Innlegg

Driftsstyrelederen ved Ellingsrudåsen skole avslører både at han ikke vet hva diskriminering er, og at han synes det er greit at skolen selv diskriminerer. Er det «innafor i dagens samfunn»?

Siden 15. januar har Vårt Land skrevet om at flere skoler i Oslo har sagt opp avtalen om praksissamarbeid med NLA Høgskolen. Årsaken er at den misjonseide høyskolen har opplyst om i sitt reviderte – og lovpålagte – verdidokument at NLA står i en tradisjon – en historisk bakgrunn – som har et klassisk og verdensvidt kristent ekteskapssyn.

23.januar står driftsstyreleder Tommy Monge ved Ellingsrudåsen skole fram i Vårt Land og forsvarer den ellers tause skoleledelsens avgjørelse. Under forutsetning av at han er riktig sitert, er det bemerkelsesverdige argumenter vi får høre.

«Jeg oppfatter ordlyden i NLAs verdidokument som mer diskriminerende enn at enkelte studenter ikke får praksisplass på skolen» (min uthevelse). Monge innrømmer altså uttrykkelig at skolens avtalebrudd er diskriminerende (bare litt mindre sådan enn slik Monge ser på NLAs verdidokument).

«I dagens samfunn», altså, kan man lovløst diskriminere dem man er uenig med

Uanfektet av dette sier driftsstyrelederen videre at han «synes signalet skolen vår sender ved å avslutte samarbeidet med NLA, er viktigst. Vi ønsker å signalisere at vi tar avstand fra NLAs syn på homofilt samliv. Det mener vi er helt innafor å gjøre i dagens samfunn» (min uthevelse). «I dagens samfunn», altså, kan man lovløst diskriminere dem man er uenig med. Ja, Monge unnslår seg ikke for å mene at skolens opptreden er «et eksempel til etterfølgelse».

På journalistens spørsmål om hva slags trussel NLAs praksisstudenter utgjør mot skolens verdier, svarer driftsstyrelederen at «Ellingsrudåsen Skole arbeider hver dag med mangfold og likeverd. Når en utdanningsinstitusjon har et så snevert syn på samliv, er ikke dette i tråd med verdiene skolen ønsker å stå inne for». Med tanke på ansattes samlivssyn svarer han at «på skolen er det elever og ansatte med ulikt livssyn, etnisitet og religion. Alle er like mye verdt, uavhengig av deres livssyn.»

Men dette mangfoldet, likeverdet og livssynsfriheten har altså sine klare begrensninger på Ellingsrudåsen skole, og et ekteskapssyn som ikke er mer «snevert» enn at det er likestilt lære i Den norske kirke, havner utenfor.

Driftsstyreleder Tommy Monge og de aktuelle rektorene bør for det første lære seg diskrimineringslovens skjelning mellom lovlig forskjellsbehandling i den hensikt å kunne oppnå formålet med en virksomhet, og diskriminering. Det har eksempelvis kristne friskoler gjort. Da kan jo Oslo-skolene begynne med å lytte til diskriminerings- og likestillingsombudet (Vårt Land 25. januar), som naturlig nok sier at det i dette tilfellet er skolene som diskriminerer NLA-studentene og ikke omvendt.

De kan også låne øre til menneskerettighetsforsker Hadi Strømmen Lile, som i Vårt Land 21. og 23. januar sier det samme som ombudet. Førsteamanuensen legger til at det «ikke er noe grunnlag for å si at en konservativ tro på ekteskap er i strid med noen menneskerettighetskonvensjoner». Han presiserer også at «homofilt ekteskap ikke er en juridisk menneskerettighet».

Det som bør være «innafor å gjøre i dagens samfunn», er å sette seg inn i det lovverket som regulerer den virksomheten man opererer innenfor, ikke å handle etter ny-moralsk forgodtbefinnende under dekke av folkeopinionen.

BILDETEKST: Ellingsrudåsen skole fotografert i 2007. FOTO: Chell Hill. Kilde: Wikimedia Commons 

En kortere versjon ble første gang publisert i Vårt Lands papirutgave 29.01.21.

Det er en lovløs argumentasjon Arild Børge Skjæveland (Sp) legger for dagen når han forsvarer tilskuddsnekt til kristne lag og foreninger med en klassisk kristen samlivsetikk.

