Petter Olsen

Dagen – i tiden og for samfunnet

,

«Jeg har lov til alt – men ikke alt gagner». Vår tid har et skrikende behov for at noen fortsatt taler et pauli ord inn i den.

På 100-årsfesten for Dagen hilste jeg jubilanten med at avisen har samme verdensbilde som jeg, og at det er få andre meningsbærende dagsaviser jeg kan si det samme om.

Som konservativ kristen bygger jeg mitt verdensbilde – world view på engelsk – på klassisk kristen tro. Langt på vei har også det norske samfunnet gjort det i hundrevis av år, men dette utfordres kraftig i vår tid.

Normer oppfattes i vår tid som noe negativt, noe som begrenser individets «frihet». Da svekker man samtidig en av samfunnets grunnvoller

Da jeg gikk på videregående skole midt på 80-tallet, lærte vi at fem grunnleggende prosesser må være til stede for at et samfunn skal kunne bestå: rekruttering, sosialisering, produksjon, fordeling og regulering av atferd. Sosialiseringsprosessen går ut på at den enkelte lærer seg normer, verdier, kunnskap og ferdigheter som blir sett på som nødvendige for at han eller hun skal kunne leve i fellesskapet. Gjennom denne prosessen blir mange av normene internalisert – gjort til våre egne.

Jeg tror dette er kunnskap som står seg også i dag. Problemet er bare at normer – anerkjente regler – i vår tid oppfattes som noe negativt, noe som begrenser individets «frihet». Da svekker man samtidig en av samfunnets grunnvoller.

Ateisten, filosofen og sosiologen Jürgen Habermas siteres på følgende: «Universell egalitarisme (likhet, min anm.), fra hvor idealene utløper om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv etter den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. Denne arven, vesentlig uforandret, har vært kilden til kontinuerlig kritisk vurdering og re-tolkning. Til denne dag finnes det ingen alternativ (…) Alt annet er bare postmoderne snakk.»

Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve

I et innlegg i Dagen 6. mars i år poengterte jeg, i tråd med Habermas, at Gud har formidlet mye konkret om hvordan Han ønsker at vi mennesker skal leve, og at Han som vår skaper har rett til det. Allerede i 2. Mos 19,5 (jf. 5. Mos 10,14) kunngjør Gud gjennom Moses at «hele jorden er min». I Sal 24,1 skriver David – inspirert av Gud – at «Jorden hører Herren til – og alt det som fyller den og de som bor der» (jf. Sal 50,12 og 89,12).

Fra 2. Mos 20 og utover gir Gud en rekke lover: de ti bud, om forskjell på uaktsomt og forsettlig drap og erstatning etter skade (2. Mos 21), om rettssikkerhet og bestikkelser (2. Mos 23), om hviledag (2. Mos 35), om ikke å holde tilbake viktige opplysninger (3. Mos 5), om likhet for loven (3. Mos 24), om rettergang (4. Mos 35), om undersøkelsesplikt (5. Mos 13), om eiendomsgrenser (5. Mos 19), om krigføring (5. Mos 20) og om voldtekt (5. Mos 22) – for å nevne noe. Disse prinsippene er nedfelt i de fleste demokratiske lands lovverk.

Allmenne normer og verdier er altså noe som er godt og nødvendig i et samfunn, og mange av dem kommer fra vår jødekristne arv. Den første og viktigste «sosialiseringsagenten», de som gjør at de overleverte normene føres videre til nye medlemmer av fellesskapet, er familien – foreldre, eldre søsken og andre nære familiemedlemmer. Bibelen er også tydelig på dette. I 5. Mos 6,6–7 leser vi: «Disse ordene som jeg byr deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» I Salme 48 istemmer Korahs barn, v. 13–15: «Gå omkring Sion, vandre rundt om det, tell alle tårnene! Gi akt på festningsvollene og vandre gjennom dets borger, så dere kan fortelle om det til den kommende slekt. For denne Gud er vår Gud for evig og alltid. Han skal føre oss ut over døden.»

Mennesket er overlatt til seg selv og ens egen omskiftelige sannhet

Den rådende ideologien i våre dager er helt annerledes. Familien som samfunnsbyggende grunncelle angripes og forsøkes redefinert på en måte som gjør naturlig rekruttering umulig, og Gud og hans vilje regnes ikke lenger med. Mennesket er overlatt til seg selv og ens egen omskiftelige sannhet. Oppdragelse og opplæring ses på med mistenksomhet, så lenge det da ikke handler om den frie seksualitetens normløse «evangelium». Det skal påtvinges oss av staten, i alle fall om Arbeiderpartiet og Miljøpartiet de grønne får viljen sin.

