«En forfærdelig kristendom»?

Postet: 17. juli 2015  Emner: , , , ,      kommentarer

Vi skrev ennå ikke 1900 da de første anklagene kom om at kristenfolket på Vestlandet kun var opptatt av forbud og påbud. Kritikerne fikk svar på tiltale.

Først publisert i Dagen 13. juli 2015. Dette er en litt utvidet versjon. 

Gunnar Bodahl-Johansen, som jeg flere ganger har hatt som kurslærer ved Institutt for journalistikk, var inne på dette i Dagen 4. juli. «Pietismen stemplet jo teater, kino, dans, kortspill, deler av musikken og til og med sportslig aktivitet, for ikke å snakke om «intim omgang» med det annet kjønn, som syndige handlinger», oppsummerte han.

Dette er ikke noen ny diskusjon. Teologen og skolemannen Christopher Bruun (1839-1920) sto på slutten av 1800-tallet fram som den store kritikeren av pietismen, og dermed av det vestlandske kristenfolket.

Bruun mente forkynnelsen på Vestlandet var ensidig, og at dette hindret kristen erkjennelse og vekst. Det Vestlandske Indremisjonsforbunds første generalsekretær, Andreas Lavik (1854-1918), tok til motmæle. Dersom forkynnelsen var så dårlig som dette, ville indremisjonsarbeidet ha svunnet hen, mens det motsatte var tilfelle, påpekte Lavik.

I bladet Sambåndet, som jeg i dag er redaktør for, ble det i 1899 en omfattende debatt mellom Bruun og Lavik.

Bruun hevdet at det store budet på Vestlandet var «du skal ikke danse». Dersom det var slik, ville det ha vært «en forfærdelig kristendom», en «djævelsk fariseisme», svarte Lavik. På Vestlandet, som ellers, var «Jesus Kristus græbet i troen» hjertet i kristendommen, fortsatte han.

Det var rett at de pietistiske kristne stort sett holdt seg borte fra dansegulvet. I 1880-årene stilte indremisjonsfolket i Ålesund seg eksempelvis i spissen for en kamp mot dans i latinskolen – og seiret. Man anså at dansen i seg selv inneholdt fristelser, ifølge Lavik fordi «verdensaanden» rådde i danselagene. Når kristen deltok i danselag, ville de derfor bli tappet for åndsmakt, og vitnetjenesten ville bli svekket.

Bruuns hovedanklage mot kristenfolket på Vestlandet var at de var preget av fariseisme. De var opptatt med menneskebud framfor Guds bud. Var dette riktig, var det alvorlig, og indremisjonsfolket måtte prøve seg overfor slike anklager, mente Lavik. DVI-sekretæren konkluderte imidlertid med at anklagen var falsk. «Fariseismen har et hovedmerke. Den fører bort fra det centrale, det grunnlæggende og opbyggende til udvorteshed og gjerningsvæsen», skrev Lavik i Sambåndet.

Og også Bruun hadde vedgått at «Vestlandets kristne netop har sin styrke i at have grebet det centrale, frelsens store hovedsannheder, ordet om synd og naade, om omvendelse og tro». Dette var også utgangspunktet for en god evangelisk forkynnelse til helliggjørelse, ellers blir det moralsnakk, påpekte Lavik.

Man skal ikke mange tiår tilbake for å finne et helt annet samfunn på Vestlandet enn det vi ser i dag. Et todelt samfunn, der man enten gikk på idrettshuset på dans, eller på bedehuset på møte. I min oppvekst på Åkra på Karmøy på 1970- og 80-tallet var det forskjell på pølseboden «nass Kanutta» og gatekjøkkenet «ans Ludolf». 

Så sent som på slutten av 80-tallet fikk jeg en talende kommentar fra en studiekamerat. Vi satt sammen med flere andre rundt et bord, og det var bare jeg som ikke hadde alkoholholdig drikke i glasset: «Jeg hadde blitt skuffet om du nå tok deg en øl», sa vedkommende. Slik var forventningene, i «begge leire». I dag hadde mange antakelig tenkt at jeg burde ha tatt meg en øl for å bygge en bedre relasjon. Sangen «Farvel, du brede strede» er kommet i vanry hos noen.

Sambåndet har nettopp avsluttet en artikkelserie basert på et foredrag av prof. Knut Alfsvåg ved Misjonshøgskolen. Det har tittel «Kirken og kirkene – om enhet, mangfold og splittelse». I del 2 (aprilnummeret) mener Alfsvåg det ikke er noen tvil om at det han kaller «’den pietistiske livsstilskristendommen’ har fungert splittende innen deler av norsk kristenliv». Det splittende effekten er å hevde at «en trosbekjennelse forankret i evangeliets løfter ikke er nok; her kreves det noe mer i tillegg.» Professoren eksemplifiserer med bestemte ting som skal gjøres eller ikke skal gjøres (ofte knyttet til søndagen). Alfsvåg legger til at dette er en problemstilling som «primært tilhører forrige generasjon og kanskje enda lenger tilbake».

Pietisme praktisert slik, som et tilleggskrav til frelsen, var og er ikke i pietismens egnetlige ånd.  Men i dag har vi et annet samfunn, med mange flere – og «nøytrale» – møtesteder, andre forventninger og dermed også mindre oppdeling.

Skepsis mot dans og kino må forstås i lys av samtiden og – ikke minst – i lys av bakgrunnen i pietismen. Hensikten var god, nemlig å bli bevart hos Jesus, ikke skikke seg lik denne verden og la livet være preget av det en trodde på, slik at en også kunne være et troverdig vitne for andre. Det var pietismens egentlige vesen, og det har relevans også i dag. 

Dette er det andre innlegget mitt om pietismen. Les det første her (Et forsvar for pietismen)

Dagens bibelord - Joh 1,1-8

1 I begynnelsen var Ordet.
          Ordet var hos Gud,
          og Ordet var Gud.
          
   
2 Han var i begynnelsen hos Gud.
          
   
3 Alt er blitt til ved ham,
          uten ham er ikke noe blitt til.
        
          Det som ble til
   
4 i ham, var liv,
          og livet var menneskenes lys.
          
   
5 Lyset skinner i mørket,
          og mørket har ikke overvunnet det.
        
6 Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. 7 Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. 8 Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
          
   

Joh 1,1-8
 I begynnelsen var Ordet.
          Ordet var hos Gud,
          og Ordet var Gud.
          
   
Les mer