Råd fra ImF og kretsene datert 12. august 2021

Vi ser alle fram til et mer normalisert samfunn med tanke på pandemien vi har vært gjennom, og regjeringen har nylig antydet at vi kan håpe på dette når september er omme. Foran oppstarten av et nytt semester minner vi likevel om hva som er gjeldende retningslinjer angående smittevern i Norge. Vi er fortsatt i trinn 3 av regjeringens gjenåpningsplan (se lenke nederst).

Anbefalinger for hele landet

Hold 1 meter avstand. Hold hendende rene. Hold deg hjemme hvis du er syk.

For møter og gudstjenester

Fra mandag 2. august defineres en samling av personer i regi av ekstern aktør på vegne av bedrifter og organisasjoner, som et offentlig arrangement.

Personer som ikke er beskyttet og som kommer fra områder med høyt smittetrykk, bør ikke oppsøke arrangementer i andre kommuner.

Innendørs gjelder inntil 400 personer (200 x 2 kohorter) uten faste tilviste sitteplasser, men 1000 (500 x 2) hvis alle sitter på faste tilviste plasser.

Samlinger for barn og unge er fortsatt unntatt for 1-meters regelen der det er nødvendig for å utøve aktiviteten.

Sosial kontakt i private hjem (huskirker, bibelgrupper …)

Anbefaling om maks 20 gjester, og oppfordring om å møtes utendørs. Ved besøk hjemme regnes ikke beskyttede (fullvaksinerte, de med 1 dose vaksine etter tre uker, de som har hatt covid-19 siste 6 måneder) med i antallsbegrensningen, men det må fortsatt være mulig å holde avstand.

Beskyttede kan i private sammenhenger, slik som hjemme, ha nær sosial kontakt (under en meter) med andre beskyttede og ubeskyttede som ikke er i risikogruppen.

Ellers minner vi om at …

  • noen områder har strengere tiltak som en der må forholde seg til
  • fremførelse av sang av solister eller mindre grupper kan medføre økt fare for smittespredning, og det anbefales derfor noe ekstra avstand i slike tilfeller
  • ved fellessang anbefales økt avstand
  • at en er bevisst på å holde avstand også etter at samlingen er slutt

Oppstart av nytt semester

Vi gjentar vår påminnelse fra før sommerferien. Etter en lang periode med både møteforbud og tunge restriksjoner, er det mange av våre forsamlinger og fellesskap som trenger en ny giv. Noen mennesker har kommet på avstand fra fellesskapet og trenger på nytt å se betydning av å faktisk samles om Guds ord, bønn, nattverd og fellesskap. Vi oppfordrer derfor alle styrer om å legge til rette for en samlingsfest eller lignende, der en kan feire at vi igjen kan samles fritt, og minne hverandre på gode grunner for at vi bør samles i Guds forsamling. Vurder gjerne å sende personlig invitasjon til alle medlemmer / tilhørige for å vise at dere vil ha dem med videre. Ta gjerne kontakt med kretsen for innspill / hjelp / ideer til kick-off.

 

Vennlig hilsen

 

Erik Furnes, generalsekretær for ImF                                   kretslederne

 

Lenke fra regjeringen:  https://www.regjeringen.no/no/tema/Koronasituasjonen/plan-for-gradvis-gjenapning/id2842645/

 

Driftsstyrelederen ved Ellingsrudåsen skole avslører både at han ikke vet hva diskriminering er, og at han synes det er greit at skolen selv diskriminerer. Er det «innafor i dagens samfunn»?

Siden 15. januar har Vårt Land skrevet om at flere skoler i Oslo har sagt opp avtalen om praksissamarbeid med NLA Høgskolen. Årsaken er at den misjonseide høyskolen har opplyst om i sitt reviderte – og lovpålagte – verdidokument at NLA står i en tradisjon – en historisk bakgrunn – som har et klassisk og verdensvidt kristent ekteskapssyn.

23.januar står driftsstyreleder Tommy Monge ved Ellingsrudåsen skole fram i Vårt Land og forsvarer den ellers tause skoleledelsens avgjørelse. Under forutsetning av at han er riktig sitert, er det bemerkelsesverdige argumenter vi får høre.

«Jeg oppfatter ordlyden i NLAs verdidokument som mer diskriminerende enn at enkelte studenter ikke får praksisplass på skolen» (min uthevelse). Monge innrømmer altså uttrykkelig at skolens avtalebrudd er diskriminerende (bare litt mindre sådan enn slik Monge ser på NLAs verdidokument).

«I dagens samfunn», altså, kan man lovløst diskriminere dem man er uenig med

Uanfektet av dette sier driftsstyrelederen videre at han «synes signalet skolen vår sender ved å avslutte samarbeidet med NLA, er viktigst. Vi ønsker å signalisere at vi tar avstand fra NLAs syn på homofilt samliv. Det mener vi er helt innafor å gjøre i dagens samfunn» (min uthevelse). «I dagens samfunn», altså, kan man lovløst diskriminere dem man er uenig med. Ja, Monge unnslår seg ikke for å mene at skolens opptreden er «et eksempel til etterfølgelse».

På journalistens spørsmål om hva slags trussel NLAs praksisstudenter utgjør mot skolens verdier, svarer driftsstyrelederen at «Ellingsrudåsen Skole arbeider hver dag med mangfold og likeverd. Når en utdanningsinstitusjon har et så snevert syn på samliv, er ikke dette i tråd med verdiene skolen ønsker å stå inne for». Med tanke på ansattes samlivssyn svarer han at «på skolen er det elever og ansatte med ulikt livssyn, etnisitet og religion. Alle er like mye verdt, uavhengig av deres livssyn.»

