Petter Olsen

Ikke rom i herberget

, ,

Spørsmålet er ikke om det formelt finnes «et rom» i Den norske kirke for Bibelens lære om ekteskapet. Spørsmålet er om det reelt sett er anledning til å ta dette «rommet» i bruk.

«Rommet for to syn har ikke blitt endret», hevder leder for Åpen folkekirke (ÅF), Gard R. Sandaker-Nielsen, i et intervju med Kristelig Pressekontor (publisert i Dagen 9. april).

Nei, formuleringen fra Kirkemøtet i 2016 står der fortsatt: «Begge syn på likekjønnet ekteskap kan (…) gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.»

Spørsmålet som bør bli påtrengende ikke minst for ÅF, er imidlertid om dette «rommet» i det hele tatt kan brukes til noe.

Bispeutnevnelsene i Stavanger, ikke minst den siste, illustrerer dette. Hvor vil ÅF-flertallet i Kirkerådet gå inn for å utnevne en biskop med et klassisk ekteskapssyn når de ikke gjør det nettopp i et konservativt bispedømme som Stavanger, der også det kirkelige forhåndsvotumet var krystallklart?

Sandaker-Nielsen gikk offentlig ut med en klar forventning om at Anne Lise Ådnøy, som vier likekjønnede, skulle bli utnevnt. Hvor ble det da av «rommet» i hans tenkning for de med et klassisk ekteskapssyn – og det nettopp i et konservativt bispedømme?

I diskusjonen som har oppstått om hvorvidt ÅF bør legges ned, argumenterer Sandaker-Nielsen også på en måte som viser at han ikke mener at noen skal benytte seg av det «rommet» som formelt eksisterer. Kronargumentet fra lederen av ÅF mot nedlegging er at det finnes noen bispedømmer der samlivsform blir vektlagt ved ansettelser.

Er Gard R. Sandaker-Nielsen klar over at likestillings- og diskrimineringsloven faktisk hjemler dette? Er han videre klar over at de som benytter seg av denne lovhjemmelen ved ansettelser, kan tenkes å gjøre det fordi de har et klassisk, bibeltro syn på ekteskapet? Ser han at noen kan tenke at en prest – en Ordets forkynner – bør lytte til hva Bibelen sier om Guds vilje for hvordan vi innretter våre liv? Forstår Sandaker-Nielsen ikke at disse bispedømmerådene forsøker å benytte seg av det «rommet» han hevder er tilgjengelig for dem? Har han tenkt over at han med sine ambisjoner om å skaffe flertall for ÅF også i disse bispedømmene, vil resultere i at «rommet» blir ubeboelig også her?

Ser han at noen kan tenke at en prest – en Ordets forkynner – bør lytte til hva Bibelen sier om Guds vilje for hvordan vi innretter våre liv?

Historiebeskrivelsen til lederen for Åpen folkekirke er ellers av det tragikomiske slaget. Han mener ÅF «ikke har skapt noe uenighet i Den norske kirke». Sandaker-Nielsen overser fullstendig at fram til 2015 var Den norske kirke i pakt med den læren den verdensvide kirke fortsatt har om at det bare finnes ett syn på ekteskapet. Det er det som Bibelen har – om en livslang pakt mellom én mann og én kvinne. Vedtaket i Metodistkirkens globale kirkesamfunn er et aktuelt eksempel på dette.

Da de som ville innføre en bibelfremmed ekteskapslære, ble nedstemt på kirkemøtet i 2014, valgte de ikke å akseptere et demokratisk fattet vedtak, men satte seg fore å ta makten i kirken for å omstyrte det. I forkant av årets kirkevalg er ÅF opptatt av å konsolidere og utvide denne makten.

Det gir liten troverdighet for en husvert å rose seg av et rom som står tomt, Gard R. Sandaker-Nielsen.

Bildetekst: Gard R. Sandaker-Nielsen i Åpen folkekirke sier de ønsker å ha de konservative med i kirken og at rommet for to syn ikke har blitt mindre. FOTO: Stein Gudvangen, KPK

Først publisert i Dagen og på dagensdebatt.no 16.04.19.

Les også innlegg fra Egil Morland om samme emne. 

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Exit Den norske kirke

, ,

Når Kirkemøtet nå har fratatt menighetsmøtet rett til å bestemme over hvilke liturgier som skal innføres, er ikke Den norske kirke (DNK) lenger lokal. Siste rest av mening med å være medlem har dermed forsvunnet for min del, og jeg har meldt meg ut.

  • Jeg vurderte sterkt å melde meg ut etter Kirkemøtets vedtak i april 2016 om å si ja til kirkelig vigsel av likekjønnede par. Men så ble jeg værende likevel fordi det jo fremdeles ikke var vedtatt noen liturgi for dette.
  • Enda nærmere en utmelding var jeg da Kirkemøtet i januar 2017 vedtok en «ekteskapsliturgi» for likekjønnede – en liturgi som selvsagt ikke kunne vise til noe bibelsk grunnlag for slike «ekteskap». Men så ble det klart at menighetsmøtet ifølge Kirkeloven faktisk kunne nekte å innføre både denne og andre nye liturgier. I alle fall mente flere lovkyndige det, og jeg noterte meg at flere menigheter faktisk nektet å ta den nye liturgien i bruk. Dermed ble utmeldingen utsatt enda en gang – for å ha stemmerett i et slikt menighetsmøte. 

Paragraf 11 i Kirkeloven har denne formuleringen: «Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige bøker (salmebøker og liturgier, min anmerkning) i kirken og andre saker som etter bestemmelse av Kirkemøtet overlates til menighetsmøtets avgjørelse». Kirkemøtet 2019 tettet det som av det liberale flertallet ble oppfattet som et «smutthull» i den første delen av setningen.

Lokalmenighetene tvinges til å bli en viljeløs gjennomfører av Kirkemøtes innfall

I «Kirkeordning for Den norske kirke», som skal erstatte Kirkeloven, skal det nå hete følgende: Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige bøker i kirken når Kirkemøtet har overlatt spørsmålet til menighetsmøtets avgjørelse» (min uthevelse). Dermed tvinges lokalmenighetene til å bli en viljeløs gjennomfører av Kirkemøtes innfall, et Kirkemøte som domineres fullstendig av det Sambåndet på lederplass har beskrevet som en «samfunnsrevolusjonær gruppe» (les: Åpen folkekirke).

