Erik Furnes sin blogg

Ikke uventet har dette skapt sterke reaksjoner fra flere hold. Jeg har ikke behov for å jatte med det store flertallet som nærmest automatisk reagerer på uttalelser som er pro Israel, men her må jeg også uttrykke min uenighet med foredragsholderen.  Resonnementet holder nemlig verken logisk eller teologisk.

Det blir meningsløst å påstå at disse straffes av Gud for feilaktige avgjørelser som styresmaktene tar.

Andre land opplever terror, vold og naturkatastrofer i et mye større omfang enn Norge. Skal det tolkes som uttrykk for Guds straff generelt eller motarbeidelse av Israel spesielt? Sultkatastrofer rammer millioner i Afrika, og mange av de som rammes er kristne. Det blir meningsløst å påstå at disse straffes av Gud for feilaktige avgjørelser som styresmaktene tar.

Dersom Gud sendte en straffedom over folk, ville Han gjort det med en tydelig adresse, ikke la oss henfalle til spekulasjoner om det var Gud som stod bak eller ikke. Vi kan ha våre subjektive tolkninger av hendelser, og det er mange eksempler på at mennesker har møtt Guds kall gjennom lidelse og ulykker som har rammet en selv eller andre. Men så lenge en ulykke ikke eksplisitt er forutsagt, eller på annen måte utvetydig er knyttet til et budskap fra Gud, tjener det ingen hensikt å spekulere i om Gud sendte ulykken. Tvert imot skaper det et bilde av Gud som venter på anledningen til å straffe mennesker, ikke en Gud som «…er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.» (2.Pet.3:9).

En annen sak er at vårt folk vil høste samfunnsmessige konsekvenser av å skvise Gud ut av stadig flere sammenhenger. Guds gode vilje for oss mennesker er til velsignelse for folk og nasjoner. Vi skal høste det vi sår, og det kan vi se mønster av også i Norge. Men det er en stor forskjell mellom slike langsiktige konsekvenser og til å si at Gud sender straffedommer.

En annen sak er at vårt folk vil høste samfunnsmessige konsekvenser av å skvise Gud ut av stadig flere sammenhenger.

Så må jeg også føye til: Noen reagerer på Håkonsens uttalelse med å si at «min Gud er kjærlighet – han straffer ikke oss mennesker». Da må jeg først presisere at den som sier slikt ikke kan kjenne Bibelhistorien, og heller ikke Bibelens skildring av fremtiden. Bibelen inneholder jo sterke beretninger om Guds straffedommer over mennesker. Vi kan lese om syndfloden, om at jorden åpnet seg og «slukte» de som trosset Gud, tilintetgjørelsen av Sodoma og Gomorra, profetiene over Assur, Ninive, osv. I den gamle pakt sendte Gud sine profeter og straffet flere ganger folket der og da. Men nå lever vi altså i en ny pakt.  «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen.» står det i starten av Hebreerbrevet i Bibelen.

Jo, Gud er kjærlighet, og elsker mennesket så høyt at han gav sin eneste Sønn til å ta vår straff over synd og opprør mot Gud. Men for dem som forkaster Guds tilbud om frelse i Jesus Kristus, gjenstår det en konsekvens for den forkastelsen. La oss aldri glemme at Jesus ikke bare er nåde, men også sannhet. Gud skal holde sin straffedom, men i dag er det nåde å få. Et avsnitt fra Salme 103 er betimelig i debatten:  ”Han [Herren] gjør ikke med oss etter våre synder og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss“.

Et av temaene under årets Arbeidermøte var «Dobbel lytting». For det første handler det om å lytte til Bibelens budskap om at vi er skapt av Gud, at vi er elsket av Gud, at vi har syndet mot Gud, og at vårt håp står til Gud som har frelst den som tror. For det andre handler dobbel lytting om samtidig å lytte til hva folk fyller seg med av andre budskap og identifisere de underliggende livssynsbudskapene, slik at vi har en forståelse av hvordan folk tenker i vår tid. Det var det Paulus demonstrerte med sitt budskap på Aeropagus. Han nådde inn med sitt budskap fordi han kjente sin samtid, samtidig som han kjente Guds ord og kraften i Evangeliet.

