Petter Olsen

Vårt Lands underlige bruk av utestemmen

,

Slik Bjørn Kristoffer Bore nå definerer diskusjonen mellom hans egen avis og Dagbladet, setter sjefredaktøren seg i overhengende fare for å fremmedgjøre mange lesere.

I sin kommentar i Vårt Land lørdag 20. juni bruker sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore sterke ord i et tilsvar til sin tidligere kollega i Dagbladet, redaktør John Olav Egeland. Bore kaller Egeland – eller en eventuell annen lederskribent – for «en litt spesiell messias» som er ute etter å «dømme Den norske kirkes levende og døde». Det er en ordbruk som skiller seg skarpt fra den samlende innestemmen som Vårt Land så ofte (for ofte?) anbefaler.

John Olav Egeland

Redaktør John Olav Egeland i Dagbladet er her fotografert på Nordiske Mediedager i 2013. FOTO: Markus Gevelt/Nordiske Mediedager/Tabloidsnekkerne/Wikimedia Commons

Det er Dagbladets usignerte lederartikkel 10. juni som har påkalt Bores vrede. Lederen avsluttes med en påpekning av at den største kategorien av de stemmeberettigede i Den norske kirke (DNK) er ikke-kristne (42,1 prosent, ifølge Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning, Kifo). 31,4 prosent regnet seg som «personlig kristen» og 26,4 prosent som «kristen». «Det er absurd, foruroligende og viser at dagens hybrid-kirke står på vaklende føtter», mener Dagbladet.

Yrkesbror Bjørn Kristoffer Bore velger nå å hente fram et allment og negativt syn på pietismen for å beskrive Egeland og Dagbladet. Som alternativ til den personlige omvendelsen som Philipp Jacob Spener («pietismens far») mente var nødvendig (herav uttrykket «personlig kristen»), setter redaktøren uttrykk som «tradisjon, verdier, ritualer og rom». Bore avslutter riktignok med å erkjenne at det er «en stor utfordring for Den norske kirke» at 42 prosent av kirkemedlemmene ikke kaller seg kristne. Men med nok et sterkt ladet uttrykk legger han til at «disse 42 prosentene bør også føle seg friere til å kalle seg kristne, og ikke la Egelands religiøse politi eller andre pietister holde tilbake deres frimodighet».

Jeg skiller lag med Bores argumentasjon og befinner meg blant de allment utskjelte pietistene

Det er her jeg som «personlig kristen» og ansatt i Indremisjonsforbundet (ImF) må erkjenne at jeg skiller lag med Bores argumentasjon og befinner meg blant de allment utskjelte pietistene. I en vekkelsesbevegelse som ImF er en del av, erkjenner vi – og forsøker å ta på alvor – at Gud gjennom Jesus og det åpenbarte og overleverte bibelordet faktisk stiller mennesket på valg mellom to veier i og ut av jordelivet. Vi tror ikke at det folk måtte ha, eller ikke ha, frimodighet til å «kalle seg», er det avgjørende, men om de har besvart Guds kall til frelse og bekjenner Jesunavnet (og her kan noen helt klart være «underveis», som Bore også skriver). Det er verken vi, John Olav Egeland eller andre mennesker som har med å «dømme» eller skille mellom «levende og døde» i DNK eller andre trossamfunn, men det gudsinspirerte bibelordet (f.eks. Joh 12,48), som er gitt oss å forkynne.

Vårt Lands fremste meningsbærer oppleves i denne diskusjonen å være lite opptatt av innholdet i folks tro og legger desto større vekt på et menneskelig behov for tilhørighet og seremonier

Vårt Lands fremste meningsbærer oppleves i denne diskusjonen å være lite opptatt av innholdet i folks tro og legger desto større vekt på et menneskelig behov for tilhørighet og seremonier. Da det for få dager siden eksempelvis ble kjent at pinsemenigheten Filadelfiakirken Oslo ikke lenger har troendes dåp som medlemskriterium, mente Vårt Land på lederplass (19. juni) derimot at man hadde «gått litt fort i svingene» og etterlyste en «grundig teologisk drøfting». Når det gjelder spørsmål som handler om menneskers frelse – som er det nivået Bjørn Kristoffer Bore nå har løftet debatten mellom Vårt Land og Dagbladet opp på – er det nødvendig med en tilsvarende grundighet, alvor og overveid ordvalg. 