Men dette mangfoldet, likeverdet og livssynsfriheten har altså sine klare begrensninger på Ellingsrudåsen skole, og et ekteskapssyn som ikke er mer «snevert» enn at det er likestilt lære i Den norske kirke, havner utenfor.

Driftsstyreleder Tommy Monge og de aktuelle rektorene bør for det første lære seg diskrimineringslovens skjelning mellom lovlig forskjellsbehandling i den hensikt å kunne oppnå formålet med en virksomhet, og diskriminering. Det har eksempelvis kristne friskoler gjort. Da kan jo Oslo-skolene begynne med å lytte til diskriminerings- og likestillingsombudet (Vårt Land 25. januar), som naturlig nok sier at det i dette tilfellet er skolene som diskriminerer NLA-studentene og ikke omvendt.

De kan også låne øre til menneskerettighetsforsker Hadi Strømmen Lile, som i Vårt Land 21. og 23. januar sier det samme som ombudet. Førsteamanuensen legger til at det «ikke er noe grunnlag for å si at en konservativ tro på ekteskap er i strid med noen menneskerettighetskonvensjoner». Han presiserer også at «homofilt ekteskap ikke er en juridisk menneskerettighet».

Det som bør være «innafor å gjøre i dagens samfunn», er å sette seg inn i det lovverket som regulerer den virksomheten man opererer innenfor, ikke å handle etter ny-moralsk forgodtbefinnende under dekke av folkeopinionen.

BILDETEKST: Ellingsrudåsen skole fotografert i 2007. FOTO: Chell Hill. Kilde: Wikimedia Commons 

En kortere versjon ble første gang publisert i Vårt Lands papirutgave 29.01.21.

Det er en lovløs argumentasjon Arild Børge Skjæveland (Sp) legger for dagen når han forsvarer tilskuddsnekt til kristne lag og foreninger med en klassisk kristen samlivsetikk.

Jeg har måttet bruke tid på å fordøye intervjuet med Sp-politikeren i Jærbladet 7. januar. Skjæveland er altså leder for hovedutvalg for samfunn og kultur i Klepp. Han var med i en politisk arbeidsgruppe som har lagt fram flertallsforslag om å kreve at lag og organisasjoner som skal kunne få driftstilskudd, må «rekna alle medlemmer/deltakarar som likeverdige når det gjeld å kunne veljast til styre, tillitsverv og posisjonar, uavhengig av samlivsform, seksuell orientering, kjønn eller etnisitet». Noe annet mener de vil være diskriminering.

Jeg undres på om Skjæveland & Co har tenkt på at valgloven i Norge ikke oppfyller alle disse kravene når det gjelder å kunne velges til de politiske posisjonene som de selv innehar. Nok om det.

Journalist Åge Bjørnevik treffer spikeren på hodet når han spør om «ein 10-åring i rullestol har krav på å få vera med på det lokale fotballaget for at klubben skal kunna få driftstilskot».

Her må Skjæveland ut i robåten («… vil alltid vera grenseoppgangar», «… nok ikkje realistisk at alle kan vera med på alt»). Det han derimot ikke synes å være klar over, er at likestillings- og diskrimineringsloven nettopp tar høyde for en slik situasjon. Paragraf 9 har overskriften «Lovlig forskjellsbehandling», og forarbeidene fastslår at «ikke all forskjellsbehandling er diskriminering».

I paragrafen står det slik: «I arbeidsforhold og ved valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse (min kursivering), seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bare tillatt hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket, og vilkårene i første ledd er oppfylt.» (Tilsvarende i arbeidsmiljøvoven, paragraf 13-3.)

Denne paragrafen gjelder altså for ansettelser, men den trekker opp en prinsipiell forskjell mellom lovlig forskjellsbehandling og diskriminering som vi trenger å ha klart for oss også i denne saken. I forarbeidene utdypes det at «forskjellsbehandling på grunn av religion, tro, funksjonsnedsettelse (der var det igjen) eller seksuell orientering ikke skal regnes som diskriminering dersom slike egenskaper utgjør et regulært og avgjørende yrkesmessig krav på grunn av yrkesvirksomhetens natur eller den sammenheng den utføres i, forutsatt at målet er legitimt og kravet er proporsjonalt.» Referansen er til rammedirektiv fra EU. En rullestolbruker som på ellers like vilkår eksempelvis søker jobb som linjemontør i Statnett, vil kunne forskjellsbehandles på grunnlag av funksjonsnedsettelsen.

Norsk diskrimineringslovgivning tar høyde for at det finnes faktorer det er lovlig å forskjellsbehandle ut fra

Poenget med å trekke fram dette er ikke å legge stein til byrden for mennesker med funksjonsnedsettelser, men å vise at ny norsk diskrimineringslovgivning faktisk tar høyde for at det finnes faktorer det er lovlig å forskjellsbehandle ut fra. Og det handler altså ikke bare om ting man forbinder med konservative kristne, men faktisk også om noe rent kroppslig og allment.

I intervjuet fortsetter Skjæveland roturen som journalistens spørsmål brakte ham ut på: «Etter mitt syn er fysiske hindringar for å vera med på aktivitet – som for eksempel eit handikap – noko anna enn menneskeskapte hindringar», blir han sitert på. At «kjønn, etnisitet, seksuell legning eller samlivsform» skulle være relevant for om noen kan velges til et styre, er for ham en slik «menneskeskapt hindring».

Det gledelige her er at Skjæveland synes å anerkjenne at mennesker, med eller uten funksjonsnedsettelse, er skapt av noe utenfor seg selv (skal vi tørre å si Gud?). Men det Skjæveland ikke vedstår seg, er at lovgiverne har tatt høyde for at mennesker man ansetter i en jobb eller velger til et tillitsverv, faktisk må kunne forventes å utøve dette på en måte som «er nødvendig for å oppnå formålet» (jf. første ledd i ovennevnte paragraf 9). På samme måte som Senterpartiet kan unnlate å ansette en uttalt EU-tilhenger som generalsekretær, kan en kristen organisasjon på prinsipielt grunnlag unnlate å velge mennesker til tillitsverv som gjennom sitt liv motsier organisasjonens formål.