Et leserinnlegg i Vårt Land 3. desember kan stå som et nylig eksempel på den rådende tenkningen. Her argumenterer Karin Kilden, som titulerer seg som «samfunnsdebattant», for at «religiøse friskoler» bør forbys fordi alle barn bør ha «én arena som er fri for mors, fars og menighetens påvirkning». Hun mener foreldres oppdragelsesrett må holdes opp imot «majoritetens syn på hva som er sunt og bra for barn». Kilden synes ukjent med at vi ikke har skoleplikt i Norge, men undervisningsplikt, og at foreldres rett til å velge andre skoler for sine barn enn de offentlige, er begrunnet i FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (artikkel 13, punkt 3). (Det er forresten interessant å legge merke til at venstresidens opptatthet av menneskerettigheter sjelden strekker seg til akkurat dette området.) FNs konvensjon om barnets rettigheter slår fast (artikkel 5) at «Partene skal respektere det ansvar og de rettigheter og forpliktelser som foreldre (…) har, for å gi det (barnet, min anm.) veiledning og støtte, tilpasset dets gradvise utvikling av evner og anlegg, under barnets utøvelse av rettighetene anerkjent i denne konvensjonen.»

Som kristne borgere kan vi velge mellom å henfalle til frykt og oppgitthet eller å se vår oppgave som bibeltro kristenfolk til å gjøre en forskjell ved frimodig å fortsette med å holde fram det overleverte og til alle tider aktuelle budskapet

At det i dag fremdeles finnes rettigheter som på denne måten beskytter oss som foreldre – og våre barn – mot nettopp «majoritetens syn på hva som er sunt og bra», er ikke noe som er gitt i framtiden. Arbeiderpartiet har i høst fremmet et forslag der det blant annet heter at arbeidet med «Rosa kompetanse» i samfunnet skal styrkes og «gjøres systematisk og landsdekkende». Tonje Gjevjon, som selv oppfatter seg som lesbisk, har i Dagbladet definert det som et angrep på menneskerettighetene og beskrevet det som «en stille revolusjon».

En utgave fra 1919 av den kristne avisen Dagen. Foto: Wikimedia Commons

Stilt overfor alt dette og mere til kan vi som kristne borgere velge mellom å henfalle til frykt og oppgitthet eller å se vår oppgave som bibeltro kristenfolk til å gjøre en forskjell ved frimodig å fortsette med å holde fram det overleverte og til alle tider aktuelle budskapet. Paulus skriver i 2. Kor 10,3–5: «For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår strid på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» I denne striden vil Indremisjonsforbundet og Sambåndet stå, og Dagen – med sin rekkevidde og gjennomslagskraft – må stå der i front, på hel sannhets grunn. De neste hundre årene for Dagen blir enda viktigere enn de første – i tiden og for samfunnet.

Skrevet på oppfordring fra redaktør Tarjei Gilje i Dagen i forlengelsen av avisens 100-årsjubileum. Først publisert i Dagen 16.12.19.

Bildet: Dagens nyhetsredaktør Astrid Dalehaug Norheim i samtale med forfatter av Dagens 100-årsskrift, Dag Kullerud, på avisens jubileumsfest.

/av
Petter Olsen

Matteus og barnemordet

,

Desember er høytid for å så tvil om historiske sider knyttet til julebudskapet. Denne gangen gjelder det en svært brutal hendelse i etterkant av Jesu fødsel.

Illustrasjon: Giotto di Bondone: Massakren på de uskyldige (1304-1306). Kilde: Wikimedia Commons

Fartein Valen-Sendstad, som er professor emeritus i kristendom, trakk i et innslag på NRK-Rogaland fredag morgen (20.12.) i tvil holdbarheten til historien om barnemordet i Betlehem. Valen-Sendstads grunngivelse var at det må finnes minst to kilder for at en omtalt hendelse skal være holdbar rent historisk. Den eneste kilden i dette tilfellet er evangelisten Matteus, hevdet Valen-Sendstad, og i så fall mangler det altså en kilde.

Problemet med dette er at Fartein Valen-Sendstad ikke nevner kilden som Matteus selv viser til.

Fartein Valen-Sendstad nevner ikke kilden som Matteus selv viser til

Det er i kapittel 2 og vers 16 hos Matteus vi leser om den grufulle historien: «Da Herodes så at han var blitt narret av vismennene, ble han meget vred. Han sendte folk og lot drepe alle guttebarn i Betlehem og alle bygdene i omegnen, de som var to år eller yngre, i samsvar med det han hadde fått vite av vismennene om tiden.»

Bakgrunnen får vi tidligere i kapitlet. «Noen vismenn fra Østerland» (vi vet altså ikke hvor mange de var!) hadde kommet til Jerusalem. De begynte å spørre etter «den jødenes konge som er født nå». De hadde sett «hans stjerne i Østen» og var nå kommet for å tilbe den nye kongen. Dette kom også kong Herodes den store for øre, og han ble «forferdet». Herskeren over Israel fra 37 f.Kr. til 4 f.Kr så med andre ord på dette som en rival til hans eget kongedømme.

