Petter Olsen

Sambåndet 125 år

,

7. januar 2024 runder verdens ledende blad for norsk, vestlandsk indremisjon 125 år. Jubilanten er, naturlig nok, Sambåndet.

FORSIDE: Redaktør Petter Olsen viser eksempler på hvordan blant annet forsiden har endret seg gjennom 125 år. FOTO: BRIT RØNNINGEN

Bladets utgiver, Indremisjonsforbundet (ImF), markerte sitt 125-årsjubileum 19. oktober i fjor. På stiftelsesmøtet i Bergen ble det bestemt å utgi et blad, og navnet har hele tiden vært det samme. «Andre blad har bytt namn, Sambåndet ikkje», konstaterte daværende redaktør Jens M. Rognsvåg i juleheftet for 1974.

5. januar i år publiserte Dagen, Sambåndets «yngre storebror», en oversikt over utviklingen i opplag (lenke krever innlogging) for kristne organisasjonsblad. Det var stort sett lite lystelig lesning. På mine 11 år som redaktør har Sambåndets opplag blitt halvert og er nå nede på 3400. Det er ikke flere enn det antall abonnenter som hadde tegnet seg bare et knapt år etter starten. 

Oppsigelser

Jeg ble intervjuet som redaktør og fikk også et av mine sitater presentert i ingressen: «Vi kan ikke øke opplaget ved å produsere bedre innhold.» Jeg er riktig gjengitt, men leserne vil kanskje savne en begrunnelse. Poenget mitt, som det ikke ble plass til, var at jeg nesten har til gode å høre at innholdet er årsaken når noen tar kontakt for å si opp bladet. I stedet oppgir folk at de har så mange misjons- og organisasjonsblader og vil kutte ned på antall abonnementer av den grunn. Andre sier at de har skiftet jobb eller kristen sammenheng, og at tilknytningen til ImF og Sambåndet dermed er blitt svakere. En tredje grunn kan selvsagt være at abonnenten er død eller at helsetilstanden ikke tilsier at man kan gjøre seg nytte av bladet lenger. 

Atter andre oppgir at de ikke helt vet hvorfor de mottar Sambåndet. Det kan være snakk om at de er blitt ført som abonnenter av en velmenende onkel, eller at de fra før har vært abonnent på et kretsblad som blir integrert i Sambåndet. Når bladfakturaen da kommer, er ikke tilknytningen sterk nok. 

Tilknytning

Her er vi ved kjernen i mitt utsagn om at jeg ikke tror opplaget kan økes «kun ved å produsere bedre innhold», som jeg gjengis lengre nede i artikkelen». Adverbet «kun» er her veldig viktig. For mange av dem som sier opp, opplyser at de knapt nok har åpnet bladet. Da kan de heller ikke ha vurdert innholdet. Andre sier rett ut at innholdet er bra, men … – og så kommer en av begrunnelsene ovenfor. Det forteller meg at det er tilknytningen til ImF som må styrkes for at vi skal kunne øke opplaget. Flere indremisjonsvenner må oppleve at de trenger Sambåndet for å holde seg orientert om hva som skjer. Det må det arbeides med på flere plan enn bare i bladredaksjonen.

Det er tilknytningen til ImF som må styrkes for at vi skal kunne øke opplaget

Når det gjelder opplaget, har de senere års utvikling vært slik, litt forenklet sagt: I 2010 valgte tre kretser å integrere sine kretsblad i Sambåndet. Det tilførte ca. 3000 abonnenter (inkludert offentlige institusjoner o.l.) og gjorde at opplaget lå på ca. 8000 fram til og med 2015. Fra 2016 lå opplaget i øvre halvdel av 6000-tallet. I hele denne perioden var det «frivillig kontingent». Mellom 40 og 50 prosent av de som mottok bladet, betalte.

Betaling

Fra og med 2020 besluttet utgiver (ved ImF-styret) å gjeninnføre «tvungen kontingent». Før dette skjedde var opplaget på ca. 6000. Noen hundre sa da aktivt opp abonnementet. I tillegg var det ca. 2000 som forholdt seg helt passive, det vil si at de verken betalte fakturaen eller sa opp abonnementet (jfr. det jeg skrev om tilknytning ovenfor). Da denne gruppen etter hvert ble tatt ut, havnet opplaget der det er i dag.

Det hører med til historien at abonnementsinntektene ikke er lavere nå enn da opplaget var dobbelt så høyt, men med frivillig kontingent.

Abonnementsinntektene er ikke lavere nå enn da opplaget var dobbelt så høyt, men med frivillig kontingent

Avis

Så hvilket blad er det vi gir ut i dag? Dagen-journalisten som intervjuet meg, jobbet tidligere i bladet til Misjonssambandet, Utsyn. Hans interessante vurdering av Sambåndet var at det er litt annerledes enn flere av de andre bladene – at det var «mer avis», som han uttrykte det. Det ga jeg ham helt rett i. Sambåndet har alltid vært en avis, blant annet i betydningen at det har inneholdt aktualitetsstoff og meningsbærende artikler i tillegg til det oppbyggelige stoffet. Sambåndet er dermed ikke et rent andaktsblad, og det er heller ikke et magasin. Det er en blanding – en avis som også har magasininnhold i form av eksempelvis temasidene våre.

Uavhengig

Bladet er også forpliktet på Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten, og redaksjonen søker dermed å følge «bransjenorm» med tanke på etikk og måten vi arbeider med sakene på. Det tror vi er en styrke med tanke på tillit og troverdighet.

Med dette som bakteppe starter vi på et nytt år i Sambåndets historie, det ett hundre og tjuesjette. Velkommen til å være med!   

PS

Første nummer i 2024 kommer ut 17. januar og vil by på en overraskelse!

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

«Aktverdige grunner» bør ligge bak når kristne medier publiserer

, ,

Meningsinnholdet i dette blogginnlegget står for forfatterens egen regning.

Kristne medier som ønsker å bli tatt seriøst, kan ikke legge andre retningslinjer til grunn for sitt virke enn det allmenne medier gjør.

Det har i det siste blitt rettet en del kritikk – også ganske grovkornet – mot Dagens prioriteringer og vinklinger. Ikke all kritikk har vært presis og dokumentert. Dagen-redaktør Tarjei Gilje har oppfordret til en debatt om kristen journalistikk, og dette er mitt bidrag. Jeg er ansvarlig redaktør for Sambåndet og nærmer meg totalt sett 30 år med fulltidsarbeid innen journalistikken.

«Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.» Slik lyder paragraf 1.4. i «Vær varsom-plakaten» (VVP), som lister opp de etiske normene for pressen. Det er en slags «Norsk standard» eller bransjenorm for mediene og må – etter mitt syn – også sette retning for kristne medier.

Pressens rett til å informere om det som skjer i samfunnet, handler om å speile virkeligheten slik den er, ikke slik personer med makt skulle ønske at den var

Pressens rett til å informere om det som skjer i samfunnet, handler om å speile virkeligheten slik den er, ikke slik personer med makt skulle ønske at den var. Jeg har vært ansatt i en kristen organisasjon i snart ti år. På disse årene har jeg aldri hørt om at en generalsekretær går til regnskapsføreren med en anmodning om at en totalt sett rød bunnlinje skal overskygges i regnskapsrapporten av at kollekten på årsmøtet viste en økning. Et banalt eksempel, men det bør være like lite naturlig å forvente at fagutdannede journalister og redaktører i kristne medier automatisk skal unnlate å rapportere når noe som kan oppfattes som negativt, inntreffer eller oppdages.

Det kan være krevende nok å speile virkeligheten, blant annet fordi man av praktiske og andre grunner må gjøre et utvalg. Men av pressens rett til å gjøre dette følger det naturlig at man også kan «avdekke kritikkverdige forhold». Det er da kvaliteten på det faglige håndverket virkelig settes på prøve. Derfor er det «pressens plikt» å sette et kritisk søkelys på egen fagutøvelse. Hoveddelen av VVP handler nettopp om hvordan bransjenormen er, og hvordan man skal utøve den.

Medier, og her tar jeg meg råd til å si særlig kristne utgivelser, bør ha aktverdige grunner for alt man publiserer

Pressens faglige utvalg (PFU), som er et klageorgan opprettet av Norsk Presseforbund, har i en prinsipputtalelse sagt dette om retts- og kriminalreportasjen: «Ansvaret for hva som skal offentliggjøres, påhviler den enkelte redaksjon. Hensynet til personvernet gjør at retts- og kriminalreportasjen må underlegges en konkret vurdering basert på de aktverdige grunner som må ligge bak enhver publisering.»

«Aktverdige grunner» er for meg et godt prinsipp å ha i bakhodet i enhver form for journalistikk og publisering. Allerede i 1897 skapte eieren av New York Times, Adolph S. Ochs, slagordet «All the news that’s fit to print» (fritt oversatt: alle de nyheter som egner seg for trykking). Dette troner fortsatt i øverste venstre hjørne av avisens forside.

For meg handler dette først og fremst om at medier, og her tar jeg meg råd til å si særlig kristne utgivelser, bør ha aktverdige grunner for alt man publiserer. Det må i særlig grad gjelde når mennesker berøres på en sterk måte av det man går ut med. Det betyr ikke at noens antatte ubehag skal styre redaksjonelle prioriteringer, men som redaktør gjør man klokt i å stille seg noen spørsmål: Er den saken man tenker å publisere, viktig og relevant, angår den mange eller få, har den viktige konsekvenser, eller vil den først og fremst vekke sensasjonsfølelse?

Kan man svare «ja» eller på andre måter bekreftende på disse og tilsvarende spørsmål, har man aktverdige grunner for å publisere, og man kan som redaktør forsvare beslutningene i ettertid.

Evangelisten Lukas’ andre bok – Apostlenes gjerninger – må ha vært krevende lesning for flere i den nære samtiden.

I tillegg til pressens egen bransjenorm, er Bibelen blitt stadig viktigere som rettesnor for meg i min redaktørgjerning. Jeg har tidligere skrevet (blant annet her) om hvordan Bibelen omtaler personer – høy så vel som lav, jøder så vel som hedninger – på en ærlig og åpen måte. Evangelisten Lukas’ andre bok – Apostlenes gjerninger – må ha vært krevende lesning for flere i samtiden. Men Lukas hadde, på journalistisk forbilledlig vis, «gått nøye gjennom alt sammen fra begynnelsen av» og besluttet seg for å «skrive det ned i sammenheng» (Luk 1,1–4). Om man ikke visste bedre, kunne man være fristet til å spørre om han i evangelieteksten ikke bare kunne kopiert Markus …   

Paulus’ sjokkerende avsløring i 1. Kor 5,1 er også relevant. Ikke minst når vi vet at apostlenes brev også ble spredt til andre steder og forsamlinger, tar jeg meg i å tenke at dette ville jeg ikke selv ha publisert! Men det handler prinsipielt om åpenhet, også om ting som kan smerte. «… ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss for Guds åsyn til alle menneskers samvittighet», skriver Paulus (2. Kor 4,2).

Da er det umulig for meg å hevde at Dagen eksempelvis ikke skulle ha skrevet om uroen i Misjonssambandet

Dette er hovedlinjer i min tekning om kristen journalistikk. Da er det umulig for meg å hevde at Dagen eksempelvis ikke skulle ha skrevet om uroen i Misjonssambandet eller at bladet jeg selv redigerer, ikke skulle ha skrevet om konflikter i Bergens Indremisjon eller andre deler av indremisjonsfamilien. Uten at jeg finner det riktig å utdype det, angrer selv mer på ting Sambåndet ikke har skrevet om, enn ting vi har omtalt. Dette betyr ikke at kristne medier, Sambåndet inkludert, ikke begår faglige feil i vår dekning – for det gjør vi – og feil må vi lære av.

I tråd med paragraf 1.4. i Vær varsom-plakaten er yrkesbror Tarjei Gilje åpen for innspill på i hvilken grad Dagen lykkes med å oppfylle sin samfunnsrolle og i utøvelsen av det journalistiske håndverket. Jeg har tidligere skrevet – der kom det igjen (!) – om hvordan jeg mener at Dagen på en uovertruffen måte gir sine lesere grunnlag for å bygge et helhetlig kristent verdensbilde. Dette gjelder særlig i det meningsbærende stoffet, og aller mest på lederplass. Dette er en funksjon som ikke kan overvurderes i en tid som preges av samfunnskulturelt kaos og omveltning, og der Gud og kristen tro søkes tilsidesatt. Dekningen av forfulgte kristne er Dagen også nærmeste enerådende på blant dagsaviser.