For oss i Indremisjonsforbundet blir 2012 et spennende år. Forbund og kretser står samlet om et strategiarbeid der vi ønsker å lytte både til hva Gud taler til sitt folk i denne tid, og vi vil lytte til hva indremisjonsfolket tenker om hvordan vi skal nå et folk som i stadig større grad vender seg bort fra en bibelsk fundert tro.

Paulus nådde inn med sitt budskap fordi han kjente sin samtid, samtidig som han kjente Guds ord og kraften i Evangeliet.

For å ha et grundig strategiarbeid er det viktig å skaffe seg en oversikt over situasjonen i vårt land. På oppdrag fra NLM Ung legger Mediehøyskolen Gimlekollen i februar fram en undersøkelse som kartlegger alt barne- og ungdomsarbeid i Norge. Det skal bli interessant lesning. Det vil fortelle oss noe om hvor dette arbeidet står sterkt og svakt, og vil hjelpe forsamlinger og organisasjoner til å vite hvor vi bør satse for å ta misjonsoppdraget på alvor i Norge.

I tillegg skal ImF via TNS Gallup foreta en undersøkelse om hva folk flest mener om Bedehuset, Indremisjon og kristenfolk generelt. Hvorfor er dette så viktig for oss? Først av alt er det viktig å presisere at dersom vi tilpasser vårt budskap til hva folk vil høre, svikter vi derfor vår oppgave som formidlere av hele Guds råd. For framtidige veivalg skal spørre Gud om råd, gjennom Guds ord og Den Hellige Ånd. Vi skal også spørre våre lokale ledere om råd gjennom strategisamlinger framover.

Vi må danne oss en forståelse av hvor vi står i forhold til de som mer eller mindre bevisst har tatt avstand fra Bedehuset

Men midt i dette må vi også praktisere en type dobbel lytting for å danne oss en forståelse av hvor vi står i forhold til de som mer eller mindre bevisst har tatt avstand fra Bedehuset og det indremisjonen står for. Det er folket vi er satt til å tjene, og derfor er det viktig at vi spør om deres meninger, for vi vil ikke i praksis leve under mottoet «Ordet nær – mennesket fjernt» – vil vi vel?.

Då Charles Spurgeon ein gong vart spurt om han trudde Kristus ville kome tilbake snart, svarte han: «Eg trur ikkje det!» Etter å ha gjenteke dette svaret mange gonger, var det nokon som endeleg tok motet til seg og spurte han: «Seier ikkje Bibelen at vi skal leve i forventning om at Kristus kjem att? Så kvifor seier du; eg trur ikkje det?» Spurgeon svarte: «Fordi Bibelen seier; Ver difor budde, de òg! For Menneskesonen kjem i den timen de ikkje tenkjer det.» (Matt 24:44).

Vi lever i ei verd der det skjer store omveltninger på fleire område.  Enorme naturkatastrofer, finansielle kriser på løpande band, antiterror-lover som set til side grunnleggande rettar i eit demokraisk samfunn, uttaler frå verda sine leiarar om nye globale og overnasjonale ordningar, teknologi som manipulerer  sjølve livet, osb.

Det har vore mykje spekulasjon, skråsikre utleggingar,  openberre feiltolkningar og uheldig blanding av bibelske og personlege profetiar.

Og Bibelen løfter ein god del på sløret om kva som skal prege den siste tid: Krig, rykter om krig, svolt, jordsjelv, jødane samlast frå endane av jorda, lovløyse, kjærleiken skal verte kald, forføringar slik at folket trur på openberr løgn, handel under dyrets merke, mange som skal fare omkring, kunnskapen som skal verte stor, osb.