Kongen samlet «yppersteprestene og folkets skriftlærde» og «spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født». Jødenes ledere kjente altså til at det var profetert om at Messias – «den salvede» – skulle komme. Med bakgrunn i profeten Mika (kap. 5,1) ble kongen forklart at Messias skulle bli født «i Betlehem i Judea».

Herodes la nå en hyklersk plan. Han kalte til seg vismennene og ba dem dra av sted og undersøke saken. Når de hadde funnet barnet, skulle de melde fra til kongen slik at også han kunne komme «og tilbe det».

Her må vi slå i stykker myte nummer to

Stjernen som vismennene hadde sett i sine hjemland, viste seg på nytt «og ble stående over stedet der barnet var». I parentes bemerket må vi her slå i stykker myte nummer to (i tillegg til at det ikke nødvendigvis var tre vismenn): Mest sannsynlig oppsøkte vismennene Jesusbarnet flere måneder etter at han var blitt født, ikke samme dag slik vi er blitt vant til å tenke. At Herodes ga ordre om å drepe alle guttebarn som var «to år eller yngre», er bare én av indikatorene på det.

I en av fem drømmer vi leser om i tilknytning til Jesu fødsel, ble vismennene varslet om at de ikke skulle dra tilbake til Herodes. Matteus forteller at de dro «en annen vei hjem til landet sitt». Det er dette som utløser Herodes’ raseri og det omtalte barnemordet.

Rakel symboliserer alle mødrene i Israel som flere ganger i historien har måttet gråte over sine drepte barn

Er det altså slik at Matteus er alene om å fortelle om dette? Vel, evangelisten viser i alle fall selv til en annen kilde, en profeti, hos Jeremias kap. 31, vers 15. Matteus mener Herodes’ ordre er en oppfyllelse av det evangelisten gjengir på denne måten: «En røst ble hørt i Rama, gråt og stor klage. Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste, for de er ikke mer.»

Rama lå ikke langt fra Betlehem – det skal ha vært et område med festninger. Rakel var Jakobs kone og mor til Josef og Benjamin, og hun var i sin tid blitt gravlagt nær Betlehem. Her symboliserer hun alle mødrene i Israel som flere ganger i historien måtte gråte over sine drepte barn.

I rettferdighetens navn understreket Fartein Valen-Sendstad at hans påstand om bare én kilde ikke betyr at barnemordet ikke kan ha skjedd slik Matteus beskriver. Men Matteus rapporterer altså om en hendelse som han gjenkjenner fra en av de mange nedskrevne profetiene om Jesu fødsel fra flere hundre år før evangelistens egen tid. Matteus skrev sitt evangelium få tiår etter at hendelsen fant sted, og han rettet sitt evangelium hovedsakelig til jøder. Det er altså stor grunn til å tro at noen ville ha reagert dersom blant annet barnemordet ikke hadde skjedd i samsvar med det evangelisten forteller.

PS

Også utenombibelske, skriftlige kilder nevner barnemordet. Den tidligste henvisning er, ifølge Wikipedia, av Ambrosius Theodosius Macrobius, en romersk filosof i det 4. århundre. Henvisningen finnes i Macrobius’ Saturnalia: «Da Augustus hørte at Herodes, jødernes konge, hadde gitt ordre om å slå i hjel alle gutter i Syria under to år, og at kongens sønn var blant de drepte, sa han: ‘Jeg vil heller være Herodes’ gris enn Herodes’ sønn.'» Macrobius plasserer massakren i en syrisk provins og kombinerer den med drapet på en av Herodes’ sønner. (Palestina ble sett på som en syrisk provins under den romerske herredømmet, og det kunne begrunne Macrobius’ bruk av «Syria».)

Illustrasjon: The Massacre of the Innocents – James Tissot – Brooklyn Museum/Freebibelimages

/av
Petter Olsen

Verdifull frihet

,

I et forsøk på å bevise at NLA Høgskolen står tilbake for MF vitenskapelig høyskole i forskningsmessig frihet, unnlater professor Jan-Olav Henriksen å nevne reaksjonene han selv ble møtt med fra kolleger og ledelse ved MF i 2001.

I en nyhetsartikkel i Vårt Land 25. oktober vises det til at Henriksen i 2000/2001 uttalte at han ikke fant tungtveiende grunner i Bibelen for at homofile ikke kunne leve sammen i partnerskap. Både Henriksen selv – og Vårt Lands journalist – nøyer seg i artikkelen med å slå fast at Henriksen fikk fortsette på MF til tross for reaksjoner fra flere kristne organisasjoner. 

