres i kommentarfeltet på saken under menyvalget Meninger på sambåndet.no. Har du meninger om noen av de andre sakene i bladet, må du gjerne også kommer fram med dem.

Bakerst i bladet, i overgangen til kretsdelen, finner du en presentasjon av årets team i ImF-Ung. Her må vi bare beklage at bildeteksten falt ut. I spalten Postkassen har vi denne gangen tatt inn referater fra to årsmøter. Til denne spalten er vi svært så mottakelige for innsendt stoff.

Da vil jeg ønske god lesing – og god sommer! Og husk å følge med på sambåndet.no gjennom ferieukene. Nettsiden vil på ingen måte ligge brakk. Neste papirutgave går i trykken 13. august.

 

Med vennlig hilsen

Petter Olsen

redaktør

 

Fengslet av kristendommen?

Postet: 19. juni 2014  Emner:      kommentarer

Før var det streng straff for norske foreldre som ikke lærte sine barn opp i evangelisk-luthersk kristendom. Det er det ikke lenger, men engasjerte foreldre spiller fremdeles den viktigste rollen for egne barns trosliv.

Denne artikkelen er skrevet på bestilling fra magasinet Bevegelse, som utgis av ImF-tilknyttede Bedehuskirken på Bryne. Bakgrunnsbildet var 200-årsjubileet for Grunnloven.

17. mai i år feiret vi at det var 200 år siden eidsvoldsmennene undertegnet Constitution for Kongeriget Norge og dermed la grunnlaget for det som skulle bli en selvstendig nasjon nesten 100 år senere – i 1905.

FORPLIKTET

I paragraf 2 i Grunnloven ble det vedtatt følgende formulering, med datidens rettskriving: «Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at oppdrage sine Børn i samme».

I tidsskriftet Kirke og Kultur skriver professor Dag Thorkildsen at oppdragerplikten var en videreføring av tidligere lovgivning, som altså gjorde det straffbart ikke å lære sine barn (og unge tjenestefolk) luthersk kristendom. I 1814 var det både dåps- og konfirmasjonstvang. Foreldre som holdt barna hjemme fra skole og konfirmasjonsundervisning, ble bøtelagt og kunne bli utelukket fra nattverden. Dersom man ikke var konfirmert, kunne man ikke inngå ekteskap, eie jord, være fadder eller vitne i retten. Møtte man ikke til konfirmasjon innen fylte 19 år, kunne man bli satt i gapestokk eller sendt på tukthus. På tukthuset i Kristiania (Oslo i dag) satt det til enhver tid over 20 ukonfirmerte, skriver Thorkildsen, og dette gjaldt helt fram til 1848.

I praksis ble dåpsplikten opphevet i 1904. Men professoren viser til at det helt fram til 1950 og -60-tallet var innflytelsesrike røster som hevdet at det var straffbart for medlemmer av Den norske kirke å unnlate å døpe barna sine, og at konfirmasjonsundervisningen var en rettsplikt både for foreldre og barn. FNs menneskerettighetskomite uttalte i mars 2006 at oppdragerplikten i Grunnloven måtte oppheves, og det skjedde drøyt seks år senere.

For dem som måtte fortvile over lavt kunnskapsnivå om kristendommen hos den oppvoksende slekt, kan det kanskje høres behagelig ut at man altså i flere hundre år kunne true foreldre med straff for manglende opplæring. Men ved nærmere ettertanke vil vel de fleste komme til at spørsmål om livssyn ikke er noe som bør knyttes til fengselsstraff. Det skjer likevel den dag i dag, i regimer vi ikke liker å sammenligne oss med.

FORELDRES BETYDNING

Det som derimot er hevet over tvil, er at kristne foreldre er dem som har størst betydning for unges tro. I undersøkelsen «Unges erfaring med tro» kommer det fram at ungdommer som karakteriserer hjemmet sitt som «kristent» eller «litt kristent» svarer at det er mor og far (i den rekkefølgen) som er avgjørende for det religiøse ståstedet de har i dag. De som omtaler hjemmet sitt som «nøytralt», rangerer «venner» høyere enn mor og far. På spørsmål om hva som er den viktigste årsaken til det religiøse ståstedet deres, svarer de som kommer fra et «kristent» hjem, at «hjemmet» er viktigst. De som kommer fra et «litt kristent» hjem, rangerer «kristne miljø» høyest. Det samme gjør de som oppgir å komme fra et «nøytralt» hjem. Jo mindre engasjerte foreldrene er, desto større betydning har altså andre faktorer for de unges livssynsvalg. (Du kan lese mer om undersøkelsen i Sambåndet nr. 09 og 10 i 2013).

