Om Gud faktisk finnes

Postet: 23. januar 2018  Emner: , , , , , , ,      kommentarer

Dersom vi tar utgangspunkt i at Gud finnes, må vi også erkjenne at han forholder seg til oss uavhengig av hva vi selv tenker.

PAULUS: Portrettet er rekonstruert av eksperter fra politiet i Düsseldorf i Tyskland ved hjelp av historiske kilder. FANTOMBILDE: LKA NRW/Wikimedia Commons

I sin Fripenn-kommentar for flere aviser 23. desember i fjor presenterte kommentator Sven Egil Omdal funn fra «Max Planck-instituttet for evolusjonær antropologi» i Leipzig. Forskere her har konkludert med at mennesket er i besittelse av «en indre stemme som hver dag forteller drøyt sju milliarder av oss at noen handlinger er gale». Dette er, sier forskerne, unikt for menneskeheten, og den indre stemmens «virkning kan observeres allerede hos 12 måneder gamle babyer». Min tidligere kollega i Stavanger Aftenblad framstiller dette som en nyhet, men forskerne slår inn Bibelens åpne dører.

Forskerne slår inn Bibelens åpne dører

Noe av det som fascinerer med Bibelen, er de lange, prinsipielle linjene den trekker opp. De første kapitlene av Paulus’ brev til menigheten i Roma har slike linjer.

Åpenbaring

Dersom vi forutsetter at Gud finnes, kan vi si at han ikke er en tilbaketrukket Gud som er uinteressert i oss mennesker. Gud har vist seg – åpenbart seg – for menneskene, og han har ment det slik at det forplikter. Starten av Romerbrevet opplyser at det skjer på to måter – gjennom en allmenn og en spesiell åpenbaring. Den spesielle åpenbaringen er at Gud viser seg gjennom Jesus i Bibelen og det han gjorde for oss. Men så skriver apostelen Paulus også om en åpenbaring av Gud som er gitt til alle mennesker som har levd, lever og kommer til å leve på denne kloden.

Skaperverket

Romerbrevet (Rom) forteller at Gud har åpenbart seg allment på to måter – gjennom skaperverket (Rom 1,18-20) og menneskets samvittighet (Rom 2,14-15). Dette har han gjort for at menneskene skal «være uten unnskyldning», skriver Paulus (1,20). Dersom vi legger til grunn at Gud finnes, er altså utfordringen at Gud handler med oss uansett hva vi måtte mene om ham.

Gud handler med oss uansett hva vi måtte mene om ham   

I Rom 1,18 sier Paulus at hovedproblemet til mennesker som ikke vil ta imot Guds frelse, er at de «holder sannheten nede i urettferdighet». Og sannheten har alle mennesker, forklarer Paulus, ved at de for det første kan se Gud gjennom skaperverket. «Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk», står det i Salme 19,2. Gud har skapt oss slik at vi er i stand til å erkjenne og ære Skaperen og sannheten om ham.

Samvittigheten

Den andre måten Gud åpenbarer seg allment på, er nettopp slik Omdals forskere har oppdaget – at alle mennesker kan erfare Gud gjennom at han har gitt oss en samvittighet, som varsler oss når vi gjør noe galt. I 2. Mosebok leser vi at Gud gav loven til Moses og til jødefolket. Men også vi som ikke er jøder, har fått «loven», da som «skrevet i deres hjerter», som Paulus uttrykker det. Det virker slik at selv de som ikke har Moseloven, «av naturen gjør det loven byr» og dermed er «seg selv en lov». «Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem», påpeker apostelen i Rom 2.

Les også: Nordmenn styrt av samvit og skuld.

Synd

Om vi ikke forholder oss til disse to måtene som Gud viser seg for alle på, er det at vi «holder sannheten nede i urettferdighet». Og Paulus lister opp hvordan dette opp gjennom verdenshistorien har gitt seg utslag i en lang rekke av det Bibelen kaller synder (Rom 1,21ff). Hovedproblemet er avgudsdyrkelse, som har tatt og fortsatt tar mange former – det å ære det skapte framfor Skaperen og sannheten om ham (v. 25).

