Bjørn Eidsvågs Jesus

Postet: 24. september 2016  Emner: , ,     Kommentar: 1   kommentarer

Bjørn Eidsvåg har et problem: Han kan ikke trekke tilbake sangene sine.

eidsvagdebattEn helsides egenannonse i Vårt Land 24. september (se bilde): «Bjørn Eidsvåg trekker fulle hus med forestillingen ‘Etterlyst: Jesus’. Samtidig har Den norske kirke mottatt 35.000 utmeldinger så langt i år. Kan medlemsflukten stanses dersom kirken åpner for Bjørn Eidsvågs Jesus?»

Slik settes tonen for det Vårt Land lover at skal bli «høstens store Jesus-debatt». Det er litt av en problemstilling: Er altså det viktigste spørsmålet i «Jesus-debatten» hvordan en negativ medlemsutvikling i et kirkesamfunn som har kastet vrak på Jesu lære om ekteskapet, skal snus?

En tåre renner fra ikonet
en mager mann med tornekrone
grepet ser jeg ned
min tro, mitt håp, min fred

jeg ser hva jeg har gjort
og legger kronen bort
straffen lå på Deg
skammen bærer jeg

Men utviklingen i Den norske kirke er likevel ikke mitt tema nå. Tanken om å skrive om Bjørn Eidsvåg har ligget der i et par år. Det startet med en konsert som ble vist på NRK, der jeg oppfattet at bakersønnen nok en gang forsøkte å distansere seg fra oppveksten i Sauda, så vidt jeg husker med moren sittende i salen. Tankene mine gikk tilbake til starten av min journalistiske løpebane da jeg i fire år (1989-92) var sommervikar på ryfylkekontoret til Haugesunds Avis, i industribygda Sauda. På loftet et sted har jeg fortsatt utklippet av artikkelen jeg skrev med Bjørn Eidsvågs nå avdøde far, Einar, som kilde. Det handlet om priskrig på brød. Under samtalen dukket også Bjørn opp, og jeg husker at jeg syntes dette var litt stas.

På noenlunde samme tid, i 1992, utga Bjørn Eidsvåg platen «Til alle tider». Sangen som ga tittelen til platen, er den jeg ovenfor har begynt å sitere fra og som er skrevet av Eidsvåg selv. Vi spilte den i bobilen i sommer, om og om igjen, mens vi tok fatt på den mektige turen over Sognefjellet fra Lom.

La meg innrømme det med en gang: Jeg har ikke sett Bjørn Eidsvågs musikkteaterforestilling på Det Norske Teatret, derfor kan heller ikke selve forestillingen være tema for denne bloggposten. Jeg hørte første gang om «Etterlyst: Jesus» på Lørdagsrevyen på NRK1 28. mai og kom til å skrive noe på mikrobloggtjenesten Twitter om den. Det utløste en aldri så liten debatt med blant andre Eidsvåg selv (som han for sin del avsluttet med å love billetter til forestillingen – du fikk adressen min, og jeg venter ennå, Bjørn!).

Et ord, en mann, et speil, en gåte
forundret ser jeg speilet gråte
så lite tro jeg har
jeg overhører svar

jeg trodde det var meg
som skulle redde Deg
skamfull ser jeg ned
det var Du som led

Temaet mitt nå er altså Bjørn Eidsvåg selv, og de sangene han har gitt ut. Er det du  som er jeg-personen i «Til alle tider», Bjørn? Jeg velger å tro det. Tar du avstand fra denne teksten i dag, Bjørn?

Slik jeg har oppfattet det, handler forestillingen om å definere et bilde av Jesus. I det nevnte NRK-innslaget sier Eidsvåg at han «tar bort noen av disse mytene – himmel og helvete og frelsesbegrepet slik jeg forstår det i dag». Reporteren forteller også om enda en trossetning som Eidsvåg har forkastet: «Jesus døde ikke for våre synder. Jesus døde i kampen for sosial rettferdighet». Bjørn Eidvåg følger opp: «Det er for min del en langt bedre historie enn at Gud, som er kjærlighet, ofret sin sønn for våre synder. Det blir en individualistik privatsak som egentlig er uinteressant».