På en uovertruffen måte gir Dagen sine lesere grunnlag for å bygge et helhetlig kristent verdensbilde

Så setter jeg av og til spørsmålstegn ved om alt som publiseres, har gjennomgått en grundig nok kontroll. Jeg spør meg eksempelvis av og til om sitatsjekk virkelig er gjennomført. Som tidligere deskmedarbeider i Stavanger Aftenblad gjennom ni år, mener jeg å ha grunnlag for å si at mange fallgruver blir oppdaget og unngått ved hjelp av profesjonell redigering utført av medarbeidere som er satt av til det. At Dagen ikke lenger holder seg med en slik tradisjonell desk, tror jeg er et feilgrep.

Jeg etterlyser av og til også en mer planlagt avis fra Dagens side, som jeg frimodig nok mener i større grad kunne ha blitt oppnådd ved at redaksjonen ble organisert rundt definerte stoffområder med dedikerte sideflater.

«En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn», erklærer Vær varsom-plakaten i aller første punkt. Det gjelder også i den kristne samfunnssektoren, der medier som Dagen og Sambåndet både har en plass å beholde og et ansvar å forvalte.

Først publisert på dagen.no 10. august 2022 og i papiravisa 11. august 2022.

Bildetekst og kreditering: Redaktør Arthur Berg i Dagen ved avisas 50-årsjubileum i 1969. Foto: Eirik Sundvor/Trondheim byarkiv. Kilde: Wikimedia Commons 

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Voktere av den nye moral

,

Driftsstyrelederen ved Ellingsrudåsen skole avslører både at han ikke vet hva diskriminering er, og at han synes det er greit at skolen selv diskriminerer. Er det «innafor i dagens samfunn»?

Siden 15. januar har Vårt Land skrevet om at flere skoler i Oslo har sagt opp avtalen om praksissamarbeid med NLA Høgskolen. Årsaken er at den misjonseide høyskolen har opplyst om i sitt reviderte – og lovpålagte – verdidokument at NLA står i en tradisjon – en historisk bakgrunn – som har et klassisk og verdensvidt kristent ekteskapssyn.

23.januar står driftsstyreleder Tommy Monge ved Ellingsrudåsen skole fram i Vårt Land og forsvarer den ellers tause skoleledelsens avgjørelse. Under forutsetning av at han er riktig sitert, er det bemerkelsesverdige argumenter vi får høre.

«Jeg oppfatter ordlyden i NLAs verdidokument som mer diskriminerende enn at enkelte studenter ikke får praksisplass på skolen» (min uthevelse). Monge innrømmer altså uttrykkelig at skolens avtalebrudd er diskriminerende (bare litt mindre sådan enn slik Monge ser på NLAs verdidokument).

«I dagens samfunn», altså, kan man lovløst diskriminere dem man er uenig med

Uanfektet av dette sier driftsstyrelederen videre at han «synes signalet skolen vår sender ved å avslutte samarbeidet med NLA, er viktigst. Vi ønsker å signalisere at vi tar avstand fra NLAs syn på homofilt samliv. Det mener vi er helt innafor å gjøre i dagens samfunn» (min uthevelse). «I dagens samfunn», altså, kan man lovløst diskriminere dem man er uenig med. Ja, Monge unnslår seg ikke for å mene at skolens opptreden er «et eksempel til etterfølgelse».

På journalistens spørsmål om hva slags trussel NLAs praksisstudenter utgjør mot skolens verdier, svarer driftsstyrelederen at «Ellingsrudåsen Skole arbeider hver dag med mangfold og likeverd. Når en utdanningsinstitusjon har et så snevert syn på samliv, er ikke dette i tråd med verdiene skolen ønsker å stå inne for». Med tanke på ansattes samlivssyn svarer han at «på skolen er det elever og ansatte med ulikt livssyn, etnisitet og religion. Alle er like mye verdt, uavhengig av deres livssyn.»

Men dette mangfoldet, likeverdet og livssynsfriheten har altså sine klare begrensninger på Ellingsrudåsen skole, og et ekteskapssyn som ikke er mer «snevert» enn at det er likestilt lære i Den norske kirke, havner utenfor.

Driftsstyreleder Tommy Monge og de aktuelle rektorene bør for det første lære seg diskrimineringslovens skjelning mellom lovlig forskjellsbehandling i den hensikt å kunne oppnå formålet med en virksomhet, og diskriminering. Det har eksempelvis kristne friskoler gjort. Da kan jo Oslo-skolene begynne med å lytte til diskriminerings- og likestillingsombudet (Vårt Land 25. januar), som naturlig nok sier at det i dette tilfellet er skolene som diskriminerer NLA-studentene og ikke omvendt.

De kan også låne øre til menneskerettighetsforsker Hadi Strømmen Lile, som i Vårt Land 21. og 23. januar sier det samme som ombudet. Førsteamanuensen legger til at det «ikke er noe grunnlag for å si at en konservativ tro på ekteskap er i strid med noen menneskerettighetskonvensjoner». Han presiserer også at «homofilt ekteskap ikke er en juridisk menneskerettighet».

Det som bør være «innafor å gjøre i dagens samfunn», er å sette seg inn i det lovverket som regulerer den virksomheten man opererer innenfor, ikke å handle etter ny-moralsk forgodtbefinnende under dekke av folkeopinionen.

BILDETEKST: Ellingsrudåsen skole fotografert i 2007. FOTO: Chell Hill. Kilde: Wikimedia Commons 

En kortere versjon ble første gang publisert i Vårt Lands papirutgave 29.01.21.

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Pengene eller trosfriheten

,

Det er en lovløs argumentasjon Arild Børge Skjæveland (Sp) legger for dagen når han forsvarer tilskuddsnekt til kristne lag og foreninger med en klassisk kristen samlivsetikk.

Jeg har måttet bruke tid på å fordøye intervjuet med Sp-politikeren i Jærbladet 7. januar. Skjæveland er altså leder for hovedutvalg for samfunn og kultur i Klepp. Han var med i en politisk arbeidsgruppe som har lagt fram flertallsforslag om å kreve at lag og organisasjoner som skal kunne få driftstilskudd, må «rekna alle medlemmer/deltakarar som likeverdige når det gjeld å kunne veljast til styre, tillitsverv og posisjonar, uavhengig av samlivsform, seksuell orientering, kjønn eller etnisitet». Noe annet mener de vil være diskriminering.