Og likevel er det ganske stille med tanke på å løfte fram det profetiske ord frå Bibelen som omtalar teikna for Jesu atterkome. Mitt inntrykk er at det var mykje sterkare fokus på dette i forkynninga for ein del år tilbake. Joda, det har vore mykje spekulasjon, skråsikre utleggingar,  openberre feiltolkningar og uheldig blanding av bibelske og personlege profetiar. Så har vi «brent fingrane» og teier stille der Gud ber oss om å tale? Resultatet vert lett eit kristenfolk utan forventning og utan iver for misjon.

Truande har forventa Kristi kome i over 2000 år, og det verkar tåpeleg i augene åt skeptikarane at vi framleis held fram med å vente: «Fyrst og fremst skal de vita dette, at i dei siste dagar skal det koma spottarar med spott. Dei fer fram etter sine eigne lyster og seier: Kva har det vorte til med lovnaden om hans atterkome?» (2.Pet 3:3-4). La dei berre spotte, for Jesus har bedt oss om å løfte blikket, halde oss vakne, og be. Og for å hjelpe oss med det har han gitt oss det profetiske ord «… som ei lampe som lyser på ein mørk stad, til dagen lyser fram og morgonstjerna går opp i hjarto dykkar.»

… er vi kome så nært at vi ikkje ser det så klart som når vi ser det litt på avstand?

Ikkje noko menneske kan seie med sikkerheit når Jesus kjem att. Men han kjem – i den tid Gud har fastsett – i sitt råd. Spørsmålet eg stiller i denne adventstid er om vi er kome så nært at vi ikkje ser det så klart som når vi ser det litt på avstand?

Vi vil tro de fleste kristne fra tid til annen anfektes ved tanken om en evig fortapelse for dem som forkaster Guds frelse i Jesus Kristus. Vi hører og leser stadig oftere: «Kan du forestille deg en total kjærlig og allmektig Gud som lar mennesker gå evig fortapt i Helvete? Ikke det? Det skal du da heller ikke – slik er nemlig ikke Gud!» Det lyder så godt, og det ville være en deilig tanke at jeg skal få være sammen i all evighet med alle dem jeg ser omkring meg. Skal det være en grunn til å gi opp kristen tro, måtte det være at ingen går fortapt, for tanken på fortapelsen er nesten ikke til å holde ut.

Når vi lytter til vårt hjerte, og bruker logisk tenkning, kan vi komme til den konklusjon at en kjærlig Gud ikke kan tillate at mennesker går fortapt. Men vi kjenner jo ikke Gud fra vårt eget hjerte og logiske tenkning. Som alt annet, henter vi læren om Gud og hans vilje fra Bibelen. Det vil forhåpentligvis alltid være slik for oss at det Bibelen sier veier tyngre en våre tanker og følelser.

Når vi lytter til vårt hjerte, og bruker logisk tenkning, kan vi komme til den konklusjon at en kjærlig Gud ikke kan tillate at mennesker går fortapt.

Så fastholder Bibelen virkelig at Gud lar mennesker gå fortapt? Ja, det gjør den med stor tydelighet. Og det er selve inkarnasjonen av kjærlighet, Jesus Kristus selv, som holder dette tydeligst fram av alle: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh 3:36). Uten fortapelsens realitet, blir Jesu lidelse og død redusert fra Guds redningsaksjon til en meningsløs solidaritetshandling.

Som en forlengelse av utviklingen med at det Bibelen kaller synd ikke lenger kalles synd, tror vi dessverre at tanken om at alle vil bli frelst vil vinne sterkere terreng. Denne såkalte universalisme har allerede fått betydelig grobunn i det kristelige arbeide, med den konsekvens at det lyder et ensidig nådebuskap som favner alle – nærmest enten en vil det eller ei. Gjennom hele livsløpet, fra døpefont til gravkant, stiller man ikke mennesket på valg, men trøster alle med budskapet om en raus og inkluderende Gud. Og våger noen å tale klart, blir man stemplet som dømmende.

