I skvis mellom evolusjon og ung-jord-kreasjonisme

Når de mest engasjerte debatterer evolusjon og kreasjonisme, henger de færreste av oss med i svingene. Jeg vil tro at de aller fleste kristne ikke tenker mer komplisert om dette enn at Gud skapte, ikke hvordan Gud skapte, og vi er kalt til å gi Gud ære også for skaperverket: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje ble de til og ble de skapt» (Joh.Åp 4:11). Derfor har jeg ingen problem med å bære merkelappen kreasjonist.

Mange opplever nok evolusjonsteorien som en trussel mot Bibelens troverdighet, spesielt fordi den ofte nyttes i en ateistisk argumentasjon: Alt handler om naturlig utvalg, tilfeldigheter og rikelig med tid. Skråsikkerheten er påfallende, og under temaet utviklingslæren slår Store Norske Leksikon følgende fast: «Det hersker i dag ingen tvil om at alle livsformer på jorda er et resultat av en evolusjonsprosess». Stilt overfor en slik freidighet er det lett å forstå at mange kristne tar avstand fra evolusjonstanken, fordi Gud lett blir redusert til Igangsetteren, ikke Skaperen. For kristne som uttaler seg støttende om evolusjon, blir kommunikasjonen utfordrende fordi mange har vansker med å skille mellom mikroevolusjon (det vi i mine tenår gjerne kalte naturlig utvikling) og makroevolusjon.

På den andre siden gjør ung-jord-kreasjonister et iherdig – og ofte prisverdig – arbeid med å forsvare at jorden ble skapt for 6000 år siden, og at storflommen på Noas tid forklarer mange av de funn og fenomener som avdekkes i naturen. Ettersom jeg forstår, er et hovedpoeng her at død før syndefallet kommer i strid med Romerbrevet 5:12 («… likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden …»). Etter min mening er det en for smal tolkning, da det her handler om menneskets åndelige og legemlige død.

Skal en legge et bibelsk virkelighetsbilde til grunn, undrer det meg at det vondes opprinnelse er så fraværende i debatten. Bibelen gir oss bare antydninger om dette, men Jesus sier i Lukas 10:18 at han «så Satan falle ned fra himmelen som et lyn». Også de billedlige skildringene av Babels og Tyrus’ fyrste i Jesaja 14:11ff og Esekiel 28:11ff er blant bibelavsnittene som underbygger forståelsen av et dramatisk og katastrofalt fall i engleverdenen, med tilhørende konsekvens for det skapte.

Under dette temaet skriver den tyske teologen Erich Sauer i 1937 i boken «Evangeliets morgenrøde» (for øvrig rosende omtalt av Ole Hallesby): «Alle enkeltheter unndrar seg vår kunnskap. Bare dette er sikkert, at død og fordervelse har herjet på jorden i plante- og dyreverdenen fra de tidligste tider, og allerede lenge før menneskenes tid. Dette beviser de geologiske lag og utviklingen i urtidens dyreverden på det tydeligste. Jordlagene under oss er likefrem en uhyre kirkegård, omgitt av en steinåker» (side 33).

Denne posisjonen er det altså mange bibeltro lærere som har hatt, og fortsatt har. Sauer skriver videre: «På denne måten skulle det også være mulig å finne en formidling mellom den bibelske og naturfilosofiske lære om hvordan verden er oppstått». Jeg tror på en skapelse for 6000 år siden, men har Gud lenge før dette skapt og dømt denne verden utenfor det som er beskrevet i Bibelen, rokker ikke det noe ved tilliten til Guds inspirerte ord.