Hva er det du synger om i sangen «Til alle tider», da, Bjørn? Gjelder det ikke lenger, 24 år senere, brøkdelen av et sekund i perspektivet av «alle tider»?

Videre i intervjuet sier Eidsvåg at det var sjokkerende for ham selv da han «fikk vite det» – altså den angivelige innsikten om at Jesus bare var en sosial reformator. Det er lite nytt i det. Den svenske forfatteren og redaktøren Göran Greider benekter alle kristendommens dogmer, men kaller seg en kristen. Greider forteller at han for ca. 15 år siden fikk et syn av Jesus som grunnlegger av en sosial bevegelse som hjalp folk til å se sosial urettferdighet og begynne å hjelpe hverandre. Men Jesu død betyr ingenting, og hans oppstandelse er bare en senere myte, ifølge Greider.

Er det Göran Greider du har lyttet til, Bjørn? Var det nok til å omforme det du i 1992 gripende beskrev som «min tro, min håp, min fred»? Var det nok til å kaste vrak på den verdensvide kirkes bilde av Jesus – Bibelens bilde av Jesus? Var du ikke litt inne på det sosiale aspektet i sangen, Bjørn, når du skriver at du trodde det var du som skulle redde Jesus? Men du konkluderer i verset med at Jesu lidelse er det sentrale.

En mager mann som stille lider
evig Gud til alle tider
i himmel og på jord
min frelser og min bror

jeg ser hva Du har gjort
og legger kronen bort
straffen lå på Deg
nåden bærer meg

Hva er skjedd siden 1992, Bjørn? Er det ikke nettopp Jesu død for våre synder du skrev om, som du kalte for «min frelser og min bror»?

Jeg skal være litt personlig, Bjørn. For noen år siden var det noen måneder der jeg ikke hadde det så godt med meg selv. På en biltur over Høg-Jæren spilte jeg «Kyrie» på repeat. Det gjorde godt. Også den skrev du selv, for platen «På leit» i 1984. Her er det også en annen sang som har gjort inntrykk, «Føtter på fjell».

Som jeg innledet med, Bjørn, kan du ikke ta sangene du har skrevet og gitt ut, fra oss. Uansett hvilken vei letingen din har ført deg. Uansett hva du nå sier og tenker. Lykken ligger i at du fremdeles kan lete deg tilbake. For «Bjørn Eidsvågs Jesus» er så mye mer enn det du nå tillegger ham. Det er bare å finne fram dine egene plater. Nåden har ennå bærekraft.

Her kan du lytte til sangen «Til alle tider», sunget av Katrine Skjold og Arne Pareli på åpningskonsert for Straume Forum 24.09.16 (de sang for øvrig også «Føtter på fjell»)

Han som er hengt

Postet: 25. mars 2016  Emner: , , , ,      kommentarer

Med ujevne mellomrom blir det hevdet at Jesus ikke ble hengt på et kors. Det bør ikke uroe noen.

Jesus ble hengt på en påle, ikke et kors, har for eksempel religionshistoriker Helge Fauskanger hevdet flere ganger offentlig, sist (?) i VG i november i fjor.

Det greske ordet stauron er oversatt med «kors» i f.eks. Joh 19,17: «Han bar selv sitt kors»). Fauskanger hevder at stauron betyr «en pæl». For det første er dette ikke noe nytt, og for det andre representerer det ikke noe problem for bibeltroende.

Tverrbjelke

Går man til oppslagsverket Strong’s Concordance, finner man at roten til substantivet stauros er verbet histémi, som betyr «å få til å stå» eller «å stå». Ifølge Strong’s viser stauros til tverrbjelken som ble plassert på det som sto – man må gjerne kalle det for en påle – slik at det sammen dannet et kors. Det var denne tverrbjelken Jesus bar, og som han ifølge evangelistene Matteus (27,32), Markus (15,21) og Lukas (23,26) fikk hjelp til.