Uten fortapelsens realitet, blir Jesu lidelse og død redusert fra Guds redningsaksjon til en meningsløs solidaritetshandling.

Nei, skal vi vise våre medmennesker ekte nestekjærlighet, må vi våge å holde fram Bibelens budskap om livets to utganger. Gjennom hele vår Bibel lyder et «Kom!» fra Gud, og Jesus sender oss ut for å forkynne det glade budskap. Men Gud kan ikke frelse dem som ikke vil komme og la seg frelse. Det er den nød og det alvor som er grunnlag for at vi driver misjon.

Det har vært en del oppmerksomhet på at en ledende humanetiker (Lars Gule) har fått låne mikrofonen i en debatt under Ung Landsmøte i år. Jeg kan forstå reaksjonen, for sånt er uvanlig i våre sammenhenger. Men jeg støtter det av flere grunner, spesielt etter å ha vært vitne til debatten.

For oss som har vært på UL, er det fantastisk å se oppslutningen om de ulike arrangementene. De får solide bibeltimer, kveldsmøter og seminarer. Det er med andre ord mange kristne monologer, der Sannheten blir forkynt inn i unge hjerter. I tillegg får de stille spørsmål til kristne ledere, og de får gode svar. Det er også lagt til rette for personlig samtale for de som ønsker det.

Det er med andre ord mange kristne monologer, der Sannheten blir forkynt inn i unge hjerter.

Men det blir altså bråk når en så legger til rette for en debatt mellom to dyktige apologeter (trosforsvarere) med et humanetisk og et kristent menneskesyn. Det er tre poeng som er viktige å understreke:

1. Det en vesensforskjell mellom en debatt og en tale.
2. Debattantene hadde møttes før i andre settinger, og Stefan Gustavsson har vist sin utrustning til å stå opp for vår kristne tro.
3. Det var gode anledninger senere i stevnet til å få undervisning, stille spørsmål og få veiledning.

Jeg hørte en gang om en gutt som skulle være med far i skogen for å finne skaft til en orv (ljå). Gutten lurte på hvorfor ikke noen av de høye, slanke og rette trærne midt inne i skogen kunne brukes. Men faren visste at han bare kunne bruke et tre som hadde vært utsatt for mye vær og vind, og gjerne hadde fått en knekk en gang eller to. Dyrking i drivhus er tjenlig på våre breddegrader, men når planter flyttes ut i et ubeskyttet miljø er faren stor for at de ikke vil klare seg.

Disse ungdommene våre møter et stadig tøffere klima gjennom hele skolesystemet. De færreste går i kristne privatskoler, og må fronte bevisste lærere og medelever som med frimodighet vil bryte ned kristen tro. I ungdomsskolen hadde jeg selv en vikarlærer som skulle undervise oss i kristendom, men som hengte opp plansjer med Darwins evolusjonsteori i annenhver time. Forestillingen om den verdinøytrale skole er en utopi, og Lars Gule sine synspunkter møter kristen ungdom gjennom tusenvis av innlegg på internett og i læreverk i skolen. Spørsmålet er: Skal vi utruste ungdommene til å stå opp mot dette, eller skal de tie? Jeg tror at en slik debatt modellerer noe kjempeviktig i en trygg setting.

Dyrking i drivhus er tjenlig på våre breddegrader, men når planter flyttes ut i et ubeskyttet miljø er faren stor for at de ikke vil klare seg.

Jeg er stolt over å ha et arrangement som UL i vår sammenheng, og tenker at ungdommene her gjør noe forbilledlig også for andre generasjoner. Jeg har vært forbauset over manglende evne hos voksne og eldre kristne til å ta til motmæle mot trosangrep. Vi kan ha våre sterke meninger hjemme i stuen eller i kristne aviser og blad, men det er noe helt annet å stå opp for vår kristne tro i klasserommet, i lunsjrommet på jobben, i foreldremøter, osv. Det viktigste er å tale til oppbyggelse, men vi skal også være i rivningsbransjen: ”Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. ” (2.Kor.10,4b-5).