Jeg undres på om Skjæveland & Co har tenkt på at valgloven i Norge ikke oppfyller alle disse kravene når det gjelder å kunne velges til de politiske posisjonene som de selv innehar. Nok om det.

Journalist Åge Bjørnevik treffer spikeren på hodet når han spør om «ein 10-åring i rullestol har krav på å få vera med på det lokale fotballaget for at klubben skal kunna få driftstilskot».

Her må Skjæveland ut i robåten («… vil alltid vera grenseoppgangar», «… nok ikkje realistisk at alle kan vera med på alt»). Det han derimot ikke synes å være klar over, er at likestillings- og diskrimineringsloven nettopp tar høyde for en slik situasjon. Paragraf 9 har overskriften «Lovlig forskjellsbehandling», og forarbeidene fastslår at «ikke all forskjellsbehandling er diskriminering».

I paragrafen står det slik: «I arbeidsforhold og ved valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse (min kursivering), seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bare tillatt hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket, og vilkårene i første ledd er oppfylt.» (Tilsvarende i arbeidsmiljøvoven, paragraf 13-3.)

Denne paragrafen gjelder altså for ansettelser, men den trekker opp en prinsipiell forskjell mellom lovlig forskjellsbehandling og diskriminering som vi trenger å ha klart for oss også i denne saken. I forarbeidene utdypes det at «forskjellsbehandling på grunn av religion, tro, funksjonsnedsettelse (der var det igjen) eller seksuell orientering ikke skal regnes som diskriminering dersom slike egenskaper utgjør et regulært og avgjørende yrkesmessig krav på grunn av yrkesvirksomhetens natur eller den sammenheng den utføres i, forutsatt at målet er legitimt og kravet er proporsjonalt.» Referansen er til rammedirektiv fra EU. En rullestolbruker som på ellers like vilkår eksempelvis søker jobb som linjemontør i Statnett, vil kunne forskjellsbehandles på grunnlag av funksjonsnedsettelsen.

Norsk diskrimineringslovgivning tar høyde for at det finnes faktorer det er lovlig å forskjellsbehandle ut fra

Poenget med å trekke fram dette er ikke å legge stein til byrden for mennesker med funksjonsnedsettelser, men å vise at ny norsk diskrimineringslovgivning faktisk tar høyde for at det finnes faktorer det er lovlig å forskjellsbehandle ut fra. Og det handler altså ikke bare om ting man forbinder med konservative kristne, men faktisk også om noe rent kroppslig og allment.

I intervjuet fortsetter Skjæveland roturen som journalistens spørsmål brakte ham ut på: «Etter mitt syn er fysiske hindringar for å vera med på aktivitet – som for eksempel eit handikap – noko anna enn menneskeskapte hindringar», blir han sitert på. At «kjønn, etnisitet, seksuell legning eller samlivsform» skulle være relevant for om noen kan velges til et styre, er for ham en slik «menneskeskapt hindring».

Det gledelige her er at Skjæveland synes å anerkjenne at mennesker, med eller uten funksjonsnedsettelse, er skapt av noe utenfor seg selv (skal vi tørre å si Gud?). Men det Skjæveland ikke vedstår seg, er at lovgiverne har tatt høyde for at mennesker man ansetter i en jobb eller velger til et tillitsverv, faktisk må kunne forventes å utøve dette på en måte som «er nødvendig for å oppnå formålet» (jf. første ledd i ovennevnte paragraf 9). På samme måte som Senterpartiet kan unnlate å ansette en uttalt EU-tilhenger som generalsekretær, kan en kristen organisasjon på prinsipielt grunnlag unnlate å velge mennesker til tillitsverv som gjennom sitt liv motsier organisasjonens formål.

Dette er ikke en «menneskeskapt hindring» eller diskriminering, Arild Børge Skjæveland, det er sunn fornuft og norsk lov.

Først publisert i papirutgaven av Jærbladet 29.01.21.   

BILDETEKST: Strendene, som her på Sele, er noe av det Klepp kommune er kjent for. Skal kommunen nå også bli kjent for å nekte kristne lag og foreninger driftstilskudd på grunnlag av klassisk og verdensvid kristen samlivsetikk og lovmessige kunnskapsløshet?

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Når en kommune graderer innbyggerne

,

I Stavanger kommune er visst noens skattepenger mindre verdt enn andres – i alle fall om vi skal legge et forslag fra Arbeiderpartiet og Rødt til grunn.

Kommunaldirektøren i Stavanger vurderer nå «hvorvidt det er mulig å nekte utbetaling av støtte til Norsk Luthersk Misjonssamband». Også andre organisasjoners holdninger skal granskes opp mot «kommunens verdier». Det går fram av et vedtak i utvalg for kultur, idrett og samfunnsdialog i Stavanger kommune 11. november i fjor. Forslaget ble satt fram av Arbeiderpartiet og Rødt, men vedtatt også med stemmene fra H og Frp. Det er aktualisert av debatten som nå foregår om å nekte tilskudd til kristne lag, foreninger og friskoler i Klepp kommune på bakgrunn av ekteskapssyn.

Saken i Stavanger gjaldt fordeling av driftstilskudd til barne- og ungdomsarbeid i 2020. Forslagsstillerne hadde fått med seg medieoppmerksomheten omkring NLMs oppdaterte normallover for menigheter og forsamlinger. Her er det en åpning for, i siste instans, å ekskludere medlemmer som aktivt og bevisst motarbeider organisasjonens formål (Vårt Land 22.10.20 og 26.10.20).

Formålet med tilskuddsordningen i Stavanger kommune er å «støtte drift av frivillig, åpent og generelt barne- og ungdomsarbeid i Stavanger kommune. Aktivitetene skal være tilgjengelige for barn og unge, uavhengig av sosial status, kulturell bakgrunn, religiøs orientering, kjønnslegning og seksuell orientering.» Hvordan normallovene fra NLM eventuelt skulle komme i strid med en slik formulering, blir det interessant å lese kommunaldirektørens vurdering av.

