Meningsinnholdet i dette blogginnlegget står for forfatterens egen regning.

Kristne medier som ønsker å bli tatt seriøst, kan ikke legge andre retningslinjer til grunn for sitt virke enn det allmenne medier gjør.

Det har i det siste blitt rettet en del kritikk – også ganske grovkornet – mot Dagens prioriteringer og vinklinger. Ikke all kritikk har vært presis og dokumentert. Dagen-redaktør Tarjei Gilje har oppfordret til en debatt om kristen journalistikk, og dette er mitt bidrag. Jeg er ansvarlig redaktør for Sambåndet og nærmer meg totalt sett 30 år med fulltidsarbeid innen journalistikken.

«Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.» Slik lyder paragraf 1.4. i «Vær varsom-plakaten» (VVP), som lister opp de etiske normene for pressen. Det er en slags «Norsk standard» eller bransjenorm for mediene og må – etter mitt syn – også sette retning for kristne medier.

Pressens rett til å informere om det som skjer i samfunnet, handler om å speile virkeligheten slik den er, ikke slik personer med makt skulle ønske at den var

Pressens rett til å informere om det som skjer i samfunnet, handler om å speile virkeligheten slik den er, ikke slik personer med makt skulle ønske at den var. Jeg har vært ansatt i en kristen organisasjon i snart ti år. På disse årene har jeg aldri hørt om at en generalsekretær går til regnskapsføreren med en anmodning om at en totalt sett rød bunnlinje skal overskygges i regnskapsrapporten av at kollekten på årsmøtet viste en økning. Et banalt eksempel, men det bør være like lite naturlig å forvente at fagutdannede journalister og redaktører i kristne medier automatisk skal unnlate å rapportere når noe som kan oppfattes som negativt, inntreffer eller oppdages.

Det kan være krevende nok å speile virkeligheten, blant annet fordi man av praktiske og andre grunner må gjøre et utvalg. Men av pressens rett til å gjøre dette følger det naturlig at man også kan «avdekke kritikkverdige forhold». Det er da kvaliteten på det faglige håndverket virkelig settes på prøve. Derfor er det «pressens plikt» å sette et kritisk søkelys på egen fagutøvelse. Hoveddelen av VVP handler nettopp om hvordan bransjenormen er, og hvordan man skal utøve den.

Medier, og her tar jeg meg råd til å si særlig kristne utgivelser, bør ha aktverdige grunner for alt man publiserer

Pressens faglige utvalg (PFU), som er et klageorgan opprettet av Norsk Presseforbund, har i en prinsipputtalelse sagt dette om retts- og kriminalreportasjen: «Ansvaret for hva som skal offentliggjøres, påhviler den enkelte redaksjon. Hensynet til personvernet gjør at retts- og kriminalreportasjen må underlegges en konkret vurdering basert på de aktverdige grunner som må ligge bak enhver publisering.»

«Aktverdige grunner» er for meg et godt prinsipp å ha i bakhodet i enhver form for journalistikk og publisering. Allerede i 1897 skapte eieren av New York Times, Adolph S. Ochs, slagordet «All the news that’s fit to print» (fritt oversatt: alle de nyheter som egner seg for trykking). Dette troner fortsatt i øverste venstre hjørne av avisens forside.

For meg handler dette først og fremst om at medier, og her tar jeg meg råd til å si særlig kristne utgivelser, bør ha aktverdige grunner for alt man publiserer. Det må i særlig grad gjelde når mennesker berøres på en sterk måte av det man går ut med. Det betyr ikke at noens antatte ubehag skal styre redaksjonelle prioriteringer, men som redaktør gjør man klokt i å stille seg noen spørsmål: Er den saken man tenker å publisere, viktig og relevant, angår den mange eller få, har den viktige konsekvenser, eller vil den først og fremst vekke sensasjonsfølelse?

Kan man svare «ja» eller på andre måter bekreftende på disse og tilsvarende spørsmål, har man aktverdige grunner for å publisere, og man kan som redaktør forsvare beslutningene i ettertid.

Evangelisten Lukas’ andre bok – Apostlenes gjerninger – må ha vært krevende lesning for flere i den nære samtiden.