Vi er ikke i nærheten av å bli kvitt synden, skylden, angeren, boten, tilgivelsen, frelsen og nåden (Bjørn Stærk)

Oppfatter du «synd» som et begrep som ikke gir mening i dag? I boken «Å sette verden i brann. En ateist skriver om Jesus» (2016) observerer forfatteren og spaltisten Bjørn Stærk blant annet følgende: «Det tok oss et par generasjoner å bli kvitt Gud og glemme den kristne teologien. Men vi er ikke i nærheten av å bli kvitt synden, skylden, angeren, boten, tilgivelsen, frelsen og nåden. Vi har bare glemt hvordan vi skal snakke om det.» Han har åpenbart et poeng.

I Rom 3,9-20 bruker Paulus plass på å bevise at alle mennesker, uansett hvor moralske og gode samfunnsborgere vi selv måtte mene at vi er, kommer til kort overfor Guds standard. Alle er «under synd», og synden gjelder alle og gjennomsyrer alt. «For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet», konkluderer apostelen.

Frelse

På denne alvorlige bakgrunnen er det at Paulus kan begynne å fortelle om en frelse fra syndens konsekvenser. En frelse som ifølge Bibelen er nødvendig for alle om man vil unngå en evighet uten Gud. En frelse ene og alene ved tro på Jesus, en sannhet det gjennom reformasjonen var behov for å pusse blank igjen. «I dag er det født dere en frelser», sa engelen til hyrdene (Lukas 2,11). «Han skal frelse sitt folk fra deres syder», fikk Jesu fosterfar, Josef, høre (Matteus 1,21).

Bibelens tale om Gud er altså at han forholder seg til oss mennesker uansett om vi forholder oss til ham eller ikke. Forventningen til oss er at vi ikke holder «sannheten (om Gud) «nede i urettferdighet».

Først publisert i Vårt Lands papirutgave og på verdidebatt.no 22.01.18.          

Kvinnelig apostel på Jesu tid?

Postet: 3. juli 2015  Emner: , ,      kommentarer

Det ligger ikke noe veldig mystisk i om et av de personnavnene Paulus nevner, var mann eller kvinne.

Først publisert i Vårt Land, papiravisen, 2. juli 2015. Dette er en litt utvidet versjon.

26. juni skriver Vårt Land om nyutgivelsen «Bibelen – Guds ord for kvinner. I artikkelen står det at under arbeidet med den nye bibeloversettelsen (2011) ble det oppdaget «at en apostel i eldre håndskrifter hadde fått endret navnet sitt fra et kvinnenavn til et mannsnavn». Forfatter Håvard Rem siteres på følgende: «Bibelen har gjennom tida blitt utgitt i en patriarkalsk kontekst, og det gjør at den har blitt mer mannsdominert enn den egentlig er. At det fantes kvinnelige ledere på bibelsk tid som ble kamuflert senere, er med på å legitimere en slik bibelutgave.»

Konspiratorisk

Samlet sett framstår dette som nokså konspiratorisk. Hovedproblemet er at uttrykket «eldre håndskrifter» kan lede folk til å tro at navneendringen har foregått i selve håndskriftene som de senere oversettelsene til andre språk bygger på. Jeg finner ikke grunnlag for en slik tanke.

Artikkelen sier ingenting om hvilket navn det er snakk om, men det ville overraske meg mye om det ikke er Junia/Junias.

I min bruksbibel (Norsk Bibel, 1988) står det slik i Rom 16,7: «Hils Andronikus og Junias, mine frender og mine medfanger.»

Kjent sak

På gresk står det «Iunian». Studieutgaven til Det nye testamente fra Det norske bibelselskap (2008) anfører at denne (akkusativ)formen teoretisk sett kan gjengi både et kvinne- og et mannsnavn, men at Junias ikke er kjent som mannsnavn på gresk. Nyere bibeloversettelser (som den fra 2011) tolker derfor dette som et kvinnenavn. Det opplyses også at en del håndskrifter har «Julia». Det gjelder blant annet det såkalte Papyrus 46, datert år 175-225.

Allerede fembindsverket Studiebibelen, som ble gitt ut på slutten av 1970-tallet, nevner dette. «Noen manus har hunkjønnsformen Junia, og det er dem som tror at det her dreide seg om ektefolk», skriver Erling Utnem og Arthur Berg.