Sannheten er at Henriksen fikk ganske sterke – og formelle – reaksjoner internt

Sannheten er imidlertid at Henriksen fikk ganske sterke – og formelle – reaksjoner internt. Det tydeliggjorde tidligere Fast Grunn-redaktør Jon Kvalbein i et innlegg i Dagen 15. august 2014. 

Vedtekter

I nyhetsartikkelen 25. oktober viser Henriksen til at MF ikke har den type verdidokument som NLA har, hvor det, slik professoren uttrykker det, blant annet står «hvilket syn NLA har på ekteskap og familie». 

Også MF vitenskapelig høgskole har derimot vedtekter, og der står det følgende i par. 1: «MFs verdigrunnlag er den kristne tro slik den kommer til uttrykk i Bibelen og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse.»

Det framgår at vedtektene ble vedtatt 26.01.16. I 2014 var, ifølge Kvalbeins innlegg, formuleringen enda tydeligere: «Institusjonen baserer sin virksomhet på Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse.»

Læreuttalelser

Foto: Lsandvik/Wikimedia Commons

MFs lærerråd fattet, påpeker Kvalbein, i 1988 og 1993 læreuttalelser som fastslo at homofilt samliv ikke lar seg forene med kristen etikk. 

Da professor Jan-Olav Henriksen på starten av 2000-tallet kom med sine uttalelser om homofilt samliv, fattet Lærerrådet ved MF 19. mars 2001 et enstemmig vedtak om at «professor Jan-Olav Henriksen gir uttrykk for et syn som ikke er i samsvar med fakultetets grunnleggende forståelse av homofilt samliv». 2. april sluttet styret seg enstemmig til dette. 

Ved fakultetet vil Bibelens virkelighetsforståelse og etiske normer måtte være det styrende grunnlag for etiske resonnementer i den teologiske etikk

23. april vedtok Forstanderskapet enstemmig: «Ved sine uttalelser bekrefter Lærerrådet og Styret at Lærerrådets vedtak fra 1988 og 1993 står fast som Menighetsfakultetets syn på homofilt samliv. Ifølge Grunnreglene § 1 baserer Menighetsfakultetet sin virksomhet på Den Hellige Skrift og Den norske kirkes evangelisk-lutherske bekjennelse. Ved fakultetet vil derfor Bibelens virkelighetsforståelse og etiske normer måtte være det styrende grunnlag for etiske resonnementer i den teologiske etikk. Forstanderskapet forutsetter at fakultetets lærere legger dette til grunn for undervisning og veiledning.»

Jeg kan ikke forstå annet enn at disse formuleringene fra MFs forstanderskap har en slående likhet med verdigrunnlaget som  Henriksen – og professor Oddvar Johan Jensen ved NLA – nå kritiserer ved NLA Høgskolen. 

Negativ utvikling

Vedtakene fra 2001 fikk riktignok liten virkning på MF. Ti år etter offentliggjorde Vårt Land (27/5-11) en undersøkelse som viste at halvparten av MFs lærere nå sa ja til homofilt samliv og kirkelig vielse av homofile par.
Rektor Vidar L. Haanes uttalte: «MF har ikke et offisielt syn i dette spørsmålet.»

At MF vitenskapelig høyskole både har tilkjennegitt et syn på homofilt samliv, og at Lærerråd og valgt ledelse har ansvarliggjort ansatte i tråd med dette synet, er hevet over tvil

Hvilken legitimering rektor mente han hadde for å se bort fra det som tidligere hadde vært sagt av kompetente organ ved MF, får være opp til ham. Men at MF vitenskapelig høyskole både har tilkjennegitt et syn på homofilt samliv, og at Lærerråd og valgt ledelse har ansvarliggjort ansatte i tråd med dette synet, er hevet over tvil. 

Først publisert på verdidebatt.no 28.10.19.

Undertegnede hadde for øvrig en lengre diskusjon med Oddvar Johan Jensen om dette i oktober 2018.  

/av
erik

ImF GF 2019 – Sakliste og Treårsmelding 2016-2018

Til ImFs generalforsamling (GF) 9-10.november 2019 legger vi ut treårsmeldingen digitalt. Dette for å oppfylle styrets forpliktelse til å offentliggjøre denne minst to måneder før GF. I Sambåndets oktober-utgave vil meldingen kommet i trykket utgave, inkludert meldinger fra kretsene, skolene, ImF-UNG, etc. Alle linker finner du nedenfor:

 

For ImFs styre

Erik Furnes, generalsekretær

For program og påmelding se Leder-konferanse.no

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Det nådeløse demokratiet

,

Mens lederen for Åpen folkekirke, Gard R. Sandaker-Nielsen, fortsatt holder seg med tanken om at det finnes «et rom» for konservative kristne i Den norske kirke, bryr ikke kollegaen i Møre bispedømme, Therese Utgård, seg med å opprettholde illusjonen.