Dette er ikke en «menneskeskapt hindring» eller diskriminering, Arild Børge Skjæveland, det er sunn fornuft og norsk lov.

Først publisert i papirutgaven av Jærbladet 29.01.21.   

BILDETEKST: Strendene, som her på Sele, er noe av det Klepp kommune er kjent for. Skal kommunen nå også bli kjent for å nekte kristne lag og foreninger driftstilskudd på grunnlag av klassisk og verdensvid kristen samlivsetikk og lovmessige kunnskapsløshet?

I Stavanger kommune er visst noens skattepenger mindre verdt enn andres – i alle fall om vi skal legge et forslag fra Arbeiderpartiet og Rødt til grunn.

Kommunaldirektøren i Stavanger vurderer nå «hvorvidt det er mulig å nekte utbetaling av støtte til Norsk Luthersk Misjonssamband». Også andre organisasjoners holdninger skal granskes opp mot «kommunens verdier». Det går fram av et vedtak i utvalg for kultur, idrett og samfunnsdialog i Stavanger kommune 11. november i fjor. Forslaget ble satt fram av Arbeiderpartiet og Rødt, men vedtatt også med stemmene fra H og Frp. Det er aktualisert av debatten som nå foregår om å nekte tilskudd til kristne lag, foreninger og friskoler i Klepp kommune på bakgrunn av ekteskapssyn.

Saken i Stavanger gjaldt fordeling av driftstilskudd til barne- og ungdomsarbeid i 2020. Forslagsstillerne hadde fått med seg medieoppmerksomheten omkring NLMs oppdaterte normallover for menigheter og forsamlinger. Her er det en åpning for, i siste instans, å ekskludere medlemmer som aktivt og bevisst motarbeider organisasjonens formål (Vårt Land 22.10.20 og 26.10.20).

Formålet med tilskuddsordningen i Stavanger kommune er å «støtte drift av frivillig, åpent og generelt barne- og ungdomsarbeid i Stavanger kommune. Aktivitetene skal være tilgjengelige for barn og unge, uavhengig av sosial status, kulturell bakgrunn, religiøs orientering, kjønnslegning og seksuell orientering.» Hvordan normallovene fra NLM eventuelt skulle komme i strid med en slik formulering, blir det interessant å lese kommunaldirektørens vurdering av.

Forslagsstiller Dag Mossige, som representerer et parti som selv har en eksklusjonsparagraf, skriver videre i forslaget at «Stavanger kommune er en åpen, inkluderende, og mangfoldig by. Det er uforenelig med våre verdier å gi driftstilskudd til barne- og ungdomsarbeid til en organisasjon som bedriver en tilsynelatende svært ekskluderende praksis ovenfor egne medlemmer.» Det er verdt å merke seg adverbet «tilsynelatende».

Man kan spørre om politikerne med god samvittighet kan ta imot skatteinnbetalingene fra disse innbyggerne

«… uforenlig med våre verdier», altså (min kursivering). Hvem er «våre», og hvem skjuler seg bak «kommunens verdier»? Stavanger kommune må etter dette være å forstå som et privat interessefellesskap som setter seg til doms over og graderer andre som driver lovlig virksomhet. Da kan man i neste omgang spørre om politikerne med god samvittighet kan ta imot skatteinnbetalingene fra disse innbyggerne, penger som inngår i den potten som Mossige og hans politikerkolleger fordeler.

Dag Mossige kan kanskje også forklare hvordan hans ønskede gradering av innbyggeres verdier samsvarer med programerklæringen fra hans egen utvalgsleder, Arnt Heikki Steinbakk, i Rogalands Avis 4. november 2019:

«Kultur og idrett inspirerer, danner, inkluderer og åpner dører mot omverdenen. (…) Vi vil bryte ned barrierer og jobbe for et sterkt fellesskap på tross av ulikheter, og senke terskelen for deltakelse i fritids- og kulturtilbud og jobbe aktivt for at flest mulig får anledning til å delta. En sterk frivillig sektor bygger opp om vårt demokrati og skaper verdier for mennesker og samfunn. Gjennom opplevelser og mestring, aktivitet og rekreasjon, utvikler vi oss som mennesker og strekker oss mot et sterkere samhold.»

Til tross for fagre ord er det slik blant sosialister at «noen er likere enn andre»

At det – til tross for fagre ord – uansett er slik blant sosialister at «noen er likere enn andre», forutså George Orwell i «Animal Farm». At tenkningen støttes av borgerlige H og Frp, er foruroligende.

BILDE: Vågen i Stavanger. Foto fra 2007 av Odd Inge Worsøe. Kilde: Wikimedia Commons.

Først publisert i Stavanger Aftenblad, Dagen og Vårt Land (19.01.21).

Denne julehøytiden har Johannes-prologen vært en del i tankene mine. Vers 12 og 13:

“… alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud“.

Da jeg hørte disse versene bli lest ved middagsbordet 1. juledag, slo det meg at det var noe kjent her. Tankene mine gikk til Marias bebudelse i Lukas 1. Maria spør engelen Gabriel i v. 34:

Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?” 

Hun får svar i neste vers:

Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.”

Er det en forbindelse her?

At den nye fødselen som omhandler den troende, ikke er “av blod”, innebærer ifølge kommentarene i Bibelen Ressurs at den ikke er ved kroppslig slektskap eller foreldre. At fødselen ikke er “kjøds vilje”, sier oss at den ikke har skjedd ved egen prestasjon. At den for det tredje heller ikke skjer “av manns vilje”, betyr at det ikke er gjort av en annen person.