Oversettere

Dersom vi forutsetter at greske «Iunian» er et kvinnenavn, er mitt første poeng at «mannsliggjøringen» av det skjedde i forbindelse med oversettelser, ikke i de opprinnelige og langt eldre håndskriftene. Erkebiskop Giles (1243-1316) nevnes som en oversetter som skal ha endret «Iunian» fra et kvinne- til et mannsnavn.

Dette har også med aksentuering – hvilken stavelse man legger trykket på når navnet uttales, å gjøre. Dersom trykket ble lagt på nest siste stavelse, var «Iunian» et kvinnenavn, dersom det lå på siste stavelse, var det et mannsnavn. Og de tidligste håndskriftene som dekker Rom 16,7, skal være skrevet med majuskler (store bokstaver) og uten aksenttegn.

Apostel

I resten av Rom 16,7 står det at de (Andronikus og Junias), «har et godt navn blant apostlene». Den samme studieutgaven som jeg viste til ovenfor, opplyser at dette også kan oversettes med «er høyt ansette som apostler». I flere engelske oversettelser er det gjengitt slik. I så fall brukes «apostel» om en videre gruppe enn de 12 opprinnelige disiplene. Og i 1. Kor 15,5-7 skriver da også Paulus om «de tolv» og «alle apostlene» som to grupper som så Jesus etter hans oppstandelse.

Om vi legger oversettelsmåten «som apostler» til grunn, åpner det altså for en kvinnelig apostel. Spørsmålet er da hvilken apostel.

Ulike betydninger

I den reviderte oversettelsen fra Norsk Bibel (2007) er ordet apostel (gresk: apostolos, utsendt/utsending) forklart i tillegget. Her nevnes tre måter ordet er brukt på i Bibelen: om Jesus (Heb 3,1), om visse misjonærer (Apg 14,4 og 1. Tess 2,6) og om Jesu 12 disipler (Luk 6,13 og Matt 10,2).

Apologeten Matt Slick finner sju måter å være en apostel på, og han mener to av dem er aktuelle for «Iunian». Den ene i betydningen en som ble sendt ut med beskjeder, men som ikke ble brukt av Gud til å utføre mirakler eller stå bak noe skrift. Den andre at «Iunian» kan ha vært en av dem som sto sammen med Jesus i hans treårige offentlige virke, og at alle de som gjorde det, kunne ha blitt omtalt som apostler i samtiden. Begge deler høres fornuftig ut i mine ører, og jeg ser ikke noe revolusjonerende i noe av dette.

Denne bloggposten kan også leses på verdidebatt.no

Forsvarer Bibelen slaveri?

Postet: 18. april 2015  Emner: , ,      kommentarer

Per Sandbergs påstand om at Bibelen «forsvarer og promoterer» slaveri, framstår nettopp som en slik ekstrem tolkning nestlederen i Frp advarer mot.

Først publisert i avisen Dagen 17.04.15 

I Dagen 13. april forsøker Sandberg å forsvare at han i Dagbladet 27. mars trekker Bibelen inn et oppgjør med religiøs ekstremisme. Det gjør han ved å påstå at «både Det gamle og Det nye testamente forsvarer og promoterer» slaveri, og at «Jesus aldri tok avstand fra» slaveri.

Per Sandbergs gjør ikke noe forsøk på å underbygge påstanden. Jeg slutter meg til det Dagen allerede har skrevet på lederplass (8. og 14. april) og vil gjerne utdype litt om hva Bibelen sier om slaveri.

I Efeserbrevet 6,5 skriver Paulus det slik (2011-oversettelsen): «Dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv, med respekt og ærefrykt og av et oppriktig hjerte». Her er det greske ordet doulos oversatt med «slave». Også 1978-oversettelsen bruker dette ordet, mens utgavene fra 1930 (Bibelselskapet) og 1988/2007 (Norsk Bibel) oversetter med «tjener», som også kan brukes. Det hebraiske ordet «ebed» i Det gamle testamentet (for eksempel i 3.Mos 25,44) oversettes med både tjener, slave, arbeider og trell. Det første vi kan merke oss, er altså at oversetternes ordvalg har betydning for hvilke tanker vi gjør oss om slike bibelvers.