Jeg har måttet bruke tid på å fordøye intervjuet med Sp-politikeren i Jærbladet 7. januar. Skjæveland er altså leder for hovedutvalg for samfunn og kultur i Klepp. Han var med i en politisk arbeidsgruppe som har lagt fram flertallsforslag om å kreve at lag og organisasjoner som skal kunne få driftstilskudd, må «rekna alle medlemmer/deltakarar som likeverdige når det gjeld å kunne veljast til styre, tillitsverv og posisjonar, uavhengig av samlivsform, seksuell orientering, kjønn eller etnisitet». Noe annet mener de vil være diskriminering.

Jeg undres på om Skjæveland & Co har tenkt på at valgloven i Norge ikke oppfyller alle disse kravene når det gjelder å kunne velges til de politiske posisjonene som de selv innehar. Nok om det.

Journalist Åge Bjørnevik treffer spikeren på hodet når han spør om «ein 10-åring i rullestol har krav på å få vera med på det lokale fotballaget for at klubben skal kunna få driftstilskot».

Her må Skjæveland ut i robåten («… vil alltid vera grenseoppgangar», «… nok ikkje realistisk at alle kan vera med på alt»). Det han derimot ikke synes å være klar over, er at likestillings- og diskrimineringsloven nettopp tar høyde for en slik situasjon. Paragraf 9 har overskriften «Lovlig forskjellsbehandling», og forarbeidene fastslår at «ikke all forskjellsbehandling er diskriminering».

I paragrafen står det slik: «I arbeidsforhold og ved valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse (min kursivering), seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bare tillatt hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket, og vilkårene i første ledd er oppfylt.» (Tilsvarende i arbeidsmiljøvoven, paragraf 13-3.)

Denne paragrafen gjelder altså for ansettelser, men den trekker opp en prinsipiell forskjell mellom lovlig forskjellsbehandling og diskriminering som vi trenger å ha klart for oss også i denne saken. I forarbeidene utdypes det at «forskjellsbehandling på grunn av religion, tro, funksjonsnedsettelse (der var det igjen) eller seksuell orientering ikke skal regnes som diskriminering dersom slike egenskaper utgjør et regulært og avgjørende yrkesmessig krav på grunn av yrkesvirksomhetens natur eller den sammenheng den utføres i, forutsatt at målet er legitimt og kravet er proporsjonalt.» Referansen er til rammedirektiv fra EU. En rullestolbruker som på ellers like vilkår eksempelvis søker jobb som linjemontør i Statnett, vil kunne forskjellsbehandles på grunnlag av funksjonsnedsettelsen.

Norsk diskrimineringslovgivning tar høyde for at det finnes faktorer det er lovlig å forskjellsbehandle ut fra

Poenget med å trekke fram dette er ikke å legge stein til byrden for mennesker med funksjonsnedsettelser, men å vise at ny norsk diskrimineringslovgivning faktisk tar høyde for at det finnes faktorer det er lovlig å forskjellsbehandle ut fra. Og det handler altså ikke bare om ting man forbinder med konservative kristne, men faktisk også om noe rent kroppslig og allment.

I intervjuet fortsetter Skjæveland roturen som journalistens spørsmål brakte ham ut på: «Etter mitt syn er fysiske hindringar for å vera med på aktivitet – som for eksempel eit handikap – noko anna enn menneskeskapte hindringar», blir han sitert på. At «kjønn, etnisitet, seksuell legning eller samlivsform» skulle være relevant for om noen kan velges til et styre, er for ham en slik «menneskeskapt hindring».

Det gledelige her er at Skjæveland synes å anerkjenne at mennesker, med eller uten funksjonsnedsettelse, er skapt av noe utenfor seg selv (skal vi tørre å si Gud?). Men det Skjæveland ikke vedstår seg, er at lovgiverne har tatt høyde for at mennesker man ansetter i en jobb eller velger til et tillitsverv, faktisk må kunne forventes å utøve dette på en måte som «er nødvendig for å oppnå formålet» (jf. første ledd i ovennevnte paragraf 9). På samme måte som Senterpartiet kan unnlate å ansette en uttalt EU-tilhenger som generalsekretær, kan en kristen organisasjon på prinsipielt grunnlag unnlate å velge mennesker til tillitsverv som gjennom sitt liv motsier organisasjonens formål.

Dette er ikke en «menneskeskapt hindring» eller diskriminering, Arild Børge Skjæveland, det er sunn fornuft og norsk lov.

Først publisert i papirutgaven av Jærbladet 29.01.21.   

BILDETEKST: Strendene, som her på Sele, er noe av det Klepp kommune er kjent for. Skal kommunen nå også bli kjent for å nekte kristne lag og foreninger driftstilskudd på grunnlag av klassisk og verdensvid kristen samlivsetikk og lovmessige kunnskapsløshet?