Jomfrufødselen

Dette kan vi tenke åndelig rundt, og det med rette. Men for første gang slo det meg at det kanskje også var en mer konkret parallell her, og at den går til Jesu underbare fødsel som menneske – inkarnasjonen som vi feirer i julen.

Likhetene synes med ett åpenbare: Jesus ble heller ikke født “av blod” – han hadde i alle fall bare én biologisk forelder. Ganske særlig ble han ikke født av “kjøds vilje” eller “manns vilje”. Maria understreker at hun “ikke vet av mann” – hun var en jomfru, hun var ikke “kommet sammen ” med sin forlovede, Josef, som Matteus utdyper (1,18).

Variant

Inneholder Johannes-prologen dermed også en henvisning til jomfrufødselen? 

Ingen ny tanke (!), viser det seg. Anfin Skaaheim skriver i fortolkningsserien Bibelverket at gamle latinske tekster har en ordstilling i Joh 1,13 som må oversettes slik: “Han som ikke” … er født …  Entall i stedet for flertall (“De er ikke”), altså. Varianten “Han som ikke” finnes imidlertid ikke i de greske tekstene, og denne formen er sannsynligvis derfor lagt til i de latinske oversettelsene ut fra tanken om å få inn jomfrufødselen også hos Johannes.

Det er all grunn til å tro at Johannes visste om Jesu underbare fødsel, og at han ganske enkelt forutsetter det kjent i sin evangelietekst. Men selv om likheten ikke nødvendigvis går direkte fram av ordlyden, talte det uansett til meg. “Den Høyestes kraft skal overskygge deg”, sa engelen til Maria (Luk 1,35). Å være “født ovenfra” er en vanlig måte å utlegge Joh 1,13 på. Også vår fødsel som troende skjer på underfullt vis!

Også Nikodemus går veien om morslivet i sitt forsøk på å forstå et menneskets nye fødsel som troende: “Kan han vel annen gang komme inn i sitt mors liv og bli født?” (Joh 3,4). Spørsmålet lyder retorisk, som om Nikodemus anser svaret som gitt. Det egentlig spørsmålet kommer i v. 9, og er en kopi av Marias: “Hvordan kan dette skje?” 

Brødre

Hebreerbrevets to første kapitler, som gjorde inntrykk på meg like før jul, svarer på sin måte. Jeg siterer 2,9-11:

Men han som for en kort tid var satt lavere enn englene, Jesus, ham ser vi kronet med herlighet og ære fordi han led døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle.

10 Da han førte mange barn til herlighet, sømmet det seg for ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser.

11For både han som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre.

“… alle av én”, “… kalle dem brødre”.

Du forunderlige Gud!

Covid-19: Råd fra ImF for resten av 2020

ImF og kretsene sendte ut råd for lokalt misjonsarbeid den 6.november med varighet på to uker. Nå oppdaterer vi rådet, og siden vi nærmer oss en årstid med tradisjonelt mindre møteaktivitet, er rådet gjeldende ut 2020.
Vi konstaterer Regjeringens og Folkehelseinstituttets signal per 18.november om at

  • økning i smittespredningen har flatet ut
  • smittetrykket er likevel fortsatt høyt
  • det er til dels store lokale variasjoner

På bakgrunn av dette er vårt råd

  • at en fortsatt viser et stort samfunnsansvar for å slå ned pandemien
  • å unngå unødige reiser og ha strenge tiltak ved gjennomføring av arrangement
  • at de som er ansvarlig for arrangementer følger nøye med på smittesituasjonen i sin region og setter seg inn i retningslinjene lokalt
  • at en særlig har et våkent blikk for arbeid blant unge

Utdyping:

Sammenlignet med for to uker siden, er ikke ImF så kategorisk i sitt råd nå om å avlyse alle arrangement. Grunnen er at det er såpass store lokale variasjoner. På grunn av økt lokal smittespredning er det i noen kommuner innført smittevernforskrifter som er strengere enn den nasjonale Covid-19-forskriften. Vi ber alle sørge for at de er godt oppdatert på eventuelle lokale forskrifter i kommuner hvor dere har arbeid. Se på kommunens nettsider, og kretsledere kan kontaktes for nærmere råd.

Vi anbefaler at arrangement som inviterer personer fra forskjellige deler av deres region/krets bør unngås for å unngå smittespredning til flere områder. Tradisjonelle juletrefester bør unngås, slik det ser ut nå.

Hovedregelen nasjonalt for samlinger er at en maksimalt kan samle 50 deltakere der en overholder minsteavstand på en meter fra skulder til skulder, og det gjelder i alle retninger. For Bergens-regionen er antallet 20. Eneste unntak for regelen er lokaler med fastmonterte seter (i ImF gjelder det vel bare Fredheim i Sandnes) der en kan ha 200 deltakere.

Ved samlinger skal en registrere alle deltakere, lister skal slettes etter 14 dager, en skal ha samme sitteplass under arrangementet, og en bør ha møteverter som henviser møtedeltakere til sine plasser. Forsamlingssang kan spre virus lenger ut enn vanlig samtale, så vi anbefaler større avstand enn 1-meteren.

Erfaringsmessig er det før og etter møte/gudstjeneste at overhold av smittevern er vanskeligst. Derfor må arrangør være spesielt påpasselige her. En må ha god avstand på vei inn/ut av lokalet, ute i gangen og også ute på parkeringsplassen. «Mingling» er ikke lov. Kaffe og kaffemat må unngås etter møte. Appen meet316 er et godt hjelpemiddel for å skape forutsigbarhet for deltakere og arrangør når det nå er så klare begrensninger på deltakerantall.

