For noen år siden var det til dels kraftige brytninger i bedehusland rundt temaet forsamlingsbygging. I dag er det så å si ingen i våre sammenhenger som problematiserer at vi må satse på dette, og vi ser at optimisme og engasjement er tent som følge av en ny satsing på forsamlinger med et helhetlig tilbud til barn, unge og voksne. Stadig flere sier: «Ja, vi vil satse på bedehusforsamlingen som vårt åndelige hjem!»

Men hva betyr det egentlig? Når en nå velger åndelig lederskap, er vi da villige til å underordne oss det lederskapet, slik Bibelen formaner oss? Når en legger opp til en planmessig og fast struktur for forsamlingsmøter/gudstjenester, prioriterer vi da å være en del av forsamlingslivet, eller kommer hytta, reiser og andre fritidsaktiviteter først? Når en ønsker å bruke mer ressurser på forsamlingsarbeidere og mer tjenlige lokaler for ulike barnegrupper, hvilken konsekvens har det for vår givertjeneste? Vi spør igjen: Hva betyr det egentlig at vi vil satse på forsamlingen?

Vi spør igjen: Hva betyr det egentlig at vi vil satse på forsamlingen?

For å nevne mer om det siste – givertjenesten. Bedehusfolket har alltid gitt til en mengde ulike formål innen misjon og bistandsarbeid. Både indremisjonen og de ulike ytremisjonsorganisasjoner har fått sitt i kollektkorga når de har sendt ut sine forkynnere til bedehusmøtene. Utenom dette har vi betalt giroer som kommer i posten fra diverse sammenhenger. Slik har organisasjonene kunne lønne sine ansatte og sende ut sine arbeidere.

I dag er bildet endret. Det er mindre etterspørsel etter tradisjonelle bedehusmøter og sammenhengende møtevirksomhet, og mer behov for søndagsmøter og enkelte bibelkvelder. Forsamlingene trenger arbeidere som kan prioritere forkynnelse, åndelig lederskap, oppfølging av ledere, tilrettelegging av frivillig tjeneste, osv. Ingen stiller spørsmål om en menighet i Den norske kirke eller en frikirke har tilsatte arbeidere, og like naturlig bør det være at en bedehusforsamling kan satse på egne ansatte. Det skal ikke erstatte dugnadsarbeidet, men komplettere det.

Skal det være mening i utsagnet om at «vi vil satse på forsamlingen», bør vi gi vår tiende til forsamlingen!

Dette forutsetter da at bedehusfolket må tenke radikalt nytt med tanke på sin givertjeneste, og det er vår påstand at givertjenesten i våre forsamlinger i liten grad svarer på behovene. Selv om vi i evangelisk frihet ikke er bundet av tienden, mener vi likevel at det er god ledesnor at «tienden hører Herren til». Mange kan gi mer enn tienden, og noen sier at offeret begynner når tienden er gitt, men tiende som prinsipp kan de fleste av oss forholde oss til.

Skal det være mening i utsagnet om at «vi vil satse på forsamlingen», bør vi gi vår tiende til forsamlingen! Det er det lokale arbeidet som skaper mest engasjement hos de nye generasjonene. Giveren bør da kunne forutsette at forsamlinger tar ansvar for egen drift, at en fordeler midler til krets og forbund i ImF, og at en gir rikelig til det ytremisjonsarbeidet en samler seg om. Det forutsigbare må ligge til grunn for at folk skal «gi seg selv» til dette. Forslag til fordeling: 50% til egen drift, 10% til ImF-krets, 5% til ImF sentralt, 35% til ytremisjon. Når forsamlingens drift er finansiert gjennom faste inntekter, står en også friere til å gi kollekten til andre.

Hva da med alle andre gode formål? Jeg mener at de fleste av oss har råd til å gi til ett eller flere «hjertebarn» utenom tienden, men vi bør også spørre oss selv om det er på tide å spisse vår givertjeneste inn mot det vi virkelig brenner for og framtidige generasjoner vil ha velsignelse av.