Nådens evangelium

Nåden er gratis i den forstand at den gis som en gave uten betingelser. Men det betyr ikke at nåden er «billig». 

Bakgrunn

I høst har jeg vært involvert i en samtale i Vårt Land om Guds nåde. 5. september ble jeg oppringt av avisen og bedt om å kommentere en artikkel i samme dags avis basert på et foredrag av professor John M.G. Barclay. Jeg festet meg særlig ved dette: «Det springende punktet i Barclays Paulus-forskning er følgende: Gis Guds nåde helt gratis til mennesket, eller krever det noen form for gjenytelse?».

Jeg svarte (Vårt Land 6. september i en artikkel som krever innlogging) at jeg mener nåden er gratis i den forstand at den gis som en gave (Ef 2,8), uten betingelser idet den tilbys (dette betyr ikke at nåden er «billig»!). Barclay var ifølge artikkelen dagen før skeptisk til en slik tolkning, og jeg kunne da ikke annet enn å konstatere at jeg her var uenig med professoren.

Jeg la til at nåden vil sette preg på livene til den som tar imot den, men at dette ikke har noe å gjøre med frelsesverket som Jesus fullførte på Golgata kors for snart 2000 år siden.

(Da jeg på min Facebook-profil lenket til denne artikkelen, ble det en betydelig debatt av det.) 

Dette førte til en kronikk 11. september skrevet av to MF-ansatte som forsvarte Barclays forståelse av nåden og forholdet mellom tro og gjerninger hos Paulus. Mitt svar til dem sto på trykk 19. september, og hovedinnholdet publiserer jeg nå også her:

Hovedinnlegg

Postdoktor Ole Jakob Filtvedt og professor Karl Olav Sandnes går i Vårt Land 11. september langt i å karakterisere meg som uvitende om nådeforståelse og forholdet mellom tro og gjerninger hos Paulus. Jeg har verken behov for å returnere «komplimenten» eller å trekke meg duknakket fra debatten.

Jeg har i ettertid lest en ganske grundig anmeldelse skrevet av professor Thomas R. Schreiner (Themelios 41.1) av Barclays bok «Paul and the Gift». Det var en interessant bakgrunn til kronikken fra Filtvedt og Sandnes.

Jeg er enig med Barclay i at Galaterbrevet (Gal) og Romerbrevet (Rom) er viktige for å forstå hva Paulus mener om nåde og forholdet mellom tro og gjerninger. Slik Barclay og hans to norske våpendragere synes å forstå Gal, er det ingen argumentasjon i dette Paulus-brevet mot at mennesker kan gjøre noe for å få del i frelsen. I likhet med professor Schreiner må jeg da få vise til Gal 3, ikke minst v. 12: «Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det.» I motsetning til troen, defineres altså loven av gjerninger.

Dette gjelder også for omskjærelsen. Barclay mener at dersom Paulus i Gal argumenterer mot rettferdiggjørelse basert på gjerninger, ville apostelen ikke snakket negativt også om det å være uomskåret (Gal 5,6 og 6,15). Schreiner peker imidlertid på at referansen til ikke å være omskåret, ikke står i motsetning til det som er sagt i kap. 3. Folk kan tenkes å rose seg av både å være omskåret og uomskåret (6,13). Men det er bare Kristi kors man kan rose seg av (6,14), påpeker Paulus, og det er «å være en ny skapning» som «betyr noe» (6,16).

Etter mitt syn er Paulus her tydelig på at det er tro – og ikke gjerninger – som frelser. Dette er også bevitnet i Det gamle testamente

Videre hevder Barclay at det i Rom 4,4–5 ikke finnes polemikk mot en jødisk forståelse av gjerninger. Thomas Schreiner minner om lignelsen i Luk 18,9–14 om fariseeren og tolleren, der fariseeren helt tydelig stolte på gjerninger til frelse. Schreiner mener at Barclay, i forbindelse med avsnittet Rom 9,30–10,8, ikke tror at Paulus kritiserer et forsøk på å bli rettferdig ved gjerninger. Her må vi trekke fram Rom 3,27–4,5 om frelse bare ved troen på Jesus. Etter mitt syn er Paulus her tydelig på at det er tro – og ikke gjerninger – som frelser. Dette er også bevitnet i Det gamle testamente, påpeker apostelen, med henvisning til 1. Mos 15,6.