På Verdidebatt i Vårt Land 18. september klager Utgård over at Åpen folkekirke (ÅF) ikke har flertall i bispedømmerådet i Molde. Dette nådeløse utslaget av det kirkedemokratiet ÅF i ekstrem grad har lykkes med å benytte seg av, synes å ryste Utgård på dypet. «Når folk blir gjort merksame på korleis situasjonen og reglane er i Møre – at Åpen folkekirke ikkje har fleirtal i rådet, at vi framleis har diskriminerande utlysningstekst til vigsla stillingar – så reagerer dei sterkt og ønskjer å stemme for å endre dette», skriver Utgård.

Vårt Land, fortsetter Utgård, burde ha utfordret kandidatene til Nominasjonslista og Bønnelista blant annet på om dei «ønskjer at gifte skeive får vere prestar», og om de ønsker å «tillate ei lære om at homofili ikkje er synd» i kirkens trosopplæring.

Dette er samme argumentasjon som ÅF-leder Gard R. Sandaker-Nielsen brukte i et intervju med Kristelig Pressekontor (publisert i Dagen 9. april i år). I et debattinnlegg i Dagen 16. april stilte jeg ham noen konkrete spørsmål knyttet til dette. Til dags dato har han ikke hatt noe svar å komme med. Nå byr anledningen seg til å gjenta spørsmålene.

Er førstekandidaten for ÅF i Molde klar over at likestillings- og diskrimineringsloven har en egen paragraf som hjemler akkurat det hun beklager seg over, og at det er en hjemmel som ikke bare er myntet på konservative kristne? Har hun tenkt på at de som anvender denne lovhjemmelen ved ansettelser, kan tenkes å gjøre det fordi de har et klassisk, bibeltro syn på ekteskapet? Forstår Utgård at disse bispedømmerådene forsøker å benytte seg av det «rommet» som i alle fall hennes leder i ÅF hevder er tilgjengelig for dem?

Da et enstemmig bispekollegium høsten 2015 gikk inn for å utarbeide liturgi for vigsel av homofile, sa Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug blant annet følgende til Dagen (31.10.15): «Det er ikke slik at en prest eller en kateket må legge sin overbevisning bort fordi Kirkemøtet bestemmer noe.» På direkte spørsmål om «en prest kan undervise at homofili er synd», svarte biskopen: «Ja, det kan han».

Bispedømmerådsmedlemmer, prester, kateketer og andre som framholder at det å leve i homofilt samliv er synd, er altså helt i tråd med hvordan daværende visepreses leser bispekollegiets vedtak, Therese Utgård.

«Haldningane bak motstanden (mot innføringen av likekjønnet vigsel, min anm.) har ikkje endra seg like raskt som lova (ekteskapsloven av 2008/09, min anm.) og er godt til stades enno», konstaterer Utgård i det stort oppslåtte debattinnlegget i Vårt Land.

Jeg kan forsikre Utgård om at det finnes titusener av kristne i Norge som ikke har endret sitt syn på ekteskapet

Ja, jeg kan forsikre Utgård om at det finnes titusener av kristne i Norge som ikke har endret sitt syn på ekteskapet selv om lovverk og Den norske kirke (DNK) har gjort det. Vi kommer heller ikke i framtiden til å endre syn, fordi Bibelen sier det samme om ekteskapet som den alltid har gjort. 

Selv har jeg tatt konsekvensen av det ved å melde meg ut av DNK. Therese Utgård, Gard R. Sandaker-Nielsen og resten av ÅF må derimot tenke gjennom om de ønsker å stå fast på vedtaket på Kirkemøtet i 2016 om at «begge syn på likekjønnet ekteskap kan (…) gis rom og komme til uttrykk …», eller om dette fra deres side bare var de tomme ordene alt tyder på at det faktisk var.    

Bildetekst: Avstemning under Åpen folkekirkes årsmøte i 2019. Kilde: Wikimedia Commons 

Også publisert i Vårt Land og på verdidebatt.no 24.09.19.

Lederen for Åpen folkekirke kom med et svar 30.09.19 på verdidebatt.no 

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Med loven i hånden

, ,

På reportasje- og kommentarplass i Vårt Land framtrer følgende resonnement: Fordi det finnes lovlig forskjellsbehandling i Norge, bør særlig konservative kristne akseptere at noen muslimer – av religiøse årsaker – ikke vil håndhilse.

Fredag morgen i forrige uke gikk Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk ut på sosiale medier (se bildet) og mente det var «respektløst» av en ung, muslimsk kvinne ikke å ville håndhilse på den norske kronprinsen. Situasjonen oppsto da kronprinsen besøkte den terrorrammede Al-Noor-moskeen i Bærum. Mange ga uttrykk for at de var enig med Selbekk.