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 24. juni 2020. 

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Det nådeløse demokratiet

,

Mens lederen for Åpen folkekirke, Gard R. Sandaker-Nielsen, fortsatt holder seg med tanken om at det finnes «et rom» for konservative kristne i Den norske kirke, bryr ikke kollegaen i Møre bispedømme, Therese Utgård, seg med å opprettholde illusjonen.

På Verdidebatt i Vårt Land 18. september klager Utgård over at Åpen folkekirke (ÅF) ikke har flertall i bispedømmerådet i Molde. Dette nådeløse utslaget av det kirkedemokratiet ÅF i ekstrem grad har lykkes med å benytte seg av, synes å ryste Utgård på dypet. «Når folk blir gjort merksame på korleis situasjonen og reglane er i Møre – at Åpen folkekirke ikkje har fleirtal i rådet, at vi framleis har diskriminerande utlysningstekst til vigsla stillingar – så reagerer dei sterkt og ønskjer å stemme for å endre dette», skriver Utgård.

Vårt Land, fortsetter Utgård, burde ha utfordret kandidatene til Nominasjonslista og Bønnelista blant annet på om dei «ønskjer at gifte skeive får vere prestar», og om de ønsker å «tillate ei lære om at homofili ikkje er synd» i kirkens trosopplæring.

Dette er samme argumentasjon som ÅF-leder Gard R. Sandaker-Nielsen brukte i et intervju med Kristelig Pressekontor (publisert i Dagen 9. april i år). I et debattinnlegg i Dagen 16. april stilte jeg ham noen konkrete spørsmål knyttet til dette. Til dags dato har han ikke hatt noe svar å komme med. Nå byr anledningen seg til å gjenta spørsmålene.

Er førstekandidaten for ÅF i Molde klar over at likestillings- og diskrimineringsloven har en egen paragraf som hjemler akkurat det hun beklager seg over, og at det er en hjemmel som ikke bare er myntet på konservative kristne? Har hun tenkt på at de som anvender denne lovhjemmelen ved ansettelser, kan tenkes å gjøre det fordi de har et klassisk, bibeltro syn på ekteskapet? Forstår Utgård at disse bispedømmerådene forsøker å benytte seg av det «rommet» som i alle fall hennes leder i ÅF hevder er tilgjengelig for dem?

Da et enstemmig bispekollegium høsten 2015 gikk inn for å utarbeide liturgi for vigsel av homofile, sa Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug blant annet følgende til Dagen (31.10.15): «Det er ikke slik at en prest eller en kateket må legge sin overbevisning bort fordi Kirkemøtet bestemmer noe.» På direkte spørsmål om «en prest kan undervise at homofili er synd», svarte biskopen: «Ja, det kan han».

Bispedømmerådsmedlemmer, prester, kateketer og andre som framholder at det å leve i homofilt samliv er synd, er altså helt i tråd med hvordan daværende visepreses leser bispekollegiets vedtak, Therese Utgård.

«Haldningane bak motstanden (mot innføringen av likekjønnet vigsel, min anm.) har ikkje endra seg like raskt som lova (ekteskapsloven av 2008/09, min anm.) og er godt til stades enno», konstaterer Utgård i det stort oppslåtte debattinnlegget i Vårt Land.

Jeg kan forsikre Utgård om at det finnes titusener av kristne i Norge som ikke har endret sitt syn på ekteskapet

Ja, jeg kan forsikre Utgård om at det finnes titusener av kristne i Norge som ikke har endret sitt syn på ekteskapet selv om lovverk og Den norske kirke (DNK) har gjort det. Vi kommer heller ikke i framtiden til å endre syn, fordi Bibelen sier det samme om ekteskapet som den alltid har gjort. 

