Svar til Vårt Land om Franklin Graham

Postet: 17. november 2017  Emner: , ,      kommentarer

Debattredaktøren i Vårt Land har lite til overs for Indremisjonsforbundets støtte til kampanjen i Oslo med evangelisten Franklin Graham.

EVANGELIST: Franklin Graham på talerstolen i Oslo Spektrum. FOTO: PETTER OLSEN

kommentarplass i papiravisa 13. november røper Alf Gjøsund at han var til stede i Oslo Spektrum kvelden før. Veldig spent var han imidlertid ikke, for han hadde på forhånd vurdert Graham til en «helt ordinær evangelikal forkynner». Han hadde også lest referater fra møtet på lørdagen, blant annet «på nettstedet til Indremisjonsforbundet». Her tillater jeg meg en prinsipielt viktig presisering: Kommentaren var publisert på sambåndet.no, som er nettavisen til bladet Sambåndet. Bladet utgis av Indremisjonsforbundet (ImF), men – i tråd med norsk lov – bærer redaktøren ansvaret for innholdet. 

Så går Gjøsund inn på at ledere for noen lutherske organisasjoner trakk seg fra gruppen av kristenledere som sto bak å invitere Franklin Graham til Norge. Bakgrunnen var særlig Grahams støtte til president Donald Trumps innreiseforbud for muslimer. Erik Furnes og ImFs ledergruppe kom annerledes ut i totalvurderingen. ImF definerer seg selv som en vekkelsesbevegelse som retter seg mot innbyggere i Norge, og Furnes hadde i tillegg gode erfaringer fra for- og etterarbeidet i forbindelse med kampanjer med Franklin Graham andre steder i verden (les mer på bloggen til Erik Furnes på organisasjonsnettstedet imf.no).  

Gjøsund mener Furnes og ImF «vegret seg» mot å trekke seg – som om det altså var noe man åpenbart burde ha gjort. Grunnen til denne «vegringen» kan ifølge debattredaktøren ha vært at ImF-ledelsen fryktet for å svekke båndene til sitt eget misjonsfolk. Antydningen her om at ImFs ledelse ikke tør å ta beslutninger på selvstendig grunnlag og stå for dem, får stå for Gjøsunds regning. Negative reaksjoner på støtten til kampanjen er for øvrig heller ikke registrert.     

Så mener Gjøsund at det å skille mellom Grahams politiske uttalelser og hans oppdrag som forkynner er det samme som å fravike tanken om at en prest eller pastors lære bør samsvare med hans liv. Er det partibok Gjøsund her vil innføre? Han påstår jo også at sosialister ikke er velkomne på bedehusets talerstol!

Uten at det har avgjørende betydning er det interessant å merke seg at Graham – ifølge Religion News Service – ved årsskiftet 2016/17 meldte seg ut av Det republikanske partiet og erklærte seg politisk uavhengig. Hadde Graham vært tiltalt eller dømt for en straffbar handling eller på annen måte levde i åpenbar strid med Guds ord, ville Gjøsunds kobling ha vært relevant. Men også forkynnere befinner seg i verden og må kunne delta på normal måte i samfunnslivet uten at de av den grunn skal bli nektet adgang til å komme med et evangelisk budskap.

Avslutningen på Gjøsunds kommentar er bare trist. Hans egen avis melder på nyhetsplass at til sammen 274 mennesker registrerte seg under forbønnshandlingen etter Grahams to taler. De gikk fram foran øynene på tusener av andre mennesker og søkte et møte med Jesus til frelse og fornyelse. «Den store vekkelsen uteblir», er Alf Gjøsunds vurdering – og han legger til: «det hadde nok ingen regnet med, uansett.» Kanskje han skulle reflektere litt over en annen av Jesu lignelser enn den Franklin Graham berørte, den om hyrden som forlot de 99 sauene for å lete etter den ene, nummer 100, som var kommet bort. En tale over den teksten ville forresten også ha blitt evangelikal, men noe sier meg at det ikke ville ha løftet Alf Gjøsunds vurdering av taleren over det «helt ordinære». 

Første gang publisert i Vårt Lands papirutgave 16.11.17.

Les dialog mellom undertegnende og debattredaktør Alf Gjøsund (twitter.com)     

Meningen i spørsmålet

Postet: 17. september 2017  Emner: , , ,      kommentarer

Når vi journalister gjengir i artikkelen de spørsmålene vi har stilt intervjuobjektet, er det ofte for å vise at vi er pågående og kritiske. Når vårt eget syn tilsynelatende gjenspeiles i spørsmålsstillingen, er det imidlertid grunn til å slå alarm.

Vårt Land-familie fra 1959. Foto: Atelier Rude/Wikimedia Commons

Et avsnitt i en meningsytring fra Vårt Lands kommentator Olav Egil Aune 14. september illustrerer denne problemstillingen. «Her i avisen, som i andre aviser, dukker formuleringen ‘kristne, jøder og katolikker’ stadig opp. Ofte når det er noe man er sammen om. Veldig sammen om. Artig. Men antakelig også en ‘freudiansk glipp’, som betyr at man ikke sier det man hadde tenkt å si, men i stedet noe som røper hva man egentlig mente eller hadde i underbevisstheten.» (Jeg er for øvrig uenig i mye av det Aune skriver i denne kommentaren, men det lar jeg ligge nå.)

Ekteskapet

Jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg leste dette avsnittet. To dager tidligere hadde jeg reagert ganske kraftig på det jeg mistenker at nettopp var en slik «freudiansk glipp», eller forsnakkelse, i et intervju Vårt Land brakte til torgs med avtroppende biskop i Oslo bispedømme, Ole Christian Kvarme. Jeg leser Vårt Land med stor interesse hver dag, og som kjent er det slik at den man er glad i, «tukter» man.

I artikkelen 12. september kommer journalisten (som jeg for øvrig har hilst på og snakket med) naturlig nok inn på striden i Den norske kirke om ekteskapet, der Kvarmes syn er i mindretall.