Et slikt politisert, ubibelsk rådssystem som har fått verdslig myndighet til å sette seg opp imot Guds uttrykte vilje i Bibelen – og nå tvinger lokalplanet til å gjøre det samme – ønsker jeg ikke å gi legitimitet til. Kristen lære fastsettes ikke ved simpelt flertall. Læren er overlevert.  

Et ubibelsk rådssystem som har fått verdslig myndighet til å sette seg opp imot Guds uttrykte vilje i Bibelen – og nå tvinger lokalplanet til å gjøre det samme – ønsker jeg ikke å gi legitimitet til

Selv om jeg kjenner på sorg med tanke på det jeg oppfatter som gode prester på Jæren som må forholde seg til en arbeidsgiver som motarbeider deres samvittighet og integritet, kan jeg heller ikke legge skjul på at også lokale forhold har spilt inn på min avgjørelse. De menighetene jeg sokner til, Bryne og Time i Jæren prosti, innkalte så langt jeg kjenner til, ikke til menighetsmøte i 2017 for å ta stilling til om den nye vigselsliturgien skulle innføres. Ifølge menighetsbladet Helgedagen ble det i fjor sommer også gjennomført en vigsel av et likekjønnet par i en av disse kirkene. Dermed har altså Kirkemøtets vedtak i 2016 og -17 også satt preg på «mitt» sokn.    

Min juridiske tilknytning vil heretter bli til ImF Trossamfunn.  

Les også: Den rådløse kirken (nettleder på sambåndet.no)

Bildetekst: Kun 34 av Kirkemøtets 112 stemmeberettige delegater stemte for mindretallsforslaget om å ikke vedta ny vigselsliturgi. Foto: Skjermdump fra kirken.no

På oppfordring ble teksten også publisert i Dagen og på dagensdebatt.no 05.04.19.

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Guds lov og vår

, ,

Guds lov gjelder både i og utenfor livmoren. Det er ingen prinsipiell grunn til at ikke kristne skal arbeide for at det også blir tilfelle i Norges lover.

«Kristen etikk kan ikke nedfelles direkte i lov», skriver generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland i Normisjon og synodeformann Jarle Skullerud i Frikirken (Vårt Land 27.02 og Dagen 28.02.). Kvelland gjentar påstanden i et intervju med Vårt Land 28.02. (lenke krever innlogging), og hun legger da til at «det er jeg rimelig sikker på at NLM, ImF og Delk (Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, min anm.) også er enig i».  

Utsagnet har en generell ordlyd, men ut fra sammenhengen kan det ikke være tvil om at «kristen etikk» i dette tilfellet handler om abort, og «lov», må forstås som abortloven. De to lederne mener at lovfesting verken er «klokt» eller «gjennomførbart», det siste fordi vi lever i et samfunn «der mange ikke deler det kristne synet på etikk».

Allmenn etikk

Som ansvarlig redaktør for Sambåndet må jeg tilstå at jeg stusset da jeg leste dette. Vel kan det tenkes å være forhold som omfattes av begrepet «kristen etikk» som man ikke nødvendigvis skal arbeide for å lovfeste. Men her snakker vi altså i prinsippet om det å ta et liv – om enn aldri så mye ufødt.

I mine ører lyder det svært underlig å skulle skille dette ut som kun å være en del av kristen etikk. Var ikke nettopp tanken om menneskelivets ukrenkelighet noe av det viktigste som fulgte kristendommen til Norge for tusen år siden – og som endret samfunnet fundamentalt?

Provosert abort kan ikke isoleres til kristen etikk. Det handler om å ta et liv, og prinsipielt forbud mot det er en del av allmenn etikk

Provosert abort kan ikke isoleres til kristen etikk. Det handler om å ta et liv, og prinsipielt forbud mot det er en del av allmenn etikk (ja, jeg er også imot dødsstraff, bare så det er sagt).

Skaper og lovgiver

Det jeg er «rimelig sikker på» at Kvelland og Skullerud er enig med meg i, er at Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve, og at Han som vår skaper har rett til det. Allerede i 2. Mos 19,5 (jf. 5. Mos 10,14) kunngjør Gud gjennom Moses at «hele jorden er min». I Sal 24,1 skriver David – inspirert av Gud – at «Jorden hører Herren til – og alt det som fyller den og de som bor der» (jf. Sal 50,12 og 89,12). I 3. Mos 25,23 hører Moses dette fra Gud: «Jorden må ikke selges for alle tider. For meg hører landet til. Dere er fremmede og gjester hos meg.»

Fra 2. Mos 20 og utover gir Gud en rekke lover som vi med letthet kan gjenkjenne viktige prinsipper fra i dagens lovverk: de ti bud, om forskjell på uaktsomt og forsettlig drap og erstatning etter skade (2. Mos 21), om rettssikkerhet og bestikkelser (2. Mos 23), om hviledag (2. Mos 35), om ikke å holde tilbake viktige opplysninger (3. Mos 5), om likhet for loven (3. Mos 24), om rettergang (4. Mos 35), om undersøkelsesplikt (5. Mos 13), om eiendomsgrenser (5. Mos 19), om krigføring (5. Mos 20) og om voldtekt (5. Mos 22) – for å nevne noe. Disse prinsippene kan betraktes som «kristen etikk», men er likevel nedfelt i de fleste demokratiske lands lovverk.

I 1. Kor 10 viser Paulus nettopp til Israelsfolkets ofte svikefulle ferd gjennom ørkenen slik den er beskrevet blant annet i Mosebøkene. «… det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til», klargjør han i v. 11. I v. 26 understreker apostelen forbindelsen til Guds lovgivning: «For jorden og alt som fyller den, hører Herren til.» «… i deg skal alle jordens slekter velsignes», kunngjorde Gud for Abraham (1. Mos 12,3).

Bare politikk?

Også Kvelland og Skullerud er klare på – det skulle da ellers bare mangle – at abortloven er «i strid med Guds bud». De peker også på at vi som kristne har et ansvar for å si fra om det. Men, legger de til: «lovens bokstav er til syvende og sist politikernes arena».