I 2010 gikk den svenske presten Gunnar Samuelsson ut med tilsvarende opplysninger om kors eller påle som Fauskanger har framholdt. Ifølge Samuelsson kan stauron bety «stang», «pæl» eller «tre».

Samuelsson la til at det greske verbet stauron (som Strong’s gjengir som stauroó) blir oversatt med «korsfestet», men hevdet det også kan bety «henge» på mange forskjellige måter. Den svenske presten prøvde nærmest å framstille dette som en sensasjon, og Fauskanger følger opp: «Vi vet altså ikke om Jesus ble hengt på et kors», uttaler han til VG.

Svaret er altså ikke vanskeligere enn at det Jesus ble hengt på, besto av en vertikal og en horisontal del, som til sammen dannet et kors.

Tre

Ingenting av dette er nytt for dem som leser sin Bibel. «(…) han som de drepte ved å henge ham på et tre», skriver Lukas i Apg 10,39. I Gal 3,13 skriver Paulus om Jesus: «Forbannet er hver den som henger på et tre». Det greske ordet som er oversatt med «tre», er xulon, som kan bety påle, kors eller annet som er laget av tre. Dette er en referanse til profetien i 5. Mos 21,23, hvor det står: «Forbannet av Gud er den som blir hengt» (i verset over finner vi uttrykket «hengt på et tre»). Den hebraiske teksten bruker her verbet talah, som betyr «han som er hengt».

Korsfestelse var ingen jødisk straffemetode, men ble brukt av romerne. Ifølge jødisk skikk var det imidlertid vanlig å henge dømte forbrytere opp etter at de var blitt henrettet på annet vis (se 1. Sam 31,10 og 2. Sam 21,12). Dette ble gjort for å framkalle forakt for den henrettede.

Frukt

Ignatius av Antiokia (ca. 37-ca 107), som skal ha vært disippel av enten apostlene Peter og Paulus eller av apostelen Johannes, sa en gang at Kristus ble naglet fast for oss – og at troende er frukten av dette. Symbolikken her er altså at korset et tre som bar frukt.

Å problematisere kors eller påle er ikke et problem – det gir bare enda mer frukt for tanken.

«For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok», skriver Paulus, «at Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene» (1. Kor 15,3).

Bilde: Albrecht Altdorfers Korsfestelsen av Kristus fra 1526. Kilde: Wikipedia

Også publisert på Vårt Lands Verdidebatt

Lytt til Arne Pareli med band: «Naglet til et kors på jorden»

Det Jesus ikke sa

Postet: 27. oktober 2015  Emner: , , , ,      kommentarer

Vårt Lands spaltist ­Håvard Nyhus snur deler av Jesu avskjedstale på hodet.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 12. oktober (på verdidebatt.no samme dag)

«Hvor ­utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest», skrev Henrik Ibsen i «Peer Gynt» – og det kjente sitatet er anvendelig på to artikler av Håvard Nyhus i Vårt Land 9. og 16. oktober. (Lenkene åpner seg i eget vindu.)

Joh 16,12-13

9. oktober skriver Nyhus at «Jesus var nødt til å lære, vokse og modnes for å nærme seg Den dypere loven. I dette ligger det et løfte om at sannhetens fylde utfolder seg gjennom historiens gang». I et forsøk på å hente et bibelsk ­argument for dette, viser han til Joh 16,12-13, der Jesus sier: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men 
når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke 
tale av seg selv, men det han ­hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere». Det Jesus ikke sa, var altså ikke begrunnet i at han manglet kunnskap, men på at han mente at disiplene foreløpig hadde mottatt det de kunne makte å forholde seg til.

Fil 3,12

I tillegg hevder Nyhus at Paulus’ tekster i Bibelen, blant annet om homofili, må leses med tanke på at de «overskrider forfatterens begrensede utsyn og historiske bevissthetsnivå». 16. oktober, i et svar på et motinnlegg, mener Nyhus at Paulus selv innrømmer det når apostelen i Fil 3,12 skriver: «Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus».