Så vil vi påpeke et paradoks: Tilbud for unge bør være et prioritert område, samtidig som vi vet at det er i aldersgruppen 13-19 år at smitten øker mest. Unge står i en viktig brytningstid i livet, og dersom en nå mister kontakten med dem, kan det være for godt. Derfor bør en gjøre sitt ytterste for å opprettholde ungdoms-relaterte tilbud. Men erfaringen er også at det er vanskeligst å overholde avstandsregler for denne aldersgruppen. Bruk eksisterende kohorter fra skolehverdagen der det er mulig, ha tydelige skiller mellom kohortene, og vær tydelig på konsekvens dersom avstandsregler ikke overholdes.

Til slutt: Den annonserte Lederdagen 7.november ble avlyst de aller fleste steder, men video-ressursene vil bli liggende ute på imf.no. Vi håper ikke dette vil gå i glemmeboka, og oppfordrer sterkt om at de tas i bruk når det vurderes som forsvarlig. Inntil videre minner vi om noe som blir understreket i en av videoene: «Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet» (1.Tim 2:12).

Vennlig hilsen
Erik Furnes, generalsekretær for ImF 

Slik Bjørn Kristoffer Bore nå definerer diskusjonen mellom hans egen avis og Dagbladet, setter sjefredaktøren seg i overhengende fare for å fremmedgjøre mange lesere.

I sin kommentar i Vårt Land lørdag 20. juni bruker sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore sterke ord i et tilsvar til sin tidligere kollega i Dagbladet, redaktør John Olav Egeland. Bore kaller Egeland – eller en eventuell annen lederskribent – for «en litt spesiell messias» som er ute etter å «dømme Den norske kirkes levende og døde». Det er en ordbruk som skiller seg skarpt fra den samlende innestemmen som Vårt Land så ofte (for ofte?) anbefaler.

John Olav Egeland

Redaktør John Olav Egeland i Dagbladet er her fotografert på Nordiske Mediedager i 2013. FOTO: Markus Gevelt/Nordiske Mediedager/Tabloidsnekkerne/Wikimedia Commons

Det er Dagbladets usignerte lederartikkel 10. juni som har påkalt Bores vrede. Lederen avsluttes med en påpekning av at den største kategorien av de stemmeberettigede i Den norske kirke (DNK) er ikke-kristne (42,1 prosent, ifølge Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning, Kifo). 31,4 prosent regnet seg som «personlig kristen» og 26,4 prosent som «kristen». «Det er absurd, foruroligende og viser at dagens hybrid-kirke står på vaklende føtter», mener Dagbladet.

Yrkesbror Bjørn Kristoffer Bore velger nå å hente fram et allment og negativt syn på pietismen for å beskrive Egeland og Dagbladet. Som alternativ til den personlige omvendelsen som Philipp Jacob Spener («pietismens far») mente var nødvendig (herav uttrykket «personlig kristen»), setter redaktøren uttrykk som «tradisjon, verdier, ritualer og rom». Bore avslutter riktignok med å erkjenne at det er «en stor utfordring for Den norske kirke» at 42 prosent av kirkemedlemmene ikke kaller seg kristne. Men med nok et sterkt ladet uttrykk legger han til at «disse 42 prosentene bør også føle seg friere til å kalle seg kristne, og ikke la Egelands religiøse politi eller andre pietister holde tilbake deres frimodighet».

Jeg skiller lag med Bores argumentasjon og befinner meg blant de allment utskjelte pietistene

Det er her jeg som «personlig kristen» og ansatt i Indremisjonsforbundet (ImF) må erkjenne at jeg skiller lag med Bores argumentasjon og befinner meg blant de allment utskjelte pietistene. I en vekkelsesbevegelse som ImF er en del av, erkjenner vi – og forsøker å ta på alvor – at Gud gjennom Jesus og det åpenbarte og overleverte bibelordet faktisk stiller mennesket på valg mellom to veier i og ut av jordelivet. Vi tror ikke at det folk måtte ha, eller ikke ha, frimodighet til å «kalle seg», er det avgjørende, men om de har besvart Guds kall til frelse og bekjenner Jesunavnet (og her kan noen helt klart være «underveis», som Bore også skriver). Det er verken vi, John Olav Egeland eller andre mennesker som har med å «dømme» eller skille mellom «levende og døde» i DNK eller andre trossamfunn, men det gudsinspirerte bibelordet (f.eks. Joh 12,48), som er gitt oss å forkynne.

Vårt Lands fremste meningsbærer oppleves i denne diskusjonen å være lite opptatt av innholdet i folks tro og legger desto større vekt på et menneskelig behov for tilhørighet og seremonier

Vårt Lands fremste meningsbærer oppleves i denne diskusjonen å være lite opptatt av innholdet i folks tro og legger desto større vekt på et menneskelig behov for tilhørighet og seremonier. Da det for få dager siden eksempelvis ble kjent at pinsemenigheten Filadelfiakirken Oslo ikke lenger har troendes dåp som medlemskriterium, mente Vårt Land på lederplass (19. juni) derimot at man hadde «gått litt fort i svingene» og etterlyste en «grundig teologisk drøfting». Når det gjelder spørsmål som handler om menneskers frelse – som er det nivået Bjørn Kristoffer Bore nå har løftet debatten mellom Vårt Land og Dagbladet opp på – er det nødvendig med en tilsvarende grundighet, alvor og overveid ordvalg. 

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 24. juni 2020. 

«Jeg har lov til alt – men ikke alt gagner». Vår tid har et skrikende behov for at noen fortsatt taler et pauli ord inn i den.

På 100-årsfesten for Dagen hilste jeg jubilanten med at avisen har samme verdensbilde som jeg, og at det er få andre meningsbærende dagsaviser jeg kan si det samme om.