Formelt har de selvsagt rett i det. Men som Asle Dingstad skrev i Dagen 28. februar: «I et demokratisk samfunn får folket de lover det fortjener». Om det er politikerne som vedtar lovene, kan vi være med og påvirke grunnlaget for de lovforslag som fremmes av de politikerne vi velger i vårt sted. Som jeg tidligere har påpekt i denne debatten, har tre leger i Norges kristelige legeforening gjort nettopp det. I februar 2013 la de fram en skisse til ny abortlov der det slås fast at fosteret har en moralsk rett til liv og abort ikke lenger er en rettighet.

Gud har ikke trukket seg tilbake fra sitt skaperverk, og han har fremdeles en god vilje for våre liv   

Gud har ikke trukket seg tilbake fra sitt skaperverk, og han har fremdeles en god vilje for våre liv. Også det verdslige regiment utøves på vegne av Gud, og vi skal «lyde Gud mer enn mennesker» (Apg 5,29). «Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet. Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem!» (Sal 139,16–17).  

Illustrasjon: Tegning fra freebibleimages.org      

Først publisert i papirutgavene av Dagen og Vårt Land (forkortet versjon) 06.03.19.

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Det som er overlevert

,

Det er både greit og nødvendig å trekke fram bibeltekster som kan virke problematiske. Men ikke alle måter å utlegge dem på, står til troende.

I Vårt Land 11. januar skriver kommentator Åste Dokka om å støte på tekster i Bibelen som «oppleves umulige, vonde, kompliserte». Dokka beskriver to måter å forholde seg til dette på: Ikke stole på egen vurderingsevne og derfor finne det tryggest å stole på bibelteksten, eller å «gruble og problematisere».

Debatten som oppsto da avisen Dagen 29. november i fjor (lenke krever innlogging) gjorde oppmerksom på en preken prest Vibeke Bergsjø Aas holdt i Grorud kirke i Oslo, er relevant her. Presten karakteriserte Jesu lignelse i Matt 25 om de ti jomfruene som ventet på en nattlig bryllupsprosesjon, som «stygg». Fem av disse hadde ikke med seg ekstra olje til lampene sine, og de var dermed ikke klar da brudgommen kom. Døren inn til bryllupsfesten ble stengt, og de fem uforstandige fikk ikke komme inn.

Presten ba menigheten «nullstille seg og endre forestillingene sine»: «La oss finne motet til å ta et oppgjør med den ubarmhjertige brudgommen, sånn at dørene kan åpnes og vi alle kan få erfare fellesskap og glede. For Himmelriket er her hos oss, og det er for alle», erklærte Aas – som dermed altså avviste at det finnes to utganger av livet.

Åste Dokka kastet seg inn i denne debatten 6. desember i fjor: «Kirka har fått overlevert evangeliet og må til enhver tid i fellesskap finne ut hva det betyr. Innholdet i dogmer og bekjennelser er ikke tilfeldig, men like fullt er det mennesker som har formulert dem. Det gjelder også Bibelen. Når prester forkynner, er det på bakgrunn av kunnskap, om nettopp ting som dogmenes menneskelige karakter», hevdet kommentatoren blant annet.

For å holde oss til Dokkas todeling i kommentaren 11. januar, er nok Vibeke Bergsjø Aas i gruppen av dem som «grubler og problematiserer».

Jeg gir Åste Dokka helt rett i at det er mennesker som har ført både bekjennelsesskriftene og Bibelen i pennen. Når kommentatoren tar de bibelske dogmene – læren – med i det som mennesker har «formulert», oppfatter jeg det slik at hun mener skribentene også har tenkt ut læreinnholdet. Her vil jeg få melde min uenighet.

Dogmene er ikke noe som den kristne kirke har funnet på selv, og det er derfor heller ikke noe som kirken kan forandre

Bladet jeg er redaktør for, Sambåndet, har i de tre siste numrene trykket en tale av Joel Bierman (bildet), professor i systematisk teologi ved Concordia Seminary, St. Louis, USA. «Kristnes forhold til læren» var hans overskrift. Bierman definerer læren – dogmene – som «sannheten fra Gud». Dogmene er ikke noe som den kristne kirke har funnet på selv, og det er derfor heller ikke noe som kirken kan forandre.

Eksempelvis, framholder professoren, var det ikke kirkemøtet i Nikea i år 325 e.Kr. som utviklet læren om Kristus, den var allerede der. Jesus hadde levd, dødd og stått opp, og apostlene hadde sett det. Da kirkefedrene i Nikea konkluderte med at Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske, var det på bakgrunn av det som hadde skjedd. Realiteten av Guds sannhet var levd ut. Gud utfolder sin sannhet i en levende virkelighet.

Bierman understreket 1. Kor 11,2, hvor Paulus skriver slik: «Jeg roser dere for at dere minnes meg i alle ting og for at dere holder fast på overleveringene, slik jeg overga dem til dere.» Med «overleveringene» – paradosis på gresk – mener Paulus et komplett sett av lærepunkter, praktiseringer og historier, sier Bierman. Evangeliet er med andre ord ikke bare noe «kirka har fått overlevert» til egen fortolkning, slik jeg oppfatter at Dokka mener, men det har et bestemt innhold.

I 1. Kor 15, 1–3 tar Paulus opp tråden igjen: «Jeg kunngjør dere, brødre, det evangelium som jeg forkynte for dere, det som dere også tok imot, som dere også står fast i (…). For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot. At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han ble reist opp på den tredje dagen etter skriftene».

Utlegninger som ser bort fra overleveringene, kan saktens være interessante, men har ingen autoritet

Man må gjerne både gruble og problematisere over bibeltekster. Men dette må skje i tråd med overleveringene – ikke på tross av dem eller ved å neglisjere dem til fordel for ens egen oppfatning. Presten i Grorud kirke så bort fra at Jesus som brudgom og den kristne menighet som brud, er et urmønster i Bibelen. Hun neglisjerte Jesu forklaring (Matt 25,1) om at «himlenes rike (skal) være å ligne med ti jomfruer som …».

Et viktig reformatorisk prinsipp går i tillegg ut på at Bibelen i utgangspunktet er klar, og at den er sin egen tolk. Når vi «grubler og problematiserer» over bibeltekster som vi synes er vanskelige, er det disse to forholdene som må være vår fortolkningsnøkkel. Utlegninger som går ut over dette prinsippet og ser bort fra overleveringene, kan saktens være interessante, men har ingen autoritet. Apostlene tok imot læren fra Jesus, som selv levde læren ut. Den kristne forsamlings oppgave er trofast å levere videre det vi selv har fått overlevert.