Selv har jeg tatt konsekvensen av det ved å melde meg ut av DNK. Therese Utgård, Gard R. Sandaker-Nielsen og resten av ÅF må derimot tenke gjennom om de ønsker å stå fast på vedtaket på Kirkemøtet i 2016 om at «begge syn på likekjønnet ekteskap kan (…) gis rom og komme til uttrykk …», eller om dette fra deres side bare var de tomme ordene alt tyder på at det faktisk var.    

Bildetekst: Avstemning under Åpen folkekirkes årsmøte i 2019. Kilde: Wikimedia Commons 

Også publisert i Vårt Land og på verdidebatt.no 24.09.19.

Lederen for Åpen folkekirke kom med et svar 30.09.19 på verdidebatt.no 

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Historien som maner til advarsel

, ,

Det finnes en historie i Bibelen der Gud faktisk tillater en dødningemaner å lykkes. Likevel verken var eller er dette i tråd med Guds vilje, noe historien også med all tydelighet viser. 

St. Petri kirke i Stavanger. Foto: Jarle Vines. Kilde: Wikimedia Commons

20.mai skal det etter planen være et arrangement i St. Petri kirke i Stavanger der prinsesse Märtha Louise skal samtale med en sjaman. Arrangementet har – gledelig nok – vakt sterke reaksjoner, og 23. april skal menighetsrådet behandle en anke over at kirken leies ut til dette formålet.

Ordet «sjaman» forklares blant annet med «åndemaner». Ifølge Store norske leksikon er en sjaman en mellommann mellom mennesker og åndeverdenen.

Israels første konge, Saul, oppsøkte en gang en kvinne som han var blitt fortalt kunne mane fram døde (1. Sam 28). Stilt overfor et slag mot erkefienden filistrene – og at Gud ikke vil svare ham – drar han til En-Dor i Jisreeldalen sør for nedre Galilea. Saul beordrer kvinnen: «Spå meg ved å mane fram en død, hent opp til meg den jeg nevner for deg!»

Gud lar Samuels ånd komme tilbake og lar ham tale til Saul

Kvinnen er klar over at hun kan bli straffet med døden for dette (jf. 2. Mos 22,18), og når hun gjenkjenner mannen foran henne som Saul, påpeker hun skrekkslagent at kongen allerede hadde «utryddet dødningemanerne og spåmennene av landet».

Saul sverger imidlertid at han ikke skal gjøre henne noe. Han spesifiserer at det er den avdøde profeten Samuel – som engang salvet ham til konge – han vil ha kontakt med. Seansen lykkes – i den forstand at Gud lar Samuels ånd komme tilbake og lar ham tale til Saul. I kommentarene til dette i ressursutgaven fra Norsk Bibel, holdes det for mest sannsynlig at det var en ekte åpenbaring av Samuel som God lot finne sted.

Samuels ånd har dårlig nytt til Saul. I tråd med dette leser vi i kap. 31 at Sauls sønner blir drept i striden med filistrene, og at den avsatte kongen tar sitt eget liv i stedet for å lide samme skjebne.

Gud er altså mektig til også å skape kontakt mellom levende og døde. Men det betyr ikke at Gud ønsker at dette skal skje

Gud er altså mektig til også å skape kontakt mellom levende og døde. Men det betyr ikke at Gud ønsker at dette skal skje. I 1. Krøn 10,13 opplyses vi om at «slik døde Saul på grunn av den troløshet som han hadde vist mot Herren, fordi han ikke hadde holdt seg etter Herrens ord, og likeså fordi han hadde spurt dødningemanere til råds». Gud handler i historien med Israelsfolket.

I 5. Mos 18 formidler Moses blant annet bud om at det ikke skulle finnes noen i Israel som «spør en dødningemaner» eller «gjør spørsmål til de døde». Dette var en del av skikkene til dem som bodde i Israel før jødene inntok landet, skikker som Israelsfolket ikke skulle ta etter.

Også dette er en del av Guds gode vilje, og som har relevans for oss som lever i dag, jøder eller ikke-jøder.

«Hvorfor har du uroet meg og hentet meg opp?», spurte Samuels ånd Saul. Moralen i denne historien bør tale også til norske kongelige i 2019 – og til menighetsrådet i St. Petri og biskopen i Stavanger.  

En oppdatert versjon av dette innlegget sto på trykk i Aftenbladet 27.04.19.