Journalisten skriver: «Høsten 2015 forsto han (Kvarme, min anm.) at Kirkemøtet kom til å vedta likekjønnet vigsel. Strategien hans ble å kjempe for at et tradisjonelt syn på ekteskapet – for mann og kvinne – fremdeles skulle ha sin plass i kirken. Ennå kan han ikke si om Kirkemøtets vedtak om to vigselsliturgier har styrket ekteskapet som institusjon.»

Siste setning fungerer som et indirekte spørsmål fra journalisten om hvorvidt ekteskapet faktisk er blitt styrket av striden rundt hvordan det skal defineres.

Kvarmes respons gjengis slik: «Fremdeles er dette så nytt at jeg ikke vet om ekteskapet som institusjon er styrket. Ingen annen sak som har vært oppe i Kirkemøtet, har smertet meg like mye. Kristen enhet koster.»

Journalisten går over i indirekte sitat av Kvarme: «Den (kristen enhet, min anm.) kan beholdes om man står sammen om det vesentligste, evangeliet om Jesus, mener han. Men da kan ikke enkelte snakke nedsettende om arven fra bedehuset.» (Det kunne ellers vært interessant å fått vite mer om hva Kvarme sa om det siste, men denne setningen er alt journalisten tar med om det. Det kunne også ha vært sagt mye om hva som ligger i begrepet «kristen enhet», men også det får ligge nå.)

Forsnakkelse

Så er det at den «freudianske glippen» etter mitt syn kommer, og det i form av det jeg innledet med, et gjengitt spørsmål fra journalistens side:

«Hvorfor stiller du ikke krav til konservatives retorikk om liberale og homofile?»

Slik jeg oppfatter det som leser, oser det avstandtagen, ovenfra og ned-holdning og noe i nærheten av forakt av dette spørsmålet

Slik jeg oppfatter det som leser, oser det avstandtagen, ovenfra og ned-holdning og noe i nærheten av forakt av dette spørsmålet.

– For det første settes det en merkelapp på en gruppe mennesker – formodentlig jeg og andre som baserer vårt syn på ekteskapet på det vi leser i Bibelen.

– For det andre karakteriseres måten denne gruppen argumenterer på. Vi driver med «retorikk», et fremmedord for talekunst, som etter mitt syn her klart gis en negativ klang.

– For det tredje er det nødvendig å gjøre noe med denne gruppens argumentasjonsform – det må stilles krav til den.

For å bruke Olav Egil Aunes ord: I stedet for å stille spørsmålet slik han hadde tenkt, velger journalisten ord som «røper hva han egentlig mente eller hadde i underbevisstheten». Selv om jeg skulle være den eneste leseren som aner en underliggende meningsytring i spørsmålet, står Vårt Land overfor et journalistfaglig problem. I en nyhetsartikkel skal journalisten holde seg selv utenfor. 

Journalistisk ansvar

Så langt det framgår av artikkelen, aksepterer Kvarme premissene i spørsmålet. «Jeg gjør det», sier han (altså stiller krav «til konservatives retorikk»). Tilsynelatende er altså biskopen og journalisten sammen om å ta avstand fra «de konservatives retorikk», noe som gjør inntrykket enda sterkere. Dersom Kvarme hadde hatt med seg en kommunikasjonsrådgiver, forutsetter jeg at vedkommende ville ha arrestert journalisten på ordbruken.

Både jeg og andre som regnes som konservative, gjør klokt i å vurdere de ord vi velger å bruke om sårbare problemstillinger, og feil har blitt begått. Det fritar imidlertid ikke Vårt Land for avisens journalistfaglige ansvar

Både jeg og andre som regnes som konservative, gjør klokt i å vurdere de ord vi velger å bruke om sårbare problemstillinger, og feil har blitt begått. Det fritar imidlertid ikke Vårt Land for avisens journalistfaglige ansvar.

Vårt Land har pålagt seg selv ikke å ha en mening på lederplass i det avisen oppfatter som kontroversielle teologiske spørsmål. Ekteskapet er ett av disse spørsmålene. Da må man passe ekstra godt på at meningene ikke framkommer i det som gir seg ut for å være ordinære nyhetsartikler der kontrakten med leseren forutsetter at man forsøker å være objektiv. I motsatt fall blir det Breitbart på norsk. 

Først publisert på verdidebatt.no 16.09.17.

Å gå (i Pride) eller ikke gå – er det spørsmålet?

Postet: 10. juli 2017  Emner: , ,      kommentarer

Espen Ottosens inntreden i Pride-paraden er nok ikke nært forestående likevel, og det er ikke akkurat overraskende.

Deltaker i Oslo Pride 2015 bærer banner med teksten «Jesus elsker alle barna». Foto: Tore Sætre/Wikimedia

3. juli ble jeg oppringt av en journalist fra Vårt Land og bedt om å svare på seks spørsmål. Bakgrunnen – og premisset for det sjette spørsmålet – var at journalisten mente at NLMs informasjonsleder Espen Ottosen «vil vurdere å gå i Pride-paraden neste år for å ta avstand fra vold og trakassering mot homofile». Spørsmålet var om jeg vil «vurdere det samme».

Jeg kunne ikke huske å ha registrert noen slik uttalelse fra min yrkesbror Espen, og jeg tok da også forbehold om dette i mitt svar i telefonen (forbeholdet ble ikke gjengitt i avisen uten at det for så vidt fikk noen stor betydning).

Mot vold

Etter hvert forsto jeg at det var et utsagn fra Espen Ottosen i Vårt Land samme dag journalisten bygde sitt resonnement på. Her siteres Espen på at «jeg kunne absolutt gått i tog mot seksuelt motivert vold mot homofile i Tsjetsjenia og Russland». Så peker han på at Pride-paraden i liten grad handler om dette, og at deltakelse «kan lett forstås som en støtte til» sakene de homofiles interesseorganisasjoner arbeider for (eksempelvis kunstig befruktning og et tredje juridisk kjønn).

Så intervjues en representant for en av disse organisasjonene, og hun hevder at Pride primært handler om «vern mot seksuelt motivert vold og grunnleggende menneskerettigheter», altså noe i retning av det Ottosen noen avsnitt tidligere hadde sagt at han savnet. Så bringes Ottosen inn i artikkelen igjen og får følgende spørsmål: «Kan man dermed se deg i neste års Pride-parade?» «Det måtte jeg vurdert ut fra helheten og konteksten. Knut Arild Hareide valgte å gå i fjor etter hendelsen i Orlando. Kommer det hendelser som dette, er deltakelse mer aktuelt», er Ottosens svar i artikkelen 3. juli.