Innlegget ble først publisert på verdidebatt.no, 14.01.19

/2 Kommentarer/av
Petter Olsen

Forbønn er ikke behandling

Forbrukertilsynet overbeviser meg ikke om at Svein-Magne Pedersen og Tom Roger Edvardsen driver med alternativ behandling og derfor må straffes.

Nylig ble jeg (og en rekke andre) av avisen Norge I dag interjvuet om Forbrukertilsynets sak mot de to såkalte helbredelsespredikantene. For Forbruketilsynet handler dette om juss, og det preger også mine svar. Jeg tar ikke stilling rent teologisk til måten Pedersen og Edvardsen driver forbønnsvirksomheten på.

Spørsmål 1

Hva synes du om at tilsynet vil stanse to kristne blader fra å trykke vitnesbyrd om helbredelse?

Ifølge direktør i Forbruketilsynet, Elisabeth Lier Haugseth, kan man «i markedsføringen av behandlingen ikke bruke påstander om at behandlingen har konkret effekt mot sykdommer og lidelser, og heller ikke bruke historier eller vitnesbyrd fra folk som sier at behandlingen har effekt. Videre sier hun at «vår håndheving av lovverket innebærer ikke noe forbud (…) mot å fortelle om folk som har blitt helbredet. Slike vitnesbyrd kan fortsatt deles, men de kan ikke knyttes opp mot Pedersens eller Edvardsens tjenester der man mot betaling loves helbredelse.»

Hele Forbrukertilsynets sak bygger på at de mener det er snakk om «alternativ behandling» i lovens forstand. I denne vurderingen har tilsynet lagt avgjørende vekt på at de to predikantene tar en form for betaling.

Svein-Magne Pedersen

Jeg synes for det første at tilsynets argumentasjon for at det handler om alternativ behandling, er tynn. Jeg synes en artikkel i Vårt Land 21. november belyser dette. Her kommer det fram at tilsynet har reagert på et vitnesbyrd der det fortelles at en mann er «mirakuløst kreftfri» etter å ha blitt bedt for under Mirakellørdag i 2013. Fra et intervju med Haugseth om dette, gjengir Vårt Land følgende i indirekte tale: «Forbrukertilsynet vektlegger at det i Norge kun er tillatt for helsepersonell å behandle kreft.» Her settes det altså likhetstegn mellom forbønn og behandling, og kronargumentet er at Svein-Magne Pedersen tar 200 kr i inngangspenger på arrangementet.

Dette minner meg om synagogeforstanderen i Luk 13,14 som reagerte på at Jesus helbredet på sabbaten og mente at de som trengte helbredelse, heller fikk komme på en annen ukedag

Dette minner meg litt om synagogeforstanderen i Luk 13,14 som reagerte på at Jesus helbredet på sabbaten og mente at de som trengte helbredelse, heller fikk komme på en annen ukedag. Dette vitner om en svært formalistisk måte å se saken på fra tilsynets side. I Dagen 28. november uttaler Pedersen at «det er et krav fra staten at vi må ta inngangspenger» på grunn av regler for momsfritak, og at dette kravet gjelder uavhengig av om folk søker forbønn eller ikke. Dersom dette er riktig, kan det etter mitt syn ikke bevises at det er en direkte kobling mellom forbønn og inngangspenger, og dermed faller tilsynets sak.

Tom Roger Edvardsen

Tom Roger Edvardsen tar betalt for et opphold på Stølsdokken Fjellhotell. I samme utgave av Dagen viser han til at folk betaler for mat og overnatting som på et annet hotell, men at forbønn er gratis. Også her synes jeg det er vanskelig å kunne slå fast det tilsynet gjør, nemlig at det er en direkte kobling mellom betaling for overnatting og den forbønn man kan søke under oppholdet.

Jeg mener altså at det er tvil om tilsynets påstand om at Pedersen og Edvardsen driver med alternativ behandling. Dermed faller også tilsynets sak også mot de to bladene.

Jeg vil anbefale begge predikantene å legge redaktøransvaret på en annen enn seg selv

Dette kan jo også ses fra et rent pressesynspunkt. Da mener jeg at det i utgangspunktet er betenkelig at en statlig myndighet i praksis forsøker å redigere innholdet i et blad. Det minner sterkt om land vi ikke liker å sammenligne oss med. Når det er sagt, vil jeg ikke frita bladenes redaktører for ansvaret med å sjekke fakta og påstander og utøve normal kildekritikk. Jeg vil anbefale begge predikantene å legge redaktøransvaret på en annen enn seg selv.

Spørsmål 2

Hva synes de om trusselen om bøter på flere titusener i uken som straff for å ikke etterkomme kravet?

Ut fra svaret på spørsmål 1 mener jeg i utgangspunktet at kravet må frafalles fordi det er tvil om faktum. Om så ikke skulle skje, virker bøtenivået å være for høyt og ikke stå i forhold til den eventuelle forbrytelsen.  

Bilde: Illustrasjonsfoto fra Unsplash ved Rosie Fraser.

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Nådens evangelium

,

Nåden er gratis i den forstand at den gis som en gave uten betingelser. Men det betyr ikke at nåden er «billig». 

Bakgrunn

I høst har jeg vært involvert i en samtale i Vårt Land om Guds nåde. 5. september ble jeg oppringt av avisen og bedt om å kommentere en artikkel i samme dags avis basert på et foredrag av professor John M.G. Barclay. Jeg festet meg særlig ved dette: «Det springende punktet i Barclays Paulus-forskning er følgende: Gis Guds nåde helt gratis til mennesket, eller krever det noen form for gjenytelse?».

Jeg svarte (Vårt Land 6. september i en artikkel som krever innlogging) at jeg mener nåden er gratis i den forstand at den gis som en gave (Ef 2,8), uten betingelser idet den tilbys (dette betyr ikke at nåden er «billig»!). Barclay var ifølge artikkelen dagen før skeptisk til en slik tolkning, og jeg kunne da ikke annet enn å konstatere at jeg her var uenig med professoren.