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Ikke rom i herberget

, ,

Spørsmålet er ikke om det formelt finnes «et rom» i Den norske kirke for Bibelens lære om ekteskapet. Spørsmålet er om det reelt sett er anledning til å ta dette «rommet» i bruk.

«Rommet for to syn har ikke blitt endret», hevder leder for Åpen folkekirke (ÅF), Gard R. Sandaker-Nielsen, i et intervju med Kristelig Pressekontor (publisert i Dagen 9. april).

Nei, formuleringen fra Kirkemøtet i 2016 står der fortsatt: «Begge syn på likekjønnet ekteskap kan (…) gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.»

Spørsmålet som bør bli påtrengende ikke minst for ÅF, er imidlertid om dette «rommet» i det hele tatt kan brukes til noe.

Bispeutnevnelsene i Stavanger, ikke minst den siste, illustrerer dette. Hvor vil ÅF-flertallet i Kirkerådet gå inn for å utnevne en biskop med et klassisk ekteskapssyn når de ikke gjør det nettopp i et konservativt bispedømme som Stavanger, der også det kirkelige forhåndsvotumet var krystallklart?

Sandaker-Nielsen gikk offentlig ut med en klar forventning om at Anne Lise Ådnøy, som vier likekjønnede, skulle bli utnevnt. Hvor ble det da av «rommet» i hans tenkning for de med et klassisk ekteskapssyn – og det nettopp i et konservativt bispedømme?

I diskusjonen som har oppstått om hvorvidt ÅF bør legges ned, argumenterer Sandaker-Nielsen også på en måte som viser at han ikke mener at noen skal benytte seg av det «rommet» som formelt eksisterer. Kronargumentet fra lederen av ÅF mot nedlegging er at det finnes noen bispedømmer der samlivsform blir vektlagt ved ansettelser.

Er Gard R. Sandaker-Nielsen klar over at likestillings- og diskrimineringsloven faktisk hjemler dette? Er han videre klar over at de som benytter seg av denne lovhjemmelen ved ansettelser, kan tenkes å gjøre det fordi de har et klassisk, bibeltro syn på ekteskapet? Ser han at noen kan tenke at en prest – en Ordets forkynner – bør lytte til hva Bibelen sier om Guds vilje for hvordan vi innretter våre liv? Forstår Sandaker-Nielsen ikke at disse bispedømmerådene forsøker å benytte seg av det «rommet» han hevder er tilgjengelig for dem? Har han tenkt over at han med sine ambisjoner om å skaffe flertall for ÅF også i disse bispedømmene, vil resultere i at «rommet» blir ubeboelig også her?

Ser han at noen kan tenke at en prest – en Ordets forkynner – bør lytte til hva Bibelen sier om Guds vilje for hvordan vi innretter våre liv?

Historiebeskrivelsen til lederen for Åpen folkekirke er ellers av det tragikomiske slaget. Han mener ÅF «ikke har skapt noe uenighet i Den norske kirke». Sandaker-Nielsen overser fullstendig at fram til 2015 var Den norske kirke i pakt med den læren den verdensvide kirke fortsatt har om at det bare finnes ett syn på ekteskapet. Det er det som Bibelen har – om en livslang pakt mellom én mann og én kvinne. Vedtaket i Metodistkirkens globale kirkesamfunn er et aktuelt eksempel på dette.

Da de som ville innføre en bibelfremmed ekteskapslære, ble nedstemt på kirkemøtet i 2014, valgte de ikke å akseptere et demokratisk fattet vedtak, men satte seg fore å ta makten i kirken for å omstyrte det. I forkant av årets kirkevalg er ÅF opptatt av å konsolidere og utvide denne makten.

Det gir liten troverdighet for en husvert å rose seg av et rom som står tomt, Gard R. Sandaker-Nielsen.

Bildetekst: Gard R. Sandaker-Nielsen i Åpen folkekirke sier de ønsker å ha de konservative med i kirken og at rommet for to syn ikke har blitt mindre. FOTO: Stein Gudvangen, KPK

Først publisert i Dagen og på dagensdebatt.no 16.04.19.