Teknikk

Ved å sette sammen disse uttalelsene kom altså Vårt Lands redaksjon fram til at Espen Ottosen «vil vurdere å gå i Pride-paraden neste år for å ta avstand fra vold og trakassering mot homofile». Dette er en vanlig journalistisk øvelse. Man leter etter premissene for hvorfor en profilert person er imot noe – særlig noe det er kontroversielt å være imot – og prøver så å finne representanter for dette «noe» som kan si at disse innvendingene ikke er reelle. Dermed er intervjuobjektet fanget. Det kan absolutt fungere, og det er ikke nødvendigvis noe galt i det (jeg har helt sikker også gjort det selv), men det krever stor grad av nøyaktighet og redelighet. 

Ottosen er tilsynelatende fanget i sin egen innledende uttalelse

La oss dele det opp: 1. Espen Ottosen kunne gått i tog mot seksuelt motivert vold mot homofile. 2. Espen Ottosen beklager at Pride-paraden etter hans syn ikke handler om dette, men om andre ting, og at det derfor ikke er aktuelt for ham å gå. 3. Generalsekretær Susanne Demou Øvergaard i interesseorganisasjonen Skeiv Verden repliserer at paraden, etter hennes syn, nettopp handler om det Ottosen etterlyser, og at det ellers er rom for ulike syn i paraden (på det Ottosen er uenig i). 4. Dramaturgien i artikkelen kulminerer med at Espen Ottosens begrunnelse for ikke å gå i paraden, tilsynelatende er ryddet av veien og Ottosen altså er «fanget» i sin egen innledende uttalelse i artikkelen.

To og to ble ikke fire

I dette tilfellet mislykkes imidlertid Vårt Land i «bevisføringen», noe også Ottosen selv påpeker i et debattinnlegg i avisen 7. juli. I artikkelen 3. juli definerte Ottosen noe han kunne gått i tog mot (seksuelt motivert vold mot homofile), men han sa ikke noe om at dette toget er Pride-paraden. Det eneste Ottosen sier om eventuelt å kunne vurdere å gå i Pride, er dersom det kommer flere hendelser som kan sammenlignes med massakren mot nattklubben i Orlando (som ble oppfattet som et angrep mot homofile). Jeg er derfor ikke enig med debattredaktør Alf Gjøsunds egenfrikjenning av redaksjonen 8. juli. Redaksjonen la sammen to og to, men tallverdien i svaret nådde ikke til fire.

Redaksjonen la sammen to og to, men tallverdien i svaret nådde ikke til fire

Jeg er dermed også denne gang enig med Espen Ottosen i hans vurderinger. Også jeg tar – selvsagt – avstand fra hat og vold mot mennesker, inkludert dem som anser seg for å være homofile. Alle mennesker har samme menneskeverd. Så er det slik at vi likevel kan gjøre valg som er mot Guds vilje, noe jeg mener de gjør som velger å ha seksuelt samkvem med mennesker av samme (biologiske) kjønn. Slik jeg leser Bibelen, har jeg alt annet enn en plikt – og faktisk heller ikke noen rett – til å gi min tilslutning til dette. Derfor kan jeg ikke gå i Pride.

Slik Pride-paraden framstår, er den – etter mitt syn – først og fremst en feiring av et valg som strider mot Guds vilje, og KrF-leder Knut Arild Hareides deltakelse i fjor ble av interesseorganisasjonene tolket som at han ga sin tilslutning både til dette valget og til de ulike politiske kampsakene.

Det viktige spørsmålet er ikke hvilket tog vi går i

Det viktige spørsmålet er ikke hvilket tog vi går i, men om vi tilkjenner alle mennesker et grunnleggende menneskeverd – uten dermed å bli fanget inn i en godkjenning av alle menneskelige valg.  

Også publisert på verdidebatt.no.

Sambåndet 7/17 Bibelcamp og miljødebatt

Postet: 28. juni 2017  Emner: , , , ,      kommentarer

Julinummeret er også i år et magasin og handler i sin helhet om 50-årsjubilanten Lyngdal bibelcamp (LBC). 

Sambåndets forside i juli 2017.

Justøyfamiliens bibelcamping, nok vel så kjent som Justøy bibelcamp, var visstnok Nordens første i sitt slag da den åpnet sommeren 1964. Så ble det da også behørig markert i blant andre Dagen og Vårt Land da denne bibelcampingen rundet 50 i 2014. I tiden etterpå har den også vært i medienes søkelys – da på grunn av klager fra hyttenaboer som oppfatter deler av virksomheten som støy og har fått Fylkesmannen med på å begrense bibelcampens friluftsarrangementer. 

Lyngdal bibelcamp har sluppet problemer med støyklager og har hittil heller ikke fått mye oppmerksomhet om sitt jubileum. Når Sambåndet kommer i postkassen eller innboksen denne uka, kan redaksjonen imidlertid glede med 27 innholdsrike sider om LBC (pluss fem sider annonser), og det på glanset papir av magasinkvalitet. Her byr vi blant annet på historisk tilbakeblikk og intervjuer med sentrale ledere og trofaste «campister». En rekke bilder fra disse fem tiårene vil kunne vekke minner til live og ellers være til glede også for de som er nye på campen (kanskje ikke minst et badebilde av en tidligere generalsekretær!).

De fleste fotografiene er hentet fra vårt rikholdige arkiv, men vi er særlig glad for å kunne vise fram et lånt bilde fra 1967 av en rekke indremisjonshøvdinger, fotografert på Landsungdomsstevnet i forlengelsen av den første campingsesongen i Lyngdal. (Her er vi litt spent på om den ene av mennene har etternavn Mork eller Røykenes og lar oss gjerne korrigere dersom noen mener vi har tatt feil!)

Vi bringer også artikler om hva sentrale observatører mener Bibelcampen betyr for vertskommunen Lyngdal. Mot slutten dukker det også opp et par nyhetssaker, og i lederartikkelen forsøker vi å se framover.