Som konservativ kristen bygger jeg mitt verdensbilde – world view på engelsk – på klassisk kristen tro. Langt på vei har også det norske samfunnet gjort det i hundrevis av år, men dette utfordres kraftig i vår tid.

Normer oppfattes i vår tid som noe negativt, noe som begrenser individets «frihet». Da svekker man samtidig en av samfunnets grunnvoller

Da jeg gikk på videregående skole midt på 80-tallet, lærte vi at fem grunnleggende prosesser må være til stede for at et samfunn skal kunne bestå: rekruttering, sosialisering, produksjon, fordeling og regulering av atferd. Sosialiseringsprosessen går ut på at den enkelte lærer seg normer, verdier, kunnskap og ferdigheter som blir sett på som nødvendige for at han eller hun skal kunne leve i fellesskapet. Gjennom denne prosessen blir mange av normene internalisert – gjort til våre egne.

Jeg tror dette er kunnskap som står seg også i dag. Problemet er bare at normer – anerkjente regler – i vår tid oppfattes som noe negativt, noe som begrenser individets «frihet». Da svekker man samtidig en av samfunnets grunnvoller.

Ateisten, filosofen og sosiologen Jürgen Habermas siteres på følgende: «Universell egalitarisme (likhet, min anm.), fra hvor idealene utløper om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv etter den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. Denne arven, vesentlig uforandret, har vært kilden til kontinuerlig kritisk vurdering og re-tolkning. Til denne dag finnes det ingen alternativ (…) Alt annet er bare postmoderne snakk.»

Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve

I et innlegg i Dagen 6. mars i år poengterte jeg, i tråd med Habermas, at Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve, og at Han som vår skaper har rett til det. Allerede i 2. Mos 19,5 (jf. 5. Mos 10,14) kunngjør Gud gjennom Moses at «hele jorden er min». I Sal 24,1 skriver David – inspirert av Gud – at «Jorden hører Herren til – og alt det som fyller den og de som bor der» (jf. Sal 50,12 og 89,12).

Fra 2. Mos 20 og utover gir Gud en rekke lover: de ti bud, om forskjell på uaktsomt og forsettlig drap og erstatning etter skade (2. Mos 21), om rettssikkerhet og bestikkelser (2. Mos 23), om hviledag (2. Mos 35), om ikke å holde tilbake viktige opplysninger (3. Mos 5), om likhet for loven (3. Mos 24), om rettergang (4. Mos 35), om undersøkelsesplikt (5. Mos 13), om eiendomsgrenser (5. Mos 19), om krigføring (5. Mos 20) og om voldtekt (5. Mos 22) – for å nevne noe. Disse prinsippene er nedfelt i de fleste demokratiske lands lovverk.

Allmenne normer og verdier er altså noe som er godt og nødvendig i et samfunn, og mange av dem kommer fra vår jødekristne arv. Den første og viktigste «sosialiseringsagenten», de som gjør at de overleverte normene føres videre til nye medlemmer av fellesskapet, er familien – foreldre, eldre søsken og andre nære familiemedlemmer. Bibelen er også tydelig på dette. I 5. Mos 6,6–7 leser vi: «Disse ordene som jeg byr deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» I Salme 48 istemmer Korahs barn, v. 13–15: «Gå omkring Sion, vandre rundt om det, tell alle tårnene! Gi akt på festningsvollene og vandre gjennom dets borger, så dere kan fortelle om det til den kommende slekt. For denne Gud er vår Gud for evig og alltid. Han skal føre oss ut over døden.»

Mennesket er overlatt til seg selv og ens egen omskiftelige sannhet

Den rådende ideologien i våre dager er helt annerledes. Familien som samfunnsbyggende grunncelle angripes og forsøkes redefinert på en måte som gjør naturlig rekruttering umulig, og Gud og hans vilje regnes ikke lenger med. Mennesket er overlatt til seg selv og ens egen omskiftelige sannhet. Oppdragelse og opplæring ses på med mistenksomhet, så lenge det da ikke handler om den frie seksualitetens normløse «evangelium». Det skal påtvinges oss av staten, i alle fall om Arbeiderpartiet og Miljøpartiet de grønne får viljen sin.

Et leserinnlegg i Vårt Land 3. desember kan stå som et nylig eksempel på den rådende tenkningen. Her argumenterer Karin Kilden, som titulerer seg som «samfunnsdebattant», for at «religiøse friskoler» bør forbys fordi alle barn bør ha «én arena som er fri for mors, fars og menighetens påvirkning». Hun mener foreldres oppdragelsesrett må holdes opp imot «majoritetens syn på hva som er sunt og bra for barn». Kilden synes ukjent med at vi ikke har skoleplikt i Norge, men undervisningsplikt, og at foreldres rett til å velge andre skoler for sine barn enn de offentlige, er begrunnet i FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (artikkel 13, punkt 3). (Det er forresten interessant å legge merke til at venstresidens opptatthet av menneskerettigheter sjelden strekker seg til akkurat dette området.) FNs konvensjon om barnets rettigheter slår fast (artikkel 5) at «Partene skal respektere det ansvar og de rettigheter og forpliktelser som foreldre (…) har, for å gi det (barnet, min anm.) veiledning og støtte, tilpasset dets gradvise utvikling av evner og anlegg, under barnets utøvelse av rettighetene anerkjent i denne konvensjonen.»

Som kristne borgere kan vi velge mellom å henfalle til frykt og oppgitthet eller å se vår oppgave som bibeltro kristenfolk til å gjøre en forskjell ved frimodig å fortsette med å holde fram det overleverte og til alle tider aktuelle budskapet

At det i dag fremdeles finnes rettigheter som på denne måten beskytter oss som foreldre – og våre barn – mot nettopp «majoritetens syn på hva som er sunt og bra», er ikke noe som er gitt i framtiden. Arbeiderpartiet har i høst fremmet et forslag der det blant annet heter at arbeidet med «Rosa kompetanse» i samfunnet skal styrkes og «gjøres systematisk og landsdekkende». Tonje Gjevjon, som selv oppfatter seg som lesbisk, har i Dagbladet definert det som et angrep på menneskerettighetene og beskrevet det som «en stille revolusjon».