Jeg la til at nåden vil sette preg på livene til den som tar imot den, men at dette ikke har noe å gjøre med frelsesverket som Jesus fullførte på Golgata kors for snart 2000 år siden.

(Da jeg på min Facebook-profil lenket til denne artikkelen, ble det en betydelig debatt av det.) 

Dette førte til en kronikk 11. september skrevet av to MF-ansatte som forsvarte Barclays forståelse av nåden og forholdet mellom tro og gjerninger hos Paulus. Mitt svar til dem sto på trykk 19. september, og hovedinnholdet publiserer jeg nå også her:

Hovedinnlegg

Postdoktor Ole Jakob Filtvedt og professor Karl Olav Sandnes går i Vårt Land 11. september langt i å karakterisere meg som uvitende om nådeforståelse og forholdet mellom tro og gjerninger hos Paulus. Jeg har verken behov for å returnere «komplimenten» eller å trekke meg duknakket fra debatten.

Jeg har i ettertid lest en ganske grundig anmeldelse skrevet av professor Thomas R. Schreiner (Themelios 41.1) av Barclays bok «Paul and the Gift». Det var en interessant bakgrunn til kronikken fra Filtvedt og Sandnes.

Jeg er enig med Barclay i at Galaterbrevet (Gal) og Romerbrevet (Rom) er viktige for å forstå hva Paulus mener om nåde og forholdet mellom tro og gjerninger. Slik Barclay og hans to norske våpendragere synes å forstå Gal, er det ingen argumentasjon i dette Paulus-brevet mot at mennesker kan gjøre noe for å få del i frelsen. I likhet med professor Schreiner må jeg da få vise til Gal 3, ikke minst v. 12: «Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det.» I motsetning til troen, defineres altså loven av gjerninger.

Dette gjelder også for omskjærelsen. Barclay mener at dersom Paulus i Gal argumenterer mot rettferdiggjørelse basert på gjerninger, ville apostelen ikke snakket negativt også om det å være uomskåret (Gal 5,6 og 6,15). Schreiner peker imidlertid på at referansen til ikke å være omskåret, ikke står i motsetning til det som er sagt i kap. 3. Folk kan tenkes å rose seg av både å være omskåret og uomskåret (6,13). Men det er bare Kristi kors man kan rose seg av (6,14), påpeker Paulus, og det er «å være en ny skapning» som «betyr noe» (6,16).

Etter mitt syn er Paulus her tydelig på at det er tro – og ikke gjerninger – som frelser. Dette er også bevitnet i Det gamle testamente

Videre hevder Barclay at det i Rom 4,4–5 ikke finnes polemikk mot en jødisk forståelse av gjerninger. Thomas Schreiner minner om lignelsen i Luk 18,9–14 om fariseeren og tolleren, der fariseeren helt tydelig stolte på gjerninger til frelse. Schreiner mener at Barclay, i forbindelse med avsnittet Rom 9,30–10,8, ikke tror at Paulus kritiserer et forsøk på å bli rettferdig ved gjerninger. Her må vi trekke fram Rom 3,27–4,5 om frelse bare ved troen på Jesus. Etter mitt syn er Paulus her tydelig på at det er tro – og ikke gjerninger – som frelser. Dette er også bevitnet i Det gamle testamente, påpeker apostelen, med henvisning til 1. Mos 15,6.

Filtvedt og Sandnes mener tydeligvis at Fil 2,12, der Paulus bruker uttrykket «arbeid på deres frelse med frykt og beven», skulle utgjøre et problem for min uærbødige påstand om klarhet. Dette er for det første sagt til troende (1,1). Det greske ordet «katergazomai» som er oversatt med «arbeid» på norsk, kan ifølge Studiebibelen også oversettes med «utvirke». På engelsk er det oftest gjengitt med «work out». Her handler det ikke om frelse forstått som rettferdiggjørelsen – og jeg lever godt med eventuelt å skille lag med Filtvedt og Sandnes her – men om en åndelig vekst i nåde og i den forstand en pågående frelse (jf. 1,27). Frelsesskatten må pakkes ut slik at den kommer til utfoldelse. «Gud er den som virker i dere», understreker Paulus i v. 13, også når det gjelder evnen og viljen til lydighet. Det var dette jeg forsøkte å si noe om 6. september ved å vise til Pauli advarsel i Rom 6,1–2 mot det vi kan kalle «å synde på nåden».

Her handler det ikke om frelse forstått som rettferdiggjørelsen, men om en åndelig vekst i nåde og i den forstand en pågående frelse

Ole Jakob Filtvedt og Karl Olav Sandnes hevder at det ikke finnes noen klar tanke hos Paulus om at mennesket er «samtidig synder og rettferdig». Uavhengig av ordlyd mener jeg at Paulus bl.a. i Rom 7,14-25 er klar på (!) at en kristen vil måtte slite med sin gamle, syndige natur til «han (Jesus, min anm.) åpenbares» og vi skal bli ham lik (1. Joh 3,2). Uten henvisning utlegger Filtvedt og Sandnes Paulus slik at de kristne vil vinne kampen mot den syndige naturen, fordi de har fått ånden. I Rom 8,7 fastslår Paulus at den gamle naturen – kjødet – ikke kan være Guds liv lydig. Men i Jesus eier vi frihet fra syndens makt og kan «tjene Guds lov med mitt sinn» – i den nye naturen (Rom 7,24-25).

Å lese Paulus og evangeliet på denne måten blir for meg alt annet enn å være «tilfreds med å gjenta tradisjonelle lutherske slagord».

Dette innlegget er også publisert på verdidebatt.no, der det også ble en ganske omfattende debatt i kommentarfeltet. 

Replikkrunde

Filtvedt og Sandnes fra MF svarte meg 26. september. De var nå mest opptatt av å hevde at jeg ikke så stort nok på nåden. Innlegget er så vidt jeg kan se ikke publisert digitalt.

Jeg ble egentlig litt oppmuntret av det de to lærde her skrev og svarte dem slik 04. oktober (det følgende er en litt utvidet utgave):

SYND OG NÅDE

Kanskje Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes og jeg ikke er så uenige om Pauli ord likevel?

