«En forfærdelig kristendom»?

Postet: 17. juli 2015  Emner: , , , ,      kommentarer

Vi skrev ennå ikke 1900 da de første anklagene kom om at kristenfolket på Vestlandet kun var opptatt av forbud og påbud. Kritikerne fikk svar på tiltale.

Først publisert i Dagen 13. juli 2015. Dette er en litt utvidet versjon. 

Gunnar Bodahl-Johansen, som jeg flere ganger har hatt som kurslærer ved Institutt for journalistikk, var inne på dette i Dagen 4. juli. «Pietismen stemplet jo teater, kino, dans, kortspill, deler av musikken og til og med sportslig aktivitet, for ikke å snakke om «intim omgang» med det annet kjønn, som syndige handlinger», oppsummerte han.

Dette er ikke noen ny diskusjon. Teologen og skolemannen Christopher Bruun (1839-1920) sto på slutten av 1800-tallet fram som den store kritikeren av pietismen, og dermed av det vestlandske kristenfolket.

Bruun mente forkynnelsen på Vestlandet var ensidig, og at dette hindret kristen erkjennelse og vekst. Det Vestlandske Indremisjonsforbunds første generalsekretær, Andreas Lavik (1854-1918), tok til motmæle. Dersom forkynnelsen var så dårlig som dette, ville indremisjonsarbeidet ha svunnet hen, mens det motsatte var tilfelle, påpekte Lavik.

I bladet Sambåndet, som jeg i dag er redaktør for, ble det i 1899 en omfattende debatt mellom Bruun og Lavik.

Bruun hevdet at det store budet på Vestlandet var «du skal ikke danse». Dersom det var slik, ville det ha vært «en forfærdelig kristendom», en «djævelsk fariseisme», svarte Lavik. På Vestlandet, som ellers, var «Jesus Kristus græbet i troen» hjertet i kristendommen, fortsatte han.

Det var rett at de pietistiske kristne stort sett holdt seg borte fra dansegulvet. I 1880-årene stilte indremisjonsfolket i Ålesund seg eksempelvis i spissen for en kamp mot dans i latinskolen – og seiret. Man anså at dansen i seg selv inneholdt fristelser, ifølge Lavik fordi «verdensaanden» rådde i danselagene. Når kristen deltok i danselag, ville de derfor bli tappet for åndsmakt, og vitnetjenesten ville bli svekket.

Bruuns hovedanklage mot kristenfolket på Vestlandet var at de var preget av fariseisme. De var opptatt med menneskebud framfor Guds bud. Var dette riktig, var det alvorlig, og indremisjonsfolket måtte prøve seg overfor slike anklager, mente Lavik. DVI-sekretæren konkluderte imidlertid med at anklagen var falsk. «Fariseismen har et hovedmerke. Den fører bort fra det centrale, det grunnlæggende og opbyggende til udvorteshed og gjerningsvæsen», skrev Lavik i Sambåndet.

Og også Bruun hadde vedgått at «Vestlandets kristne netop har sin styrke i at have grebet det centrale, frelsens store hovedsannheder, ordet om synd og naade, om omvendelse og tro». Dette var også utgangspunktet for en god evangelisk forkynnelse til helliggjørelse, ellers blir det moralsnakk, påpekte Lavik.

Man skal ikke mange tiår tilbake for å finne et helt annet samfunn på Vestlandet enn det vi ser i dag. Et todelt samfunn, der man enten gikk på idrettshuset på dans, eller på bedehuset på møte. I min oppvekst på Åkra på Karmøy på 1970- og 80-tallet var det forskjell på pølseboden «nass Kanutta» og gatekjøkkenet «ans Ludolf». 

Så sent som på slutten av 80-tallet fikk jeg en talende kommentar fra en studiekamerat. Vi satt sammen med flere andre rundt et bord, og det var bare jeg som ikke hadde alkoholholdig drikke i glasset: «Jeg hadde blitt skuffet om du nå tok deg en øl», sa vedkommende. Slik var forventningene, i «begge leire». I dag hadde mange antakelig tenkt at jeg burde ha tatt meg en øl for å bygge en bedre relasjon. Sangen «Farvel, du brede strede» er kommet i vanry hos noen.

Sambåndet har nettopp avsluttet en artikkelserie basert på et foredrag av prof. Knut Alfsvåg ved Misjonshøgskolen. Det har tittel «Kirken og kirkene – om enhet, mangfold og splittelse». I del 2 (aprilnummeret) mener Alfsvåg det ikke er noen tvil om at det han kaller «’den pietistiske livsstilskristendommen’ har fungert splittende innen deler av norsk kristenliv». Det splittende effekten er å hevde at «en trosbekjennelse forankret i evangeliets løfter ikke er nok; her kreves det noe mer i tillegg.» Professoren eksemplifiserer med bestemte ting som skal gjøres eller ikke skal gjøres (ofte knyttet til søndagen). Alfsvåg legger til at dette er en problemstilling som «primært tilhører forrige generasjon og kanskje enda lenger tilbake».

Pietisme praktisert slik, som et tilleggskrav til frelsen, var og er ikke i pietismens egnetlige ånd.  Men i dag har vi et annet samfunn, med mange flere – og «nøytrale» – møtesteder, andre forventninger og dermed også mindre oppdeling.

Skepsis mot dans og kino må forstås i lys av samtiden og – ikke minst – i lys av bakgrunnen i pietismen. Hensikten var god, nemlig å bli bevart hos Jesus, ikke skikke seg lik denne verden og la livet være preget av det en trodde på, slik at en også kunne være et troverdig vitne for andre. Det var pietismens egentlige vesen, og det har relevans også i dag. 

