Det som er overlevert

Det er både greit og nødvendig å trekke fram bibeltekster som kan virke problematiske. Men ikke alle måter å utlegge dem på, står til troende.

I Vårt Land 11. januar skriver kommentator Åste Dokka om å støte på tekster i Bibelen som «oppleves umulige, vonde, kompliserte». Dokka beskriver to måter å forholde seg til dette på: Ikke stole på egen vurderingsevne og derfor finne det tryggest å stole på bibelteksten, eller å «gruble og problematisere».

Debatten som oppsto da avisen Dagen 29. november i fjor (lenke krever innlogging) gjorde oppmerksom på en preken prest Vibeke Bergsjø Aas holdt i Grorud kirke i Oslo, er relevant her. Presten karakteriserte Jesu lignelse i Matt 25 om de ti jomfruene som ventet på en nattlig bryllupsprosesjon, som «stygg». Fem av disse hadde ikke med seg ekstra olje til lampene sine, og de var dermed ikke klar da brudgommen kom. Døren inn til bryllupsfesten ble stengt, og de fem uforstandige fikk ikke komme inn.

Presten ba menigheten «nullstille seg og endre forestillingene sine»: «La oss finne motet til å ta et oppgjør med den ubarmhjertige brudgommen, sånn at dørene kan åpnes og vi alle kan få erfare fellesskap og glede. For Himmelriket er her hos oss, og det er for alle», erklærte Aas – som dermed altså avviste at det finnes to utganger av livet.

Åste Dokka kastet seg inn i denne debatten 6. desember i fjor: «Kirka har fått overlevert evangeliet og må til enhver tid i fellesskap finne ut hva det betyr. Innholdet i dogmer og bekjennelser er ikke tilfeldig, men like fullt er det mennesker som har formulert dem. Det gjelder også Bibelen. Når prester forkynner, er det på bakgrunn av kunnskap, om nettopp ting som dogmenes menneskelige karakter», hevdet kommentatoren blant annet.

For å holde oss til Dokkas todeling i kommentaren 11. januar, er nok Vibeke Bergsjø Aas i gruppen av dem som «grubler og problematiserer».

Jeg gir Åste Dokka helt rett i at det er mennesker som har ført både bekjennelsesskriftene og Bibelen i pennen. Når kommentatoren tar de bibelske dogmene – læren – med i det som mennesker har «formulert», oppfatter jeg det slik at hun mener skribentene også har tenkt ut læreinnholdet. Her vil jeg få melde min uenighet.

Dogmene er ikke noe som den kristne kirke har funnet på selv, og det er derfor heller ikke noe som kirken kan forandre

Bladet jeg er redaktør for, Sambåndet, har i de tre siste numrene trykket en tale av Joel Bierman (bildet), professor i systematisk teologi ved Concordia Seminary, St. Louis, USA. «Kristnes forhold til læren» var hans overskrift. Bierman definerer læren – dogmene – som «sannheten fra Gud». Dogmene er ikke noe som den kristne kirke har funnet på selv, og det er derfor heller ikke noe som kirken kan forandre.

Eksempelvis, framholder professoren, var det ikke kirkemøtet i Nikea i år 325 e.Kr. som utviklet læren om Kristus, den var allerede der. Jesus hadde levd, dødd og stått opp, og apostlene hadde sett det. Da kirkefedrene i Nikea konkluderte med at Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske, var det på bakgrunn av det som hadde skjedd. Realiteten av Guds sannhet var levd ut. Gud utfolder sin sannhet i en levende virkelighet.

Bierman understreket 1. Kor 11,2, hvor Paulus skriver slik: «Jeg roser dere for at dere minnes meg i alle ting og for at dere holder fast på overleveringene, slik jeg overga dem til dere.» Med «overleveringene» – paradosis på gresk – mener Paulus et komplett sett av lærepunkter, praktiseringer og historier, sier Bierman. Evangeliet er med andre ord ikke bare noe «kirka har fått overlevert» til egen fortolkning, slik jeg oppfatter at Dokka mener, men det har et bestemt innhold.

I 1. Kor 15, 1–3 tar Paulus opp tråden igjen: «Jeg kunngjør dere, brødre, det evangelium som jeg forkynte for dere, det som dere også tok imot, som dere også står fast i (…). For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot. At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han ble reist opp på den tredje dagen etter skriftene».

Utlegninger som ser bort fra overleveringene, kan saktens være interessante, men har ingen autoritet

Man må gjerne både gruble og problematisere over bibeltekster. Men dette må skje i tråd med overleveringene – ikke på tross av dem eller ved å neglisjere dem til fordel for ens egen oppfatning. Presten i Grorud kirke så bort fra at Jesus som brudgom og den kristne menighet som brud, er et urmønster i Bibelen. Hun neglisjerte Jesu forklaring (Matt 25,1) om at «himlenes rike (skal) være å ligne med ti jomfruer som …».

Et viktig reformatorisk prinsipp går i tillegg ut på at Bibelen i utgangspunktet er klar, og at den er sin egen tolk. Når vi «grubler og problematiserer» over bibeltekster som vi synes er vanskelige, er det disse to forholdene som må være vår fortolkningsnøkkel. Utlegninger som går ut over dette prinsippet og ser bort fra overleveringene, kan saktens være interessante, men har ingen autoritet. Apostlene tok imot læren fra Jesus, som selv levde læren ut. Den kristne forsamlings oppgave er trofast å levere videre det vi selv har fått overlevert.

Innlegget ble først publisert på verdidebatt.no, 14.01.19