Dagen – i tiden og for samfunnet

«Jeg har lov til alt – men ikke alt gagner». Vår tid har et skrikende behov for at noen fortsatt taler et pauli ord inn i den.

På 100-årsfesten for Dagen hilste jeg jubilanten med at avisen har samme verdensbilde som jeg, og at det er få andre meningsbærende dagsaviser jeg kan si det samme om.

Som konservativ kristen bygger jeg mitt verdensbilde – world view på engelsk – på klassisk kristen tro. Langt på vei har også det norske samfunnet gjort det i hundrevis av år, men dette utfordres kraftig i vår tid.

Normer oppfattes i vår tid som noe negativt, noe som begrenser individets «frihet». Da svekker man samtidig en av samfunnets grunnvoller

Da jeg gikk på videregående skole midt på 80-tallet, lærte vi at fem grunnleggende prosesser må være til stede for at et samfunn skal kunne bestå: rekruttering, sosialisering, produksjon, fordeling og regulering av atferd. Sosialiseringsprosessen går ut på at den enkelte lærer seg normer, verdier, kunnskap og ferdigheter som blir sett på som nødvendige for at han eller hun skal kunne leve i fellesskapet. Gjennom denne prosessen blir mange av normene internalisert – gjort til våre egne.

Jeg tror dette er kunnskap som står seg også i dag. Problemet er bare at normer – anerkjente regler – i vår tid oppfattes som noe negativt, noe som begrenser individets «frihet». Da svekker man samtidig en av samfunnets grunnvoller.

Ateisten, filosofen og sosiologen Jürgen Habermas siteres på følgende: «Universell egalitarisme (likhet, min anm.), fra hvor idealene utløper om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv etter den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. Denne arven, vesentlig uforandret, har vært kilden til kontinuerlig kritisk vurdering og re-tolkning. Til denne dag finnes det ingen alternativ (…) Alt annet er bare postmoderne snakk.»

Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve

I et innlegg i Dagen 6. mars i år poengterte jeg, i tråd med Habermas, at Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve, og at Han som vår skaper har rett til det. Allerede i 2. Mos 19,5 (jf. 5. Mos 10,14) kunngjør Gud gjennom Moses at «hele jorden er min». I Sal 24,1 skriver David – inspirert av Gud – at «Jorden hører Herren til – og alt det som fyller den og de som bor der» (jf. Sal 50,12 og 89,12).

Fra 2. Mos 20 og utover gir Gud en rekke lover: de ti bud, om forskjell på uaktsomt og forsettlig drap og erstatning etter skade (2. Mos 21), om rettssikkerhet og bestikkelser (2. Mos 23), om hviledag (2. Mos 35), om ikke å holde tilbake viktige opplysninger (3. Mos 5), om likhet for loven (3. Mos 24), om rettergang (4. Mos 35), om undersøkelsesplikt (5. Mos 13), om eiendomsgrenser (5. Mos 19), om krigføring (5. Mos 20) og om voldtekt (5. Mos 22) – for å nevne noe. Disse prinsippene er nedfelt i de fleste demokratiske lands lovverk.

Allmenne normer og verdier er altså noe som er godt og nødvendig i et samfunn, og mange av dem kommer fra vår jødekristne arv. Den første og viktigste «sosialiseringsagenten», de som gjør at de overleverte normene føres videre til nye medlemmer av fellesskapet, er familien – foreldre, eldre søsken og andre nære familiemedlemmer. Bibelen er også tydelig på dette. I 5. Mos 6,6–7 leser vi: «Disse ordene som jeg byr deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» I Salme 48 istemmer Korahs barn, v. 13–15: «Gå omkring Sion, vandre rundt om det, tell alle tårnene! Gi akt på festningsvollene og vandre gjennom dets borger, så dere kan fortelle om det til den kommende slekt. For denne Gud er vår Gud for evig og alltid. Han skal føre oss ut over døden.»

Mennesket er overlatt til seg selv og ens egen omskiftelige sannhet

Den rådende ideologien i våre dager er helt annerledes. Familien som samfunnsbyggende grunncelle angripes og forsøkes redefinert på en måte som gjør naturlig rekruttering umulig, og Gud og hans vilje regnes ikke lenger med. Mennesket er overlatt til seg selv og ens egen omskiftelige sannhet. Oppdragelse og opplæring ses på med mistenksomhet, så lenge det da ikke handler om den frie seksualitetens normløse «evangelium». Det skal påtvinges oss av staten, i alle fall om Arbeiderpartiet og Miljøpartiet de grønne får viljen sin.

Et leserinnlegg i Vårt Land 3. desember kan stå som et nylig eksempel på den rådende tenkningen. Her argumenterer Karin Kilden, som titulerer seg som «samfunnsdebattant», for at «religiøse friskoler» bør forbys fordi alle barn bør ha «én arena som er fri for mors, fars og menighetens påvirkning». Hun mener foreldres oppdragelsesrett må holdes opp imot «majoritetens syn på hva som er sunt og bra for barn». Kilden synes ukjent med at vi ikke har skoleplikt i Norge, men undervisningsplikt, og at foreldres rett til å velge andre skoler for sine barn enn de offentlige, er begrunnet i FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (artikkel 13, punkt 3). (Det er forresten interessant å legge merke til at venstresidens opptatthet av menneskerettigheter sjelden strekker seg til akkurat dette området.) FNs konvensjon om barnets rettigheter slår fast (artikkel 5) at «Partene skal respektere det ansvar og de rettigheter og forpliktelser som foreldre (…) har, for å gi det (barnet, min anm.) veiledning og støtte, tilpasset dets gradvise utvikling av evner og anlegg, under barnets utøvelse av rettighetene anerkjent i denne konvensjonen.»

Som kristne borgere kan vi velge mellom å henfalle til frykt og oppgitthet eller å se vår oppgave som bibeltro kristenfolk til å gjøre en forskjell ved frimodig å fortsette med å holde fram det overleverte og til alle tider aktuelle budskapet

At det i dag fremdeles finnes rettigheter som på denne måten beskytter oss som foreldre – og våre barn – mot nettopp «majoritetens syn på hva som er sunt og bra», er ikke noe som er gitt i framtiden. Arbeiderpartiet har i høst fremmet et forslag der det blant annet heter at arbeidet med «Rosa kompetanse» i samfunnet skal styrkes og «gjøres systematisk og landsdekkende». Tonje Gjevjon, som selv oppfatter seg som lesbisk, har i Dagbladet definert det som et angrep på menneskerettighetene og beskrevet det som «en stille revolusjon».

Stilt overfor alt dette og mere til kan vi som kristne borgere velge mellom å henfalle til frykt og oppgitthet eller å se vår oppgave som bibeltro kristenfolk til å gjøre en forskjell ved frimodig å fortsette med å holde fram det overleverte og til alle tider aktuelle budskapet. Paulus skriver i 2. Kor 10,3–5: «For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» I denne striden vil Indremisjonsforbundet og Sambåndet stå, og Dagen – med sin rekkevidde og gjennomslagskraft – må stå der i front, på hel sannhets grunn. De neste hundre årene for Dagen blir enda viktigere enn de første – i tiden og for samfunnet.

Skrevet på oppfordring fra redaktør Tarjei Gilje i Dagen i forlengelsen av avisens 100-årsjubileum. Først publisert i Dagen 16.12.19.

Bildet: Dagens nyhetsredaktør Astrid Dalehaug Norheim i samtale med forfatter av Dagens 100-årsskrift, Dag Kullerud, på avisens jubileumsfest.