Forslagsstiller Dag Mossige, som representerer et parti som selv har en eksklusjonsparagraf, skriver videre i forslaget at «Stavanger kommune er en åpen, inkluderende, og mangfoldig by. Det er uforenelig med våre verdier å gi driftstilskudd til barne- og ungdomsarbeid til en organisasjon som bedriver en tilsynelatende svært ekskluderende praksis ovenfor egne medlemmer.» Det er verdt å merke seg adverbet «tilsynelatende».

Man kan spørre om politikerne med god samvittighet kan ta imot skatteinnbetalingene fra disse innbyggerne

«… uforenlig med våre verdier», altså (min kursivering). Hvem er «våre», og hvem skjuler seg bak «kommunens verdier»? Stavanger kommune må etter dette være å forstå som et privat interessefellesskap som setter seg til doms over og graderer andre som driver lovlig virksomhet. Da kan man i neste omgang spørre om politikerne med god samvittighet kan ta imot skatteinnbetalingene fra disse innbyggerne, penger som inngår i den potten som Mossige og hans politikerkolleger fordeler.

Dag Mossige kan kanskje også forklare hvordan hans ønskede gradering av innbyggeres verdier samsvarer med programerklæringen fra hans egen utvalgsleder, Arnt Heikki Steinbakk, i Rogalands Avis 4. november 2019:

«Kultur og idrett inspirerer, danner, inkluderer og åpner dører mot omverdenen. (…) Vi vil bryte ned barrierer og jobbe for et sterkt fellesskap på tross av ulikheter, og senke terskelen for deltakelse i fritids- og kulturtilbud og jobbe aktivt for at flest mulig får anledning til å delta. En sterk frivillig sektor bygger opp om vårt demokrati og skaper verdier for mennesker og samfunn. Gjennom opplevelser og mestring, aktivitet og rekreasjon, utvikler vi oss som mennesker og strekker oss mot et sterkere samhold.»

Til tross for fagre ord er det slik blant sosialister at «noen er likere enn andre»

At det – til tross for fagre ord – uansett er slik blant sosialister at «noen er likere enn andre», forutså George Orwell i «Animal Farm». At tenkningen støttes av borgerlige H og Frp, er foruroligende.

BILDE: Vågen i Stavanger. Foto fra 2007 av Odd Inge Worsøe. Kilde: Wikimedia Commons.

Først publisert i Stavanger Aftenblad, Dagen og Vårt Land (19.01.21).

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Dagen – i tiden og for samfunnet

,

«Jeg har lov til alt – men ikke alt gagner». Vår tid har et skrikende behov for at noen fortsatt taler et pauli ord inn i den.

På 100-årsfesten for Dagen hilste jeg jubilanten med at avisen har samme verdensbilde som jeg, og at det er få andre meningsbærende dagsaviser jeg kan si det samme om.

Som konservativ kristen bygger jeg mitt verdensbilde – world view på engelsk – på klassisk kristen tro. Langt på vei har også det norske samfunnet gjort det i hundrevis av år, men dette utfordres kraftig i vår tid.

Normer oppfattes i vår tid som noe negativt, noe som begrenser individets «frihet». Da svekker man samtidig en av samfunnets grunnvoller

Da jeg gikk på videregående skole midt på 80-tallet, lærte vi at fem grunnleggende prosesser må være til stede for at et samfunn skal kunne bestå: rekruttering, sosialisering, produksjon, fordeling og regulering av atferd. Sosialiseringsprosessen går ut på at den enkelte lærer seg normer, verdier, kunnskap og ferdigheter som blir sett på som nødvendige for at han eller hun skal kunne leve i fellesskapet. Gjennom denne prosessen blir mange av normene internalisert – gjort til våre egne.

Jeg tror dette er kunnskap som står seg også i dag. Problemet er bare at normer – anerkjente regler – i vår tid oppfattes som noe negativt, noe som begrenser individets «frihet». Da svekker man samtidig en av samfunnets grunnvoller.

Ateisten, filosofen og sosiologen Jürgen Habermas siteres på følgende: «Universell egalitarisme (likhet, min anm.), fra hvor idealene utløper om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv etter den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. Denne arven, vesentlig uforandret, har vært kilden til kontinuerlig kritisk vurdering og re-tolkning. Til denne dag finnes det ingen alternativ (…) Alt annet er bare postmoderne snakk.»

Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve

I et innlegg i Dagen 6. mars i år poengterte jeg, i tråd med Habermas, at Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve, og at Han som vår skaper har rett til det. Allerede i 2. Mos 19,5 (jf. 5. Mos 10,14) kunngjør Gud gjennom Moses at «hele jorden er min». I Sal 24,1 skriver David – inspirert av Gud – at «Jorden hører Herren til – og alt det som fyller den og de som bor der» (jf. Sal 50,12 og 89,12).

Fra 2. Mos 20 og utover gir Gud en rekke lover: de ti bud, om forskjell på uaktsomt og forsettlig drap og erstatning etter skade (2. Mos 21), om rettssikkerhet og bestikkelser (2. Mos 23), om hviledag (2. Mos 35), om ikke å holde tilbake viktige opplysninger (3. Mos 5), om likhet for loven (3. Mos 24), om rettergang (4. Mos 35), om undersøkelsesplikt (5. Mos 13), om eiendomsgrenser (5. Mos 19), om krigføring (5. Mos 20) og om voldtekt (5. Mos 22) – for å nevne noe. Disse prinsippene er nedfelt i de fleste demokratiske lands lovverk.

Allmenne normer og verdier er altså noe som er godt og nødvendig i et samfunn, og mange av dem kommer fra vår jødekristne arv. Den første og viktigste «sosialiseringsagenten», de som gjør at de overleverte normene føres videre til nye medlemmer av fellesskapet, er familien – foreldre, eldre søsken og andre nære familiemedlemmer. Bibelen er også tydelig på dette. I 5. Mos 6,6–7 leser vi: «Disse ordene som jeg byr deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» I Salme 48 istemmer Korahs barn, v. 13–15: «Gå omkring Sion, vandre rundt om det, tell alle tårnene! Gi akt på festningsvollene og vandre gjennom dets borger, så dere kan fortelle om det til den kommende slekt. For denne Gud er vår Gud for evig og alltid. Han skal føre oss ut over døden.»