Skåret i gleden er at det på grunn av sykdom ikke lyktes oss å få intervjuet de gjenlevende gründerne fra 1967. Men Inge Ree, som kom inn på ledersiden allerede i 1969, har en sentral plass i bladet. I det hele tatt håper vi at Sambåndets sommermagasin i 2017 oppleves som en verdig markering av 50-årsjubileet!

Juni

Ser vi tilbake på nummer 6, ønsker jeg – for en gangs skyld (!) – å trekke fram ett av kretsbladene som var med i dette nummeret – Nordhordland Indremisjons Venehelsing. Her har redaktør Odd Sverre Hove, i godt samarbeid med grafisk formgiver Cathrine Rane i ImF Media, kastet rundt på bladoppsettet og fylt fire av seks sider med en sterk artikkelserie om «To livsforvandlende år på Nordhordland Folkehøgskole». Her lar Hove i hovedsak en av elevene, Kathrine Venemyr, fortelle om nettopp det som den refererte tittelen sier. Saken førte til stort oppslag i avisen Dagen, der Venehelsing ble sitert. Virkelig et godt stykke arbeid fra Venehelsing!

Sambåndet + Utsyn = sant?

Arbeidet med nyhetssaken om samarbeidssamtaler mellom bedehus i Stord kommune i Sunnhordland førte til et forslag fra ett av intervjuobjektene om at Sambåndet og Utsyn (bladet til NLM) burde slå seg sammen. Forslagsstilleren så dette som en forløper til det han vurderte til å være en ønsket sammenslåing mellom ImF og NLM. «Den yngre generasjonen trenger gode oppdaterte nettsider med relevante nyheter som omtaler det kristne arbeidet vi står i og jeg tenker at vi mangler en samlende medieplattform som vi kan hente inspirasjon fra», skriver han blant annet i en e-post.

For et års tid siden la Utsyn om til å bli et blad med færre nyhetsartikler og desto flere reportasjer og det som på «journalistisk» kalles feature (journalistikk med et personlig preg). En arbeidsfordeling i et sammenslått blad kunne være at Sambåndet-redaksjonen tok seg av nyheter og aktualiteter, mens Utsyn hadde hånd om reportasjer og featuresaker. Hva ville du ha sagt til det, redaktørkollega Espen Ottosen?!

I andre medier

Vårt Land 16.06.17

9. juni publiserte jeg den lett selvkritiske kommentarartikkelen «Klimaet og jeg» på sambåndet.no.  Den sto opprinnelig på trykk i temaseksjonen i mainummeret, der menneskets forvalteransvar for skaperverket var den røde tråden. Nokså raskt kom det respons i kommentarfeltet på at kristne generelt og misjonsorganisasjoner spesielt først og fremst har ansvar for å forkynne evangeliet til menneskers frelse – noe jeg for øvrig også selv både har skrevet og mener. Mitt svar vil likevel være at vi er vi kalt til å forkynne «hele Guds råd» (Apg 20,27), og hva det betyr at vi skal legge jorden under oss (1. Mos 1,28), er en del av dette. Les eksempelvis også Salme 104 om Guds omsorg for skaperverket.  

Kommentarer jeg fikk da jeg samme dag ankom Sunnmøre Indremisjons årsmøte, tyder på at det til en viss grad ennå er kontroversielt i den kristne lekmannsbevegelsen å snakke om klima og miljø. Da jeg få dager etterpå ble oppringt av en journalist fra Vårt Land som utla det jeg hadde skrevet, som at jeg «etterlyste grønn teologi», følte jeg også selv et visst behov for å korrigere bildet. Resultatet ble et jeg ble stående igjen som den klart mest tilbakeholdne av de som ble intervjuet, noe jeg for så vidt lever godt med. Jeg tror forsker Hans Geir Aasmundsen ved Universitetet i Bergen har rett i det han siteres på i artikkelen: «Så lenge det (forvalteransvaret, min anm.) kan legitimeres teologisk, er det uproblematisk, men å bevege seg ut mot de politiske fløyene er et minefelt for mange kristne menigheter.» Så er det da også min oppfatning at det først og fremst er saker det kan argumenteres bibelsk rundt, kristne bør engasjere seg i.   

Les mer om dette i siste del av redaktørbloggen for desember 2016.

I tillegg til helsides artikkel (se bilde til høyre) ble det også leder i Vårt Land med utgangspunkt i kommentarartikkelen i Sambåndet, og det er alltid kjekt når andre medier tar tak i det vi har skrevet.

Nett

Normalt er det fire uker mellom hver utgivelse av Sambåndet, men mellom numrene for juni og juli var det bare tre uker. Av nettsaker som merker seg ut i denne perioden, vil jeg først nevne en artikkel med utgangspunkt i konferansen European Leadership Forum. Her ga lederen for det egyptiske bibelselskapet et sterkt og noe annerledes bilde av de kristnes situasjon i Egypt. 7. juni publiserte vi en egenprodusert artikkel som blant annet omhandler seksdagerskrigen, i anledning markeringen av at det er 50 år siden blant annet hele Jerusalem igjen kom under israelsk kontroll. 10. juni var vi først ut med nyheten om at ImF Midthordland blant annet har ansatt ny kretsleder. Som nevnt bemannet jeg pressebenken under årsmøtet til Sunnmøre Indremisjon. Analysen jeg publiserte 12. juni, ble gledelig mye lest. Det påfølgende intervjuet med kretsleder Johan Halsne – om forening kontra forsamling – tok nesten av og førte til stort engasjement på Facebook

Jeg nevnte klima-kommentaren min fra mainummeret som skapte oppmerksomhet da det ble publisert digitalt. Det samme kan i enda høyere grad sies om debattinnlegget som ImF-forkynner Roald Evensen hadde på trykk i mainummeret om bannskap i massemedier. Nettpubliseringen 20. juni førte til over 200 reaksjoner på Facebook og flere støtteinnlegg i kommentarfeltet under artikkelen.

Da vil jeg benytte anledningen til å ønske alle lesere en god sommer!