I tillegg til pressens egen bransjenorm, er Bibelen blitt stadig viktigere som rettesnor for meg i min redaktørgjerning. Jeg har tidligere skrevet (blant annet her) om hvordan Bibelen omtaler personer – høy så vel som lav, jøder så vel som hedninger – på en ærlig og åpen måte. Evangelisten Lukas’ andre bok – Apostlenes gjerninger – må ha vært krevende lesning for flere i samtiden. Men Lukas hadde, på journalistisk forbilledlig vis, «gått nøye gjennom alt sammen fra begynnelsen av» og besluttet seg for å «skrive det ned i sammenheng» (Luk 1,1–4). Om man ikke visste bedre, kunne man være fristet til å spørre om han i evangelieteksten ikke bare kunne kopiert Markus …   

Paulus’ sjokkerende avsløring i 1. Kor 5,1 er også relevant. Ikke minst når vi vet at apostlenes brev også ble spredt til andre steder og forsamlinger, tar jeg meg i å tenke at dette ville jeg ikke selv ha publisert! Men det handler prinsipielt om åpenhet, også om ting som kan smerte. «… ved å legge sannheten åpent fram, anbefaler vi oss for Guds åsyn til alle menneskers samvittighet», skriver Paulus (2. Kor 4,2).

Da er det umulig for meg å hevde at Dagen eksempelvis ikke skulle ha skrevet om uroen i Misjonssambandet

Dette er hovedlinjer i min tekning om kristen journalistikk. Da er det umulig for meg å hevde at Dagen eksempelvis ikke skulle ha skrevet om uroen i Misjonssambandet eller at bladet jeg selv redigerer, ikke skulle ha skrevet om konflikter i Bergens Indremisjon eller andre deler av indremisjonsfamilien. Uten at jeg finner det riktig å utdype det, angrer selv mer på ting Sambåndet ikke har skrevet om, enn ting vi har omtalt. Dette betyr ikke at kristne medier, Sambåndet inkludert, ikke begår faglige feil i vår dekning – for det gjør vi – og feil må vi lære av.

I tråd med paragraf 1.4. i Vær varsom-plakaten er yrkesbror Tarjei Gilje åpen for innspill på i hvilken grad Dagen lykkes med å oppfylle sin samfunnsrolle og i utøvelsen av det journalistiske håndverket. Jeg har tidligere skrevet – der kom det igjen (!) – om hvordan jeg mener at Dagen på en uovertruffen måte gir sine lesere grunnlag for å bygge et helhetlig kristent verdensbilde. Dette gjelder særlig i det meningsbærende stoffet, og aller mest på lederplass. Dette er en funksjon som ikke kan overvurderes i en tid som preges av samfunnskulturelt kaos og omveltning, og der Gud og kristen tro søkes tilsidesatt. Dekningen av forfulgte kristne er Dagen også nærmeste enerådende på blant dagsaviser.

På en uovertruffen måte gir Dagen sine lesere grunnlag for å bygge et helhetlig kristent verdensbilde

Så setter jeg av og til spørsmålstegn ved om alt som publiseres, har gjennomgått en grundig nok kontroll. Jeg spør meg eksempelvis av og til om sitatsjekk virkelig er gjennomført. Som tidligere deskmedarbeider i Stavanger Aftenblad gjennom ni år, mener jeg å ha grunnlag for å si at mange fallgruver blir oppdaget og unngått ved hjelp av profesjonell redigering utført av medarbeidere som er satt av til det. At Dagen ikke lenger holder seg med en slik tradisjonell desk, tror jeg er et feilgrep.

Jeg etterlyser av og til også en mer planlagt avis fra Dagens side, som jeg frimodig nok mener i større grad kunne ha blitt oppnådd ved at redaksjonen ble organisert rundt definerte stoffområder med dedikerte sideflater.

«En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn», erklærer Vær varsom-plakaten i aller første punkt. Det gjelder også i den kristne samfunnssektoren, der medier som Dagen og Sambåndet både har en plass å beholde og et ansvar å forvalte.

Først publisert på dagen.no 10. august 2022 og i papiravisa 11. august 2022.

Bildetekst og kreditering: Redaktør Arthur Berg i Dagen ved avisas 50-årsjubileum i 1969. Foto: Eirik Sundvor/Trondheim byarkiv. Kilde: Wikimedia Commons