En utgave fra 1919 av den kristne avisen Dagen. Foto: Wikimedia Commons

Stilt overfor alt dette og mere til kan vi som kristne borgere velge mellom å henfalle til frykt og oppgitthet eller å se vår oppgave som bibeltro kristenfolk til å gjøre en forskjell ved frimodig å fortsette med å holde fram det overleverte og til alle tider aktuelle budskapet. Paulus skriver i 2. Kor 10,3–5: «For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» I denne striden vil Indremisjonsforbundet og Sambåndet stå, og Dagen – med sin rekkevidde og gjennomslagskraft – må stå der i front, på hel sannhets grunn. De neste hundre årene for Dagen blir enda viktigere enn de første – i tiden og for samfunnet.

Skrevet på oppfordring fra redaktør Tarjei Gilje i Dagen i forlengelsen av avisens 100-årsjubileum. Først publisert i Dagen 16.12.19.

Bildet: Dagens nyhetsredaktør Astrid Dalehaug Norheim i samtale med forfatter av Dagens 100-årsskrift, Dag Kullerud, på avisens jubileumsfest.

Desember er høytid for å så tvil om historiske sider knyttet til julebudskapet. Denne gangen gjelder det en svært brutal hendelse i etterkant av Jesu fødsel.

Illustrasjon: Giotto di Bondone: Massakren på de uskyldige (1304-1306). Kilde: Wikimedia Commons

Fartein Valen-Sendstad, som er professor emeritus i kristendom, trakk i et innslag på NRK-Rogaland fredag morgen (20.12.) i tvil holdbarheten til historien om barnemordet i Betlehem. Valen-Sendstads grunngivelse var at det må finnes minst to kilder for at en omtalt hendelse skal være holdbar rent historisk. Den eneste kilden i dette tilfellet er evangelisten Matteus, hevdet Valen-Sendstad, og i så fall mangler det altså en kilde.

Problemet med dette er at Fartein Valen-Sendstad ikke nevner kilden som Matteus selv viser til.

Fartein Valen-Sendstad nevner ikke kilden som Matteus selv viser til

Det er i kapittel 2 og vers 16 hos Matteus vi leser om den grufulle historien: «Da Herodes så at han var blitt narret av vismennene, ble han meget vred. Han sendte folk og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år eller yngre, i samsvar med det han hadde fått vite av vismennene om tiden.»

Bakgrunnen får vi tidligere i kapitlet. «Noen vismenn fra Østerland» (vi vet altså ikke hvor mange de var!) hadde kommet til Jerusalem. De begynte å spørre etter «den jødenes konge som er født nå». De hadde sett «hans stjerne i Østen» og var nå kommet for å tilbe den nye kongen. Dette kom også kong Herodes den store for øre, og han ble «forferdet». Herskeren over Israel fra 37 f.Kr. til 4 f.Kr så med andre ord på dette som en rival til hans eget kongedømme.

Kongen samlet «yppersteprestene og folkets skriftlærde» og «spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født». Jødenes ledere kjente altså til at det var profetert om at Messias – «den salvede» – skulle komme. Med bakgrunn i profeten Mika (kap. 5,1) ble kongen forklart at Messias skulle bli født «i Betlehem i Judea».

Herodes la nå en hyklersk plan. Han kalte til seg vismennene og ba dem dra av sted og undersøke saken. Når de hadde funnet barnet, skulle de melde fra til kongen slik at også han kunne komme «og tilbe det».

Her må vi slå i stykker myte nummer to

Stjernen som vismennene hadde sett i sine hjemland, viste seg på nytt «og ble stående over stedet der barnet var». I parentes bemerket må vi her slå i stykker myte nummer to (i tillegg til at det ikke nødvendigvis var tre vismenn): Mest sannsynlig oppsøkte vismennene Jesusbarnet flere måneder etter at han var blitt født, ikke samme dag slik vi er blitt vant til å tenke. At Herodes ga ordre om å drepe alle guttebarn som var «to år eller yngre», er bare én av indikatorene på det.

I en av fem drømmer vi leser om i tilknytning til Jesu fødsel, ble vismennene varslet om at de ikke skulle dra tilbake til Herodes. Matteus forteller at de dro «en annen vei hjem til landet sitt». Det er dette som utløser Herodes’ raseri og det omtalte barnemordet.

Rakel symboliserer alle mødrene i Israel som flere ganger i historien har måttet gråte over sine drepte barn

Er det altså slik at Matteus er alene om å fortelle om dette? Vel, evangelisten viser i alle fall selv til en annen kilde, en profeti, hos Jeremias kap. 31, vers 15. Matteus mener Herodes’ ordre er en oppfyllelse av det evangelisten gjengir på denne måten: «En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer.»

Rama lå ikke langt fra Betlehem – det skal ha vært et område med festninger. Rakel var Jakobs kone og mor til Josef og Benjamin, og hun var i sin tid blitt gravlagt nær Betlehem. Her symboliserer hun alle mødrene i Israel som flere ganger i historien måtte gråte over sine drepte barn.

I rettferdighetens navn understreket Fartein Valen-Sendstad at hans påstand om bare én kilde ikke betyr at barnemordet ikke kan ha skjedd slik Matteus beskriver. Men Matteus rapporterer altså om en hendelse som han gjenkjenner fra en av de mange nedskrevne profetiene om Jesu fødsel fra flere hundre år før evangelistens egen tid. Matteus skrev sitt evangelium få tiår etter at hendelsen fant sted, og han rettet sitt evangelium hovedsakelig til jøder. Det er altså stor grunn til å tro at noen ville ha reagert dersom blant annet barnemordet ikke hadde skjedd i samsvar med det evangelisten forteller.