Prosjektleder Rune Øystese ved NLA Høgskolen, som jobbet med undersøkelsen, sier at særlig den fortrolige samtalen med mor og far synes å ha god effekt. Dersom denne uteblir, kan det ha en negativ effekt på kristentroen. Dette ser særlig ut til å gjelde fortroligheten med far.

Dersom far og mor ikke følger opp, er det besteforeldrene som oppgis å være de viktigste relasjonspersonene – i tillegg til venner. Deretter kommer ungdomsledere og lærere.

Selv om opplæringsplikten er borte fra Grunnloven, er det altså ikke mindre viktig for mor og far å fortelle barna sine om Jesus. En amerikansk undersøkelse blant kristne ungdommer viste at foreldre har to-tre ganger større påvirkningskraft enn arbeidet om foregår i regi av den lokale menigheten/forsamlingen. I «Vokse sammen – Foreldreboka» vises det til at eksempelvis en søndagsskoleleder er sammen med barna ca. 40 timer i løpet av et år, mens foreldre har nærmere 3000 timers samvær.

UNGDOMSARBEID

Det betyr likevel ikke at det kristne arbeidet er uten betydning, men den norske undersøkelsen som jeg har referert til, tyder på at kristent ungdomsarbeid i liten grad bidrar til at unge blir omvendt. Bare sju prosent oppga at de ikke trodde på Jesus før de begynte å delta i kristent ungdomsarbeid, ifølge Rune Øystese. Av de som oppga å komme fra et «nøytralt» hjem, krysset fire av ti av for «stemmer ikke» på spørsmål om ungdomsarbeidet hadde gitt dem en bevisst tro. Øystese mener derfor at for de aller fleste som deltar, er det mer relevant med forkynnelse om å leve i overensstemmelse med det en tror på, enn om å endre trosstandpunkt.

MENIGHETSPLANTING

Da er det naturlig også å trekke en linje til Sendt-konferansen i Oslo i slutten av mars, der Bedehuskirken spesielt og Indremisjonsforbundet generelt var svært godt representert (les mer om dette i Sambåndet 04/14). Her satte 15 organisasjoner og kirkesamfunn seg som mål å plante 400 nye fellesskap i Norge i perioden 2015-2025. På samme måte som engasjerte foreldre er viktig for å påvirke barnas livssynsvalg, er det nødvendig med dedikasjon for å være menighetsplanter. De 482 (av 1726 kandidater) som besvarte undersøkelsen «Unges erfaringer med tro», var alle deltakere i en eller annen form for kristent arbeid for 6-10 år siden. På spørsmål om de selv hadde vært med på å starte noe kristent arbeid, svarte nesten 57 prosent av dem som kom fra et «kristent» hjem, «ja» på spørsmålet, mens drøyt 40 prosent av disse svarte «nei». Blant de fra et «litt kristent» hjem svarte henholdsvis 32,5 prosent «ja» og 63,6 prosent «nei». Hele 78 prosent av de som kom fra et «nøytralt» hjem, svarte «nei» på om de hadde vært med på å starte kristent arbeid.

Vi som har barn, har altså fortsatt stor innflytelse over om barna våre velger å følge Jesus – og kanskje også blir menighetsplantere. Det bør ikke ha noen betydning at vi ikke lenger kan bli straffet av staten for å unnlate å engasjere oss.

 

KrFs utvannede familiebegrep

Postet: 1. juni 2014  Emner: , ,      kommentarer

Dette innlegget ble jeg bedt om å skrive av avisen Dagen, og det sto på trykk der 15. mai 2014 (nettversjon her) Les siste utvikling i saken her (dagen.no)

 

Så ble det ikke flertall for å ta familiebegrepet inn i Grunnloven. Men slik saken etter hvert framstår, var det nok like greit.

 

Den noe uvanlige alliansen mellom KrF, Ap, SV, Miljøpartiet De Grønne, Frp og Sp manglet en stemme på å samle to tredjedels flertall i stortingsssalen tirsdag kveld. Alliansen oppsto som kjent da KrF tirsdag 6. mai skiftet standpunkt i spørsmålet om språket i Grunnloven og likevel stemte for modernisering på bokmål og en helt ny versjon på nynorsk. Partiet valgte faktisk å gå bort fra et landsmøtevedtak på dette punktet.