Mvh

Petter Olsen

p.olsen@imf.no/932 14 319 

Dagen og Vårt Land – søsken eller rivaler?

Postet: 2. februar 2017  Emner: , , , ,      kommentarer

«Vi skal ikke ligne Dagen», forsikret Åshild Mathisen da hun ble sjefredaktør for Vårt Land. Hvordan vil hun posisjonere avisen?

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 31.o1.17 og i Dagens papirutgave 01.02.17 (på dagen.no 30.01.17) 

Vebjørn Selbekk og Åshild Mathisen debatterte egne aviser i regi av Kristelig Presskontor og styreleder Petter Olsen. Foto: Markus Plementas, KPK

«Vi kjenner Kristen-Norge med alle sine fasetter og brytninger, bedre enn noen», fastslo den daværende utviklingsredaktøren i Vårt Land i en kommentar 12. april 2014. Da hun litt mindre enn to år senere ble ansatt som sjefredaktør, kom hun med en klar utfordring til en aviskollega: «Dagen vil få skarp konkurranse fra Vårt Land» (Dagen 19.03.16).

Hvordan vil vestlandsbaserte Dagen møte utfordringen fra østlandsbaserte Vårt Land? Onsdag 1. februar setter Kristelig Pressekontor sjefredaktørene for det vi ofte omtaler som de to «kristne dagsavisene» i Norge, stevne på et offentlig seminar i Storsalen i Oslo. Etter at henholdsvis Åshild Mathisen og Vebjørn Selbekk har fått gi en kort presentasjon av egen avis, vil vi stille dem spørsmål som søker å få fram likheter og ulikheter mellom avisene. Spørsmålene er mange og – tror vi – interessante å få svar på.

Historie

Dagen kom første gang ut i 1919 og er den eldste av de to. Dagen springer direkte ut fra indremisjonsbevegelsen, og ledere fra Bergens Indremisjon og Det vestlandske indremisjonsforbund (Nå Indremisjonsforbundet) utgjorde avisens første styre. Den første tiden ble Dagen trykket i Sambåndets presse. Oppgaven fra starten av var å orientere om samfunn, kultur, teologi og kirkeliv og analysere og vurdere dette med basis i Guds ord.

Les også: Dagens forhåndsomtale av debatten.

Da Vårt Land kom til i 1945, var den opprinnelige tanken at den i enda større grad enn Dagen skulle være en riksavis, et alternativ til Aftenposten, «med lesere i alle folkets lag og i alle landets deler». Initiativtakerne til Vårt Land kan deles i to grupperinger: folk rundt forfatteren Ronald Fangen som sto for det som beskrives som en kristen kulturåpen tenkning, og folk fra de kristne organisasjonene med en mer pietistisk kristendomsforståelse. Ett av de interessante spørsmålene er hvilket av disse to tankesettene som har fått prege Vårt Land mest.

Les også: Vårt Lands forhåndsomtale av debatten.

Profil

I det nevnte Dagen-intervjuet viser Åshild Mathisen til den nå avdøde dominikanerpresten Arnfinn Haram. Dermed trakk hun tråden tilbake til den kommentarartikkelen jeg siterte fra innledningsvis. For de tankene Åshild Mathisen har gitt uttrykk for etter ansettelsen, ble helt tydelig formet gjennom hennes tid som utviklingsredaktør. I kommentaren «Avis søker stemmer» (04.01.14) skriver hun at redaksjonen har brukt det siste året på å «rendyrke oss som debattskapende meningsavis i mediefloraen» (da særlig gjennom Verdidebatt.no). Avisen ønsker å «romme hele bredden av kristen-Norge og hele bredden av det religiøse – ja, også livssyns-Norge, for den del».

I kommentaren 14. april 2014 («En avis som tror på deg – ikke for deg») utvikler Mathisen tankene. Vårt Land skal ikke bare være en talerstol, men må også sørge for å bli hørt. Det er her hun viser til Arnfinn Haram: «Han ville at Vårt Land skulle tåle alvoret. Gå inn i problemstillinger som kanskje var vanskelige og krevende, ikke overlate til andre aviser å gjøre det». Samtalene med dominikanerpresten satte ord på, skriver Mathisen, en gryende følelse i avisen av at religionsstoffet deres ikke var unikt lenger. «Vi kan være åpne for veldig mye så lenge vi står for noe selv», konkluderer Mathisen to år før hun ble sjefredaktør.

Leserne

I en tredje kommentar fra 2014 («Den sekulære tenkeboksen» 04.09.14) tar den daværende utviklingsredaktøren utgangspunkt i karikaturen av en kristen: «hengehodet som ikke vet hva som beveger seg utenfor bedehusets vindskakke vegger». Vårt Land-leseren har hun tvert imot opplevd som «nysgjerrig, kunnskapsrik og i konstant bevegelse», skriver Mathisen og legger til: «Ja, min opplevelse er at også den såkalt konservative kristne, som ofte har fått merkelappen stivnet og fordomsfull, er minst like aktiv i å diskutere og reflektere (…) og ikke skal frakjennes merkelappen intellektuell. Det må være mulig å fronte et verdiunivers som er kontrært til vårt moderne».    

Mening

Som sjefredaktør («Slipp troen løs», 07.05.16) beskriver Åshild Mathisen nevnte Ronald Fangens visjon for avisen som å «i enhver forstand å arbeide i forsoningens tjeneste». Overfor Dagen 19.03.16 utdyper hun at avisens prosjekt har vært å «samle Kristen-Norge og motvirke kristen splid». I denne ånden vil hun at Vårt Land skal være en «raus fellesarena». I tiden rundt 2. verdenskrig var det tanken at de teologiske debattene skulle henvises til tidsskriftene, men i dag mener hun disse debattene er relevante nok til å være i avisen. Én side av historien vil hun likevel videreføre, og det gjelder «kontroversielle teologiske spørsmål»: «Jeg tenker vi skal være varsomme med å ta stilling, slik Vårt Lands tradisjon er», sier hun til egen avis 18. mars i fjor.

I teologiske spørsmål skal altså Vårt Land mer legge til rette for og fremme en bredest mulig debatt enn selv å mene. Det sikrer samtidig rom for flere i det kristne avis- og bladsegmentet.