Dette er det andre innlegget mitt om pietismen. Les det første her (Et forsvar for pietismen)

Et forsvar for pietismen

Postet: 7. juli 2015  Emner: ,     Kommentar: 1   kommentarer

Pietismen blir i våre dager stort sett forbundet med for- og påbud, sist av Gunnar Bodahl-Johansen i Dagen 4. juli.  Men var det virkelig ikke noe mer, og ville bedehusbevegelsen ha eksistert uten denne åndsretningen?

Først publisert i Dagens papirutgave 7. juli, på dagen.no samme kveld.

Fra slutten av 1600-tallet brøt pietismen fram i europeisk kirkeliv. Philipp Jacob Spener (1635-1705) blir kalt pietismens far. I 1675 skrev han et langt forord, «Pia desideria» (fromme ønsker), til boken «Den sanne kristendom» (av Johan Arndt). Predikanten, presten og universitetslæreren Spener samlet de troende i mindre grupper («collegia pietatis»: fromme foreninger) rundt om i hjemmene til bibellesing. Dette er opphavet til ordet «pietisme». 

Ønsket med pietismen var et mer personlig kristenliv. 1600-tallet var preget av ortodoksi eller rettlæretid, en streng utforming av lutherdommen som hadde som sin svake side at kristenlivet lett ble en teoretisk sak. Fire punkt fra Speners omtalte forord fikk varig innvirkning på kristenlivet i Norge:

– Den enkeltes personlige liv med Gud er hovedsaken. Hver enkelt må bli frelst, og troen må prege liv og tjeneste.

– Guds ord er pålitelig og virkekraftig. Hovedvekten må derfor legges på en jordnær forkynnelse som er rettet mot den enkeltes trosliv.

– Guds folk må komme sammen til forkynnelse, bønn og vitnesbyrd. Utfra dette vokser det misjon og diakonalt arbeid.

– Siden hovedvekten er å bli frelst, må dette prege vår livsførsel, slik at vi sier nei til alt som kan skade det personlige gudslivet og hindre misjonstjeneste.

Dette forordet ble starten på en stor vekkelsesbølge over Europa. Kristentroen fikk et nytt personlig preg, og det ble skapt et personlig engasjement. Det resulterte i arbeid for indre-, ytre- og israelsmisjon, og pietismen influerte også samfunnsliv og statsstyrelse.

Indremisjonens far internasjonalt, Johann Hinrich Wichern (1808-81), startet et organisert indremisjonsarbeid i Tyskland i 1833 som spredde seg langt ut over landets grenser. Også norsk indremisjonsarbeid har sine impulser fra Wichern.

Til Norge kom pietismen først og fremst gjennom statspietismen. Skolelovgivning i 1739 og konfirmasjonen i 1736 var gode frukter, men Konventikkelplakaten («konventikkel» = mindre forsamling) av 1741 var den dårlige. Plakaten satte forbud mot at lekmenn kunne forkynne offentlig uten prestens tilsyn (også Sverige hadde noe tilsvarende). Hensikten var å hindre «svermerisk forkynnelse» og verne om en evangelisk luthersk kristendomsforståelse, men plakaten ble et hinder for forkynnelsen, nådegavene og Speners «fromme ønsker».

Men åndslivet som pietismen førte med seg, kunne ikke stoppes av denne lovgivningen. I Norge steg Hans Nielsen Hauge (1771-1824) fram, og lekmannsforkynnelse uten prestens godkjennelse og tilsyn ble mer og mer vanlig i de haugianske vennesamfunnene. I 1842 opphevet Stortinget (da med mange innvalgte haugianere) Konventikkelplakaten (se Sangboken nr. 560!) – med motstand fra kirkelig hold. Forsamlingsfriheten var sikret.

Dermed startet et nytt kapittel i norsk kristenliv og historie. Følgende karakteristiske trekk ved haugianismen ble ført videre i lekmannsarbeidet utover på 1800-tallet (jevnfør med det som er sagt om pietismen ovenfor):

– Sterk forkynnelse til omvendelse og nytt liv

– Det allmenne prestedømmet

– Vennesamfunnet (frie samlinger om Guds ord, bønn, vitnesbyrd og samtale)

– Åndelig lederskap.

Et omfattende indre- og ytremisjonsarbeid brøt fram i Norge, og bedehuset ble samlingsstedet. Flere vekkelser fulgte, og misjonsarbeidet ble organisert fra ca. 1830 og utover. (Kilde: «Ordets folk», Sambåndet Forlag, 1998)

Les mer: Intervjuet med Gunnar Bodahl-Johansen i Dagen 4. juli

Dagens bibelord - 5 Mos 7,7-11

7 Når Herren hadde godhet for dere og valgte dere ut, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene. 8 Men fordi Herren elsket dere og ville holde eden han hadde sverget for deres fedre, førte Herren dere ut med sterk hånd. Han fridde deg ut fra slavehuset, fra faraos, egypterkongens, hånd. 9 Så vit da at det er Herren din Gud som er Gud, den trofaste Gud som holder pakten og viser kjærlighet i tusen ledd mot dem som elsker ham og holder hans bud, 10 men som straks gjengjelder og gjør ende på dem som hater ham. Han er ikke sen med å gjøre gjengjeld mot den som hater ham. 11 Så hold da fast ved de budene, forskriftene og lovene som jeg gir deg i dag, så du lever etter dem.

5 Mos 7,7-11
 Når Herren hadde godhet for dere og valgte dere ut, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene.
Les mer