De to MF-ansatte svarer 26.09. på min respons (19.09.) til deres kronikk (11.09.). Mitt anliggende var først og fremst å tilkjennegi uenighet med et syn hos professor John Barclay om at Paulus ikke argumenterte imot rettferdiggjørelse basert på gjerninger. Det søkte jeg å gjøre ved å vise til Bibelen. Når det gjelder Filtvedt og Sandnes’ fortsatte opptatthet av hvilken «tradisjon» jeg måtte representere, vil jeg i stedet legge vekt på det reformatoriske prinsipp om Skriftens klarhet, og at Skriften er sin egen fortolker. Enhver tenkelig tolkning er ikke like gyldig.

Jeg vil legge vekt på det reformatoriske prinsipp om Skriftens klarhet, og at Skriften er sin egen fortolker. Enhver tenkelig tolkning er ikke like gyldig

Filtvedt og Sandnes er ikke helt ferdig med forholdet mellom frelse og gjerninger. De søker å skape en konflikt mellom Jesus og Paulus ved å vise til Matt 25,31–46. Her handler det imidlertid om dom over folkeslagene (v. 32) etter at Kristus er kommet igjen for å regjere som konge (v. 31,34a). Dette åpner et nytt og stort emne om dom og endetid, og plassen tillater ikke å si mer om det her. 

Hovedutfordringen fra postdoktoren og professoren nå er Pauli beskrivelse av syndens makt. Jeg er helt enig i at «Paulus tenker kosmisk og universelt om syndens makt» ut fra Rom 1,18–3,21. Filtvedt og Sandnes mener imidlertid at min lesning av Rom 7,14–25 er «altfor individualiserende», og at det er omstridt hvorvidt Paulus her beskriver situasjonen til «en som er ‘kristen’ og som har ånden».

For å ta det siste først adresserer Paulus brevet til «alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Roma» (1,7). Romerbrevet blir etter dette et lærebrev for troende. Dernest framstiller Paulus i kap. 7 en mann som har to naturer (v. 22–23), noe bare et gjenfødt menneske har.

Innholdet i Romerbrevet

Det er nødvendig å se på hvilke problemstillinger Paulus behandler i Romerbrevet. En inndeling av den læremessige delen (kap. 1–8) som jeg har tillit til, kan i kortform beskrives slik: I 1,18–3,21 redegjør Paulus for menneskets tilstand og stilling som synder. Alle mennesker har syndet og fortjener straff. Fra 3,21–4,25 besvarer den inspirerte apostelen spørsmålet om hvordan mennesket på en slik bakgrunn kan bli rettferdig for Gud. Dette skjer gjennom rettferdiggjørelse ved tro uten lovgjerninger. I kap. 4 imøtegås forventede innvendinger fra lovbundne jøder.

I Rom 5,1–11 viser Paulus oss følgene av at vi er rettferdiggjort (jf. 5,1). Fra 5,12 til 8,39 tar så Paulus opp spørsmål som gjelder dem som er rettferdiggjort, ikke minst striden i den troende mellom den gamle og den nye natur. Betydningen av forholdet mellom stamfedrene Adam og Kristus (5,12–21) er her sentralt. Den troende er en ny skapning i Kristus, og denne skapningen i Kristus er rettslig sett død for synden og satt fri fra dom og straff.

I kap. 6,1–23 hører vi om Guds verk i oss til befrielse fra syndens makt (helliggjørelse). Dette skjer gjennom nåden. I Titus 2,11–12 skriver Paulus at «Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den (nåden, min anm.) opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er».

Kap. 7 er en fortsettelse av samme tema og handler om frihet fra lovens herredømme og det å bære frukt for Gud. Filtvedt og Sandnes viser til at det er uenighet om hvorvidt avsnittet 7,14–25 omtaler en enkeltperson. Jeg vil påpeke at ord som «jeg», «meg» og «mitt» brukes flere titall ganger i disse versene. Her er det lovens krav som driver personen, men befrielsen finnes utenfor ham selv – i Jesus. Jesu død og oppstandelse er svaret på syndens skyld og syndens makt. I kap. 8 oppsummerer Paulus: «Så (på denne bakgrunn, min anm.) er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (8,1).

Ser man bort fra visse sider i John Barclays forståelse av forholdet mellom tro og gjerninger, er det ikke sikkert at vi er så uenige

Ole Jakob Filtvedt og Karl Olav Sandnes avslutter med en oppsummering av forholdet i Romerbrevet mellom synd og nåde som jeg egentlig ikke kan se skiller seg vesentlig fra det jeg har skissert ovenfor. Ser man bort fra visse sider i John Barclays forståelse av forholdet mellom tro og gjerninger, er det altså ikke sikkert at vi er så uenige. Det er i så fall oppmuntrende.

Innlegget som kom på trykk i Vårt Land og på verdidebatt.no, var litt kortere. Også her ble det debatt i kommentarfeltet.

Illustrasjonsfoto: Greg Weaver, unsplash.com 

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Betydningen av «det ubetydelige»

,

Man kan spørre hvor gjennomtenkt det er når Vårt Land på lederplass karakteriserer spørsmål knyttet til lovene om ekteskap og abort, som «ubetydelige politisk».

I lederen for 20. august viser Vårt Land til reaksjonene som har oppstått på at en presteordinert KrF-representant viet et likekjønnet par. Avisen mener disse reaksjonene er «et symptom på et større problem som (…) angår (…) hele Kristen-Norge». Kristenvelgerne bør «heve blikket» fra spørsmål om ekteskapsloven, selvbestemt abort og sider ved støtten til Israel – for å kunne bevare KrF som et samlende «fellesprosjekt». De nevnte sakene «er selvsagt ikke ubetydelige teologisk, men de er faktisk ubetydelige politisk», hevder avisen.

I lederen 7. desember i fjor, under en annen sjefredaktør enn dagens, blir de da mer generelt formulerte temaene «abort, Israel og ekteskapslov» karakterisert som «samfunnsspørsmål» og «etiske spørsmål» og satt opp mot «lærespørsmål» og «den tradisjonelle forkynnelsen av synd og nåde på lavkirkelige bedehus og møtelokaler».