Nyhus mener altså at både Jesus og Paulus var begrenset av sin tids forståelse, og at vi forstår ting så mye bedre nå, flere tusen år etterpå. Dristig, er det, om ikke annet.

Den hellige ånd

Hadde Nyhus fortsatt lesningen i Joh 16, i stedet for å ty til Brandon Ambrosino, ville han sett at Jesus forklarer hvor Den hellige ånd (som Nyhus viser til i overskriften) skal hente sin kunnskap fra: «Han skal ta av mitt og forkynne det for dere», sier Jesus.

Og litt tidligere i avskjedstalen (Joh 14,26) gjør Jesus det klart at Den hellige ånd blir utsendt av Gud, og at «han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere». Det er altså ikke et budskap som motsier det som allerede er sagt, Jesus snakker om at skal komme.

Paulus

Så er spørsmålet hvordan Den hellige ånd skulle utføre sitt arbeid med å fullføre Jesu gudgitte budskap. I Kol 1,25 skriver Paulus at han er blitt en tjener for menigheten «i kraft av det forvalteroppdrag Gud har gitt meg for dere: å fullføre Guds ord» (se også Efes 3,2-7). (Dette innbefatter for øvrig det Nyhus også strever med å forstå; at Paulus er ikke-jødenes apostel.) Slik er det bibelske forfatterprinsippet. «De hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd» (2. Pet 1,21).

Når Paulus i Fil 3,12 bruker uttrykket at han «­jager etter» noe, har det ingenting med mangel på kunnskap eller forståelse å gjøre, men om en gang om å nå det store målet – Himmelen (se sammenhengen fra vers 11).

«De vises visdom»

Håvard Nyhus må gjerne hevde­ at jeg med dette enkle ­synet «blir stående igjen på perrongen» ­etter at kunnskapens tog har gått. Jeg tror rett og slett at min billett er til et annet tog som står for en annen slags kunnskap (1. Kor 1,17-25). Det holder for meg.

«… slik som han sa»

Postet: 6. april 2015  Emner: , , ,      kommentarer

På det vesle badet i bobilen påskedagsmorgen kom fire ord i en bisetning fra en engel i tanken min. Maria Magdalena og «den andre Maria» (mor til apostelen Jakob den yngre; det var også to kvinner til) får høre dette i Matt 28, 5-6: «Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa (min uthevelse). Kom og se stedet hvor han lå!»

Av og til sier vi triumferende (og litt irriterende): «Hva var det jeg sa!» Vi har fått rett i noe som andre, kanskje til og med også vi selv, tvilte på ville skje. Jesus hadde flere ganger sagt til disiplene at han skulle dø og stå opp igjen (se Matt 16,21 og henvisningene under). Dette hadde til og med gjort inntrykk på dem (Matt 17,23), men de hadde tydeligvis likevel ikke festet seg ved det. Faktisk var det yppersteprestene og fariseerne som husket det (Matt 27, 63), og det så godt at de handlet etter det ved å be Pilatus om vakt ved graven.

Også kvinnene kom til graven i den tro at de skulle finne et lik, men så kommer altså en engel dem i møte. Engelen visste hvordan det var fatt med både kvinnene og dispiplene – at Jesu ord før korsfestelsen om at han kom til å stå opp igjen, ikke hadde sunket inn. Det var derfor han var blitt sendt. Og så minner han altså kvinnene om det som Jesus hadde sagt om dette, og ber dem om å gi beskjeden videre til disiplene.

«Slik som han sa». Jeg tenkte videre. Jesus sa mye – og Bibelen som sådan inneholder mye. Her er det mye å sette seg inn i, å grave i, å sette foten på, å tilegne seg – slik at vi kan huske det og hvile i det og handle på det! Her er det stoff nok til et helt jordeliv!