I møte med usunn karismatikk (for det finst sunn karismatikk) og herlegdomsteologi, kan vi lett falle i ei elendighetsgrøft der vi glorifserer all liding og motgang. Nei, lat oss minne kvarandre om at Gud framleis er på tronen. Han er underets Gud. Jesus er gitt all makt i Himmel og på jord. Han kan framleis gje nåde og hjelp i rette tid!

Lat oss minne kvarandre om at Gud framleis er på tronen.
Han er underets Gud.

Men på same tid visste vår Herre at ingenting er så farleg som å trøste oss ved å lene oss til falske forventningar. Han har derfor forberedt disiplane på kva dei må forvente å møte i hans teneste. Når Jesus i Joh.16 talar til læresveinane om forfølgingar som kjem, seier han: «Men dette har eg tala til dykk så de, når den timen kjem, skal koma i hug at eg sa dykk det.»

Informert i forkant, og forberedt på kampen i forkant! Dei måtte ikkje sjå etter ei fredeleg reise. Dei måtte ta stilling til kampar, konfliktar, sår, motstand, forfølgingar, og kanskje til og med død. Som ein klok general skjulte han ikkje for sine soldatar innhaldet i kampen frå starten av. I kjærleik fortalde han dei alt som låg føre dei. Når tida for trengselen kom, ville dei kanskje hugse hans ord, og ikkje bli skuffa og ta anstøt (eller førast til fall – som det står i NO 78/85). Ein har sagt: «Han fortalde dei med visdom i forkant at korset var vegen til tronen.»

Å kalkulere kostnaden er noko som alle kristne i alle aldrar bør gjere. Det er ikkje godt for unge som er nye på vegen å få malt tenesta for Kristus i falske fargar, og til å halde sanninga tilbake frå dei. Vi har så lett for å male ei fredeleg reise for å fylle opp rekkene i Kristi hær med bekjennande soldatar. Jesus har fortalt oss likninga om såkornet som fall på steingrunn, og med det vil han peike på at slik kan det også gå med hans soldatar. Når tida med trengsel kjem, kan dei falle bort.

Å kalkulere kostnaden er noko som alle kristne i alle aldrar bør gjere.

Ingen kristne er i ein sunn sinnstilstand om ein ikkje er forberedt på bråk og vanskar. Vi kan aldri vite kva som er framfor oss i livet. Men ein ting kan vi vere veldig sikre på – vi må bere korset før vi kan ta imot kronen. La oss gripe dette prinsippet, og aldri gløyme det. Deretter, når prøvinga sin time kjem, skal vi ikkje ta anstøt, ikkje førast til fall.

Ei ufatteleg tragedie har ramma vårt folk med dei grufulle angrepa i Oslo, og resten av livet vil vi nok snakke om «kor var du fredag ettermiddag den 22.juli 2011?» Eg var på Lyngdal Bibelcamp, og var ute og lufta hunden då ein forbipasserande sa: «Det er bombeangrep i Oslo – ser heilt vilt ut.» Nokre minutt etter var eg oppkopla på nettet og fekk sjå dei første stillbilda av regjeringskvartalet. Uverkeleg. Rett før kveldsmøtet skulle starte, kjem ein oppskaka kollega bort til meg og seier: «Har du høyrt om det som skjer på Utøya? Ein mann utkledd som politimann hor skote mange ungdomar på AUF-leir.»

Kva anna kan eg gjere med mi sorg når ulukka rammer?

Det var vanskeleg å konsentrere seg under kveldsmøtet. Dei to siste dagane hadde eg hatt bibeltimar om skuffelse og bitterhet. Eg hadde sitert Job, som midt i sitt mørke sa: «Med gråt ser mitt auga mot Gud.» No var det tid for å gjere det sjølv. Kva anna kan eg gjere med mi sorg når ulukka rammer?