På beste kommentarplass i Vårt Land 28. august går religionsredaktør Alf Gjøsund i rette med Dagen-redaktøren. Hovedargumentet hans er følgende: «Sjefredaktøren i Dagen representerer kristne som anklages for manglende respekt hele tiden: manglende respekt for kvinner, homofile, samboere, gjengifte og mennesker som tar abort. Han burde ha alle forutsetninger for å forstå at det å følge religiøse bud slett ikke trenger å være respektløst.»

Det må være en rimelig tolkning at Gjøsund her sikter til konservative kristne. På hvilket grunnlag han mener vi – for her tar jeg meg selv med – «anklages for manglende respekt», er han taus om.

Et intervju med den aktuelle muslimske kvinnen – ungdomskoordinator Zeliha Acar i Islamsk Råd Norge – i Vårt Land 26. august avsetter imidlertid tydelige spor. Journalisten stiller følgende spørsmål: – Vi skriver av og til om kristne som krever respekt for å si nei til å ansette mennesker i likekjønnet parforhold på kristne skoler og barnehager. Hvordan opplever du det når kristne som selv krever respekt i slike saker, likevel angriper deg for de begrensningene din religion gir deg?

Her er det altså slik at kristne «krever respekt for å si nei til å ansette» noen ut fra samlivsform. Hva grunnlaget er for å kreve denne respekten, sies det heller ikke her noe om, og spørsmålet bærer preg av en innlagt premiss. Det hele får dermed noe suspekt over seg.

Spørsmålet bærer preg av en innlagt premiss, og det hele får dermed noe suspekt over seg

Faktum er imidlertid at vi i Norge har noe som heter «lovlig forskjellsbehandling». I paragraf ni i likestillings- og diskrimineringsloven står det følgende: «I arbeidsforhold og ved valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bare tillatt hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket, og vilkårene i første ledd er oppfylt.»

Her står det altså ikke noe om at det bare er kristne, konservative eller ikke, som har lov til å forskjellsbehandle, heller ikkje når det gjelder kjønn eller seksuell orientering. Det går også fram av ordlyden at retten til å forskjellsbehandle gjelder andre ting enn bare forhold som oppfattes å være knyttet til religion.

I regjeringens forslag til denne loven (proposisjon 81 L (2016-2017)) er det presisert at «ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. Det kan foreligge legitime grunner til å behandle folk forskjellig.» Forskjellsbehandling i forbindelse med ansettelse er tillatt «dersom egenskapen (f.eks. kjønn og seksuell orientering) har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke».

Upresist, kanskje til og med uredelig

Jeg er ikke nødvendigvis enig med Vebjørn Selbekk i at Zeliha Acar opptrådte respektløst ved ikke å ville håndhilse. Som Gjøsund påpeker, forholdt Acar seg til sin religion slik hun velger å tolke den (andre muslimer er uenig med henne), og hun hilste på en annen måte. Det kan lett slå tilbake på oss selv som kristne dersom vi nekter andre å følge sin trosbaserte overbevisning, så lenge den ikke bryter med norske lover og regler.

Men å antyde at konservative kristne har en særlig plikt til å akseptere en religiøst basert og internt omstridt «håndhilsnekt» under henvisning til at konservative kristne benytter retten til «lovlig forskjellsbehandling», mener jeg er upresist, kanskje til og med uredelig.

Les også: Meningen i spørsmålet.

Først publisert på verdidebatt.no 28.08.19.

Her kan du lese svaret fra Vebjørn Selbekk på Alf Gjøsunds kritikk.

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Bibelens mann og kvinne ER «hetero»

,

Religions- og debattredaktør Alf Gjøsund i Vårt Land skal ha ros for kommentaren han skrev 18. juni der han kritiserte forsøk på å presse Krik (Kristen idrettskontakt) til å endre teologi i ekteskapsspørsmålet.

26. juni kommer Gjøsund inn på spørsmålet om toleranse i denne saken. Også her er jeg enig med mye av det han skriver. Gjøsunds sluttpoeng er imidlertid å vise til at et av forslagene fra gruppen i Krik som har jobbet med ekteskapssynet, er at man kan ansette folk med et annet syn på ekteskapet enn det klassiske. Det (min kursivering) er «ganske tolerant», konkluderer redaktøren. En teologisk måte for Krik å begrunne en eventuell slik praksis på, kan – slik jeg forstår redaktøren – være at ekteskapsspørsmålet handler om etikk, ikke identitet. Gjøsund skriver: «Bibelen forholder seg nemlig aldri til homofili som identitet. Når Bibelen snakker om identitet, handler det om mann eller kvinne, jøde eller hedning, aldri om homo eller hetero.»