Mennesket er overlatt til seg selv og ens egen omskiftelige sannhet

Den rådende ideologien i våre dager er helt annerledes. Familien som samfunnsbyggende grunncelle angripes og forsøkes redefinert på en måte som gjør naturlig rekruttering umulig, og Gud og hans vilje regnes ikke lenger med. Mennesket er overlatt til seg selv og ens egen omskiftelige sannhet. Oppdragelse og opplæring ses på med mistenksomhet, så lenge det da ikke handler om den frie seksualitetens normløse «evangelium». Det skal påtvinges oss av staten, i alle fall om Arbeiderpartiet og Miljøpartiet de grønne får viljen sin.

Et leserinnlegg i Vårt Land 3. desember kan stå som et nylig eksempel på den rådende tenkningen. Her argumenterer Karin Kilden, som titulerer seg som «samfunnsdebattant», for at «religiøse friskoler» bør forbys fordi alle barn bør ha «én arena som er fri for mors, fars og menighetens påvirkning». Hun mener foreldres oppdragelsesrett må holdes opp imot «majoritetens syn på hva som er sunt og bra for barn». Kilden synes ukjent med at vi ikke har skoleplikt i Norge, men undervisningsplikt, og at foreldres rett til å velge andre skoler for sine barn enn de offentlige, er begrunnet i FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (artikkel 13, punkt 3). (Det er forresten interessant å legge merke til at venstresidens opptatthet av menneskerettigheter sjelden strekker seg til akkurat dette området.) FNs konvensjon om barnets rettigheter slår fast (artikkel 5) at «Partene skal respektere det ansvar og de rettigheter og forpliktelser som foreldre (…) har, for å gi det (barnet, min anm.) veiledning og støtte, tilpasset dets gradvise utvikling av evner og anlegg, under barnets utøvelse av rettighetene anerkjent i denne konvensjonen.»

Som kristne borgere kan vi velge mellom å henfalle til frykt og oppgitthet eller å se vår oppgave som bibeltro kristenfolk til å gjøre en forskjell ved frimodig å fortsette med å holde fram det overleverte og til alle tider aktuelle budskapet

At det i dag fremdeles finnes rettigheter som på denne måten beskytter oss som foreldre – og våre barn – mot nettopp «majoritetens syn på hva som er sunt og bra», er ikke noe som er gitt i framtiden. Arbeiderpartiet har i høst fremmet et forslag der det blant annet heter at arbeidet med «Rosa kompetanse» i samfunnet skal styrkes og «gjøres systematisk og landsdekkende». Tonje Gjevjon, som selv oppfatter seg som lesbisk, har i Dagbladet definert det som et angrep på menneskerettighetene og beskrevet det som «en stille revolusjon».

En utgave fra 1919 av den kristne avisen Dagen. Foto: Wikimedia Commons

Stilt overfor alt dette og mere til kan vi som kristne borgere velge mellom å henfalle til frykt og oppgitthet eller å se vår oppgave som bibeltro kristenfolk til å gjøre en forskjell ved frimodig å fortsette med å holde fram det overleverte og til alle tider aktuelle budskapet. Paulus skriver i 2. Kor 10,3–5: «For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» I denne striden vil Indremisjonsforbundet og Sambåndet stå, og Dagen – med sin rekkevidde og gjennomslagskraft – må stå der i front, på hel sannhets grunn. De neste hundre årene for Dagen blir enda viktigere enn de første – i tiden og for samfunnet.

Skrevet på oppfordring fra redaktør Tarjei Gilje i Dagen i forlengelsen av avisens 100-årsjubileum. Først publisert i Dagen 16.12.19.

Bildet: Dagens nyhetsredaktør Astrid Dalehaug Norheim i samtale med forfatter av Dagens 100-årsskrift, Dag Kullerud, på avisens jubileumsfest.

/av
Petter Olsen

Verdifull frihet

,

I et forsøk på å bevise at NLA Høgskolen står tilbake for MF vitenskapelig høyskole i forskningsmessig frihet, unnlater professor Jan-Olav Henriksen å nevne reaksjonene han selv ble møtt med fra kolleger og ledelse ved MF i 2001.

I en nyhetsartikkel i Vårt Land 25. oktober vises det til at Henriksen i 2000/2001 uttalte at han ikke fant tungtveiende grunner i Bibelen for at homofile ikke kunne leve sammen i partnerskap. Både Henriksen selv – og Vårt Lands journalist – nøyer seg i artikkelen med å slå fast at Henriksen fikk fortsette på MF til tross for reaksjoner fra flere kristne organisasjoner. 

Sannheten er at Henriksen fikk ganske sterke – og formelle – reaksjoner internt

Sannheten er imidlertid at Henriksen fikk ganske sterke – og formelle – reaksjoner internt. Det tydeliggjorde tidligere Fast Grunn-redaktør Jon Kvalbein i et innlegg i Dagen 15. august 2014. 

Vedtekter

I nyhetsartikkelen 25. oktober viser Henriksen til at MF ikke har den type verdidokument som NLA har, hvor det, slik professoren uttrykker det, blant annet står «hvilket syn NLA har på ekteskap og familie». 

Også MF vitenskapelig høgskole har derimot vedtekter, og der står det følgende i par. 1: «MFs verdigrunnlag er den kristne tro slik den kommer til uttrykk i Bibelen og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse.»

Det framgår at vedtektene ble vedtatt 26.01.16. I 2014 var, ifølge Kvalbeins innlegg, formuleringen enda tydeligere: «Institusjonen baserer sin virksomhet på Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse.»

Læreuttalelser

Foto: Lsandvik/Wikimedia Commons

MFs lærerråd fattet, påpeker Kvalbein, i 1988 og 1993 læreuttalelser som fastslo at homofilt samliv ikke lar seg forene med kristen etikk. 

Da professor Jan-Olav Henriksen på starten av 2000-tallet kom med sine uttalelser om homofilt samliv, fattet Lærerrådet ved MF 19. mars 2001 et enstemmig vedtak om at «professor Jan-Olav Henriksen gir uttrykk for et syn som ikke er i samsvar med fakultetets grunnleggende forståelse av homofilt samliv». 2. april sluttet styret seg enstemmig til dette. 