I dag var eg tilbake på kontoret, og vi sat vi i stillhet i samband med andakta. Vi som har tru på bøn, ber i desse dagane for dei pårørande og dei overlevande. Gjerningsmannen si familie har det sikkert også ufatteleg tungt. ImF driv mykje arbeid mellom born og unge, og vi deler smerten som leiarane i AUF må kjenne på. Og vi ber også om at underets Gud kan gjere noko i hans hjarte som har gjort denne ugjerninga. Vi ber til «… vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud.» (2.Kor 1:3-4)

Som dei fleste andre kristne reagerer eg på at gjerningsmannen bak terrorangrepa i Oslo omtalar seg som «konservativ kristen» og blir av media omtalt som «fundamentalistisk kristen». Det siste er jo ein merkelapp som ein del gjerne nyttar om våre samanhenger, og eg synes det heile er meiningslaust og urettferdig. Men så trur eg det er viktig at vi kristne stopper opp og kjenner litt på den følelsen, for det kan hjelpe oss til å forstå korleis mange muslimar kjenner det når islamistar forårsaker terror i Allah sitt namn. Vi har alle lett for å generalisere, og det er som regel djupt urettferdig for dei aller fleste.

Om eg skal ta inn over meg merkelappen «fundamentalistisk kristen» så er det ved å vedkjenne at eg trur heile Bibelen er Guds inspirerte ord, og i sentrum for bodskapen er Jesu ord: «Difor, alt det de vil at menneska skal gjera mot dykk, skal de òg gjera mot dei! For dette er lova og profetane.» (Matteus 7:12).

… det er viktig at vi kristne stopper opp og kjenner litt på den følelsen, for det kan hjelpe oss til å forstå korleis mange muslimar kjenner det …

Og kjærleikens apostel skriv:  «Og dette er den bodskapen vi har høyrt av han og forkynner dykk: Gud er ljos, og det er ikkje noko mørker i han.  Dersom vi seier at vi har samfunn med han, men ferdast i mørkret, då lyg vi og gjer ikkje sanninga.  Men dersom vi ferdast i ljoset, liksom han er i ljoset, då har vi samfunn med kvarandre, og Jesu, hans Sons blod reinsar oss frå all synd.  Dersom vi seier at vi ikkje har synd, då dårar vi oss sjølve, og sanninga er ikkje i oss.  Dersom vi sannar syndene våre, er han trufast og rettferdig, så han tilgjev oss syndene og reinsar oss frå all urettferd.  Dersom vi seier at vi ikkje har synda, då gjer vi han til lygnar, og hans ord er ikkje i oss.» (1.Joh 1:5-10)

Ja, dette er fundamentet i det eg trur på og vil stå for! Og det gjeld alle som kallar seg kristne.

For halvannet år siden kunne vi lese at noen tok til orde for at kristne burde boikotte Norwegian fordi de ikke tok med passasjerer til Dubai dersom de hadde israelske stempel i passet. For oss som liker å besøke Israel er ikke slikt noe stas, og lysten til å dra til Dubai ble enda mindre enn før, men problemet med å slippe inn i en del arabiske land fordi du har israelsk stempel er jo ikke nytt. Og i alle fall er det ikke noe vi kan klandre operatørene for.

Jeg har ikke fulgt oppfordringen om å klage til Norwegian, og prøver heller å spare misjonen for mest mulig utgifter ved å reise billigst mulig. Så var det ekstra kjekt oppe i lufta her en dag da jeg bladde i  informasjonsbladet som lå i stollommen foran meg, og der stod det forsyne meg at selskapet i slutten av juni åpner direktefly mellom Stockholm og Tel Aviv. Hurra for Norwegian! Rett nok ikke så ideelt avreisetidspunkt for oss vestlendinger (kl 0700 søndag morgen), men her gleder jeg meg over signalet. Dette burde kanskje kommenteres av de som raslet med boikott-sabelen?