KrF er større enn Hareide

Postet: 11. juli 2016  Emner: , , , , ,     Kommentar: 1   kommentarer

Politisk redaktør Berit Aalborg snur saken på hodet i sin kommentar «Skjebnetid for KrF».

Fredag (8. juli) ble det klart at treneren for fotballaget Bryne de siste åtte ukene, Alf Ingve Berntsen, trekker seg med umiddelbar virkning. Resulatene har utebilltt, og «da er klubben viktigst», sa Berntsen på NRK Rogalands tv-sending.

Det er en holdning det står respekt av. I Aalborgs stort oppslåtte kommentar i samme dags avis legger hun, uten sammenligning for øvrig, det motsatte til grunn – at lederen kommer før de han eller hun skal lede. Den politiske redaktøren mener at KrF må slutte rekkene bak det hun beskriver som partileder Knut Arild Hareides ønske om «en forsiktig nyorientering i partiets syn på ekteskap».

Dette framstår for meg som et underlig resonnement. Aalborg skriver rett ut at «måten KrF behandler sin leder på etter en krevende homodebatt, kan få avgjørende betydning for partiets framtid».

Etter mitt syn er det like gjerne slik at det er måten partilederen behandler partiet på, som kan bli avgjørende.

Snarere enn å være bekymret for hvordan Knut Arild Hareide påvirkes av manglende støtte fra partiet, bør Aalborg reflektere over hva hennes egen avis har funnet ut, nemlig at partiets stortingsrepresentanter er «lunkne til homodebatten» og «tause om programkomiteens forslag til oppmykning av ekteskapspolitikken». Det skulle mer enn antyde at Hareide faktisk mangler støtte i partiet på dette punktet, bortsett da fra medlemmene av programkomiteen. Mener Vårt Lands politiske redaktør at et parti skal forandre mening om vitale spørsmål kun fordi partilederen ønsker det?

Det er ikke uten videre slik at partilederen har avgjørende betydning for hvilken oppslutning partiet oppnår ved valg. Senest i 2015 ble Knut Arild Hareide kåret til valgkampens vinner, men KrF sto likevel nærmest på stedet hvil da velgerne hadde sagt sitt (5,4 prosent var en tilbakegang på 0,1 prosentpoeng sammenlignet med 2011). Fersk partileder Jonas Gahr Støre fikk derimot kritikk i mediene for sin innsats i valgkampen, men Arbeiderpartiet ble en av valgets vinnere (33 prosent var en framgang på 1,3 prosentpoeng sml. 2011).

Etter min mening har Knut Arild Hareide gått altfor langt i å forskottere at programkomiteens forslag faktisk blir vedtatt. Det kan virke som om han forsøker å binde partiet ved hjelp av medieutspill, og at det er dette det nå reageres på. En meningsmåling som ble tatt opp i en periode som inkluderte Hareides deltakelse i Pride-paraden, viste et fall for KrF på et helt prosentpoeng, til 4,4 prosnet, og partiet nærmer seg dermed sperregrensen. Det er altså ikke bare internt i partiet støtten til Hareides utspill om ekteskap er lunken, det kan også virke som om velgerne reagerer.

Jeg tror KrF og dets leder gjør klokt i å tenke over om partiet har potensial til å vinne flere velgere gjennom en endring i synet på ekteskap, enn de partiet står i reell fare for å miste. I dette tilfellet handler det mer om partiets sjel enn om partilederens.

Kommentaren ble først publisert på Vårt Lands Verdidebatt 9. juli

Les mer: Lederen i Dagen 9. juli går i samme retning: Hareides sololøp

Det Jesus ikke sa

Postet: 27. oktober 2015  Emner: , , , ,      kommentarer

Vårt Lands spaltist ­Håvard Nyhus snur deler av Jesu avskjedstale på hodet.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 12. oktober (på verdidebatt.no samme dag)

«Hvor ­utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest», skrev Henrik Ibsen i «Peer Gynt» – og det kjente sitatet er anvendelig på to artikler av Håvard Nyhus i Vårt Land 9. og 16. oktober. (Lenkene åpner seg i eget vindu.)

Joh 16,12-13

9. oktober skriver Nyhus at «Jesus var nødt til å lære, vokse og modnes for å nærme seg Den dypere loven. I dette ligger det et løfte om at sannhetens fylde utfolder seg gjennom historiens gang». I et forsøk på å hente et bibelsk ­argument for dette, viser han til Joh 16,12-13, der Jesus sier: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men 
når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke 
tale av seg selv, men det han ­hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere». Det Jesus ikke sa, var altså ikke begrunnet i at han manglet kunnskap, men på at han mente at disiplene foreløpig hadde mottatt det de kunne makte å forholde seg til.

Fil 3,12

I tillegg hevder Nyhus at Paulus’ tekster i Bibelen, blant annet om homofili, må leses med tanke på at de «overskrider forfatterens begrensede utsyn og historiske bevissthetsnivå». 16. oktober, i et svar på et motinnlegg, mener Nyhus at Paulus selv innrømmer det når apostelen i Fil 3,12 skriver: «Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus».

Nyhus mener altså at både Jesus og Paulus var begrenset av sin tids forståelse, og at vi forstår ting så mye bedre nå, flere tusen år etterpå. Dristig, er det, om ikke annet.

Den hellige ånd

Hadde Nyhus fortsatt lesningen i Joh 16, i stedet for å ty til Brandon Ambrosino, ville han sett at Jesus forklarer hvor Den hellige ånd (som Nyhus viser til i overskriften) skal hente sin kunnskap fra: «Han skal ta av mitt og forkynne det for dere», sier Jesus.

Og litt tidligere i avskjedstalen (Joh 14,26) gjør Jesus det klart at Den hellige ånd blir utsendt av Gud, og at «han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere». Det er altså ikke et budskap som motsier det som allerede er sagt, Jesus snakker om at skal komme.