PS

Også utenombibelske, skriftlige kilder nevner barnemordet. Den tidligste henvisning er, ifølge Wikipedia, av Ambrosius Theodosius Macrobius, en romersk filosof i det 4. århundre. Henvisningen finnes i Macrobius’ Saturnalia: “Da Augustus hørte at Herodes, jødernes konge, hadde gitt ordre om å slå i hjel alle gutter i Syria under to år, og at kongens sønn var blant de drepte, sa han: ‘Jeg vil heller være Herodes’ gris enn Herodes’ sønn.'” Macrobius plasserer massakren i en syrisk provins og kombinerer den med drapet på en av Herodes’ sønner. (Palestina ble sett på som en syrisk provins under den romerske herredømmet, og det kunne begrunne Macrobius’ bruk av “Syria”.)

Illustrasjon: The Massacre of the Innocents – James Tissot – Brooklyn Museum/Freebibelimages

I et forsøk på å bevise at NLA Høgskolen står tilbake for MF vitenskapelig høyskole i forskningsmessig frihet, unnlater professor Jan-Olav Henriksen å nevne reaksjonene han selv ble møtt med fra kolleger og ledelse ved MF i 2001.

I en nyhetsartikkel i Vårt Land 25. oktober vises det til at Henriksen i 2000/2001 uttalte at han ikke fant tungtveiende grunner i Bibelen for at homofile ikke kunne leve sammen i partnerskap. Både Henriksen selv – og Vårt Lands journalist – nøyer seg i artikkelen med å slå fast at Henriksen fikk fortsette på MF til tross for reaksjoner fra flere kristne organisasjoner. 

Sannheten er at Henriksen fikk ganske sterke – og formelle – reaksjoner internt

Sannheten er imidlertid at Henriksen fikk ganske sterke – og formelle – reaksjoner internt. Det tydeliggjorde tidligere Fast Grunn-redaktør Jon Kvalbein i et innlegg i Dagen 15. august 2014

Vedtekter

I nyhetsartikkelen 25. oktober viser Henriksen til at MF ikke har den type verdidokument som NLA har, hvor det, slik professoren uttrykker det, blant annet står “hvilket syn NLA har på ekteskap og familie”. 

Også MF vitenskapelig høgskole har derimot vedtekter, og der står det følgende i par. 1: «MFs verdigrunnlag er den kristne tro slik den kommer til uttrykk i Bibelen og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse.»

Det framgår at vedtektene ble vedtatt 26.01.16. I 2014 var, ifølge Kvalbeins innlegg, formuleringen enda tydeligere: «Institusjonen baserer sin virksomhet på Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse.»

Læreuttalelser

Foto: Lsandvik/Wikimedia Commons

MFs lærerråd fattet, påpeker Kvalbein, i 1988 og 1993 læreuttalelser som fastslo at homofilt samliv ikke lar seg forene med kristen etikk. 

Da professor Jan-Olav Henriksen på starten av 2000-tallet kom med sine uttalelser om homofilt samliv, fattet Lærerrådet ved MF 19. mars 2001 et enstemmig vedtak om at «professor Jan-Olav Henriksen gir uttrykk for et syn som ikke er i samsvar med fakultetets grunnleggende forståelse av homofilt samliv». 2. april sluttet styret seg enstemmig til dette. 

Ved fakultetet vil Bibelens virkelighetsforståelse og etiske normer måtte være det styrende grunnlag for etiske resonnementer i den teologiske etikk

23. april vedtok Forstanderskapet enstemmig: «Ved sine uttalelser bekrefter Lærerrådet og Styret at Lærerrådets vedtak fra 1988 og 1993 står fast som Menighetsfakultetets syn på homofilt samliv. Ifølge Grunnreglene § 1 baserer Menighetsfakultetet sin virksomhet på Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse. Ved fakultetet vil derfor Bibelens virkelighetsforståelse og etiske normer måtte være det styrende grunnlag for etiske resonnementer i den teologiske etikk. Forstanderskapet forutsetter at fakultetets lærere legger dette til grunn for undervisning og veiledning.»

Jeg kan ikke forstå annet enn at disse formuleringene fra MFs forstanderskap har en slående likhet med verdigrunnlaget som  Henriksen – og professor Oddvar Johan Jensen ved NLA – nå kritiserer ved NLA Høgskolen. 

Negativ utvikling

Vedtakene fra 2001 fikk riktignok liten virkning på MF. Ti år etter offentliggjorde Vårt Land (27/5-11) en undersøkelse som viste at halvparten av MFs lærere nå sa ja til homofilt samliv og kirkelig vielse av homofile par.
Rektor Vidar L. Haanes uttalte: «MF har ikke et offisielt syn i dette spørsmålet.»

At MF vitenskapelig høyskole både har tilkjennegitt et syn på homofilt samliv, og at Lærerråd og valgt ledelse har ansvarliggjort ansatte i tråd med dette synet, er hevet over tvil

Hvilken legitimering rektor mente han hadde for å se bort fra det som tidligere hadde vært sagt av kompetente organ ved MF, får være opp til ham. Men at MF vitenskapelig høyskole både har tilkjennegitt et syn på homofilt samliv, og at Lærerråd og valgt ledelse har ansvarliggjort ansatte i tråd med dette synet, er hevet over tvil. 

Først publisert på verdidebatt.no 28.10.19.

Undertegnede hadde for øvrig en lengre diskusjon med Oddvar Johan Jensen om dette i oktober 2018