Filtvedt og Sandnes mener tydeligvis at Fil 2,12, der Paulus bruker uttrykket «arbeid på deres frelse med frykt og beven», skulle utgjøre et problem for min uærbødige påstand om klarhet. Dette er for det første sagt til troende (1,1). Det greske ordet «katergazomai» som er oversatt med «arbeid» på norsk, kan ifølge Studiebibelen også oversettes med «utvirke». På engelsk er det oftest gjengitt med «work out». Her handler det ikke om frelse forstått som rettferdiggjørelsen – og jeg lever godt med eventuelt å skille lag med Filtvedt og Sandnes her – men om en åndelig vekst i nåde og i den forstand en pågående frelse (jf. 1,27). Frelsesskatten må pakkes ut slik at den kommer til utfoldelse. «Gud er den som virker i dere», understreker Paulus i v. 13, også når det gjelder evnen og viljen til lydighet. Det var dette jeg forsøkte å si noe om 6. september ved å vise til Pauli advarsel i Rom 6,1–2 mot det vi kan kalle «å synde på nåden».

Her handler det ikke om frelse forstått som rettferdiggjørelsen, men om en åndelig vekst i nåde og i den forstand en pågående frelse

Ole Jakob Filtvedt og Karl Olav Sandnes hevder at det ikke finnes noen klar tanke hos Paulus om at mennesket er «samtidig synder og rettferdig». Uavhengig av ordlyd mener jeg at Paulus bl.a. i Rom 7,14-25 er klar på (!) at en kristen vil måtte slite med sin gamle, syndige natur til «han (Jesus, min anm.) åpenbares» og vi skal bli ham lik (1. Joh 3,2). Uten henvisning utlegger Filtvedt og Sandnes Paulus slik at de kristne vil vinne kampen mot den syndige naturen, fordi de har fått ånden. I Rom 8,7 fastslår Paulus at den gamle naturen – kjødet – ikke kan være Guds liv lydig. Men i Jesus eier vi frihet fra syndens makt og kan «tjene Guds lov med mitt sinn» – i den nye naturen (Rom 7,24-25).

Å lese Paulus og evangeliet på denne måten blir for meg alt annet enn å være «tilfreds med å gjenta tradisjonelle lutherske slagord».

Dette innlegget er også publisert på verdidebatt.no, der det også ble en ganske omfattende debatt i kommentarfeltet. 

Replikkrunde

Filtvedt og Sandnes fra MF svarte meg 26. september. De var nå mest opptatt av å hevde at jeg ikke så stort nok på nåden. Innlegget er så vidt jeg kan se ikke publisert digitalt.

Jeg ble egentlig litt oppmuntret av det de to lærde her skrev og svarte dem slik 04. oktober (det følgende er en litt utvidet utgave):

SYND OG NÅDE

Kanskje Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes og jeg ikke er så uenige om Pauli ord likevel?

De to MF-ansatte svarer 26.09. på min respons (19.09.) til deres kronikk (11.09.). Mitt anliggende var først og fremst å tilkjennegi uenighet med et syn hos professor John Barclay om at Paulus ikke argumenterte imot rettferdiggjørelse basert på gjerninger. Det søkte jeg å gjøre ved å vise til Bibelen. Når det gjelder Filtvedt og Sandnes’ fortsatte opptatthet av hvilken «tradisjon» jeg måtte representere, vil jeg i stedet legge vekt på det reformatoriske prinsipp om Skriftens klarhet, og at Skriften er sin egen fortolker. Enhver tenkelig tolkning er ikke like gyldig.