Jeg tenkte på da Jesus var i båt med disiplene på Genesaretsjøen og kastevinden kom (Mark 4,35-41). Disiplene fryktet forlis med Jesus i båten (en umulig tanke!), og Jesus må irettesette dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ikke tro?» Da Emmausvandrerne forteller mannen de ennå ikke forstår er Jesus, om kvinnenes opplevelse ved graven – noe de beskriver som et «syn av engler» – svarer Jesus (Luk 24,25): «Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som proetene har talt!»

«De hadde ennå ikke forstått Skriften, at han skulle stå opp fra de døde», reflekterer Johannes over seg selv og Peter i Joh 20,9. Først da de så det tomme, men ubrutte, skallet som linklærne hadde blitt til, trodde de det Jesus hadde sagt dem om oppstandelsen. Også for folk som hadde sett Jesus vekke Lasarus opp fra de døde (Joh 11), var dette en umulig tanke!

«Fra nå av sier jeg dere det før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at jeg er den jeg er, sa Jesus til disiplene under påskemåltidet (Joh 13,19). Slik er den Gud vi har med å gjøre – «slik som han sa».

 

Jesus vart fødd «før Kristus»

Postet: 24. desember 2014  Emner: , , , ,      kommentarer

Gjekk det i surr for Matteus og Lukas om tida då Jesus vart fødd?

I ein elles interessant artikkel i VG 21. desember om Romarriket og Jesus kjem denne påstanden fram om tida då Jesus vart fødd: «Evangeliene motsier hverandre: Lukas har Quirinius som hersker, Matteus har Herodes den store».

Det ser ut til at det er Jon Iddeng, doktor i antikkens historie og forfattar av «Romerrikets historie», som er kjelda til dette, og det er ikkje fyrste gong Matteus og Lukas blir sett opp mot kvarandre.

Dionysios bomma

Tidsrekninga til Dionysios Exiguus frå det sjette hundreåret slo gjennom i europeisk vitskap på 1600-talet. Det er ei kjent sak at Dionysios bomma nokre år på kva som var år null – altså Jesu fødeår, og vanleg oppfatning i dag er at Jesus vart fødd ein gong mellom år 6 f.Kr. og år 4 f.Kr. Ein av grunnane til dette er nettopp at regjeringstida til Herodes den store (Matteus 2,1) enda i år 4 f.Kr.

Fleire manntal

I VG-artikkelen blir det gjort greie for kva som skjedde etter at Herodes var død: «Romerne legger Judea til som romersk provins i 6 e.Kr. Stattholderen i Syria, Quirinius, overtok makten og beordret folketellingen (manntallet), først og fremst av hensyn til skatteinnkreving».

Under keisar Augustus (regjeringstid 27 f.Kr. til 14 e.Kr.) byrja ein i dei romerske provinsane å registrera innbyggjarane og eigedomane deira av skattemessige omsyn. Slike folketeljingar skjedde med om lag 14 års mellomrom. Mange, og Iddeng er truleg ein av desse, tenkjer at det er dette manntalet Lukas refererer til i kap. 2,1, og at det skjedde i år 4 e.Kr. Lukas fortel at manntalet var “medan Kvirinius var landshovding i Syria” (2,2). Kvirinius skal først ha teke denne posisjonen i år 6 e.Kr. og kunne altså då ikkje ha vore landshovding i Syria under eit manntal som skjedde i år 4 e.Kr. Matteus skriv at Jesus vart fødd “i kong Herodes” dagar (2,1), og Herodes og Kvirinius regjerte ikkje samtidig. Regjeringstida til Herodes den store var frå år 37 til år 4 f.Kr. Kvirinius var landshovding i provinsen Syria i år 6 til 9 e.Kr. Er konklusjonen då motseiing og feil i Bibelen?

Historikarar

Forskarane er ikkje samde om når det manntalet som Lukas viser til, skjedde. Studieutgåva til Det nye testamentet (Det norske bibelselskapet 2008) viser til den jødiske historikaren Josefus (levde frå 37/38 e.Kr. til ca. 100 e.Kr.), som fortel at Kvirinius gjennomførte ei folketeljing i år 6 e.Kr. Den britiske professoren Colin Humphreys viser i artikkelen “Folketellingen” (Biblex – Hermons store bibelhåndbok, Hermon forlag 2005) til historikeren Orosius, som på 400-talet skreiv at keisar Augustus gav ordre om ei folketeljing i alle provinsar for alle menn. Orosius konkluderer: “ved den tiden ble altså Kristus født og ført inn i den romerske manntallslisten”.