 

Som motytelse skulle de nevnte partiene stemme sammen med KrF for å få visse formuleringer inn i grunnlovsteksten. Partiet jublet over å ha vunnet en seier her, og Sambåndet ga dem ros i en nettleder på sambåndet.no 7. mai, men KrF gjorde altså opp regning uten vert hva familiebegrepet angikk. Høyre og Venstre satte seg imot å ta inn i Grunnloven at «familien er en grunnleggende enhet i samfunnet».

 

Umiddelbart kunne man være skuffet over at Høyre, som er et konservativt parti som ideologisk sett vil «forandre for å bevare», ikke kunne være med på det. Men som jeg også påpekte i nettlederen 7. mai, regnet jeg med at det ville komme diskusjoner om hvordan familiebegrepet skulle defineres. Høyres våpendrager i saken, Michael Tetzschner, påpeker overfor Vårt Land at KrF etter hvert var villig til å definere «familien» så vidt at han mener selve begrepet ble «utvasket». Ifølge avisen ville KrF inkludere både homofile og lesbiske foreldre i «familien», og KrFU-leder Emil Andre Erstad vurderer det slik overfor avisen: – Ektepar med og uten barn, samboere med og uten barn, homofile med og uten barn, aleneforeldre som bor sammen med barn, samværsforeldre, foreldre med fosterbarn og enslige, aleneforeldre med mer kan ses på som en familie.

 

Med et så utvidet familiebegrep fra KrFs side forsvant det meste av hensikten med å ta uttrykket inn i Grunnloven, og man forstår mer av hvilke partier som var for og imot. At KrF nå ser på «familie» som svært mye mer enn mor, far og barn, er et tankekors.

 

Grunnen til at jeg innledningsvis ga KrF ros, var at jeg mente at et «grunnlovsvern» av familiebegrepet også ville si noe om Guds skaperordning i Norges viktigste lovtekst, og at dette ville være verdifullt. I henhold til blant annet 1. Mosebok og Matt 19 skapte Gud mennesket til mann og kvinne og forordner at mannen skal forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. I det siste, det å være ett legeme, ligger det å leve ut seksuallivet. I tillegg sier Gud at mennesket, i denne ordningen, skal være fruktbare og fylle jorden, altså vil normalsituasjonen være at mann og kvinne i ekteskap føder barn, og at dette konstituerer familien. Samtidig sier dette også noe om forståelsen av ekteskap, at dette i alle fall ikke – i bibelsk forstand – kan være likekjønnet, fordi to av samme kjønn ikke har naturlige forutsetninger for fruktbarhet.

 

Når KrF nå altså bekjenner seg til et utvidet familiebegrep, der det ikke synes å være en viktig faktor om familien inkluderer barn eller ikke, reflekterer begrepet ikke lenger en bibesk forståelse av familien (dette betyr ikke at mann og kvinne i ekteskap som enten ikke kan eller ikke får barn, ikke er bibelsk, men jeg beskriver normalsituasjonen).

 

At jeg heller ikke kan se at KrF har kommunisert tydelig utad at det er en slik forståelse av familiebegrepet partiet legger til grunn, overrasker meg. Her ser det altså ut til at man setter politikk ut i livet som ikke er testet ut overfor partiets grunnplan og velgere, og det tenker jeg er et demokratisk problem. Samtidig er det også svært lett å tolke dette som at partiet er opptatt av å tilpasse seg en samfunnsutvikling som partiets kjernevelgere ikke kjenner seg igjen i.

 

KrFU-leder Emil Andre Erstad forklarer, igjen overfor Vårt Land (se lenken over), at familien fungerer som en beskyttelse mot inngripen fra høyere instanser i samfunnet. For ham er en grunnlovsfesting av familien med på å sikre valgfrihet og autonomi.

 

– I dag ser Norge snilt og godt ut i dag, men hvordan landet vårt er om 200 år vet vi ikke. Jeg kan fint se for meg at vi får politikere som vil gå inn og bestemme over familiens autonomi. Vi har allerede sett eksempler på politikere som ikke syns det – som mener staten skal bestemme om barn skal gå i barnehagen, hvem av foreldrene som skal jobbe, hva slags utdanning barna skal få osv, sier Erstad.

 

Jeg kan se at ungdomspartilederen har et poeng her. Men jeg tror ikke det var slik KrFs intensjon med grunnlovsforslaget ble oppfattet. Da mener jeg at partiet har et kommunikasjonsproblem.

Dette innlegget er en utvidet versjon av en nettleder på sambåndet.no 13. mai

Dagens bibelord - 2 Kor 12,7-10

7 For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. 8 Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, 9 men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. 10 Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.

2 Kor 12,7-10
 For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig.
Les mer