Petter Olsen

Jesus får lønn

, , ,

Boktittelen til Andreas Nordli skulle fylle oss med ærefrykt og takknemlighet til Gud og Lammet og ikke foranledige motsetninger basert på misforståelser og problematisering på ikke-eksisterende grunnlag.

Torsdag 7. desember publiserte Vårt Land en anmeldelse av boken «Offerlammets belønning», som er skrevet av leder for Ungdom i oppdrag, Andreas Nordli. Anmeldelsen er ført i pennen av Per Eriksen.

Jeg kjenner bare boken av omtale, men reagerte umiddelbart da jeg så tittelen på anmeldelsen: «Misjonsbok med problematisk tittel».

Eriksen siterer hva de første, unge misjonærene som reiste til Karibia, ropte da skipet forlot kaien i København: «Må lammet som ble slaktet, motta belønningen for sin lidelse!» Likevel anser han at det må være vanskelig å forstå boktittelen. Anmelderen mener at den bringer tankene «mer i retning av skyld og soning» enn i retning av misjon. Eriksen utdyper: «Dessuten opplever jeg selve tankegangen som problematisk. Det er som om vi ved våre handlinger skal skaffe Jesus belønning for sin frelseshandling.

Eriksen oppstiller en motsetning mellom soning og misjon som ikke finnes, i alle fall ikke i Bibelen

Karibiamisjonærenes utrop er dypt bibelsk. Derimot oppstiller Eriksen her en motsetning mellom soning og misjon som ikke finnes, i alle fall ikke i Bibelen, som er eneste autoritet med betydning i saken. Det framstår for meg som om teologen og hovedpastoren mangler grunnleggende kjennskap til det profetiske ord.

Jesaja er kalt for evangelisten blant profetene. I kap. 53 – for øvrig et av de mest kjente i Det gamle testamente (GT) – leser vi avslutningssangen om Herrens lidende tjener, Messias. Vi går inn fra midt i vers 10: «Når du gjør hans sjel til et skyldoffer, skulle han se etterkommere og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd. Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere – han som bar manges synd, og han ba for overtredere.»

Ut fra sammenhengen forstår vi at «du/jeg» er Gud/Herren og «han/hans» er Jesus Kristus, Guds Messias.

For det første: «… du gjør hans sjel til et skyldoffer»: Her er det nettopp læren om forsoningen Jesaja peker på, hundrevis av år før Jesus døde på korset for våre synder og ble reist opp igjen som et bevis på at hver synd var sonet. Dette var den treenige Guds evige plan for å gjenforene menneskeslekten med ham selv. Skyldofferet var Jesus, som væren var det i GT. Dette poenget utledes videre lenger ute i avsnittet jeg siterte.

For det andre: At Messias, Jesus, skulle få «se etterkommere», og at «Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd» handler om resultatet av at Jesus ble skyldoffer. Tro på – og avhengighet av – at det var du og jeg Jesus døde og ble reist opp for, frelser oss og gjør oss til etterkommere av Jesus. Han var førstegrøden.

For det tredje: «Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes.» Hva skulle Jesus se? Etterkommere, mennesker som ble frelst fordi de gjennom misjon fikk ta imot evangeliet og tro på Jesus. Hvilken effekt skulle det ha på Jesus? Han skulle «mettes» ved det, tilfredsstilles.

Kall det gjerne en belønning.

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Likheten mellom Jesu fødsel og vår

Denne julehøytiden har Johannes-prologen vært en del i tankene mine. Vers 12 og 13:

«… alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud«.

Da jeg hørte disse versene bli lest ved middagsbordet 1. juledag, slo det meg at det var noe kjent her. Tankene mine gikk til Marias bebudelse i Lukas 1. Maria spør engelen Gabriel i v. 34:

«Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann?» 

Hun får svar i neste vers:

«Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.»

Er det en forbindelse her?

At den nye fødselen som omhandler den troende, ikke er «av blod», innebærer ifølge kommentarene i Bibelen Ressurs at den ikke er ved kroppslig slektskap eller foreldre. At fødselen ikke er «kjøds vilje», sier oss at den ikke har skjedd ved egen prestasjon. At den for det tredje heller ikke skjer «av manns vilje», betyr at det ikke er gjort av en annen person.