Truskap til keisaren

Ifylgje professor Humphreys kan det sjå ut til at Josefus refererer til den same hendinga. Denne folketeljinga handla ikkje om skatt (skatt blir ifylgje Humphreys ikkje nemnd i dei greske handskriftene til Lukas’ evangelium), men om truskapen til keisar Augustus. Josefus skriv at “da alle jøder forsikret keiseren og kongens regjering om sin velvilje, sverget ikke disse mennene (fariseerne), og de var omkring seks tusen”. Ut frå tekstsamanhengen hos Josefus skjedde denne truskapsinnskrivinga til keisar Augustus om lag eit år før Herodes den store døyr, skriv professor Humphreys.

Kvirinius

Kva for eit manntal er det då Lukas viser til? Dersom det er den Kvirinius gjennomførte i år 6 e.Kr., stemmer det ikkje med at det var medan Herodes den store levde. Men dersom det var denne truskapsinnskrivinga til keisar Augustus som professor Humphreys opplyser om, høver det godt med det Lukas fortel. Og sjølv om Kvirinius ikkje formelt vart landshovding før i år 6 e.Kr., hadde han oppgåver for keisaren som gjorde at han vart betrakta som militær landshovding i Syria før den tid (Studiebibelen, Illustrert Bibelleksikon AS, 1978). I år 11-7 f.Kr. kjempa han mot den opprørske stamma homonadane i mellom anna nordre Syria, og i år 6 f.Kr. blei han prokonsul for Pamfylia-Galatia.

Lukas var oppdatert

Professor Humphreys skriv òg at den greske setnadsbygginga i Lukas 2,2 er uvanleg, og at ei alternativ omsetjing til norsk kan vera slik: “Denne innskrivningen fant sted før den da Kvirinius var landshøvding i Syria”. Lukas var nemleg fullt klar over det manntalet som hadde med skatt å gjera i år 6 e.Kr. Det er omtala i Apostelgjerningane 5,37, som også har Lukas som forfattar.

Truleg fødd i år 5 f.Kr.

Det er altså rasjonelle argument for å seia at Lukas og Matteus har sine ord i behald: Legg me til grunn at det var ei truskapsinnskriving til keisaren Lukas fortel om, er det ikkje urimeleg ut frå dei kjeldene eg har vist til, å konkludera med at dette var før Herodes den store døydde (stemmer då med Matt.2,1). Og sjølv om Kvirinius ikkje var landshovding i namnet før i år 6 e.Kr., var han det i gavnet før den tid (stemmer då med Lukas 2,1-5).

Dersom det skjedde slik professor Colin Humphreys skisserer, vart Kristus fødd i år 5 f.Kr. Ein kan altså ikkje utan vidare slå fast at evangelietekstane motseier kvarandre.

 

 

Dagens bibelord - 5 Mos 7,7-11

7 Når Herren hadde godhet for dere og valgte dere ut, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene. 8 Men fordi Herren elsket dere og ville holde eden han hadde sverget for deres fedre, førte Herren dere ut med sterk hånd. Han fridde deg ut fra slavehuset, fra faraos, egypterkongens, hånd. 9 Så vit da at det er Herren din Gud som er Gud, den trofaste Gud som holder pakten og viser kjærlighet i tusen ledd mot dem som elsker ham og holder hans bud, 10 men som straks gjengjelder og gjør ende på dem som hater ham. Han er ikke sen med å gjøre gjengjeld mot den som hater ham. 11 Så hold da fast ved de budene, forskriftene og lovene som jeg gir deg i dag, så du lever etter dem.

5 Mos 7,7-11
 Når Herren hadde godhet for dere og valgte dere ut, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene.
Les mer