Ved fakultetet vil Bibelens virkelighetsforståelse og etiske normer måtte være det styrende grunnlag for etiske resonnementer i den teologiske etikk

23. april vedtok Forstanderskapet enstemmig: «Ved sine uttalelser bekrefter Lærerrådet og Styret at Lærerrådets vedtak fra 1988 og 1993 står fast som Menighetsfakultetets syn på homofilt samliv. Ifølge Grunnreglene § 1 baserer Menighetsfakultetet sin virksomhet på Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse. Ved fakultetet vil derfor Bibelens virkelighetsforståelse og etiske normer måtte være det styrende grunnlag for etiske resonnementer i den teologiske etikk. Forstanderskapet forutsetter at fakultetets lærere legger dette til grunn for undervisning og veiledning.»

Jeg kan ikke forstå annet enn at disse formuleringene fra MFs forstanderskap har en slående likhet med verdigrunnlaget som  Henriksen – og professor Oddvar Johan Jensen ved NLA – nå kritiserer ved NLA Høgskolen. 

Negativ utvikling

Vedtakene fra 2001 fikk riktignok liten virkning på MF. Ti år etter offentliggjorde Vårt Land (27/5-11) en undersøkelse som viste at halvparten av MFs lærere nå sa ja til homofilt samliv og kirkelig vielse av homofile par.
Rektor Vidar L. Haanes uttalte: «MF har ikke et offisielt syn i dette spørsmålet.»

At MF vitenskapelig høyskole både har tilkjennegitt et syn på homofilt samliv, og at Lærerråd og valgt ledelse har ansvarliggjort ansatte i tråd med dette synet, er hevet over tvil

Hvilken legitimering rektor mente han hadde for å se bort fra det som tidligere hadde vært sagt av kompetente organ ved MF, får være opp til ham. Men at MF vitenskapelig høyskole både har tilkjennegitt et syn på homofilt samliv, og at Lærerråd og valgt ledelse har ansvarliggjort ansatte i tråd med dette synet, er hevet over tvil. 

Først publisert på verdidebatt.no 28.10.19.

Undertegnede hadde for øvrig en lengre diskusjon med Oddvar Johan Jensen om dette i oktober 2018.  

/av
Petter Olsen

Med loven i hånden

, ,

På reportasje- og kommentarplass i Vårt Land framtrer følgende resonnement: Fordi det finnes lovlig forskjellsbehandling i Norge, bør særlig konservative kristne akseptere at noen muslimer – av religiøse årsaker – ikke vil håndhilse.

Fredag morgen i forrige uke gikk Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk ut på sosiale medier (se bildet) og mente det var «respektløst» av en ung, muslimsk kvinne ikke å ville håndhilse på den norske kronprinsen. Situasjonen oppsto da kronprinsen besøkte den terrorrammede Al-Noor-moskeen i Bærum. Mange ga uttrykk for at de var enig med Selbekk.

På beste kommentarplass i Vårt Land 28. august går religionsredaktør Alf Gjøsund i rette med Dagen-redaktøren. Hovedargumentet hans er følgende: «Sjefredaktøren i Dagen representerer kristne som anklages for manglende respekt hele tiden: manglende respekt for kvinner, homofile, samboere, gjengifte og mennesker som tar abort. Han burde ha alle forutsetninger for å forstå at det å følge religiøse bud slett ikke trenger å være respektløst.»

Det må være en rimelig tolkning at Gjøsund her sikter til konservative kristne. På hvilket grunnlag han mener vi – for her tar jeg meg selv med – «anklages for manglende respekt», er han taus om.

Et intervju med den aktuelle muslimske kvinnen – ungdomskoordinator Zeliha Acar i Islamsk Råd Norge – i Vårt Land 26. august avsetter imidlertid tydelige spor. Journalisten stiller følgende spørsmål: – Vi skriver av og til om kristne som krever respekt for å si nei til å ansette mennesker i likekjønnet parforhold på kristne skoler og barnehager. Hvordan opplever du det når kristne som selv krever respekt i slike saker, likevel angriper deg for de begrensningene din religion gir deg?

Her er det altså slik at kristne «krever respekt for å si nei til å ansette» noen ut fra samlivsform. Hva grunnlaget er for å kreve denne respekten, sies det heller ikke her noe om, og spørsmålet bærer preg av en innlagt premiss. Det hele får dermed noe suspekt over seg.

Spørsmålet bærer preg av en innlagt premiss, og det hele får dermed noe suspekt over seg

Faktum er imidlertid at vi i Norge har noe som heter «lovlig forskjellsbehandling». I paragraf ni i likestillings- og diskrimineringsloven står det følgende: «I arbeidsforhold og ved valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bare tillatt hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket, og vilkårene i første ledd er oppfylt.»

Her står det altså ikke noe om at det bare er kristne, konservative eller ikke, som har lov til å forskjellsbehandle, heller ikkje når det gjelder kjønn eller seksuell orientering. Det går også fram av ordlyden at retten til å forskjellsbehandle gjelder andre ting enn bare forhold som oppfattes å være knyttet til religion.

I regjeringens forslag til denne loven (proposisjon 81 L (2016-2017)) er det presisert at «ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. Det kan foreligge legitime grunner til å behandle folk forskjellig.» Forskjellsbehandling i forbindelse med ansettelse er tillatt «dersom egenskapen (f.eks. kjønn og seksuell orientering) har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke».

Upresist, kanskje til og med uredelig

Jeg er ikke nødvendigvis enig med Vebjørn Selbekk i at Zeliha Acar opptrådte respektløst ved ikke å ville håndhilse. Som Gjøsund påpeker, forholdt Acar seg til sin religion slik hun velger å tolke den (andre muslimer er uenig med henne), og hun hilste på en annen måte. Det kan lett slå tilbake på oss selv som kristne dersom vi nekter andre å følge sin trosbaserte overbevisning, så lenge den ikke bryter med norske lover og regler.

Men å antyde at konservative kristne har en særlig plikt til å akseptere en religiøst basert og internt omstridt «håndhilsnekt» under henvisning til at konservative kristne benytter retten til «lovlig forskjellsbehandling», mener jeg er upresist, kanskje til og med uredelig.

Les også: Meningen i spørsmålet.

Først publisert på verdidebatt.no 28.08.19.

Her kan du lese svaret fra Vebjørn Selbekk på Alf Gjøsunds kritikk.

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Dei som riv ned

,

Fri og Pride står for mykje som nokon og ein kvar vil vera kritisk til – om ein bryr seg med å undersøkja. 