Dette opplever jeg som en problematisk påstand. Grunnen til det finner vi i skapelsesberetningen, som også Gjøsund indirekte er inne på. I 1. Mos 1,26–28 står det slik: «Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. (…) Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem (…)».

Ifølge teologen Stein Solberg i boken «Forenet med den elskede – Kristus som brudgom og de troende som brud» har brudemystikken fulgt kirkens tradisjon fra oldkirken til i dag og både i Øst- og Vestkirken. I Ef 5,25 ff tydeliggjør Paulus at ekteparet fra 1. Mos også er et bilde: «Dette mysteriet er stort – jeg taler her om Kristus og menigheten» (v. 32).

Bibelen omtaler Jesus som brudgom og menigheten som hans brud (jf. Jes 62,4–5; Åp 21,2). I Sambåndet 1/17 skrev vi utfyllende om betydningen av dette. Vi siterte teolog og tidligere redaktør Odd Sverre Hove på at «Gud skapte både det mannlige mennesket og det kvinnelige mennesket etter bilder som forut for skapelsen fantes i Gud selv».

«Homo eller hetero» er del av bibelsk identitetsforståelse, fordi det henger dypt sammen med betydningen av «mann og kvinne» 

I Dagen 3. mai og Vårt Land 30. mai 2016 påpeker tidligere nevnte Stein Solberg at et ekteskap mellom likekjønnede får store konsekvenser for synet på Kristus og menigheten. For dersom et ekteskap mellom to kvinner oppfattes som en rett avbildning av det guddommelige utgangspunktet, får vi en feminisert Kristus – som brud. Og et ekteskap mellom to menn vil avbilde menigheten som brudgom. – En ny Kristus framstår, skapt i vårt bilde. Denne nye Kristus er en variant av den gamle gnostiske vranglæren – en forvrengning av gudsbildet, framholder Solberg.

På denne bakgrunn, og selv om det kan oppleves krevende, er «homo eller hetero» del av bibelsk identitetsforståelse, fordi det henger dypt sammen med betydningen av «mann og kvinne». Og toleranse handler om å tåle uenighet, ikke nødvendigvis å endre syn. Antydningen om at toleranse skulle kreve av Krik – eller andre organisasjoner med et kristent utgangspunkt – at de i praksis må opptre i strid med sitt ekteskapssyn, bygger derfor på en utbredt misforståelse av hva toleranse innebærer. 

Bildetekst: Maleri av Julius Paulsen fra 1893. Kilde: Wikimedia Commons

Først publisert i Vårt Land 29.06.19 og på verdidebatt.no.

/12 Kommentarer/av
Petter Olsen

Dei som riv ned

,

Fri og Pride står for mykje som nokon og ein kvar vil vera kritisk til – om ein bryr seg med å undersøkja. 

«Eg har ikkje tenkt til å rive ned samfunnet sjølv om eg er homo», forsikrar kommentator i Bergens Tidende, Jens Kihl. I eiga avis 18. juni går han i rette med avisa Dagen, som på leiarplass har peikt på at det er vanskeleg å skilja mellom Pride som arrangement og arrangøren.

I Norge er den internasjonale Pride-rørsla representert ved «Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold», og det er Fri som er arrangør av paraden. Kihl meiner han går av eigne grunnar.

Protestrørsle

Det er ikkje godt å seia kva Kihl meiner med at han ikkje vil «rive ned samfunnet». Ein annan stad i kommentaren skriv han at «mange av dei strukturane som har vore der sidan gamaltestamentleg tid, må bli endra på.» Han synest i alle fall å tenkja på familien. Fleire enn eg vil meina at det er den viktigaste byggeklossen i samfunnet.

Sosiologen Magnus Wennerhag omtaler Pride på nivå med andre sosiale protestrørsler – ei rørsle som arbeider for samfunnsendring gjennom påverknad av menneske med mynde til å ta avgjerder eller ved å endra allmenne vurderingar i samfunnet. Dette er eit arbeid som tar lang tid og er prega av at aktivistar freistar å vinna allierte blant innflytelsesrike samfunnsaktørar som politiske parti, etablerte organisasjonar og styresmakter. Dette er eit mønster det er lett å kjenna igjen.

Analyse

I fjor vår kom den kristne tenketanken Claphaminstituttet i Sverige med ein analyse av innhaldet i programmet for Stockholm Pride 2017. Analysen var til då den einaste i slitt slag og bygger på spesifikke søkeord eller -fraser i søkefunksjonen til den offisielle websida stockholmpride.org. Resultata bør overraska og utfordra.

Resultata bør overraska og utfordra

Det blir ofte sagt at Pride handlar om at alle menneske har same verdi. Men søket på ordet «menneskeverd» (på svensk, sjølvsagt) gav null treff. «Menneskerettar» gav berre fire treff, og den relevante programposten var oppteken av å framstilla prostitusjon i eit positivt lys.