Jomfrufødselen

Dette kan vi tenke åndelig rundt, og det med rette. Men for første gang slo det meg at det kanskje også var en mer konkret parallell her, og at den går til Jesu underbare fødsel som menneske – inkarnasjonen som vi feirer i julen.

Likhetene synes med ett åpenbare: Jesus ble heller ikke født «av blod» – han hadde i alle fall bare én biologisk forelder. Ganske særlig ble han ikke født av «kjøds vilje» eller «manns vilje». Maria understreker at hun «ikke vet av mann» – hun var en jomfru, hun var ikke «kommet sammen » med sin forlovede, Josef, som Matteus utdyper (1,18).

Variant

Inneholder Johannes-prologen dermed også en henvisning til jomfrufødselen? 

Ingen ny tanke (!), viser det seg. Anfin Skaaheim skriver i fortolkningsserien Bibelverket at gamle latinske tekster har en ordstilling i Joh 1,13 som må oversettes slik: «Han som ikke» … er født …  Entall i stedet for flertall («De er ikke»), altså. Varianten «Han som ikke» finnes imidlertid ikke i de greske tekstene, og denne formen er sannsynligvis derfor lagt til i de latinske oversettelsene ut fra tanken om å få inn jomfrufødselen også hos Johannes.

Det er all grunn til å tro at Johannes visste om Jesu underbare fødsel, og at han ganske enkelt forutsetter det kjent i sin evangelietekst. Men selv om likheten ikke nødvendigvis går direkte fram av ordlyden, talte det uansett til meg. «Den Høyestes kraft skal overskygge deg», sa engelen til Maria (Luk 1,35). Å være «født ovenfra» er en vanlig måte å utlegge Joh 1,13 på. Også vår fødsel som troende skjer på underfullt vis!

Også Nikodemus går veien om morslivet i sitt forsøk på å forstå et menneskets nye fødsel som troende: «Kan han vel annen gang komme inn i sitt mors liv og bli født?» (Joh 3,4). Spørsmålet lyder retorisk, som om Nikodemus anser svaret som gitt. Det egentlig spørsmålet kommer i v. 9, og er en kopi av Marias: «Hvordan kan dette skje?» 

Brødre

Hebreerbrevets to første kapitler, som gjorde inntrykk på meg like før jul, svarer på sin måte. Jeg siterer 2,9-11:

Men han som for en kort tid var satt lavere enn englene, Jesus, ham ser vi kronet med herlighet og ære fordi han led døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle.

10 Da han førte mange barn til herlighet, sømmet det seg for ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser.

11For både han som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre.

«… alle av én», «… kalle dem brødre».

Du forunderlige Gud!

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Hva skjedde egentlig i Jerusalem på pinsedag?

,

Av avisen Dagen ble jeg utfordret til å forestille meg at jeg står midt i Jerusalem på pinsedag for snart 2000 år siden. Sidemannen snur seg mot meg og spør: «Hva er det egentlig som skjer»?

Mitt svar: Her blir Jesu bønn oppfylt om at Gud skulle gi disiplene «sannhetens Ånd» (Joh 14,16-17,26). «Jeg sender over dere det som min Far har lovt», sa Jesus til disiplene (Luk 24,49). Lyden fra himmelen (Apg 2,2a) som «fylte hele huset», minner oss om skyen – Herrens herlighet – som fylte tempelet (1. Kong 8,10-11) etter at ofringene var utført.

Pinsefestens dag kaltes på bibelsk tid for «lovens fødselsdag». Mens Gud på Sinai åpenbarte seg i røyk, er ild symbolet for Guds nærvær på pinsedag, som er menighetens fødselsdag. At disiplene (12 eller om lag 120) talte «i andre tunger» (Apg 2,4) betyr at de talte andre tungemål, altså nasjonale språk (se kart nederst), inspirert av Ånden. (Det greske ordet glossais i Apg 2,4 betyr språk, det samme gjør dialektos i v. 2,8). Det var ikke tungetale slik vi ofte tenker på dette uttrykket. Peter forklarer (Apg 2,14-21) språkunderet ved å vise til profetien i Joel 3,1-2 om at Guds folk skulle tale «profetiske ord» (jf. 1. Kor 14,6).