Jeg vil legge vekt på det reformatoriske prinsipp om Skriftens klarhet, og at Skriften er sin egen fortolker. Enhver tenkelig tolkning er ikke like gyldig

Filtvedt og Sandnes er ikke helt ferdig med forholdet mellom frelse og gjerninger. De søker å skape en konflikt mellom Jesus og Paulus ved å vise til Matt 25,31–46. Her handler det imidlertid om dom over folkeslagene (v. 32) etter at Kristus er kommet igjen for å regjere som konge (v. 31,34a). Dette åpner et nytt og stort emne om dom og endetid, og plassen tillater ikke å si mer om det her. 

Hovedutfordringen fra postdoktoren og professoren nå er Pauli beskrivelse av syndens makt. Jeg er helt enig i at «Paulus tenker kosmisk og universelt om syndens makt» ut fra Rom 1,18–3,21. Filtvedt og Sandnes mener imidlertid at min lesning av Rom 7,14–25 er «altfor individualiserende», og at det er omstridt hvorvidt Paulus her beskriver situasjonen til «en som er ‘kristen’ og som har ånden».

For å ta det siste først adresserer Paulus brevet til «alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Roma» (1,7). Romerbrevet blir etter dette et lærebrev for troende. Dernest framstiller Paulus i kap. 7 en mann som har to naturer (v. 22–23), noe bare et gjenfødt menneske har.

Innholdet i Romerbrevet

Det er nødvendig å se på hvilke problemstillinger Paulus behandler i Romerbrevet. En inndeling av den læremessige delen (kap. 1–8) som jeg har tillit til, kan i kortform beskrives slik: I 1,18–3,21 redegjør Paulus for menneskets tilstand og stilling som synder. Alle mennesker har syndet og fortjener straff. Fra 3,21–4,25 besvarer den inspirerte apostelen spørsmålet om hvordan mennesket på en slik bakgrunn kan bli rettferdig for Gud. Dette skjer gjennom rettferdiggjørelse ved tro uten lovgjerninger. I kap. 4 imøtegås forventede innvendinger fra lovbundne jøder.

I Rom 5,1–11 viser Paulus oss følgene av at vi er rettferdiggjort (jf. 5,1). Fra 5,12 til 8,39 tar så Paulus opp spørsmål som gjelder dem som er rettferdiggjort, ikke minst striden i den troende mellom den gamle og den nye natur. Betydningen av forholdet mellom stamfedrene Adam og Kristus (5,12–21) er her sentralt. Den troende er en ny skapning i Kristus, og denne skapningen i Kristus er rettslig sett død for synden og satt fri fra dom og straff.

I kap. 6,1–23 hører vi om Guds verk i oss til befrielse fra syndens makt (helliggjørelse). Dette skjer gjennom nåden. I Titus 2,11–12 skriver Paulus at «Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den (nåden, min anm.) opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er».

Kap. 7 er en fortsettelse av samme tema og handler om frihet fra lovens herredømme og det å bære frukt for Gud. Filtvedt og Sandnes viser til at det er uenighet om hvorvidt avsnittet 7,14–25 omtaler en enkeltperson. Jeg vil påpeke at ord som «jeg», «meg» og «mitt» brukes flere titall ganger i disse versene. Her er det lovens krav som driver personen, men befrielsen finnes utenfor ham selv – i Jesus. Jesu død og oppstandelse er svaret på syndens skyld og syndens makt. I kap. 8 oppsummerer Paulus: «Så (på denne bakgrunn, min anm.) er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (8,1).

Ser man bort fra visse sider i John Barclays forståelse av forholdet mellom tro og gjerninger, er det ikke sikkert at vi er så uenige

Ole Jakob Filtvedt og Karl Olav Sandnes avslutter med en oppsummering av forholdet i Romerbrevet mellom synd og nåde som jeg egentlig ikke kan se skiller seg vesentlig fra det jeg har skissert ovenfor. Ser man bort fra visse sider i John Barclays forståelse av forholdet mellom tro og gjerninger, er det altså ikke sikkert at vi er så uenige. Det er i så fall oppmuntrende.

Innlegget som kom på trykk i Vårt Land og på verdidebatt.no, var litt kortere. Også her ble det debatt i kommentarfeltet.

Illustrasjonsfoto: Greg Weaver, unsplash.com