Jeg mener Vårt Land i begge disse lederartiklene setter opp et skille som ikke er i tråd med bibelsk tenkning

Jeg mener Vårt Land i begge disse lederartiklene setter opp et skille som ikke er i tråd med bibelsk tenkning. Det er umulig å skille lover som henholdsvis gir mennesker rett til å ta liv og omdefinerer ekteskapet, fra læren om Gud (teologi), og det er overfladisk å hevde at spørsmål knyttet til selvbestemt abort og en endret forståelse av ekteskap, er «ubetydelige» i politikken.

Ekteskapet var i den forrige ekteskapsloven mellom én mann og én kvinne. Det er bare en slik forening som gir mulighet for å bære fram felles barn og som dermed gjør at samfunnet videreføres. En lov som definerer ekteskap som også å være mellom likekjønnede, er en fundamental endring som åpner for barn som ikke er i slekt med sine omsorgspersoner.

Samtidig er ekteskap og fruktbarheten det gir mulighet for, en del av Guds skaperordning og -vilje: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru, og de skal være ett kjød» (2. Mos 2,24). Ekteskapet er også utgangspunktet for menneskets første gudgitte oppdrag: «(…) til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere (…)» (1. Mos 1,27–28). Å være skapt i Guds bilde, som det også står i 1. Mos 1,27, er utgangspunktet for mennesket som kulturskaper og forvalter og for en rett forståelse av synd og nåde. Dette har også rent samfunnsmessige implikasjoner.

Abort handler om å sette en stopper for at et liv blir født. I svensk debatt framstilles nå den gravide kvinnens «selvbestemmelse» om dette utelukkende som et gode, uten med ett ord å nevne kvinnens nå forskerbekreftede samvittighet. På den ene siden berører dette dermed det helt fundamentale i et samfunn. At samfunnet har lover mot å ta livet av mennesker som befinner seg utenfor livmoren, springer på den andre siden ut av budet i 2. Mos 20,13 om at «du skal ikke slå i hjel».

Jødefolket har på den samfunnsmessige siden folkerettslig fått et land i det bibelske Israel. På den «teologiske siden» springer dette ut fra Guds suverene og gjeldende utvelgelse av – og løfter til – dette folket.

Disse sakskompleksene kan ikke med rimelighet kalles for «ubetydelige» verken politisk eller teologisk

Samtidig som ekteskapsdefinisjon og selvbestemt abort altså handler om vitale interesser for menneske og samfunn, har de et bibelsk og læremessig utgangspunkt og forankring som det ikke er mulig å skille dem fra. Disse sakskompleksene kan ikke med rimelighet kalles for «ubetydelige» verken politisk eller teologisk. I lederen 20. august hevdes de også å være uten «realpolitisk betydning». En tanke om at man kan la fundamentale spørsmål ligge fordi det på et gitt tidspunkt synes umulig å endre dem, framstår lite prinsipiell. Vi vet eksempelvis ennå svært lite om hvilke konsekvenser det omdefinerte ekteskapet får. Og hvorfor skal vi i det hele tatt ha et politisk parti som Kristelig Folkeparti (min kursivering) dersom det ikke skiller seg ut fra de øvrige?

Bildetekst: «O store Gud, lad ægtestand af dig velsignet være», lød teksten på dette bildet som var en del av utstillingen til Valdres folkemuseum i 2016. 

Først publisert på verdidebatt.no og i Vårt Lands papirutgave 24.08.18.

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Var Paulus og Jesus uenige?

,

Jeg håper Tom Egeland setter seg bedre inn i kildegrunnlaget når han forfatter bøker enn når han sender inn kronikker.

På NRK.no/Ytring 1. august kommer forfatter Tom Egeland med en rekke påstander om apostelen Paulus.

For det første. Paulus «møtte aldri Jesus». Det framgår ikke hvordan Egeland mener å kunne slå dette fast. Meg bekjent finnes det ikke sikker kunnskap om hvorvidt Paulus møtte Jesus fysisk eller ikke. Han kunne ha sett og hørt Jesus i Jerusalem før korsfestelsen. Paulus levde samtidig med Jesus.

For det andre. Evangelisten Lukas forteller i Apostlenes gjerninger (Apg) 9,1–8 om hvordan Paulus møtte Jesus i form av «et lys fra himmelen» og en «røst» som identifiserte seg som å tilhøre Jesus. «Paulus skrev aldri et ord om den dramatiske opplevelsen», lyder Egelands kategoriske påstand.

I Galaterbrevet 1,10–24 beskriver Paulus med egne ord sin kallsopplevelse utenfor Damaskus

Mon ikke det! I Galaterbrevet 1,10–24 beskriver Paulus med egne ord sin kallsopplevelse utenfor Damaskus: «(…) han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene (…)». Det er liten tvil om at Paulus her refererer til møtet med Jesus gjennom lyset og røsten. Deretter fikk han det enda dypere og innvendige åpenbaringsmøtet med Jesus.

I 1. Korinterbrev 9,1 kan det virke som om Paulus har fått et spørsmål om apostelautoriteten. Han svarer: «Er jeg ikke fri? Har jeg ikke sett Jesus, vår Herre? Er ikke dere mitt verk i Herren?». Igjen refererer han til kallsopplevelsen på veien til Damaskus.

For det tredje. Egeland antyder at kallsopplevelsen ikke fant sted, og at «uten åpenbaringen står Paulus tilbake som en selvutnevnt apostel». Ut fra Apg 1,15–26 er det å ha sett Jesus (v. 21) et kriterium for å kunne kalles apostel. Paulus oppfylte dette kriteriet ved å ha sett Jesus etter hans oppstandelse. Dette besvarer dermed også Egelands insinuasjon om at Paulus ikke var en apostel på linje med eksempelvis Peter. Krangelen dem imellom forandrer ikke på dette.

Det er forskjell på å «omfavne» og å godta

For det fjerde. Egeland påstår at det er motsetninger mellom forkynnelsen til Jesus og Paulus. Mens Jesus «omfavnet alle medmennesker, også dem som elsker noen av samme kjønn», står Paulus for et «forkvaklet, antikristelig homosyn». Det er riktig at Jesus ikke direkte omtalte homofili. Det viktige er imidlertid at Jesus bekreftet det som dermed er en helbibelsk lære om kjønn og ekteskap (Matteus 19,4–6): «Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne?» (…) Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød». Kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd (Johannes 1,1–11), ble ikke fordømt av Jesus. Men hun fikk også høre dette: «Gå bort, og synd ikke mer!» (v. 11). Det er forskjell på å «omfavne» og å godta.