Dagen: Den hellige ånd har mange «roller». Hvilken er viktigst for deg personlig?

Mitt svar: Mens Jesus er de troendes talsmann overfor Gud, er Den hellige ånd (DHÅ) Guds talsmann overfor oss som tror. Jesus sa blant annet (i Joh 14-16) at DHÅ skal «ta av mitt og forkynne det for dere». DHÅ åpner Ordet for oss. Like viktig er det at DHÅ er Guds segl på oss og vårt pant («første utbetaling») på den fullkomne frelsen (Ef 1,13-14).

Dagen: Bør tungetale og tolkning være en del av moderne menighetsliv?

Mitt svar: Bortsett fra Apg (10,44-46: «hedningenes pinse» og 19,6) er det bare 1. Kor i Det nye testamente som nevner tungetale, og det synes jeg er talende. Paulus er ganske kritisk til tungetale i menighetssammenheng (1. Kor 12 og 14), men tillegger den større plass i personlig andaktsliv (14,4). Apostelen er klar på at tungetale skal følges av tydning (14,27), og da må vi også være det.

Bildetekst: Et alter i en protestantisk kirke, dekorert med røde lys og røde banner og et alterklede med et motiv som forestiller Den hellige ånds virke på pinsedag. Foto: FatherRon2011/Wikimedia Commons

Artikkelen, der også to teologer ble spurt, sto på trykk 13. mai 2016. Lengen på svarene måtte begrenses på grunn av spalteplassen.

Kart Apg 2

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Soldatenes vitnesbyrd

«Vær hilset, du jødenes konge!» De romerske soldatenes spott av Jesus treffer meg denne påsken. Bakgrunnen er nok arbeidet i forbindelse med Sambåndets marsutgave med tema om gudsrikeforståelsen. For Jesus skal en gang bli synlig for alle som konge. 

At Jesus ble omtalt som konge var nok noe soldatene hadde fått med seg i forbindelse med Jesu inntog i Jerusalem noen dager tidligere (Joh 12,13) , eller i forbindelse med rettergangen for Pilatus i Antoniaborgen like ved tempelet. Det første spørsmålet Pilatus stiller til Jesus, er dette: «Er du jødenes konge?» (Joh 18,33; Matt 27,11; Mark 15,2; Luk 23,3). Lukas opplyser (23,2) at dette var en del av anklagen de jødiske lederne førte mot Jesus («han sier om seg selv at han er Messias, en konge», så Pilatus suger det ikke av eget bryst. «(…) ham dere kaller jødenes konge» (min uthevelse) siterer Markus Pilatus på (15,12), så dette må ha vært på folkemunne og nådd også guvernørboligen. 

Johannes er den av evangelistene som er mest opptatt av dette i skildringen av resten av avhøret hos Pilatus. Her bekrefter også Jesus at han er konge, og det av fødsel (18,37). Dette synes å ha gjort inntrykk på landshøvdingen. På innskriften som Pilatus hadde fått skrevet til å sette på Jesu kors, sto det: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (19,19 ff). Og når yppersteprestene ber Pilatus endre dette fra et faktum til en påstand («skriv at han sa: Jeg er jødenes konge!», står Pilatus fast: «Det jeg skrev, det skrev jeg.» Som en god redaktør holder Pilatus her fast på det han mener å ha dekning for – og gir ikke etter for presset. Ettersom teksten var skrevet på både hebraisk, latin og gresk, var det mange som kunne lese sannheten – åpenbart til stor forbitrelse for jødenes ledere.

Intetanende, uforvarende og åpenbart ufrivillig blir de redskaper i Guds hånd for å spre evangeliet!

På denne bakgrunnen blir ordlyden i soldatenes spottende hilsen enda sterkere: «Vær hilset, du jødenes konge!» Intetanende, uforvarende og åpenbart ufrivillig blir de redskaper i Guds hånd for å spre evangeliet! (Den skarlagensrøde kappen, tornekronen og rørstaven som Matteus forteller om (27,27-30), utfyller bildet, men det får være til en annen gang.) Vitnesbyrdet deres minner meg om ypperstepresten Kaifas’ profeti i Joh 12,50: «(…) det er til for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne».

Evangeliet forkynnes på mange måter for de som vil høre!  

/0 Kommentarer/av