Ordet «norm» fekk 38 treff. Samanhengen gjorde det klart at normer er noko som tilhøyrer fortida eller som det er trong for å bryta ned, særleg om normene var tradisjonelle.

Søk på «relasjon» viste at fleire programpostar handla om relasjonsanarki – viljen til å leva frikopla frå faste relasjonar, og der romantiske relasjonar vart trekt i tvil.

Kjærleik eller sex?

Pride er sagt å vera ei feiring av kjærleiken. Dette ordet fekk 33 treff i søket, og 15 av dei vart kategoriserte som positive. Men i 8 av desse 15 tilfella var det sponsorar som brukte ordet. Eit arrangement i det såkalla «Kinkykvarteret» kopla kjærleik med sadisme.

Ordet «sex» resulterte i heile 64 treff, 42 av dei omtalt i positive vendingar. I denne kategorien kom døme som «å knulla for verdsfreden» og «korleis knulla heitt, vilt og intensivt med kven eg vil og når eg vil utan å vera uroleg for kjønnssjukdomar».

– Koplingar til djupare former av menneskeleg fellesskap saknast heilt, peikar Claphaminstituttet på.

Vald

Ifølgje analysen var det òg arrangement under Stockholm Pride 2017 som framstilte vald, smerte og rus i eit positivt lys. Søkeordet «overgrep» fekk derimot null treff, og det same var tilfellet for «pornografi».

Om Jens Kihl no har behov for å distansera seg frå dette ved å distansera seg frå Pride-arrangøren, har eg stor forståing for det. Men det endrar ikkje på det Fri står for og den ukritiske oppslutnaden den internasjonale Pride-rørsla har fått.

Først publisert i Bergens Tidende 22.06.19.

Bildetekst: Kristne demonstrerer med plakater under Pride-paraden i Brisbane i Australia i 2006. Brukt i denne bloggposten som illustrasjonsbilde. Fotokreditering: Silje L. Bakke/Wikimedia Commons 

/0 Kommentarer/av
Petter Olsen

Forskjellsbehandling er lov

,

Det er ikkje slik at trussamfunn har ein særrett til å forskjellsbehandla på grunnlag av blant anna kjønn og seksuell legning.

I saka om presten som trekte seg frå eit vikariat på Osterøy grunna harde ord om ekteskapssynet hans, skreiv Johannes M. Bysheim mellom anna dette i lokalavisa Bygdanytt (referert i Dagen 04.06.19): «Det eg har vanskeleg for å skjøna, på eit prinsipielt plan, er at det skal vera greitt at ein innafor religiøse samfunn skal kunna diskriminera på grunnlag av blant anna kjønn og seksuell legning når resten av samfunnet ikkje har lov til det.»

Eg går ut frå at Bysheim har paragraf ni i likestillings- og diskrimineringslova i tanken. Denne paragrafen har overskrifta «Lovlig forskjellsbehandling». Her står det fylgjande: «I arbeidsforhold og ved valg og behandling av selvstendig næringsdrivende og innleide arbeidstakere er direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk bare tillatt hvis denne egenskapen har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet eller yrket, og vilkårene i første ledd er oppfylt.»

Her står det altså ikkje noko om at det berre er «religiøse samfunn», for å nytta Bysheims uttrykk, som har lov til å forskjellsbehandla, heller ikkje når det gjeld kjønn eller seksuell orientering. Det går òg fram av ordlyden at retten til å forskjellsbehandla gjeld andre ting enn berre det som blir oppfatta som tilhøve knytta til religion.

I regjeringa sitt forslag til lova (proposisjon 81 L (2016-2017)) er det presisert at «ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. Det kan foreligge legitime grunner til å behandle folk forskjellig.» Forskjellsbehandling i samband med tilsetjing er tillatt «dersom egenskapen (f.eks. kjønn og seksuell orientering) har avgjørende betydning for utøvelsen av arbeid eller yrke».

Det er rett at lovverket tidlegare gav trus- og livssynssamfunn særskilt adgang til å forskjellsbehandla på grunnlag av seksuell orientering. Men dette vart oppheva frå 1. januar 2014 og er altså no ein del av eit generelt unntak frå forbodet mot diskriminering. Eit slikt unntak har altså lovgjevar funne at er naudsynt. Alle som oppfyller vilkåra om at forskjellsbehandlinga a) «har et saklig formål», b) «er nødvendig for å oppnå formålet» og c) «ikke er uforholdsmesssig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles», kan forskjellsbehandla etter lova.

Dette gjeld «på eit prinsipielt plan», slik Johannes M. Bysheim er oppteken av.

 

/0 Kommentarer/av