Når kristne roper om boikott av det vi misliker, er jeg redd det skaper et inntrykk av en protestbevegelse der vi selv kommer i fokus istedenfor en vekkelsesbevegelse som peker på Jesus.

Noe visdom å hente her? Bibelen formaner oss til å vende oss bort fra dem som volder splittelse og anstøt (Rom 16:17). Googler du på ”boikott furnes” får du eksempler på det. Vi er forpliktet på Bibelen som Guds ord, og må ta avstand (også offentlig) fra de som leder mennesker til fortapelse. Men vi får velge våre kamper med omhu. Når kristne roper om boikott av det vi misliker, er jeg redd det skaper et inntrykk av en protestbevegelse der vi selv kommer i fokus istedenfor en vekkelsesbevegelse som peker på Jesus. På sikt reduserer det også vår troverdighet, fordi det finnes gode grunner til ikke å være konsekvente. Og av det bør vi lære at bruken av ordet boikott bør sitte langt inne.

Mange kjempar ein tung kamp mot liberalisering ogvranglære i landet vårt, og overmakta kan verke stor. Når leiinga i ImF har gjort strategiske tiltak eller uttaler som ein konsekvens av utviklinga i folkekyrkja, har vi alltid uttrykt ei tydeleg støtte til dei enkeltpersonar og grupperingar som står opp mot den vranglære som brer om seg i denne kyrkja. Når vi har gått til det skritt å etablere ImF Trossamfunn, så har vi gjort det for at kristne skal kjenne seg fri i sitt samvit, men samtidig har vi uttrykt at vi alltid vil stå saman med dei i DNK som vil stå på Guds ord og forkynne til vekking og omvending.

…vi (har) alltid uttrykt ei tydeleg støtte til dei (…) som står opp mot den vranglære som brer om seg i denne kyrkja.

Biskopar har den siste tida stadfesta at det ikkje skal vere mogleg å gjere teneste i denne kyrkja og samtidig rekne ei lære som seier ja til homoseksuelt samliv som vranglære og dermed som kyrkjesplittande. Vi vil gjerne uttrykke ei klar støtte til Carissimi-prestane og alle andre som vil stå opp imot ei slik villfaring. Kristne leiarar som lærer i strid med Guds ord har sjølv sett seg ut av rolla som åndelege tilsynsmenn, og ingen skal kjenne seg forplikta på å høyre dei eller følgje dei. Derfor forstår vi den smerte som mange prestar kjenner på i denne tid, og kampen for alternativt tilsyn er så absolutt legitimt. Vi vil likevel peike på at der er alternativ.

Med utviklinga i dei store folkekyrkjene i Europa og Norden har fleire misjonsorganisasjonar markert sitt sjølvstende meir tydeleg enn før, og for Indremisjonsforbundet ligg dette i våre røter. I Syn og retningslinjer frå 1953 er forholdet til Den Norske Kyrkje og prestane blant anna uttrykt slik: «Vi forholder oss ikke til embedet, men til embedetsinnehaver.»

Lekmannsrørsla nyttar seg av den kalls- og forsamlingsrett som vi meiner trua sitt folk har ut frå Bibelen og den evangelisk lutherske vedkjenninga. «Men de er ei utvald ætt, eit kongeleg presteskap, eit heilagt folk, eit folk til eigedom, så de skal forkynna hans stordom, han som kalla dykk frå mørkret til sitt underfulle ljos,» (1.Peters brev 2,9). På denne basis har vi frimod til også å tilby vårt folk alle kyrkjelege handlingar.

Vi forholder oss ikke til embedet, men til embedetsinnehaver.

Ja, vi vil satse på bedehuset i denne tid, og vi vil invitere alle som vil stå på Guds ord inn til å bruke bedehuset som basis for misjonsarbeidet. Det vi ikkje vil ha inn, er eit anna kyrkje- og embetssyn enn det som ligg i våre røter. Vi vil nytte tilsynsmenn som vi har tillit til og som tydeleg står på Guds ord, og det er all den autoritet som trengs.