«Eg har ikkje tenkt til å rive ned samfunnet sjølv om eg er homo», forsikrar kommentator i Bergens Tidende, Jens Kihl. I eiga avis 18. juni går han i rette med avisa Dagen, som på leiarplass har peikt på at det er vanskeleg å skilja mellom Pride som arrangement og arrangøren.

I Norge er den internasjonale Pride-rørsla representert ved «Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold», og det er Fri som er arrangør av paraden. Kihl meiner han går av eigne grunnar.

Protestrørsle

Det er ikkje godt å seia kva Kihl meiner med at han ikkje vil «rive ned samfunnet». Ein annan stad i kommentaren skriv han at «mange av dei strukturane som har vore der sidan gamaltestamentleg tid, må bli endra på.» Han synest i alle fall å tenkja på familien. Fleire enn eg vil meina at det er den viktigaste byggeklossen i samfunnet.

Sosiologen Magnus Wennerhag omtaler Pride på nivå med andre sosiale protestrørsler – ei rørsle som arbeider for samfunnsendring gjennom påverknad av menneske med mynde til å ta avgjerder eller ved å endra allmenne vurderingar i samfunnet. Dette er eit arbeid som tar lang tid og er prega av at aktivistar freistar å vinna allierte blant innflytelsesrike samfunnsaktørar som politiske parti, etablerte organisasjonar og styresmakter. Dette er eit mønster det er lett å kjenna igjen.

Analyse

I fjor vår kom den kristne tenketanken Claphaminstituttet i Sverige med ein analyse av innhaldet i programmet for Stockholm Pride 2017. Analysen var til då den einaste i slitt slag og bygger på spesifikke søkeord eller -fraser i søkefunksjonen til den offisielle websida stockholmpride.org. Resultata bør overraska og utfordra.

Resultata bør overraska og utfordra

Det blir ofte sagt at Pride handlar om at alle menneske har same verdi. Men søket på ordet «menneskeverd» (på svensk, sjølvsagt) gav null treff. «Menneskerettar» gav berre fire treff, og den relevante programposten var oppteken av å framstilla prostitusjon i eit positivt lys.

Ordet «norm» fekk 38 treff. Samanhengen gjorde det klart at normer er noko som tilhøyrer fortida eller som det er trong for å bryta ned, særleg om normene var tradisjonelle.

Søk på «relasjon» viste at fleire programpostar handla om relasjonsanarki – viljen til å leva frikopla frå faste relasjonar, og der romantiske relasjonar vart trekt i tvil.

Kjærleik eller sex?

Pride er sagt å vera ei feiring av kjærleiken. Dette ordet fekk 33 treff i søket, og 15 av dei vart kategoriserte som positive. Men i 8 av desse 15 tilfella var det sponsorar som brukte ordet. Eit arrangement i det såkalla «Kinkykvarteret» kopla kjærleik med sadisme.

Ordet «sex» resulterte i heile 64 treff, 42 av dei omtalt i positive vendingar. I denne kategorien kom døme som «å knulla for verdsfreden» og «korleis knulla heitt, vilt og intensivt med kven eg vil og når eg vil utan å vera uroleg for kjønnssjukdomar».

– Koplingar til djupare former av menneskeleg fellesskap saknast heilt, peikar Claphaminstituttet på.

Vald

Ifølgje analysen var det òg arrangement under Stockholm Pride 2017 som framstilte vald, smerte og rus i eit positivt lys. Søkeordet «overgrep» fekk derimot null treff, og det same var tilfellet for «pornografi».

Om Jens Kihl no har behov for å distansera seg frå dette ved å distansera seg frå Pride-arrangøren, har eg stor forståing for det. Men det endrar ikkje på det Fri står for og den ukritiske oppslutnaden den internasjonale Pride-rørsla har fått.

Først publisert i Bergens Tidende 22.06.19.

Bildetekst: Kristne demonstrerer med plakater under Pride-paraden i Brisbane i Australia i 2006. Brukt i denne bloggposten som illustrasjonsbilde. Fotokreditering: Silje L. Bakke/Wikimedia Commons 

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Forskjellsbehandling er lov

,

Det er ikkje slik at trussamfunn har ein særrett til å forskjellsbehandla på grunnlag av blant anna kjønn og seksuell legning.

I saka om presten som trekte seg frå eit vikariat på Osterøy grunna harde ord om ekteskapssynet hans, skreiv Johannes M. Bysheim mellom anna dette i lokalavisa Bygdanytt (referert i Dagen 04.06.19): «Det eg har vanskeleg for å skjøna, på eit prinsipielt plan, er at det skal vera greitt at ein innafor religiøse samfunn skal kunna diskriminera på grunnlag av blant anna kjønn og seksuell legning når resten av samfunnet ikkje har lov til det.»

Eg går ut frå at Bysheim har paragraf ni i likestillings- og diskrimineringslova i tanken. Denne paragrafen har overskrifta «Lovlig forskjellsbehandling». Her står det fylgjande: «I arbeidsforhold og ved valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bare tillatt hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket, og vilkårene i første ledd er oppfylt.»

Her står det altså ikkje noko om at det berre er «religiøse samfunn», for å nytta Bysheims uttrykk, som har lov til å forskjellsbehandla, heller ikkje når det gjeld kjønn eller seksuell orientering. Det går òg fram av ordlyden at retten til å forskjellsbehandla gjeld andre ting enn berre det som blir oppfatta som tilhøve knytta til religion.

I regjeringa sitt forslag til lova (proposisjon 81 L (2016-2017)) er det presisert at «ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. Det kan foreligge legitime grunner til å behandle folk forskjellig.» Forskjellsbehandling i samband med tilsetjing er tillatt «dersom egenskapen (f.eks. kjønn og seksuell orientering) har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke».

Det er rett at lovverket tidlegare gav trus- og livssynssamfunn særskilt adgang til å forskjellsbehandla på grunnlag av seksuell orientering. Men dette vart oppheva frå 1. januar 2014 og er altså no ein del av eit generelt unntak frå forbodet mot diskriminering. Eit slikt unntak har altså lovgjevar funne at er naudsynt. Alle som oppfyller vilkåra om at forskjellsbehandlinga a) «har et saklig formål», b) «er nødvendig for å oppnå formålet» og c) «ikke er uforholdsmesssig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles», kan forskjellsbehandla etter lova.

Dette gjeld «på eit prinsipielt plan», slik Johannes M. Bysheim er oppteken av.

 

/0 Kommentarer/av