Paulus

Så er spørsmålet hvordan Den hellige ånd skulle utføre sitt arbeid med å fullføre Jesu gudgitte budskap. I Kol 1,25 skriver Paulus at han er blitt en tjener for menigheten «i kraft av det forvalteroppdrag Gud har gitt meg for dere: å fullføre Guds ord» (se også Efes 3,2-7). (Dette innbefatter for øvrig det Nyhus også strever med å forstå; at Paulus er ikke-jødenes apostel.) Slik er det bibelske forfatterprinsippet. «De hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd» (2. Pet 1,21).

Når Paulus i Fil 3,12 bruker uttrykket at han «­jager etter» noe, har det ingenting med mangel på kunnskap eller forståelse å gjøre, men om en gang om å nå det store målet – Himmelen (se sammenhengen fra vers 11).

«De vises visdom»

Håvard Nyhus må gjerne hevde­ at jeg med dette enkle ­synet «blir stående igjen på perrongen» ­etter at kunnskapens tog har gått. Jeg tror rett og slett at min billett er til et annet tog som står for en annen slags kunnskap (1. Kor 1,17-25). Det holder for meg.

Når Bibelen leses «slavisk»

Postet: 19. februar 2014  Emner: , ,      kommentarer

Mitt innlegg i Vårt Land (papiravisen) 19. februar. Avisen startet 6. februar en debatt om Bibelens og kirkens forhold til slaveri

I Vårt Land 6. februar settes det opp som en forutsetning at Bibelen sier ja til slaveri, og bakteppet er den afrikanske slavehandelen på 1700- og 1800-tallet. Er dette riktig?

MYTE

Basert på måten artikkelen er utformet på, aksepterer biskop Tor B. Jørgensen premisset som ligger i følgende spørsmål: «Du vil altså fastslå at en praksis som Bibelen sier ja til, er i strid med Bibelen?»

Ved å akseptere formuleringen, bidrar biskopen til å bekrefte den populære myten om at Bibelen gir legitimitet til det vi er vant til å tenke på når det snakkes om slavehandel, altså den brutale handelen med afrikanere for noen få århundrer siden.

KAN BETY «TJENER»

I Efeserbrevet 6,5 skriver Paulus det slik (2011-oversettelsen): «Dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv, med respekt og ærefrykt og av et oppriktig hjerte». Her er altså det greske ordet doulos oversatt med «slave». Også 1978-oversettelsen bruker dette ordet, mens utgavene fra 1930 (Bibelselskapet) og 1988/2007 (Norsk Bibel) oversetter med «tjener», som også kan brukes. Og som Espen Ottosen også påpeker i et innlegg 10. februar, kan det hebraiske ordet «ebed» i Det gamle testamentet (for eksempel i 3.Mos.25,44) oversettes med både tjener, slave, arbeider og trell. Oversetternes ordvalg har altså betydning for hvilke tanker vi gjør oss.

DET SLAVERIET PAULUS OMTALER

Dette er imidlertid ikke hovedsaken her. Det viktige er å spørre hvilken form for slaveri det er Paulus omtaler. I boken «Gud? Kristen tro møter moderne skepsis» (2013) framholder Timothy Keller at det i Romerriket i det første århundret ikke var noen stor forskjell på slaver og frie. Med referanse til bøker av Murray J. Harris (1999) og Andrew Lincoln (1990) påpeker Keller at slavene ikke var holdt utenfor det øvrige samfunnet. De hadde samme lønn som øvrige borgere, pleide derfor ikke å være fattige og kunne spare opp penger til å kjøpe seg fri. Få var slaver på livstid, de fleste kunne bli fri innen 10-15 år og senest i slutten av 30-årene. Både i det romerske og greske samfunnet fantes det et bredt spekter av statuser mellom det å være slave og det å være fri. Slaver av greske eiere kunne ha eiendom, og også egne slaver, og de kunne ta på seg annet arbeid ved siden av slavepliktene. Ofte var det i eierens egen interesse å sette dem fri, for arbeidskraften deres kunne kjøpes billigere når de var frie. Selv om det skjedde mye som var urettferdig, fantes det ifølge Lincoln ingen generell opprørstemning blant slavene, og det var ikke gitt at alle ønsket å bli frie.

Antikkens slaveri, som Paulus uttaler seg om, var bygd på kontrakter, lojalitetsbånd og rollen som en slags tjener. Den tids herrer eide ikke slavens kropp, men bare hans eller hennes tid, evner og arbeidskraft.

BIBELEN FORDØMMER MENNESKERØVERE

Kontrasten er dermed stor til det slaveholdet vi tenker på, fra 1700- og 1800-tallet, som var utgangspunktet for den debatten som Vårt Land har startet. Her var slaven sin herres eiendom og kunne mishandles og drepes. Slaveholdet bygde på rasetenkning og var livsvarig.

Hva sier så Bibelen om den type slaveri, bygd på bortføring og handel? I 1.Tim. 1,10 fastslår den samme Paulus at blant andre «menneskerøvere» «strider mot den sunne lære». Og i 5. Mos 24,7 fastsettes det intet mindre enn dødsstraff «dersom en mann blir grepet i å røve en av sine brødre blant Israels barn og mishandle eller selge ham». Dette viser tilbake på 2. Mos 21,16, hvor det står at «den som stjeler et menneske og selger ham eller holder ham fanget, skal dø».

Dette er bakgrunnen for at de tidlige kristne ikke gikk til kamp mot den tids slaveri, og det gjør også biskopen i Sør-Hålogaland vel i å merke seg.

Blogg: Trykke eller ikke trykke? Det er spørsmålet

Postet: 30. januar 2013  Emner: , , , , ,     Kommentar: 1   kommentarer

Dagen-forside

Slik var hovedoppslaget til avisen Dagen onsdag 30. januar. Illustrasjonen er en faksimile fra den britiske avisen Sunday Times av en karikaturtegning laget av tegneren Gerald Scarfe. Sunday Times publiserte karikaturen 27. januar, som en kommentar til forrige ukes valg i Israel. Tegningen forestiller den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu som bygger en mur over palestinske menn, kvinner og barn med blod som sement.