Det gjør det viktig å spørre hvilken form for slaveri det er Paulus omtaler. I boken «Gud? Kristen tro møter moderne skepsis» (2013) framholder Timothy Keller at det i Romerriket i det første århundret ikke var noen stor forskjell på slaver og frie. Med referanse til bøker av Murray J. Harris (1999) og Andrew Lincoln (1990), utdyper Keller med at slavene ikke var holdt utenfor det øvrige samfunnet. De hadde samme lønn som øvrige borgere, pleide derfor ikke å være fattige og kunne spare opp penger til å kjøpe seg fri. Få var slaver på livstid, de fleste kunne bli fri innen 10-15 år og senest i slutten av 30-årene. Både i det romerske og greske samfunnet fantes det et bredt spekter av statuser mellom det å være slave og det å være fri. Slaver av greske eiere kunne ha eiendom, og også egne slaver, og de kunne ta på seg annet arbeid ved siden av slavepliktene. Ofte var det i eierens egen interesse å sette dem fri, for arbeidskraften deres kunne kjøpes billigere når de var frie. Selv om det skjedde mye som var urettferdig, fantes det ifølge Lincoln ingen generell opprørstemning blant slavene, og det var ikke gitt at alle ønsket å bli frie.

Antikkens slaveri, som Paulus uttaler seg om, var bygd på kontrakter, lojalitetsbånd og rollen som en slags tjener. Den tids herrer eide ikke slavens kropp, men bare hans eller hennes tid, evner og arbeidskraft, ifølge Keller og hans kilder.

Kontrasten er dermed stor til det slaveholdet vi tenker på, fra 1700- og 1800-tallet. Her var slaven sin herres eiendom og kunne mishandles og drepes. Slaveholdet bygde på rasetenkning og var livsvarig.

Hva sier så Bibelen om den type slaveri, bygd på bortføring og handel? I 1.Tim. 1,10 fastslår den samme Paulus at blant andre «menneskerøvere» «strider mot den sunne lære». Og i 5. Mos 24,7 fastsettes det intet mindre enn dødsstraff «dersom en mann blir grepet i å røve en av sine brødre blant Israels barn og mishandle eller selge ham». Dette viser tilbake på 2. Mos 21,16, hvor det står at «den som stjeler et menneske og selger ham eller holder ham fanget, skal dø».

I Lukas 4,18-19 siterer Jesus fra Jes 61 og sier blant annet at Gud har sendt ham for å «forkynne for fanger at de skal få frihet» og for å «forkynne et nådens år». Jesus bruker det mest som en metafor for fangenskap under synden, men tilhørernes tanker gikk til 3. Mos 25,10-13 og 5. Mos 15,2. I sabbatsåret hvert 7.år og i jubelåret hvert 50. år skulle fanger settes fri.

Sterke påstander om Bibelen forutsetter kunnskap om Bibelens verden.

 

Blogg: Pauli ord og evangeliet

Postet: 26. juni 2013  Emner: , , , ,      kommentarer

Teologiprofessor Svein Aage Christoffersen mener at Paulus, i bibelske skrifter, uttaler seg i strid med evangeliet. Det er en dristig påstand.

Jeg har hatt Utsyn nummer 8 for 2013 liggende på pulten min en stund. Temaet for denne utgaven av bladet til Norsk Luthersk Misjonssamband er bibeltroskap, og redaktørkollega Espen Ottosen har samlet teologiprofessorene Svein Aage Christoffersen ved Universitetet i Oslo og Sverre Bøe ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole til meningsutveksling om dette viktige emnet.

Som medlem av Bispemøtets samlivsutvalg tilhørte Christoffersen flertallet som mener at kirken bør vie homofile par. Eksperten på etikk og religionsfilosofi mener begrepet ”bibeltroskap” er tilslørende og vil heller snakke om ”troskap mot evangeliet og mot Jesus”.

-Hvis noe er i strid med evangeliet, hjelper det lite at Paulus har sagt det, siteres Christoffersen på i Utsyn.

Videre mener professoren at evangeliet er noe som kan skilles ut fra andre ting i Bibelen, og at Paulus altså har uttalt seg i strid med det gode budskap. Christoffersen viser til noe av det apostelen sier om samlivsspørsmål som eksempler, og versene 1.Kor.11,9 og 1. Kor.7,1 trekkes fram.