Les også innlegg fra Egil Morland om samme emne. 

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Exit Den norske kirke

, ,

Når Kirkemøtet nå har fratatt menighetsmøtet rett til å bestemme over hvilke liturgier som skal innføres, er ikke Den norske kirke (DNK) lenger lokal. Siste rest av mening med å være medlem har dermed forsvunnet for min del, og jeg har meldt meg ut.

  • Jeg vurderte sterkt å melde meg ut etter Kirkemøtets vedtak i april 2016 om å si ja til kirkelig vigsel av likekjønnede par. Men så ble jeg værende likevel fordi det jo fremdeles ikke var vedtatt noen liturgi for dette.
  • Enda nærmere en utmelding var jeg da Kirkemøtet i januar 2017 vedtok en «ekteskapsliturgi» for likekjønnede – en liturgi som selvsagt ikke kunne vise til noe bibelsk grunnlag for slike «ekteskap». Men så ble det klart at menighetsmøtet ifølge Kirkeloven faktisk kunne nekte å innføre både denne og andre nye liturgier. I alle fall mente flere lovkyndige det, og jeg noterte meg at flere menigheter faktisk nektet å ta den nye liturgien i bruk. Dermed ble utmeldingen utsatt enda en gang – for å ha stemmerett i et slikt menighetsmøte. 

Paragraf 11 i Kirkeloven har denne formuleringen: «Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige bøker (salmebøker og liturgier, min anmerkning) i kirken og andre saker som etter bestemmelse av Kirkemøtet overlates til menighetsmøtets avgjørelse». Kirkemøtet 2019 tettet det som av det liberale flertallet ble oppfattet som et «smutthull» i den første delen av setningen.

Lokalmenighetene tvinges til å bli en viljeløs gjennomfører av Kirkemøtes innfall

I «Kirkeordning for Den norske kirke», som skal erstatte Kirkeloven, skal det nå hete følgende: Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige bøker i kirken når Kirkemøtet har overlatt spørsmålet til menighetsmøtets avgjørelse» (min uthevelse). Dermed tvinges lokalmenighetene til å bli en viljeløs gjennomfører av Kirkemøtes innfall, et Kirkemøte som domineres fullstendig av det Sambåndet på lederplass har beskrevet som en «samfunnsrevolusjonær gruppe» (les: Åpen folkekirke).

Et slikt politisert, ubibelsk rådssystem som har fått verdslig myndighet til å sette seg opp imot Guds uttrykte vilje i Bibelen – og nå tvinger lokalplanet til å gjøre det samme – ønsker jeg ikke å gi legitimitet til. Kristen lære fastsettes ikke ved simpelt flertall. Læren er overlevert.  

Et ubibelsk rådssystem som har fått verdslig myndighet til å sette seg opp imot Guds uttrykte vilje i Bibelen – og nå tvinger lokalplanet til å gjøre det samme – ønsker jeg ikke å gi legitimitet til

Selv om jeg kjenner på sorg med tanke på det jeg oppfatter som gode prester på Jæren som må forholde seg til en arbeidsgiver som motarbeider deres samvittighet og integritet, kan jeg heller ikke legge skjul på at også lokale forhold har spilt inn på min avgjørelse. De menighetene jeg sokner til, Bryne og Time i Jæren prosti, innkalte så langt jeg kjenner til, ikke til menighetsmøte i 2017 for å ta stilling til om den nye vigselsliturgien skulle innføres. Ifølge menighetsbladet Helgedagen ble det i fjor sommer også gjennomført en vigsel av et likekjønnet par i en av disse kirkene. Dermed har altså Kirkemøtets vedtak i 2016 og -17 også satt preg på «mitt» sokn.    

Min juridiske tilknytning vil heretter bli til ImF Trossamfunn.  

Les også: Den rådløse kirken (nettleder på sambåndet.no)

Bildetekst: Kun 34 av Kirkemøtets 112 stemmeberettige delegater stemte for mindretallsforslaget om å ikke vedta ny vigselsliturgi. Foto: Skjermdump fra kirken.no

På oppfordring ble teksten også publisert i Dagen og på dagensdebatt.no 05.04.19.

/0 Kommentarer/av