27. januar er den internasjonale minnedagen for holocaust, og karikaturen ble møtt med krafitige protester. Israelske myndigheter mente den var antisemittisk. Redaktør Martin Ivens beklaget at tegningen virket støtende, mens aviseier Rupert Murdoch gikk enda lenger: På mikrobloggtjenesten Twitter presiserte han først at tegner Gerald Scarfe aldri har gjenspeilet Sunday Times’ holdninger (det er det jo lederartiklene som gjør, min anmerkning), men la til: – Vi skylder likevel alle en stor beklagelse på grunn av denne groteske, fornærmende karikaturtegningen.

Dagen og Vårt Land

Hvorfor skriver jeg om dette? Fordi oppslaget i Dagen er særlig interessant når man sammenligner med aviskollega Vårt Lands måte å presentere saken på, også det i onsdagens utgave. De om lag 4000 av oss som følger sjefredaktør Vebjørn Selbekk i Dagen og samfunnsredaktør Erling Rimehaug i Vårt Land på mikrobloggtjenesten Twitter, ble vitne til en diskusjon dem imellom som startet mandag kveld 28. januar. Begge bemerket da Sunday Times’ forsøk på å be om unnskyldning. På direkte spørsmål fra Rimehaug om Selbekk syntes trykkingen av karikaturen var «i orden», svarte Selbekk at han fant tegningen «smakløs», men at han ikke støttet kravene om beklagelse. Rimehaug erklærte på sin side at han ville ha beklaget dersom han satt med ansvar for å ha trykket karikaturen.  På nytt direkte spørsmål fra Rimehaug bekreftet Selbekk at han ville ha trykket karikaturen i form av en faksimile (kopi) i den hensikt å dokumentere hva saken dreier seg om. (Selbekk brukte samme argument i stormen han sto i som redaktør for avisa Magazinet (senere DagenMagazinet) i forbindelse med trykkingen av de danske Muhammed-karikaturene i 2006 – noe avisa for øvrig ikke var alene om i Norge).

Etter dette var jeg spent på hvordan de to avisene kom til å behandle saken. Tirsdag 29. januar publiserte Dagen faksimile av tegningen på sin nettside som illustrasjon til en artikkel om Rupert Murdochs beklagelse. Det er ikke uvanlig å anrette en sak ulikt på papir og nett, blant annet basert på en vurdering av hvor sterk effekten er på ulike plattformer, men neste dag var altså faksimilen også å finne i papiravisen. På forsiden med tittelen «Er dette jødehat?» – ledsaget av en halvannen sides egenprodusert artikkel på innsidene. Vårt Land nøyde seg med å gjengi en NTB-melding over én spalte, illustrert med et fotografi av Netanyahu.

Begrunnelsen for å trykke/ikke trykke

Det ble ny diskusjon på Twitter, blant annet forårsaket av at undertegnede tok bilde av forsiden og lenket til den på det sosiale mediet. Jeg syntes det var interessant at Selbekk og Dagen hadde konkludert med at de ønsket å vise karikaturen. Kort tid etter svarte Selbekk meg at dette, i likhet med Muhammed-karikaturene, ble gjort for å dokumentere, ikke for å provosere. Så la han selv ut bilde av forsiden sin på Twitter. Erling Rimehaug meldte seg på diskusjonen ved å si at han hadde problemer med å se at hensikten med trykkingen er avgjørende for om man skal publisere eller ikke. Han innså, skrev han, at det noen ganger er nødvendig å vise hva saken dreier seg om – og påpekte at Vårt Land har trykket iranske antijødiske karikaturer. Da var det snakk om å «kildelegge påstanden om iransk anti-semittisme», begrunnet han. Men i saken om Netanyahu-karikaturen mente han det var mulig å «referere uten å vise». Vebjørn Selbekk konstaterte at leserne av Vårt Land måtte gå til Dagen for å se hva saken dreier seg om.

Faren for å krenke

I den senere diskusjonen på Twitter kom det fram at de to redaktørene vektlegger et bestemt hensyn ulikt – faren for å krenke andre: Erling Rimehaug erklærte at Vårt Land «vil i hvert tilfelle vurdere behovet for dokumentasjon opp mot det å krenke andre – noe vi ikke gjør unødig.» Rimehaug mente, på spørsmål fra Selbekk, at Dagens trykking av karikaturen er «grovt mot israelere. Men krenker ikke jøder generelt». Selv bidro jeg til debatten med å si meg enig med Selbekk i at det er forskjell på å dokumentere og å provosere, men la til: «Er det sikkert at de som blir såret, ser forskjellen?» «Nei, men skal de (som blir såret, min anmerkning) ha vetrorett fordi de ikke klarer å se forskjellen,» svarte Dagen-redaktøren.

Dette siste poenget fra Vebjørn Selbekk illustrerer redaktørens dilemma på en god måte. Han eller hun må først vurdere om en sak som kan såre andre, er viktig nok til å sette søkelys på. Faller redaktøren ned på at svaret er ja, må han eller hun deretter ta stilling til hvilke virkemidler, for eksempel illustrasjoner, som skal brukes. Dersom det er selve illustrasjonen som er poenget, slik som i dette tilfellet, er jeg enig med Dagen-redaktøren i at en avgjørelse om å skrive om saken, naturlig følges av å også bruke illustrasjonen ( jeg har jo også valgt å bruke mitt fotografi av avisforsiden som illustrasjon til dette altfor lange blogginnlegget).

Viktig nok?

Likevel kan jeg ikke fri meg for en viss tvil om hvorvidt saken er viktig nok til å bære Dagens førsteside. Jeg sitter med en liten følelse av at Dagens redaksjon har lett etter en vinkling som er aktverdig nok til å bruke karikaturen. Jeg savner også en kommentarartikkel som tar opp de prinsipielle sidene som den viktige diskusjonen på Twitter har dreid seg om.

– Jeg antar at dere veide hensynet til å såre opp mot hvor viktig dere mente saken var, skrev jeg til Vebjørn Selbekk på Twitter. – Alltid lurt å vurdere konsekvenser av oppslag, svarte Dagen-redaktøren.

Og det er det jo få som har mer erfaring enn Vebjørn Selbekk med.

 

 

Dagens bibelord - Joh 13,2-12

2 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. 3 Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. 4 Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. 5 Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. 6 Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» 7 Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» 8 «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. 9 Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» 10 Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» 11 For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
   
12 Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere?

Joh 13,2-12
 De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham.
Les mer