-Vi kan enten stille legge til side slike bibeltekster som vi i dag ikke kan stå inne for, eller vi kan gi klar beskjed om at vi ikke finner et evangelium i disse versene. Jeg synes det siste er greit, erklærer Svein Aage Christoffersen i intervjuet.

Teksten i Utsyn går nå inn i en videre diskusjon om hva Paulus sier om ulike samlivsspørsmål, noe som ikke vil være tema for min artikkel her. Jeg vil ta opp det bibelsynet som Christoffersen her legger for dagen.

Professoren ved Universitetet i Oslo synes i prinsippet å være enig med dem som tillegger de ord i Skriften som Jesus siteres direkte på, større troverdighet enn de som skrives ned etter Jesu oppstandelse og himmelfart, for eksempel brevene til Paulus. Som kjent har noen bibeloversettelser Jesus-sitatene uthevet i rødt for å markere at dette kommer direkte fra Mesteren. Faren med dette er at det faktisk kan tilsløre Bibelens selvvitnesbyrd og også Jesu eget syn på Bibelen.

La oss ta det siste først: I sin avskjedstale i Johannes kap.16, vers 7, sier Jesus følgende: Det er til gang for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere.  Vers 12-14: Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere. Vi kan også ta med to andre vers fra samme tale, i Joh.14, 25-26: Dette har jeg talt til dere mens jeg ennå er hos dere. Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere.

Vi kunne sitert flere vers fra Johannes (14,16 og 15,26), men det ovenstående skulle være tilstrekkelig til å få fram poenget: At Jesus altså her forklarer at det skal sies noe mer, ved Den Hellige Ånd, enn det som han selv fant at disiplene ”kunne bære” i løpet av den korte tiden de var sammen. Og at dette som skulle komme ved Den Hellige Ånd, var ”hele sannheten”.

Og hvordan arbeidet Den Hellige Ånd etter at han ble utgytt på pinsedag (Ap.gj.2; også over hedninger eller ikke-jøder, Ap.gj.10,44ff)? Gjennom apostlene, deriblant Paulus.

Og da er vi inne på hva Bibelen vitner om seg selv. Og da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd, (min understrekning), forsikrer Paulus i 1.Kor.2,1. Og han fortsetter i v. 4 i samme kapittel: og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis. Og vers 9-10: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.

Og apostelen går enda lengre. I Kol.1,25 sier han det slik: For den (menigheten, red.anm.) er jeg blitt en tjener i kraft av det forvalteroppdrag Gud har gitt meg for dere: å fullføre Guds ord (min understrekning). Sterkere kan det vel ikke sies: Paulus har, i tråd med Jesu ord og via Den Hellige Ånd, fått i oppdrag å fullføre ”Guds ord”. Hvordan kan da professor Christoffersen tilsynelatende hevde at Paulus iblant uttaler seg i strid med det samme ordet?

Professoren må da altså mene at mennesker kan sette seg til doms over ”Guds ord” og dets gyldighet. Det har Christoffersen all mulig rett til å mene, men han fortjener ikke å bli trodd på det. Apostelen Peter sier det slik i sitt andre brev, kap. 1, v. 16: For det var ikke kløktig uttenkte eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til hans storhet. Og v. 20-21: For dere vet først og fremst dette, at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning. For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.

Det kommer nok ikke overraskende at bibelforsker Sverre Bøe, som vi tidligere har møtt i Sambåndet, i Utsyn-intervjuet erklærer seg ”grunnleggende uenig” i professorkollegaens bibelsyn. Bøe viser også til at Paulus enkelte steder (1.Kor.7,12 og 25) kommer med mer private råd og der ikke bringer videre et bud fra Gud. Det kan altså forekomme eksempler på ulik vekting. – Men det er noe jeg lærer av Bibelen selv, presiserer Sverre Bøe.

Og i den setningen synes hele forskjellen i bibelsyn mellom de to teologiprofessorene å være samlet i et nøtteskall.

Først publisert i Sambåndet nummer 06/13, i spalten til Tro.

 

Dagens bibelord - Apg 1,4-8

4 En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. 5 For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.» 6 Mens de var sammen, spurte de ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?» 7 Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. 8 Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»
   

Apg 1,4-8
 En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg.
Les mer