For det femte. Paulus «omskapte Jesus fra en barmhjertighetens moralfilosof og opprører» til en åndelig fører, ja, en gud i menneskekropp». Igjen er påstanden fullstendig udokumentert. I forhør før korsfestelsen blir Jesus spurt av ypperstepresten om han er «Messias, Guds Sønn» (Matt 26,63–64). Jesus svarer: «Du har sagt det! Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.»

I Joh 16,12, før bortrykkelsen, lar Jesus disiplene vite at «ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå.» Han lover å sende Den hellige ånd som skal «veilede dere til hele sannheten». Denne veiledningen skjer blant annet gjennom brevlitteraturen. Derfor er det ikke noe underlig i at ikke alt som sies i brevene, kan direkte gjenfinnes i sitater av Jesus.

Egeland vil kanskje bli overrasket av at Paulus, i sine personlige hilsener i Romerne 16, trekker fram en rekke kvinner

For det sjette. «Hos Paulus sto verken kvinner eller homofili høyt i kurs.» Det siste er riktig – selv om ordvalget mitt ville vært annerledes – og det følger også av Jesu lære. Egeland vil kanskje bli overrasket av at Paulus, i sine personlige hilsener i Romerne 16, trekker fram en rekke kvinner. Blant dem er Føbe, som kan ha vært en av dem som brakte romerbrevet til Roma. I 1. Kor 11,5 skriver Paulus at «hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode». Med andre ord var det i prinsippet tillatt for kvinner å be og tale profetisk.

Jeg må nesten forutsette at Tom Egeland bedrev bedre research da han skrev «Djevelmasken» – som jeg nylig plukket med meg på tilbud – enn da han forfattet kronikken.

Først publisert på NRK Ytring 2. august (det kom nesten 400 kommentarer. Overskriften der er valgt av NRK).

Illustrasjon: «Apostelen Paulus brev» av Valentin de Boulogne, c. 1618 – 1620./Wikimedia Commons. 

/2 Kommentarer/av
Petter Olsen

Guds historiske inngripen

,

Å høre en jødisk forstander si at han ikke tror på at Gud griper inn, er ganske sterkt.

Det er i Vårt Lands papirutgave 21. juni uttalelsen kommer, og det er Ervin Kohn som tar ordene i sin munn. Han er styreleder i Det Mosaiske Trossamfund og forstander for den jødiske menigheten i Oslo. Og Kohn kan da også leses som at han tar flere med i uttalelsen: «I min religiøse tradisjon tror vi ikke lenger på at Gud intervenerer», siteres han på. 

Det er to grunner til at uttalelsen grep tak i meg. To dager etterpå fikk jeg sammen med familien min anledning til å besøke Auschwitz og Birkenau i Polen, to av utryddelsesleirene i holocaust. Det gjorde inntrykk. Jeg har likevel ingen forutsetninger for å fatte hva det betyr å miste familien sin for nazi-Tysklands hender. Slike forutsetninger har Ervin Kohn, og derfor er det med ærefrykt jeg skriver dette innlegget.

Med besøket i Auschwitz-Birkenau på netthinnen, kan Kohns forklaring i artikkelen 21. juni oppleves enda mer naturlig og ubestridelig: «Gud hadde ikke latt hele min familie bli drept dersom han ønsket å intervenere.» Selv om jeg altså ikke kan fatte dybden i Kohns erfaring her, er det de siste dagene blitt enda lettere å erkjenne at Kohn og andre i hans situasjon, kan oppleve det slik. Likevel – og uten å behøve å gå inn på det ondes problem – åpner det seg et spørsmål hos meg som jeg mener det er verdt å grunne over.    

Verbet «intervenere» betyr å «gripe inn» eller å «gå imellom». Det er dette den jødiske forstanderen «ikke lenger» kan tro på at Gud gjør. Med «ikke lenger» (min uthevelse) kan han leses som å mene at holocaust representerer en endring i Guds aktivitetsnivå, men det går ikke tydelig fram.

Spørsmålet jeg finner det rimelig å stille, er på hvilken bakgrunn Kohn feirer sabbat og utøver sine roller som styreleder og forstander for et jødisk trossamfunn – dersom han altså ikke tror på at Gud intervenerer i historien. Trossamfunnet Kohn leder, beskriver seg selv å ha «den ortodokse form av jødedom» som «felles praksis».

Sabbatsfeiringen tar jo nettopp utgangspunkt i at Gud griper inn. Eksempelvis i Josvas bok kap. 24 får vi en veldig oppsummering av jødenes historie fra Abraham av, via utfrielsen fra Egypt og fram til jødefolket med Guds hjelp inntok løftelandet vi i dag kjenner som Israel. Gjennom Josva konkluderer Gud slik: «Jeg gav dere et land som du ikke har hatt møye med, og byer som dere ikke har bygd, og dere bosatte dere i dem. Dere eter av vingårder og oljetrær som dere ikke har plantet.»

Etter 2000 år med profetert landflyktighet fra dette landet, fikk jødene – slik jeg ser det – landet tilbake i 1948, slik det også var profetert. Vil Ervin Kohn avvise at dette er eksempler på at Gud nettopp har intervenert i jødefolkets historie? Bibelen lærer oss også at Gud fremdeles har planer med sitt jordiske folk, jødene.

Guds viktigste inngripen i historien var at hans sønn, Jesus, ble menneske, døde for vår synd og skyld og ble oppreist til vår rettferdiggjørelse. Også Jesus var jøde og slik sett del av jødefolkets historie fra Abraham av. Ervin Kohn anerkjenner nok ikke Jesus som jødenes Messias, men det gjør ikke følgende spørsmål mindre relevant: Hvilken historie sitter Kohn igjen med for jødefolket han er en del av, dersom han ikke regner med Guds intervensjon? At Ervin Kohn erklærer seg å tilhøre en «rasjonalistisk» – fornuftsbasert – tradisjon i Det Mosaiske Trossamfund, svekker ikke behovet for å besvare dette spørsmålet. 

Bilde: Israelittenes utferd fra fangenskapet i Egypt, malt av James Jacques Joseph Tissot cirka 1896-1902. ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA COMMONS. 

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 28.06.18.

/0 Kommentarer/av